Del 1
Materielle endringer
2 Beregning av sykepenger til medlem med gradert uførepensjon - folketrygdloven § 8-50 andre ledd
2.1 Innledning
Departementet foreslår at den som mottar gradert uførepensjon og som blir sykmeldt i forhold til sin delvise yrkesaktivitet skal ha inntektsgrunnlaget fastsatt etter bestemmelsene som gjelder for vedkommende yrkeskategori (arbeidstaker/selvstendig næringsdrivende).
2.2 Gjeldende rett
En person som har fått innvilget gradert uførepensjon eller foreløpig uførestønad på grunnlag av delvis tap av inntektsevne, har rett til både uførepensjon og sykepenger fra trygden ved sykefravær fra del-stillingen utover arbeidsgiverperioden. De samme bestemmelser gjelder også for personer som har rett til sykepenger uten å være omfattet av bestemmelsene om arbeidsgiverperiode. Sykepengegrunnlaget fastsettes etter bestemmelsene for selvstendig næringsdrivende, se nærmere folketrygdloven § 8-50. Dette innebærer at sykepengegrunnlaget i utgangspunktet skal svare til den pensjonsgivende årsinntekten som beregnes på grunnlag av gjennomsnittet av de pensjonspoengtallene som er fastsatt de tre siste årene.
2.3 Departementets vurdering og forslag
Någjeldende regler ble innført i forbindelse med sykepengereformen i 1978 og var begrunnet i at uførepensjonister ofte ville ha varierende arbeidsevne og derfor svingende arbeidsinntekter.
Det har vist seg at personer som dette berører opplever det som unaturlig og til tider urimelig at den som mottar gradert uførepensjon, og som blir sykemeldt i forhold til sin delvise yrkesaktivitet, skal ha inntektsgrunnlaget fastsatt etter bestemmelsene som gjelder for selvstendig næringsdrivende, selv om vedkommende faktisk er arbeidstaker i et fast arbeidsforhold.
Departementet foreslår at inntektsgrunnlaget i disse tilfellene skal følge de vanlige bestemmelsene slik at fastsettelsen av inntektsgrunnlaget følger bestemmelsene for vedkommende yrkeskategori. Inntektsgrunnlaget for arbeidstakere vil da gjenspeile hva de faktisk har i inntekt på sykmeldingstidspunktet. Som for arbeidstakere for øvrig med vesentlig avvik (25 prosent) mellom den aktuelle inntekten og den gjennomsnittlige pensjonsgivende inntekt i de siste tre årene, kan likevel den gjennomsnittlige pensjonsgivende inntekt bli lagt til grunn.
Endringen vil ha liten betydning i forhold til sykepengenes størrelse. Bare i noen tilfeller vil det kunne bli noe forskjell i utbetalingen i forhold til gjeldende bestemmelser.
Forslaget er først og fremst begrunnet i forenklingshensyn idet det vil bli vesentlig enklere å informere om bestemmelsene når sykepenger til arbeidstaker beregnes med utgangspunkt i hva vedkommende faktisk tjener.
Det vises til lovforslag, folketrygdloven § 8-50 andre ledd.
2.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. juli 2000. Endringen vil ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
3 Utvidet stønadstid med sykepenger for delvis yrkesaktive med delpensjon fra AFP-ordning - folketrygdloven § 8-52
Departementet foreslår at personer som har tatt ut delpensjon fra en ordning med avtalefestet pensjon (AFP) og fortsatt delvis er yrkesaktiv, skal ha rett til samme antall sykepengedager som yrkesaktive ellers. Disse pensjonistene får da rett til sykepenger i opptil ett år på grunnlag av inntekten i deltidsarbeidet. I dag har pensjonister med gradert AFP rett til sykepenger i 90 dager, slik som pensjonister med gradert alderspensjon fra folketrygden.
Ved innføringen av avtalefestet pensjon (AFP) fra 1989, ble pensjonsalderen satt til 66 år og til 65 år fra 1990, se Ot. prp. nr. 15 for 1988-89. Videre ble det bestemt at pensjonen skulle avkortes mot arbeidsinntekt/pensjonsgivende inntekt etter de samme regler som gjelder for folketrygdens alderspensjon. På samme måte som for personer som har kombinert arbeidsinntekt med alderspensjon fra folketrygden, ble også retten til sykepenger begrenset til 90 dager. Ved lengre sykeperiode enn dette, ble det ansett hensiktsmessig at vedkommende tok ut full pensjon.
