3 Generelle kommentarer til lovutkastet
3.1 Bæring av skytevåpen og våpenetterligninger på offentlig sted
3.1.1 Vurdering av begrepet «bæres»
Våpenloven § 27 b lyder:
«Skytevåpen skal under transport være tømt for ammunisjon og sikret mot at det kommer på avveie. Våpenet skal normalt være tildekket.
Skytevåpen må ikke uten aktverdig grunn bæres på offentlig sted.»
På bakgrunn av signaler om at begrepet «bæres» skaper problemer i forhold til personer som medbringer skytevåpen i kjøretøyer og som påtreffes på steder der skytevåpen klart ikke bør medbringes, fremmet Justisdepartementet forslag om at § 27 b annet ledd endres ved at begrepet «bæres» erstattes med «medbringes».
Riksadvokaten uttaler bl.a.:
«Riksadvokaten gir sin tilslutning til at våpenloven § 27 b annet ledd endres fra «bæres» til «medbringes». Som fremhevet i høringsbrevet blir det da klart at bestemmelsen også rammer de tilfeller hvor skytevåpenet ligger for eksempel i hanskerommet i en bil. Det straffebelagte forbud mot å medbringe skytevåpen blir etter lovendringen videre enn det tilsvarende forbud for kniv i straffeloven § 352a. Etter riksadvokatens syn er dette både naturlig og riktig. En enkel tilgang til skytevåpen, for eksempel i bil, representerer i seg selv en latent fare. For kniv kan derimot behovet for slik oppbevaring være større, mens faren er mindre.»
De fleste høringsinstanser støtter forslaget. Politimesteren i Sør-Varanger peker særlig på forholdet til legalitetsprinsippet, og uttaler bl.a. følgende om forslaget:
«De problemer som forbudet mot å bære skytevåpen uten aktverdig grunn reiser i forhold til legalitetsprinsippet, øker etter vår oppfatning ved at man utvider straffebestemmelsens virkeområde.»
Justisdepartementet viser til at det gjennomgående er stor enighet om forbudet mot å medbringe skytevåpen uten aktverdig grunn på offentlig sted. Det forhold til legalitetsprinsippet som fremheves av politimesteren i Sør-Varanger, avviker ikke fra det som ellers gjelder ved bruk av rettslige standarder i strafferetten. Dette må finne sin løsning gjennom håndhevingspraksis og domstolsprøving. Uttrykket «aktverdig grunn» er for øvrig vel innarbeidet i lovgivningen ved at det allerede er grensesettende for når bæring av kniv eller skytevåpen på offentlige steder skal kunne rammes med straff. Formålet med endringsforslaget er å klargjøre forbudet slik at det ikke er tvil om at dette også omfatter skytevåpen som medbringes i kjøretøyer, dersom det å bære skytevåpen i den aktuelle situasjonen ellers skjer «uten aktverdig grunn». Politiet vil da ha klar hjemmel for å gripe inn i forebyggende hensikt også i de situasjonene der skytevåpen medbringes f.eks. i biler.
Justisdepartementet finner likevel at § 27 b annet ledd kan gis en enklere og klarere språklig form dersom «bæres» endres til «has med».
Justisdepartementet foreslår etter dette at våpenloven § 27 b annet ledd endres ved at «bæres» endres til «has med».
3.1.2 Forbud mot luft- og fjærvåpen, våpenetterligninger og deaktiverte skytevåpen uten aktverdig grunn på offentlig sted
Stortingsrepresentant Kristin Halvorsen stilte, i tilknytning til forbudet mot uten aktverdig grunn å bære våpen på offentlig sted, spørsmål til justisministeren i Stortingets spørretime onsdag 13. januar 1999. Spørsmålet var forankret i en undersøkelse som Oslo-politiet hadde gjort om beslaglagte våpen. Undersøkelsen viste at tenåringer ofte bar etterligninger av våpen og ikke ekte skytevåpen. Slike etterligninger er i salg i vanlige butikker og kan lett forveksles med ekte våpen av dem som utsettes for trusler.
Daværende statsråd Aud Inger Aure svarte at hun så et behov for å se nærmere på problemstillingen med våpenetterligninger.
Riksadvokaten har i brev av 20. juli 1999 til Justisdepartementet foreslått at det innføres et forbud mot å medbringe våpenetterligninger på offentlig sted. Våpenetterligninger faller i sin helhet utenfor våpenlovens virkeområde. Det vil for øvrig reise mange problemer av så vel prinsipiell som håndhevingsmessig karakter å la våpenetterligninger etc. bli omfattet av våpenlovens alminnelige kontrollsystem. På den annen side vil det å ha med våpenetterligninger på offentlige steder langt på vei skape den samme frykt og utrygghetsfølelse som bruk av ekte våpen.
