4 Historikk og gjeldende rett
4.1 Kjøring i påvirket tilstand
Forbud mot å føre motorvogn under påvirkning av alkohol ble første gang gitt i motorvognloven av 1912. Loven stilte krav om at føreren skulle være «ædru», og i praksis ble dette forstått som et forbud mot kjøring i beruset tilstand, dvs. under en nokså betydelig alkoholpåvirkning.
Forbudet ble opprettholdt og utvidet i motorvognloven av 1926 ved forbud mot å føre motorvogn «når han er påverka av alkohol», dvs. en skjerping i forhold til det tidligere kriteriet om beruselse. Straffen var bøter eller fengsel inntil 3 måneder, med bruk av fengsel i de tilfeller hvor føreren var beruset.
Ved lovendring i 1935 ble sondringen mellom påvirket og beruset fjernet, med konsekvens at ubetinget fengsel ble hovedregelen ved alle påvirkningsgrader. Strafferammen ble samtidig hevet til bøter eller fengsel inntil ett år. Ved endringslov 16. juli 1936 ble det innført en fast promillegrense på 0,5, og med hovedregel ubetinget fengsel ved kjøring i påvirket tilstand. Ved endring i 1959 ble det også innført forbud mot å føre motorvogn når påvirket av «annet berusende eller bedøvende middel».
4.2 Strafferegler
Vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 avløste motorvognloven av 1926. Forbudet mot kjøring i påvirket tilstand ble inntatt i loven § 22 første ledd, og var tilnærmet uendret i forhold til tilsvarende bestemmelse i den tidligere motorvognlov. Bestemmelsen i første ledd lyder i dag:
«Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,25 milligram per liter luft, regnes han i alle tilfelle for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff.»
Straffehjemmelen er inntatt i § 31 annet ledd og lød opprinnelig:
«Ved overtredelse av bestemmelsene i § 22 første eller annet ledd nyttes fengselsstraff, når ikke særdeles formildende omstendigheter er tilstede.»
Da den generelle minste fengselsstraff i straffeloven i 1985 ble senket til 14 dager, ble tidligere minimum på 21 dager etter Stortingets ønske opprettholdt i saker om kjøring i påvirket tilstand. Dette nødvendiggjorde følgende endring i ordlyden til § 31 annet ledd:
«Overtredelse av bestemmelsene i § 22 første eller annet ledd straffes med fengsel i minst 21 dager, når ikke særlig formildende omstendigheter er tilstede.»
Ved lovendring 24. juni 1988 nr. 66 fikk vegtrafikkloven § 31 nye bestemmelser som relativt detaljert regulerer straffutmålingen i promillesaker. Flere retningslinjer ble gitt i forarbeidene.
Loven opererer med tre alvorlighetsgrader: promille mellom 0,5 og 1,0; promille fra 1,0 til 1,5; og promille over 1,5 (annet ledd). Bot og fengselsstraff skal normalt idømmes i alle saker. Forskjellen er om fengselsstraffen skal være betinget eller ubetinget. Ved promille mellom 0,5 og 1,0 skal fengselsstraffen normalt være betinget, ved promille mellom 1,0 og 1,5 skal den være betinget eller ubetinget, og ved promille over 1,5 skal den være ubetinget. I forarbeidene er det angitt hvor lang fengselsstraffen normalt bør være i de tre hovedgruppene, se Ot prp nr 65 (1987-88) s. 28-29.
Inndelingen i påvirkningsgrader er ikke absolutt, jf. «som regel» i innledningen til annet ledd. Loven foreskriver at det ved utmålingen av straffen særlig skal legges vekt på graden av påvirkning og hvilke farer kjøringen har medført, se tredje ledd første punktum.
Tredje ledd annet punktum har en egen straffutmålingsregel for gjentatt promillekjøring, og som gjelder uavhengig av promillens størrelse. Straffen er da bot og ubetinget fengsel og lovens ordlyd er her absolutt. Den eneste mulighet for å anvende betinget dom synes å være tredje punktum, der domfelte pålegges å gjennomgå promilleprogram. Men på bakgrunn av uttalelser i Innst O nr 96 (1987-88) s. 9 er annet punktum i praksis ikke ansett som en absolutt regel. Momenter som kan tilsi at betinget fengsel idømmes ved gjentakelse, er at det er gått svært lang tid mellom overtredelsene, at promillen var lav, formildende omstendigheter ved måten overtredelsen skjedde på og rehabiliteringshensyn. Høyesterett har imidlertid uttalt at det må foreligge «spesielle og tungtveiende grunner» for at ubetinget fengsel ikke skal idømmes ved gjentatt promillekjøring, jf. Rt 1989 s. 102. Betinget fengsel er særlig aktuelt der flere hensyn sterkt taler imot å idømme ubetinget fengsel.