I privat sektor hadde partene opprinnelig satt som vilkår for avtalefestet pensjon, at vedkommende sluttet i sin stilling helt. Det har derfor ikke vært særlig vanlig å kombinere pensjon og arbeidsinntekt. I forbindelse med inntektsoppgjøret våren 1997, ble pensjonsalderen redusert til 62 år. Samtidig ble det avtalt følgende:
«Bedrifter kan med arbeidstakere i full stilling inngå skriftlig avtale om delpensjon slik at arbeidstakeren kan trappe ned sin yrkesaktivitet med en eller to hele arbeidsdager, dvs. 20% eller 40 % reduksjon i forhold til full stilling.»
Den avtalte delpensjonsordningen forutsatte nye avkortingsregler mot arbeidsinntekt, i det avkortingsreglene for alderspensjon kunne gi utilsiktede vridningseffekter, og det ble derfor varslet nye regler, se Ot.prp. nr. 79 for 1996-97.
Nye avkortingsregler ble vedtatt ved lov 22. desember 1999 nr. 107 som trer ikraft 1. august 2000, se Ot. prp. nr. 60 for 1998-99. De nye reglene innebærer at pensjonen skal reduseres med samme prosent som arbeidsinntekten utgjør av tidligere inntekt (prorata-prinsipp). Det vil si at dersom arbeidsinntekten reduseres med 20 prosent, skal pensjonen utgjøre 20 prosent av full pensjon.
Etter folketrygdloven § 8-51 ytes det ikke sykepenger til et medlem som mottar hel alderspensjon. Til et medlem som mottar gradert alderspensjon, ytes det sykepenger i opptil 90 dager. Etter folketrygdloven § 8-52 gjelder bestemmelsene i § 8-51 tilsvarende for medlemmer som mottar avtalefestet pensjon (AFP).
Med den nye delpensjonsordningen og en pensjonsalder på 62 år, antas det at flere personer kommer til å kombinere arbeid og delpensjon over flere år. I større utstrekning enn for alderspensjonister, må man regne med at tidligpensjonister vil gjenoppta arbeidet også etter lengre sykdomsperioder. Det synes lite hensiktsmessig at man etter 90 sykepengedager må ta ut hel pensjon, for så igjen å gå tilbake på delpensjon/gradert pensjon når arbeidet gjenopptas.
På denne bakgrunn foreslår departementet at delvis yrkesaktive med delpensjon i AFP, skal ha rett til sykepenger etter de vanlige bestemmelser i folketrygdloven kapittel 8.
Forslaget innebærer blant annet at vedkommende minst må ha et inntektsgrunnlag for sykepenger på 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp, det vil si minst kroner 23 475 per januar 2000, se § 8-3 andre ledd. Vedkommende vil da kunne være sykmeldt i opptil ett år med sykepenger og delpensjon, se § 8-12. Sykepenger vil erstatte inntekten fra deltidsarbeidet, og medføre tilsvarende avkorting av pensjon som arbeidsinntekt, se lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott § 2 første ledd bokstav d.
For den som har tatt ut hel avtalefestet pensjon, foreslås ingen endring, det vil si at vedkommende ikkehar rett til sykepenger, slik pensjonister med full alderspensjon eller uførepensjon fra folketrygden heller ikke har.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-52.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. august 2000, samtidig med de nye avkortingsreglene for delpensjon. Endringen gis virkning for arbeidsuførhet som oppstår etter 31. juli 2000.
Endringen vil gi merutgifter for folketrygden på 1,5 til 3 millioner kroner per år ved full virkning. Siden utvidelsen av stønadstiden begrenses til nye sykepengetilfeller, blir det ikke særlige merutgifter i år 2000. På den andre siden kan lovendringen innebære noe mindre utgifter for de enkelte AFP-ordningene. Det blir en viss administrativ avlastning ved at man unngår overganger til og fra full pensjon og delpensjon.
4 Forenklet beregning av alderspensjon fra folketrygden mellom 67 og 70 år - folketrygdloven § 19-6
Departementet foreslår at beregningen av alderspensjon før pensjonisten har fylt 70 år forenkles ved at det kan benyttes et beregnet poengtall for det året han eller hun fylte 66 år.
Alderspensjon fra folketrygden ytes på grunnlag av trygdetid (grunnpensjonen) og pensjonspoeng (tilleggspensjonen) som på visse vilkår kan opptjenes fram til fylte 70 år.