De hensyn som gjør seg gjeldende for å forby at våpenetterligninger uten aktverdig grunn medbringes på offentlig sted vil i enda større grad gjelde for luft- og fjærvåpen som, i tillegg til å kunne forveksles med ordinære skytevåpen, også kan benyttes til å skade andre.
På denne bakgrunn foreslo Justisdepartementet et nytt tredje ledd i § 27 b, med følgende ordlyd:
«Bestemmelsen i annet ledd gjelder også luft- og fjærvåpen og våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen.»
Høringsinstansene slutter seg i det vesentligste til Justisdepartementets forslag, med unntak av politimesteren i Sør-Varanger, som går i mot av prinsipielle grunner.
Kriminalpolitisentralen uttaler bl.a:
«I forbindelse med problematikken knyttet til våpenetterligninger mv. vil vi bemerke at det for så vidt ikke er noen ny situasjon at kriminelle truer med våpenetterligninger. Tradisjonelle eksempler er startpistoler eller plomberte våpen - i de senere år er imidlertid situasjonen på dette området blitt betydelig forverret. Politiet erfarer i økende utstrekning at forskjellige grupperinger, herunder særlig ungdomsgjenger, utstyrer seg med våpenetterligninger og bruker disse til å framsette trusler mot konkurrerende gjenger eller uskyldige tredjepersoner. En del av de våpenetterligninger som er i salg i dag er meget naturtro og laget for å ligne på eksisterende skarpe våpentyper ned til minste detalj. .............................. Dersom denne utviklingen får fortsette kan den representere første skritt i et «våpenkappløp» som i ytterste konsekvens kan medvirke til at også skarpe skytevåpen i økende grad får innpass i de aktuelle miljøene. Den foreslåtte lovendring vil gi politiet en formell hjemmel for å gripe inn mot personer som bringer våpenlignende gjenstander inn i gatebildet og kunne bidra til å bremse eller forhindre en videre uønsket utvikling på dette området.»
Justisdepartementet slutter seg til de vurderingene som kommer til uttrykk bl.a. i høringsuttalelsen fra Kriminalpolitisentralen. Det viktigste formålet med bestemmelsen er, som fremhevet av Kriminalpolitisentralen, å gi politiet hjemmel til å gripe inn før slike gjenstander er benyttet til trusler o.l. At det vil oppstå grensetilfelle for om politiet kan eller bør gripe inn, og med det også tvil mht. om forholdet er straffbart eller ikke, gir i seg selv ikke grunn til å forkaste muligheten til å kunne gripe inn der det anses behov for dette. Som allerede nevnt vil den rettslige standard som ligger i uttrykket «uten aktverdig grunn» være grensesettende.
Riksadvokaten uttaler for øvrig bl.a. følgende om forslaget:
«Forslaget fra riksadvokaten av 20. juli 1999 inneholdt et forslag om at originale våpen som varig er gjort ubrukbare også burde omfattes av våpenloven § 27 b tredje ledd når våpenetterligninger gjør det. Denne del av forslaget er uten kommentar utelatt i departementets høringsbrev.»
Kriminalpolitisentralen uttaler seg på tilsvarende måte med bl.a. følgende:
«Med våpenetterligninger menes gjenstander som i form og størrelse er likt et originalvåpen, men som det ikke på noen måte kan skytes med. Slik forslaget til lovteksten lyder i departementets forslag vil den ikke ramme skytevåpen som er gjort varig ubrukbare (plomberte) etter gjeldende regler. Slike våpen er meget vanlige i kriminelle miljøer og har det samme misbrukspotensiale som våpenetterligninger. Lovteksten bør derfor også ramme slike.»
Justisdepartementet slutter seg til at også skytevåpen som er gjort varig ubrukbare, jf. våpenloven § 1 annet ledd, må omfattes av nytt tredje ledd i § 27 b. Det vil ikke gi noen mening å ha forbud mot uten aktverdig grunn å ha med våpenetterligninger på offentlig sted, samtidig som et slikt forbud ikke omfatter tidligere originale skytevåpen som er gjort varig ubrukbare, men hvor dette ikke kan oppdages ved bare å betrakte våpenet.
En høringsinstans har for øvrig foreslått at et forbud mot bæring av våpenetterligninger o.l. vurderes regulert i straffeloven, evt. i tilknytning til eksisterende knivforbud.
Justisdepartementet legger vekt på at det foreslåtte forbudet er nært knyttet opp til forbudet mot uten aktverdig grunn å medbringe skytevåpen på offentlig sted. Det vil derfor fremstå som mest praktisk å la det foreslåtte tredje ledd ikke bare omfatte luft- og fjærvåpen, men også våpenetterligninger og våpen som er gjort varig ubrukbare. Justisdepartementet mener for øvrig at det er hensiktsmessig - og gir best sammenheng - at forbudet mot å ha med våpenetterligninger m.v. inntas i våpenloven.