I forarbeidene er det gitt retningslinjer også for utmålingen av bøtestraff. Boten bør normalt tilsvare én og en halv månedslønn uten fradrag for skatt, og uansett den domfeltes inntekt bør den bare unntaksvis være under 10 000 kroner, jf. Ot prp nr 65 (1987-88) s. 28-29 og Innst O nr 96 (1987-88) s. 7-9. Rettspraksis har i en rekke saker satt boten vesentlig lavere enn 10 000 kroner på grunn av domfeltes økonomiske situasjon og betalingsevne. Høyesterett har imidlertid uttalt at bøtestraffen i promillesaker som utgangspunkt ikke skal påvirkes av promillens størrelse eller av farene ved kjøringen, se Rt 1995 s. 1554. Slike omstendigheter har bare betydning for valget mellom betinget og ubetinget fengsel og ved spørsmålet om hvor lang fengselsstraffen skal være.
4.3 Inndragning av førerkort etter domfellelse for føring av motorvogn i påvirket tilstand
Vegtrafikkloven § 33 nr. 2 til nr. 4 regulerer inndragning av førerkort på bakgrunn av domfellelse for føring av motorvogn i påvirket tilstand, for etterfølgende alkoholnytelse og for å ha nektet å medvirke til blodprøve m.v.
Etter nr. 2 skal førerkort eller mopedførerbevis inndras for minst ett år dersom innehaveren blir ilagt straff eller domfelt for føring av motorvogn i påvirket tilstand eller for etterfølgende alkoholnytelse.
Etter nr. 3 skal førerkort eller mopedførerbevis inndras for minst 2 år dersom innehaveren nekter å medvirke til at det blir tatt utåndingsprøve, blodprøve eller foretatt klinisk legeundersøkelse som nevnt i § 22 a tredje ledd.
Etter nr. 4 skal førerkortet inndras for alltid dersom innehaveren i løpet av de siste 5 år er ilagt straff eller domfelt for føring av motorvogn i påvirket tilstand eller etterfølgende alkoholnytelse, eller dersom hans førerkort har vært inndratt på grunn av nektelse om å medvirke til blodprøve/utåndingsprøve m.v. og vedkommende,
i dette tidsrommet overtrer bestemmelsene i § 22, og han senere blir ilagt straff eller domfelt for dette forholdet, eller
nekter å medvirke til at det blir tatt utåndingsprøve, blodprøve eller foretatt klinisk legeundersøkelse som nevnt i § 22 a tredje ledd.
Straff eller domfellelse for føring av motorvogn i påvirket tilstand medfører således inndragning av førerkortet etter tvingende regler. Det skal treffes vedtak om inndragning av førerkort for en viss minstetid eller for alltid.
Justisdepartementet har gitt en relativt omfattende instruks om nektelse og inndragning av førerkort m.v.
I praksis inndras førerkortet fra 1 1/2 til 2 år i «normaltilfellene». Er promillen over 1,20, vil inndragningstiden etter mangeårig praksis være 2 år. Skalaen 2-5 år reserveres for tilfeller hvor de skjerpende omstendigheter er i overvekt, som for eksempel ved ikke ubetydelig trafikkuhell, særlig høye alkoholkonsentrasjoner (for eksempel over 2 promille), kjøring over meget lange strekninger, bilbrukstyveri i tilknytning til forseelsen m.v. Ved alvorlig skadefølge vil inndragningen etter omstendighetene settes fra 3-5 år eller for alltid. Ved dødsfølge skal førerkortet vanligvis inndras for alltid.
Dersom føringen av motorvogn i påvirket tilstand antas å ha sammenheng med mangel på alminnelig edruelighet (noe som iblant fremgår av dommen) eller slett vandel for øvrig, slik at vedkommende ikke kan anses skikket til å føre motorvogn, bør det i henhold til Justisdepartementets retningslinjer overveies om førerkortet skal inndras for alltid, selv om overtredelsen isolert sett ikke kvalifiserer til en så streng reaksjon, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1, annet punktum. Førerkortet skal da ikke tilbakeleveres før «normal» inndragningstid er utholdt og edruelighet/vandel er funnet tilfredsstillende.
