2 Utviklingen i oppdrettsnæringen de seneste år

2.1 Økonomisk og strukturell utvikling

Oppdrettsnæringen har i løpet av 1990-årene utviklet seg til å bli en av Norges viktigste eksportnæringer. I 1999 ble det eksportert laks og ørret fra Norge til en verdi av ca. 12 milliarder kroner. Dette utgjør en betydelig del av Norges nasjonaløkonomi. Fra de ca. 770 konsesjoner som er i drift i 1999 ble det slaktet om lag 410.000 tonn laks og 49.000 tonn ørret. Til sammenligning var omsetningen i 1980 i underkant av 8.000 tonn, jf. figur 2.1.

Kilde: Eksportutvalget for fisk, Kontali Analyse AS

Til tross for den store produksjonsveksten innen oppdrett, viser tall fra Fiskeridirektoratet at næringen i dag bare sysselsetter om lag 4.000 personer direkte. Det betyr at produktiviteten på anleggene har økt betydelig det siste tiåret. I hele verdikjeden sysselsetter havbruksnæringen med tilknyttede virksomheter totalt ca. 20.000 personer. Fiskeridirektoratets driftsundersøkelser viser at 1998 ble det beste året noensinne for norsk havbruksnæring med et samlet overskudd på nesten 1 milliard kroner. 1999 tyder på å bli enda bedre.

Havbruksnæringens vekst i 1990-årene kan i hovedsak forklares gjennom de komparative fordelene Norge har av gunstige naturgitte forhold, stor global etterspørsel etter laks og ørret og høyere kompetanse i alle ledd i verdikjeden. De offentlige rammevilkår for næringen blir i hovedsak forvaltet med basis i oppdrettsloven. Figur 2.2 viser verdiskapningen i hele verdikjeden fra rogn til transport og marked i 1999.

Kilde: Kantali Analyse AS

Den gode utviklingen i norsk havbruksnæring har skjedd på tross av noen turbulente år på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. I 1989 ble det rettet dumping- og subsidieanklager mot Norge i EU og USA som en følge av stor produksjon i Norge og resten av verden, med påfølgende prispress. USA innførte en straffetoll på ca. 26% for fersk laks i april 1991. Denne beslutningen stoppet i realiteten all norsk eksport av dette produktet til USA. USA var på dette tidspunktet et av de viktigste markedene for norsk laks. Bare en drøy måned før hadde EU henlagt dumpingsaken mot Norge.

For å få opp prisene og stabilisere markedet bestemte Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) seg for å kjøpe og fryse inn all fisk som ikke ble solgt fersk fortløpende. Denne ordningen ble startet i 1990 og fortsatte i 1991. I november 1991 gikk FOS konkurs, og i ettertid er det ikke forekommet lovbeskyttet organisert salg av oppdrettslaks på førstehånd i Norge.

Selv om Norge hadde iverksatt nasjonale tiltak for å tilpasse produksjonen til markedet, leverte den skotske oppdrettsorganisasjonen i juli 1996 en dumping- og subsidieanklage rettet mot den norske oppdrettsnæringen. EU-kommisjonens undersøkelser konkluderte i april 1997 med at dumping hadde foregått, og at utjevningsberettigede subsidier var blitt gitt. Fra norsk side var en uenig i Kommisjonens beregninger og vurderinger. I juni 1997 ble imidlertid Norge og EU- kommisjonen enige om en avtale i laksesaken. Avtalen gjelder for en periode på 5 år. Avtalen inneholder bestemmelser om en økning i eksportavgiften for laks fra 0,75 % til 3 %, indikative tak for eksporten fra Norge til EU, minsteprisklausul, overvåkningsmekanisme og konsultasjonsprosedyre for oppfølging og revisjon av avtalen.

Etter en del startproblemer har lakseavtalen ført til større stabilitet i markedet og bedre samarbeid mellom norske, skotske og irske oppdrettere. Avtalen med EU har også medført at havbruksnæringen har rettet større innsats mot eksport til markeder utenfor EU, slik at avhengigheten av tilgang til ett marked ikke er like stor.

Som en følge av at oppdrettsloven ble endret i 1991 har det gjennom hele 1990-tallet skjedd en betydelig omstrukturering av havbruksnæringen. Ved lovendringen i 1991 ble det åpnet adgang for at en eier kan inneha flere matfiskanlegg. Kravet til lokal tilknytning for majoritetsinteressene ble opphevet, mens eierinteressene fortsatt skal ha lokal tilknytning så vidt mulig. Hyppigheten på overdragelser, eierstrukturendringer og konkurser de senere år er illustrert i figur nr. 2.3.

Kilde: Fiskeridirektoratet

På tross av store endringer i eierforholdene innen oppdrett, vil næringen alltid forbli en distriktsnæring. Oppdrettsanleggene og arbeidsplassene vil nødvendigvis ligge langs kysten og medføre verdiskapning i lokalsamfunnene.