Justisdepartementet foreslår etter dette at våpenloven § 27 b gis følgende ordlyd:
«Skytevåpen skal under transport være tømt for ammunisjon og sikret mot at det kommer på avveie. Våpenet skal normalt være tildekket. Skytevåpen må ikke uten aktverdig grunn has med på offentlig sted.
Bestemmelsen i annet ledd gjelder også luft- og fjærvåpen, våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen, og skytevåpen som etter § 1 annet ledd er gjort varig ubrukbart.»
3.2 Våpenloven § 33 (straffebestemmelsen)
Ved siste endring av våpenloven ble våpenloven § 33 (straffebestemmelsen) gitt følgende ordlyd:
«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, hvis ikke overtredelsen rammes av et strengere straffebud. Gjelder overtredelsen § 27 b annet ledd eller ulovlig innføring, avhendelse eller erverv av skytevåpen eller ammunisjon, kan bøter eller fengsel i inntil 2 år anvendes.
Er overtredelse som nevnt i første ledd annet punktum grov, kan bøter eller fengsel i inntil 4 år anvendes. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags og hvor mange våpen overtredelsen gjelder eller om handlingen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art.
Medvirkning straffes på samme måte.»
Det fremgår av Ot. prp. nr. 74 (1996-97) at bestemmelsen om grov overtredelse i annet ledd i første rekke vil ramme den profesjonelle og organiserte innførsel og omsetning av skytevåpen. Her uttales også at bestemmelsen bl.a. vil kunne være aktuell i forbindelse med oppbevaring av f.eks. farlige sprengvåpen i kriminelle miljøer. Riksadvokaten har imidlertid i sitt påtaledirektiv datert 18. desember 1998 bl.a. uttalt at det etter hans syn vanskelig lar seg forene med lovens ordlyd at oppbevaring av våpen alene skal anses som grov overtredelse. Våpenloven § 33 annet ledd viser bare til de overtredelser som er nevnt i bestemmelsens første ledd annet punktum, og der er oppbevaring ikke nevnt. Det er derfor antatt at oppbevaring av våpen bare rammes av første ledd første punktum, mao. er å anse som en formalovertredelse.
Begrepet «oppbevaring» er i Ot. prp. nr. 74 (1996-97) benyttet synonymt med begrepet «besittelse» for så vidt gjelder motivene til § 33, mens begrepet «oppbevaring» ellers i motivene er relatert til den tekniske oppbevaringsmåten.
Justisdepartementet foreslo derfor i sitt høringsbrev at begrepet «besittelse» inntas i § 33 første ledd annet punktum for å klargjøre bestemmelsen. § 33 første ledd ble på denne bakgrunn foreslått gitt følgende ordlyd:
«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, hvis ikke overtredelsen rammes av et strengere straffebud. Gjelder overtredelsen § 27 b annet ledd eller ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelseav skytevåpen eller ammunisjon, kan bøter eller fengsel i inntil 2 år anvendes.»
De aller fleste høringsinstansene, herunder riksadvokaten, Kriminalpolitisentralen og de politimestere som har avgitt uttalelse, slutter seg til forslaget.
Justisdepartementet forutsetter at endringen ikke vil få noen betydning for de som er i besittelse av våpen på bakgrunn av arv, jf. det som er uttalt i Ot.prp. nr. 74 (1996-97) pkt. 7.8, side 28 annen spalte, om erverv av våpen gjennom arv, men hvor registreringsplikten ikke er overholdt.
Justisdepartementet understreker at forslaget innebærer at overtredelse av det foreslåtte forbudet mot uten aktverdig grunn å ha med på offentlig sted luft- eller fjærvåpen, våpenetterligninger eller skytevåpen som er gjort varig ubrukbare kommer inn under § 33 første ledd første punktum, mao. kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.
Justisdepartementet foreslår etter dette at våpenloven § 33 første ledd annet punktum endres i overensstemmelse med det som er foreslått i Justisdepartementets høringsbrev.
3.3 Hjemmel til å opprette et sentralt edb-basert våpenregister
Justisdepartementet har iverksatt tiltak for å få vurdert utvikling og etablering av et sentralt våpenregister, eventuelt basert på edb-programmet til dagens lokale våpenregistre «Kuler og Krutt» som er innført i samtlige politidistrikter. Hjemmelen for dagens lokale edb-baserte registre er konsesjon fra Datatilsynet. Også et sentralt register kan baseres på konsesjon fra Datatilsynet. Forslaget om en særskilt hjemmel i våpenloven til opprettelse av et sentralt databasert våpenregister, har sin vesentligste årsak i behovet for å kunne ta inn en bestemmelse om at opplysninger inntatt i våpenregisteret er unntatt fra offentlighet.