Femårsfristen i § 33 nr. 4 løper fra første domfellelse til neste kjøring i påvirket tilstand. Tiden fra første kjøring til domfellelse finner sted, og tilsvarende tiden fra siste kjøring til domfellelse, er uten betydning for fristberegningen. Dersom det skjer en tredje kjøring i påvirket tilstand, vil fristen på samme måte bli beregnet fra domfellelsen for andre kjøring, til tredje kjøring finner sted.
I de tilfelle der førerkortet er inndratt «for alltid», kan politimesteren etter vegtrafikkloven § 39 fjerde ledd bestemme at inndragningen skal gjelde for en bestemt tid. Med mindre inndragningen vil virke urimelig hardt og det forelå særdeles formildende omstendigheter ved siste kjøring, eventuelt at helt spesielle grunner gjør seg gjeldende, kan inndragningstiden likevel ikke settes kortere enn fem år. I praksis vil inndragning «for alltid» bety inndragning for 5 år med mindre det har påløpt nye forhold, for eksempel kjøring uten førerkort, eller det for eksempel er mangler ved edrueligheten.
4.4 Sperrefrist for utstedelse av førerkort
Vegtrafikkloven § 24 a annet ledd bestemmer at dersom en som ikke har førerkort blir ilagt straff eller domfelt for en overtredelse som ville ha ført til inndragning av førerkort for en viss minstetid eller for alltid etter de tvingende regler i § 33, skal politiet fastsette en sperrefrist for utstedelse av førerkort til vedkommende. Fristen skal ikke settes kortere enn den inndragningstid som i tilfelle skulle ha vært fastsatt etter bestemmelsene i § 33 nr. 2-4.
Sperrefrist løper fra det tidspunkt kjøringen fant sted, også når vedkommende er under den lovbestemte minstealder for erverv av slikt førerkort. Dersom sperrefristen for eksempel fastsettes til to år og vedkommende var under 16 år da føring av bil i påvirket tilstand fant sted, vil sperrefristen være utløpt før vedkommende oppnår minstealder på 18 år for erverv av førerkort klasse B. Sperrefristen vil imidlertid få som følge at vedkommende ikke kan erverve førerkort for lett motorsykkel og traktor. Vedkommende vil heller ikke kunne øvelseskjøre i sperretiden. Videre vil vedkommende automatisk få en sperrefrist for erverv av «slikt førerkort» etter vegtrafikkloven § 24 a første ledd. Denne sperrefristen løper til det er gått 6 måneder etter oppnådd minstealder for slikt førerkort.
4.5 Tilbakekalling av kjøreseddel etter domfellelse for kjøring i påvirket tilstand
Forskrift av 23. februar 1979 nr. 4 om førerkort og førerprøve m.v. § 7 punkt 7 a bestemmer at fører av drosje, selskapsvogn, turvogn og rutevogn må ha kjøreseddel for å drive personbefordring mot vederlag. Kjøresedler utstedes av politiet.
Etter § 7 punkt 7 c må den som skal få kjøreseddel være fylt 20 år og ha slik vandel at politiet ikke finner vedkommende uskikket. Etter punkt 7 h kan politiet tilbakekalle kjøreseddelen dersom vedkommende viser seg upålitelig eller uskikket.
I praksis stilles det strengere krav til vandel for å få utstedt kjøreseddel enn for å få utstedt førerkort. På tilsvarende måte kreves det noe mindre for å få kjøreseddelen tilbakekalt, enn for inndragning av førerkort. Praksis på området er streng av hensyn til publikums tillit.
Dersom førerkortet til en som har kjøreseddel blir inndratt, vil kjøreseddelen alltid bli tilbakekalt og vanligvis for noe lengre tid enn for inndragningen av førerkortet. Dette har sin årsak i at tilbakekalling av kjøreseddelen ikke får noen praktisk betydning så lenge førerkortet er inndratt.
4.6 Forholdet til forsikrings- og erstatningsretten
Muligheten til å få forsikrings- eller erstatningsutbetaling etter en ulykke kan etter forholdene avhenge av om føreren var påvirket av alkohol m.v. eller ikke.