I løpet av 1990-tallet har en også sett en utvikling mot større vertikal integrasjon når det gjelder eierskap og samarbeid i verdikjeden. Næringen er nå på vei til å bli mer differensiert og robust, og bedre egnet til å takle den økende internasjonale konkurransen. En har per i dag en variert næringsstruktur med alt fra store integrerte selskaper til mindre familie-eide bedrifter. Det er en målsetning for Fiskeridepartementet å gi livsgrunnlag også for de små enhetene, og dermed sørge for en variert næringsstruktur. Fiskeridirektoratets driftsundersøkelser for 1998 viser at overskudd forekom i hele matfiskleddet, men var størst hos de helt største og de helt minste selskapene.

Laks og ørret vil fortsatt utgjøre fundamentet for norsk oppdrettsnæring og representere hoveddelen av produksjonspotensialet i mange år fremover. For å gi havbruksnæringen større bredde og fleksibilitet har det på 1990-tallet også blitt satset på næringsutvikling av marine arter i oppdrett. På grunn av stor risiko ved virksomhet med marine arter, har Fiskeridepartementet etablert et eget 5-årig program, NUMARIO, som spesielt skal bidra i den kritiske startfasen ved næringsutvikling av oppdrett av marine arter. I statsbudsjettet for 2000 er det omtalt at Fiskeridepartementet tar sikte på å forlenge programmet med 2 år. Programmet omfatter arter som skjell, kveite og steinbit. Spesielt skjell ser ut til å være ved et kommersielt gjennombrudd. De senere årene er flere store dyrkingsanlegg for skjell blitt etablert langs norskekysten, og næringen er i ferd med å etablere seg i de internasjonale markedene.

Interessen for oppdrett av torsk har vært økende de senere årene. Torsk er en art med betydelig markedsmessig potensiale og torskeoppdrett kan på sikt bli en viktig del av oppdrettsnæringen.

2.2 Fiskehelse- og miljømessig utvikling

Havbruksnæringen har den senere tid hatt en positiv helse- og miljømessig utvikling. Bruken av antibakterielle legemidler er eksempelvis redusert fra 48 tonn i 1987 til under 0,7 tonn i 1999, mens produksjonen er 8-doblet i samme periode. Dette betyr at oppdrettsnæringen forbruker under 2 % av det samlede forbruket av antibiotika i Norge. Denne positive utviklingen er oppnådd på bakgrunn av en betydelig forskningsinnsats. Når det gjelder utslipp av næringssalter og organisk materiale har utslippene per produsert tonn gått ned som følge av mer miljøvennlig drift. Den store produksjonsøkningen det siste 10-året har imidlertid medført at de totale utslipp har økt. Innføring av et miljøovervåkingsverktøy, jf. kapittel 4.3, vil være med å bidra til at utslipp av organisk materiale og næringssalter ikke overskrider resipientens tåleevne.

Utviklingen har på mange områder gått i en mer miljøgunstig retning. Dette har bl.a. sin bakgrunn i utviklingen av nye vaksiner, strengere krav til drift, bedre driftsrutiner blant oppdretterne, flere og bedre lokaliteter, bedre fôr og bedre fôringsteknologi. Norge i dag ligger langt fremme når det gjelder miljø-, helse-, og driftsmessige forhold i oppdrettsnæringen.

Selv om det siste tiåret har gitt store forbedringer når det gjelder helse- og miljøstatusen i havbruksnæringen, gjenstår det å løse flere utfordringer. Dette gjelder oppdrettsanleggenes miljømessige påvirkning på det omkringliggende miljø, rømming, lakselus og fiskesykdom.

Som følge av et samarbeidsprosjekt på direktoratsnivå mellom fiskeri-, miljø-, helse- og veterinærmyndighetene har det siden 1994 eksistert miljømål for oppdrettsnæringen. Miljømålene fungerer som veileder i direktoratenes arbeid med å integrere miljøhensyn i havbruksnæringen. I tillegg er Fiskeridepartementets miljøpolitiske mål nedfelt i Fiskeridepartementets miljøhandlingsplan for 2000-2004. Disse er; å videreutvikle driftsformer som vektlegger sykdomsforebyggende arbeid og effektiv og miljøvennlig bekjempelse av lakselus, og å videreutvikle teknologi og driftsformer som minimaliserer utslipp og rømninger og som ikke medfører negative effekter på det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet. Fiskeridepartementet forventer at de endringer som foreslås i denne proposisjonen, vil bidra til å oppnå disse målsetningene.

Næringsaktørene og næringens organisasjoner har også engasjert seg i arbeidet med å redusere miljøpåvirkningen fra havbruksnæringen. Blant annet har Norske Fiskeoppdretteres Forening tatt initiativ til frivillige aksjoner blant alle oppdrettsanleggene for å bekjempe lakselus. Ved årsskiftet 1998/1999 la oppdrettsnæringens miljøgruppe frem «Strateginotat om miljø og ressurser, et underlag for vurdering av miljøstatus, miljømerking, informasjonsarbeid og mulige miljøforbedringer i oppdrettsnæringen.» Næringen har dessuten tatt initiativ til utarbeidelse av en tiltaksplan mot rømming av laks fra oppdrettsanlegg. Tiltaksplanen ventes å ferdigstilles i løpet av våren 2000.