Alle opplysninger i de lokale våpenregistrene er i dag undergitt offentlighet. Det kan ikke begjæres innsyn i registeret som sådant, men enhver kan kontakte det lokale politidistrikt og få opplyst hvilke våpen navngitte personer har registrert. Justisdepartementet ser en klar fare i dette ved at opplysningene skal kunne benyttes til å gjennomføre straffbare handlinger, som f.eks. bestillingstyverier.
Datatilsynet har for øvrig anført bl.a. følgende om denne innsynsretten i brev av 6. mai 1998 til Justisdepartementet:
«Datatilsynet har mottatt flere kommentarer om samme forhold fra publikum, som ser med stor bekymring på at denne type registre er tilgjengelige for allmennheten.»
Justisdepartementet foreslo på denne bakgrunn at våpenloven § 31 gis en tilføyelse til første ledd med følgende ordlyd:
«Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene i denne lov, herunder om et sentralt databasert våpenregister. Alle opplysninger i et slikt sentralt databasert våpenregister er unntatt fra offentlighet.
De fleste høringsinstansene, herunder riksadvokaten og de av politimestrene som har uttalt seg, slutter seg i det vesentligste til forslaget.
Datatilsynet uttaler bl.a:
«I høringsbrevet er det foreslått at det skal opprettes et sentralt våpenregister med hjemmel i våpenloven. Dette innebærer to ting: (1) De lokale våpenregistrene skal nå sentraliseres i ett register. (2) Våpenregisteret skal få hjemmel i lov, noe som gir mulighet til å unnta registeret fra offentlighetsloven. Datatilsynet synes det er bra at dette tas opp i lovs form slik at det blir undergitt politisk behandling. Det er imidlertid bare spørsmål om hjemmelsgrunnlaget og offentlighetsloven som berøres i høringsbrevet. At våpenregisteret skal være ett sentralt register tas for gitt.
Etter vårt syn bør også sentraliseringen av våpenregisteret problematiseres slik at det gjøres klart at også dette er et valg politikerne må ta stilling til.
Sentralisering av våpenregistrene
Sentraliseringsspørsmålet ble utredet av en arbeidsgruppe. Den konkluderte med at en sentralisert løsning ville være den beste løsningen. Men så vidt vi kan se, tar innstillingen fra gruppen bare for seg ulempene ved lokale registre og fordelene ved en sentral løsning; hvilke ulemper et sentralt register kan medføre, er ikke problematisert. Ett av spørsmålene som kan reises er om et sentralt register vil være mer sårbart enn en løsning med lokale registre. Et sentralt register kan innebære en større risiko ved at mye mer informasjon er samlet på ett sted. Dette må blant annet vurderes i forhold til departementets beredskapsplaner.
Datatilsynet ber derfor om at det blir gått igjennom hvilke ulemper et sentralt register vil ha sammenlignet med lokale, slik at valget mellom dem kan bli tatt etter en reell avveining av fordeler og ulemper ved de to alternativene.
Unntak fra konsesjonsplikten i personregisterloven § 9
Det er meningen at lovhjemmelen skal gjøre det overflødig med konsesjon fra Datatilsynet. Etter vårt syn bør dette komme klarere frem i ordlyden. Grunnen til det er at bestemmelsen i personregisterloven § 41, hvor det er bestemt at konsesjonsplikten etter § 9, ikke gjelder for personregistre i organ for stat eller kommune som er «opprettet ved egen lov». I uttrykket «opprettet ved egen lov» ligger det at det må gå klart frem av selve loven at det skal opprettes et personregister. Selv om dette ikke er bindende for senere lovgivning, bør man ikke ha en ordlyd som kan skape unødvendig tvil. Datatilsynet forslår følgende ordlyd:
«Kongen kan bestemme at det skal opprettes et sentralt våpenregister og fastsette regler for føringen av dette.»»
Justisdepartementet viser til at spørsmålet om opprettelse av et sentralt edb-basert våpenregister, i tillegg til å ha vært nevnt i de siste budsjettproposisjonene, var omtalt i Ot.prp. nr. 74 (1996-97)
I Innst. O. nr. 39 (1997-98) uttaler Justiskomiteen bl.a. følgende under punkt 4.6 Våpenamnesti:
«Komiteen viser til at det i proposisjonen oppgis at det anslagsvis finnes 500-600.000 uregistrerte hagler og et ukjent antall andre uregistrerte våpen i landet og er enig i det ønskelige i å få disse våpnene registrert. Komiteen har merket seg at departementet anser etablering av et sentralt, databasert våpenregister som en forutsetning for en slik etterregistrering. Komiteen vil derfor gi sin tilslutning til å opprette et sentralt, databasert register, men understreker at retningslinjene for et slikt register må forhindre misbruk av registeret. Komiteen forutsetter at disse retningslinjene blir forelagt Stortinget på en egnet måte før de iverksettes.»