Den alminnelige regelen i bilansvarsloven (lov 3. februar 1961) om nedsettelse av erstatningen ved skadelidtes medvirkning er § 7 første ledd. Det heter der at retten kan sette ned erstatningskravet eller la det falle helt bort når skadelidte har medvirket til skaden med vilje eller uaktsomhet, med mindre skadelidte bare kan legges lite til last. Omkommer skadelidte, vil ikke en eventuell medvirkning fra hans side uten videre komme hans etterlatte til skade. Spørsmålet om passiv identifikasjon mellom skadelidte og hans etterlatte reguleres av skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 3, og de etterlattes erstatningskrav står i alminnelighet på egne ben slik at den avdødes skyld ikke uten videre skal føre til at de etterlattes erstatning blir satt ned, jf. Innst O (1984-85) s. 6, Rt 1990 s. 829 og Rt 1997 s. 149.
Ved promillekjøring gjelder det særlige regler om skadelidtes medvirkning. I bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b heter det at skadelidte ikke kan «få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han ... b) visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf. vegtrafikklova § 22 første leden)». Denne regelen gjelder likevel ikke «i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd». Reglene om nedsettelse av erstatningen ved skadelidtes medvirkning er vesentlig strengere ved promillekjøring enn ellers. Dette gjelder også langt på vei i forhold til skadelidtes etterlatte, jf. Rt 1997 s. 149.
Beruselse hos føreren har også betydning for forsikringsselskapets regressadgang. I bilansvarsloven § 12 første ledd bokstav c heter det at den «summen som ein trygdar lyt reide ut for ei trygda motorvogn etter lova her, kan han krevje att hjå den som eig eller bruker vogna eller var med i henne og som ... c) sjølv hadde valda at han var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf. vegtrafikklova § 22 første leden) medan han køyrde vogna og gjorde skade, eller medverka til at vogna vart brukt endå han visste eller måtte vita at vognføraren var påverka». Et vilkår for regress er i tillegg at det foreligger årsakssammenheng mellom rus og skade, på samme måte som etter § 7 tredje ledd bokstav b. Den klare hovedregelen utenfor rustilfellene er at regress fra forsikringsselskapet er betinget av forsett eller grov uaktsomhet fra den kravet rettes mot, jf. § 12 første ledd bokstav a.
Både i § 7 tredje ledd bokstav b og § 12 første ledd bokstav c brukes uttrykket «påverka av alkohol», og det henvises til vegtrafikkloven § 22 første ledd. I forarbeidene uttales det at avgjørelsen av spørsmålet om hva som skal anses for påvirkning i denne forbindelse, synes for alkohols vedkommende naturlig å kunne skje på bakgrunn av promillereglene i motorvognloven, jf. Ot prp nr 24 (1959-60) s. 25. Dette betyr at den som har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,25 milligram per liter luft, alltid vil regnes som påvirket, jf. vegtrafikkloven § 22 første ledd annet punktum. Den som har en lavere alkoholkonsentrasjon i blodet eller utåndingsluften kan etter en konkret vurdering anses som påvirket, men i praksis skjer dette sjelden.
Muligheten for kaskodekning ved skade på egen motorvogn kan også være betinget av om føreren eller andre var påvirket eller ikke. I forsikringsavtaleloven § 4-9 fjerde ledd første punktum heter det at i «motorvognforsikring kan selskapet ... ta forbehold om ansvarsfrihet for forsikringstilfelle som sikrede har voldt mens han eller hun kjørte vognen under selvforskyldt påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (jf. vegtrafikkloven § 22 første ledd)». Det samme gjelder for forsikringstilfelle som er voldt av en annen mens denne kjørte vognen i en slik tilstand, dersom sikrede har medvirket til vognens bruk enda han eller hun visste eller måtte forstå at føreren var påvirket, jf. annet punktum. En avkorting i kaskodekningen på grunn av rus kan likevel bare skje der det er årsakssammenheng mellom rus og skade, på samme måte som etter bilansvarsloven. Uttrykket «påvirket» må også i forhold til § 4-9 fjerde ledd forstås i tråd med straffbarhetsgrensen etter vegtrafikkloven § 22 første ledd. Den alminnelige regelen utenfor rustilfellene er at en avkorting i kaskoforsikringen kan foretas der sikrede har utvist grov uaktsomhet, jf. § 4-9 annet ledd. I et slikt tilfelle beror både spørsmålet om avkorting skal foretas, og en eventuell avkortings størrelse, på en konkret vurdering.