Justisdepartementet påpeker på nytt at et sentralt edb-basert våpenregister vil være av vesentlig betydning for å kunne gjennomføre bedrede kontrollrutiner i en rekke relasjoner bl.a. der vedkommende på grunn av flytting har våpen registrert i et annet politidistrikt, ved kontroll med våpen tilhørende dødsboer, og tilbakekalling av våpenkort grunnet alvorlig sinnslidelse eller kriminalitet osv. Sentralt våpenregister vil også i betydelig grad lette politiets etterforskningsarbeid, f.eks. ved å finne frem til våpen benyttet til straffbare handlinger.
Justisdepartementet slutter seg til Datatilsynet om viktigheten av at fordelene med et sentralt edb-basert våpenregister må overstige de ulemper som måtte medfølge på grunn av større sårbarhet når dataene blir samlet. Dette er imidlertid et spørsmål som man i første rekke må være bevisst på ved valg av tekniske løsninger slik at sikkerheten blir tilstrekkelig ivaretatt.
Justisdepartementet slutter seg ellers til Datatilsynet om formulering av bestemmelsen slik at det ikke skapes tvil mht. formuleringen «opprettet ved egen lov» i personregisterloven § 41, jf. § 9.
Riksadvokaten uttaler bl.a:
«På et punkt er det likevel påkrevet med en nærmere klargjøring av den foreslåtte bestemmelse i våpenloven § 31 første ledd, annet punktum. I utkastet lyder bestemmelsen:
«Alle opplysninger i et slikt sentralt databasert våpenregister er unntatt fra offentlighet.»
Med utgangspunkt i forarbeidene og ordlyden fremgår det ikke klart hvilken rettslig karakter bestemmelsen har. Det er tre muligheter:
Opplysningene i et sentralt EDB-basert våpenregister faller utenfor offentlighetslovens anvendelsesområde, slik tilfellet er for saker som behandles etter rettergangslovene, jf. offentlighetsloven § 1 tredje ledd.
Det er mest nærliggende å forstå den foreslåtte bestemmelse slik at den er av samme slag som offentlighetsloven § 5a første ledd: Opplysningene omfattes i prinsippet her av offentlighetsloven, men skal - uten mulighet for meroffentlighet - ikke gjøres offentlige.
Den tredje mulige forståelse er at det alltid skal være adgang til å unnta opplysningene fra offentlighet, men at det også skal være mulig å gi innsyn for eksempel til massemedia når det er saklig grunn til dette.
Det bør i forarbeidene klargjøres hvilke av disse alternativene en har tatt sikte på med bestemmelsen.»
Justisdepartementet slutter seg til riksadvokaten om betydningen av en klargjøring av bestemmelsen. Da det vil kunne oppstå situasjoner der det foreligger saklig grunn til å offentliggjøre opplysninger fra våpenregisteret uten at vesentlige interesser blir skadelidende, vil det være uheldig om loven skal sperre for at dette blir gjort. Justisdepartementet går derfor inn for at det alltid skal være adgang til å unnta opplysningene fra offentlighet, men at det også skal være mulig å gi innsyn når det er saklig grunn til det.
Justisdepartementet foreslår etter dette at hjemmelen tas inn i våpenloven § 31 i et nytt fjerde ledd. Ut i fra oppbyggingen av § 31 for øvrig, der den generelle hjemmelen i første ledd følges opp av mer presise og avgrensede forskriftshjemler i egne ledd, foreslås hjemmelen tatt inn i et nytt fjerde ledd. Da uttrykket «databasert» som regel betyr at det skal brukes elektroniske hjelpemidler, men også kan bety at det er data, dvs. tekniske brokker med informasjon som skal registeres, foreslås at «databasert» tas ut og at bestemmelsen gis følgende ordlyd:
«Kongen kan bestemme at det skal opprettes et sentralt våpenregister og fastsette regler for føringen av dette, herunder at registeret skal føres ved hjelp av elektroniske hjelpemidler. Alle opplysninger i et slikt sentralt databasert våpenregister kan unntas fra offentlighet.»
3.4 Hjemmel for et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti
På bakgrunn av at det i de senere årene har vært en økende tendens til bruk av skytevåpen i forbindelse med voldskriminalitet i Norge og at det har vært grunn til å tro at det foreligger et relativt stort antall uregistrerte våpen i Norge, har spørsmålet om å gjennomføre en amnestiordning tvunget seg frem. På denne bakgrunn nedsatte Justisdepartementet høsten 1995 Våpenlovutvalget som 1. juni 1996 avga delinnstilling 1: Skisse til et nasjonalt, tidsbegrenset våpenamnesti.
Hovedformålet med å gjennomføre et våpenamnesti bør være å få større oversikt og kontroll over sivile skytevåpen i privat eie. Det er ikke realistisk å forvente en vesentlig reduksjon av antall skytevåpen i kriminelle miljøer.
Med utgangspunkt i mandatet vurderte utvalget tre ulike formål med et våpenamnesti:
redusere antall våpen i kriminelle miljøer
redusere antall våpen i samfunnet
øke kontrollen med skytevåpen i privat eie.
Ved valg av amnestiordning, har utvalget lagt vekt på hva slags type amnesti som best vil oppfylle formålene.
Utvalget foreslo enstemmig et innleveringsamnesti med mulighet for etterregistrering av uregistrerte registreringspliktige våpen. Samtidig ble det foreslått en registreringsplikt for hagler lovlig ervervet før 1. oktober 1990. For å oppnå et best mulig resultat for så vidt gjelder registrering i amnestiperioden, mener utvalget at registreringen bør være gebyrfri og at det bør lempes noe på våpenlovens krav til behovsgrunner «eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen». Særlig gjelder dette der arv og affeksjonsverdi anføres som grunnlag.
Utvalgets innstilling var på høring i forbindelse med de endringer i våpenloven som Stortinget vedtok våren 1998. Høringsinstansene sluttet seg i det vesentligste til utvalgets forslag om et innleveringsamnesti med mulighet for etterregistrering av skytevåpen.
I Ot. prp. nr. 74 (1996-97) la Justisdepartementet til grunn at det ikke er behov for egen lovhjemmel for å gjennomføre et innleveringsamnesti med muligheter for etterregistrering av registreringspliktige våpen. Det ble vist til utvalgets vurdering om at det vil være tilstrekkelig med et påtaledirektiv fra riksadvokaten om at overtredelse av våpenlovens bestemmelser, når det gjelder manglende registrering, ikke skal forfølges strafferettslig.
I innst. O. nr. 39 (1997-98) uttaler en enstemmig justiskomite:
«Komiteen slutter seg til et innleveringsamnesti med mulighet for etterregistrering av våpen. For å sikre et best mulig resultat mht. registrering i amnestiperioden, bør det lempes noe på våpenlovens krav til behovsgrunner slik at f.eks. arv og affeksjonsverdi som grunnlag blir omfattet. Komiteen antar videre at amnestiet bør få betydelig løpetid. Komiteen ber departementet vurdere om etterregistreringen bør være kostnadsfri.»
På denne bakgrunn tok Justisdepartementet i brev av 11. september 1997 opp med riksadvokaten spørsmålet om muligheten til å gjennomføre et tidsbegrenset nasjonalt amnesti hjemlet i et påtaledirektiv fra riksadvokaten.
I brev av 18. mai 1998 svarte riksadvokaten at han «er av den oppfatning at et slikt våpenamnesti må og bør ha hjemmel i lov».
For å skaffe erfaring med gjennomføring av et nasjonalt våpenamnesti gjennomførte Justisdepartementet et prøveprosjekt med våpenamnesti i fire politidistrikter, i perioden januar til juni 2000. Prøveprosjektene tok utgangspunkt i en kartlegging over forekomsten av våpen, herunder uregistrerte hagler, som ble gjennomført høsten 1998 til våren 1999. Erfaringene fra prøveprosjektene bekrefter opplysningene som fremkom i kartleggingen om at det er et relativt betydelig antall uregistrerte våpen i privat eie. I løpet av prøveperioden ble det i de fire distriktene innlevert/anmodet om registrering av totalt 5.692 skytevåpen, hvorav bl.a. 3.884 uregistrerte hagler, 1.378 rifler, 39 kombivåpen, 224 revolvere/pistoler og 23 automatvåpen. Dersom eierne av de nevnte 5.692 våpen utgjør et representativt utvalg av den øvrige del av befolkningen, ville det på landsbasis i løpet av prøveprosjektet ha fremkommet i overkant av 250.000 våpen.
Foruten uregistrerte hagler, omfattet våpnene dels våpen fra siste verdenskrig, dels våpen som var arvet, men hvor registreringsplikten ikke var overholdt, og dels våpen som var kjøpt uten politiets samtykke.
Prøveprosjektet bekreftet at de våpen som fremkom der eieren ønsket etterregistrering, stort sett begrenset seg til de tilfelle der eieren følte seg rimelig trygg på at samtykke til etterregistrering ville bli gitt.
Kun ca. 1 % av de våpen som ble levert for etterregistrering eller annen forføyning var stjålet.
Justisdepartementet foreslo i sitt høringsbrev en ny § 33 a med følgende ordlyd:
«Kongen kan bestemme at overtredelser av lovens § 7 første ledd, § 8 første ledd første punktum og § 13 første ledd første punktum ikke skal forfølges strafferettslig dersom den som har foretatt overtredelsen gir underretning til politiet om overtredelsen i løpet av et nærmere angitt tidsrom fastsatt av Kongen.»
Høringsinstansene slutter seg i det vesentligste til forslaget om ny § 33 a.
Politimesteren i Oslo uttaler bl.a:
«Oslo politidistrikt støtter forslaget om innføring av en hjemmel for et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti, i form av et innleveringsamnesti med mulighet for etterregistrering av uregistrerte våpen.
Våpenlovutvalgets delinnstilling nr. 1 pkt. 4.2.1. beskriver innleveringsamnesti som en ordning som innebærer at man har anledning til å innlevere sine uregistrerte våpen til politidistriktets politimyndighet, uten å risikere noen form for påtale eller straff for å ha overtrådt våpenlovens bestemmelser om plikt til registrering.
På bakgrunn av den foreslåtte tekst: «gir politiet underretning», kan det synes noe uklart om den foreslåtte § 33 a gir hjemmel for et innleveringsamnesti.»
Justisdepartementet understreker at den foreslåtte lovtekst ikke er ment å sperre for anonym innlevering av skytevåpen. Anonym innlevering vil tvert i mot kunne være et viktig element i forbindelse med et amnesti. Alternativet til anonym innlevering vil ellers kunne være at innehaveren kvitter seg med våpenet ved f.eks. å kaste dette. Dette vil klart være en mindre betryggende løsning sett fra et kontrollsynspunkt. Formuleringen «gir politiet underretning» tar sikte på å avgrense amnestiet mot de tilfelle der politiet får kjennskap til våpenet uten at eieren har tatt initiativ til dette. En eier av ulovlig våpen vil således i amnestiperioden ikke kunne påberope seg amnestiet dersom politiet kommer over det ulovlige våpen f. eks. i forbindelse med ransaking eller under åstedsgranskning i anledning innbrudd hos eieren.
Politimesteren i Haugesund uttaler bl.a:
«Formålet med, og gjennomføring av tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti støttes. Etter gjennomført våpenamnesti vil man nok sitte igjen med betydelige mørketall for så vidt gjelder uregistrerte skytevåpen. Jeg lufter herved tanken om det bør være mulig for politiet etter skjønn å foreta etterregistrering av uregistrerte våpen også etter utløpet av våpenamnestiet. Trussel om straff for ulovlig besittelse av våpen vil ellers avholde vanligvis lovlydige mennesker i å oppsøke politiet med formål «å få papirene i orden» vedrørende sitt gamle våpen.»
Justisdepartementet fastholder at et nasjonalt våpenamnesti bør være tidsbegrenset. Dersom det formelle amnestiet skal være tidsubestemt, vil mange eiere av ulovlige våpen lett overfor seg selv kunne finne stadig nye grunner for å utsette innlevering. Det er derfor formålstjenlig med det press som ligger i at amnestiet går over en kortere periode. Dette forhindrer likevel ikke at politiet etter eget skjønn foretar etterregistrering av uregistrerte våpen også utenfor amnestiperioden. Justisdepartementet er kjent med at en rekke politidistrikter etter skjønn har foretatt etterregistrering av uregistrerte registreringspliktige skytevåpen når våpeneieren på eget initiativ har oppsøkt politiet med våpenet. Det vil være anledning til en tilsvarende praksis også etter at amnestiperioden har utløpt.
Politimesteren i Trondheim uttaler bl.a:
«Dersom målsettingen er å redusere antallet våpen i kriminelle miljøer, kan skuffelsen over resultatet bli stor. Vi ser ikke bort fra muligheten for at det opplegget som nå foreslåes, kan bidra til det motsatte, nemlig et økende antall våpen i de kriminelle miljøene. Et innleveringsamnesti, slik forslaget er fremsatt, vil kunne føre til at innehavere av uregistrerte våpen stilles overfor et valg. De kan benytte seg av muligheten i amnestiet, levere fra seg våpenet og slippe straff. Eller de kan velge den andre muligheten, som ikke er nevnt i høringsforslaget, nemlig å selge våpenet inn i et kriminelt miljø. Da blir innehaveren ikke bare kvitt våpenet, men han får også penger for det. Altså en for ham åpenbart bedre løsning enn innlevering. At «vanlige folk» selger slike våpen til det kriminelle miljøet, vet vi. Vår erfaring bygger på kunnskap om hvordan personer i det kriminelle MC-miljøet blir tilbudt skytevåpen.
Vi er av den oppfatning at en amnestiordning i form av fri registrering av hittil ikke-registrerte våpen vil være en løsning som gir det beste resultatet totalt sett. Man får en bedre kontroll med antall våpen i samfunnet, samtidig som at man på sikt vil oppnå en bedre kontroll med hvor de enkelte våpen tar veien senere. Det vil bl.a. bli vanskelig å selge registrerte våpen til kriminelle miljøer. Skal denne ordningen ha en forventet effekt, må registreringen bli gebyrfri.»
Justisdepartementet kan vanskelig se at et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti vil kunne øke faren for at uregistrerte registreringspliktige våpen selges fra «vanlige mennesker» til kriminelle miljøer. En slik fare vil alltid være til stede, uten at dette kan sees å ha noen sammenheng med om det er et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti.
Erfaringene fra pilotprosjektene nevnt foran vil danne grunnlag for Justisdepartementets videre arbeid med planleggingen av et nasjonalt tidsbegrenset våpenamnesti. Dette gjelder bl.a. spørsmål om kriteriene for etterregistrering, spesielt med sikte på kravene til behov, og tillatelse til å inneha våpen på grunnlag av arv og affeksjon, hva slags type våpen som skal kunne etterregistreres, om dette også skal omfatte f.eks. helautomatiske våpen som ellers i utgangspunktet er forbudt, om det skal betales gebyr ved etterregistrering osv. Disse spørsmål vil bli vurdert av Justisdepartementet ved planleggingen av amnestiet.
Justisdepartementet anser det for å være av vesentlig betydning at et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti i tillegg til å inneholde mulighet til innlevering, enten innleveringen er anonym eller ikke, også inneholder elementer som salg/omsetning, og mulighet for plombering av våpen. Ved å ha et apparat for salg/omsetning vil man etterkomme et behov for de av våpeneierne som ønsker å nyttiggjøre seg våpenets verdi, også der vedkommende ikke er interessert i å få våpenet registrert på seg, eller ikke fyller kravene. Dette vil således gi ytterligere motivasjon for å få våpenet «legalisert». Det er videre viktig å ha et apparat for de som ikke vil få anledning til å beholde våpenet i funksjonell stand, til å kunne få dette gjort varig ubrukbart (plombert).
Justisdepartementet viste ellers i høringsbrevet til at det har vært forutsatt at det i forbindelse med et våpenamnesti skal legges opp til etterregistrering av hagler lovlig ervervet før 1. oktober 1990. En slik etterregistrering kan fastsettes ved endring av forskrift datert 24. august 1990 nr. 688 fastsatt i medhold av våpenloven, og forutsetter således ingen lovendring. Det ble i høringsbrevet videre forutsatt at en slik forskriftsendring ikke bør foretas/iverksettes før det er etablert et sentralt databasert våpenregister.
Justisdepartementet fastholder etter dette forslaget. Bestemmelsen bør imidlertid inntas i ny § 34, og Justisdepartementet foreslår at begrepet «foretatt» erstattes med det mer vanlige begrepet «begått»:
«Kongen kan bestemme at overtredelser av lovens § 7 første ledd, § 8 første ledd første punktum og § 13 første ledd første punktum ikke skal forfølges strafferettslig dersom den som har begått overtredelsen, gir underretning til politiet om overtredelsen i løpet av et nærmere angitt tidsrom fastsatt av Kongen.»
3.5 Delegasjon av departementets myndighet etter loven
Våpenloven gir i flere forskjellige bestemmelser departementet myndighet til å treffe vedtak i henhold til loven. Dette gjelder så vel enkeltvedtak som forskrifter. Som følge av Stortingets beslutning om å opprette et politidirektorat, er det aktuelt å legge en del av departementets myndighet etter våpenloven til direktoratet. Justisdepartementet foreslår derfor et nytt siste ledd i § 31 med følgende ordlyd:
«Departementets myndighet etter loven her kan legges til Politidirektoratet. Departementet bestemmer hvilken myndighet og hvilke oppgaver som skal legges til Politidirektoratet.»
3.6 Økonomiske og administrative konsekvenser
Hverken endringen av § 27 b om forbud mot å ha med våpenetterligninger mv. på offentlig sted, eller endringen av straffebestemmelsen vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Utvikling og etablering av et sentralt edb-basert våpenregister og gjennomføring av et nasjonalt våpenamnesti vil begge medføre relativt store økonomiske utgifter. Ut i fra foreløpige anslag vil utgiftene til å utvikle og etablere et sentralt våpenregister beløpe seg til ca. kr. 8.000.000. Utgiftene til å gjennomføre et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti er anslått til ca. kr. 10.000.000. Utgifter til etterregistrering av hagler vil komme i tillegg og er anslått til ca. kr. 6.000.000.
Dette er således spørsmål som på ordinær måte vil bli tatt opp i budsjettsammenheng.