Før pensjonisten har fylt 70 år, ytes alderspensjonen på grunnlag av rettigheter som vedkommende har opparbeidet til og med det året han eller hun fylte 66 år, se folketrygdloven § 19-6 første ledd. Dette innebærer at når det innvilges alderspensjon fra fylte 67 år, fastsettes grunnpensjonen på grunnlag av trygdetid og tilleggspensjonen på grunnlag av pensjonspoeng som er opptjent til og med det året pensjonisten fylte 66 år. Det samme gjelder når pensjonen ytes fra et senere tidspunkt, men før fylte 70 år. Rettigheter som er opparbeidet etter det året pensjonisten fylte 66 år, regnes først med ved beregning av pensjonen fra fylte 70 år.
Pensjonspoeng (poengtall) opptjenes som hovedregel gjennom pensjonsgivende inntekt som overstiger folketrygdens grunnbeløp, se folketrygdloven § 3-13. Det er ligningsmyndighetene som fastsetter pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng for hvert år i forbindelse med ligningsbehandlingen.
De fleste som får alderspensjon fra folketrygden ved fylte 67 år, har på dette tidspunkt ennå ikke fått fastsatt pensjonsgivende inntekt og poengtall for det 66. året. Sosial- og helsedepartementet har med hjemmel i folketrygdloven § 3-15 femte ledd gitt en forskrift der det blant annet framgår at det i slike tilfeller skal fastsettes et foreløpig poengtall for vedkommende år. Dette poengtallet legges til grunn når trygdeytelsen beregnes. Når ligningen senere er lagt fram, og pensjonsgivende inntekt og endelig poengtall er fastsatt, skal pensjonen omregnes dersom den avviker fra den foreløpige pensjonsberegningen.
Vanligvis skjer det bare mindre endringer i sluttpoengtallet og dermed i tilleggspensjonen når ligningen foreligger om høsten. Alderspensjonen blir da omregnet og eventuelt for lite utbetalt pensjon etterbetalt. I en rekke tilfeller har pensjonisten også pensjon fra en tjenestepensjonsordning i offentlig sektor som går inn under samordningsloven. Når tilleggspensjonen endres, må tjenestepensjonsordningen foreta ny beregning av samordningsfradraget med virkning tilbake fra fylte 67 år.
I NOU 1995: 29 «Samordning av pensjons- og trygdeytelser» pekte Samordningsutvalget på at det vil ha såvel informasjonsmessige som administrative fordeler om det fastsatte poengtall og antall poengår endres i minst mulig utstrekning. Samordningsutvalget foreslo at poengtallet for det 66. året settes lik det poengtallet vedkommende har fått godskrevet for det foregående kalenderåret, og at pensjonen først blir omregnet etter fylte 70 år.
Tjenestepensjonsordningene, herunder Statens Pensjonskasse og KLP Forsikring, er enige med Samordningsutvalget på dette punkt, og påpeker blant annet at en slik omlegging vil gi en administrativ forenkling. Rikstrygdeverket er også positivt innstilt til en forenkling på dette området. Rikstrygdeverket har opplyst at endringene som må foretas i trygdeetatens EDB-system er nokså kompliserte, men at de vil kunne gjennomføres i løpet av året.
Departementet er enig i at det er ønskelig å unngå stadige omregninger som fører til merarbeid, og som oftest har marginal betydning for størrelsen på pensjonen. Dersom ligningen for det 66. året ikke foreligger, kan poengtallet for dette året, som foreslått av samordningsutvalget, fastsettes lik poengtallet for det 65. året. Inntektsgrunnlaget for alderspensjon fra folketrygden som innvilges før fylte 70 år, vil da først fastsettes endelig med virkning fra fylte 70 år. En slik forenklet ordning forutsetter at det ikke skal foretas noen regulering og etterbetaling av pensjonen med tilbakevirkning.
Etter departementets syn er Samordningsutvalgets opplegg mest i samsvar med lovens system, der antall poengår svarer til antall år med pensjonspoeng.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at i tilfeller der pensjonsgivende inntekt for det året pensjonisten fyller 66 år ennå ikke er fastsatt når det innvilges alderspensjon fra folketrygden, skal poengtallet for dette året settes lik poengtallet for det året han eller hun fylte 65 år. Omregning av pensjonen etter pensjonsgivende inntekt og poengtall som fastsettes for året pensjonisten fylte 66 år foretas først etter fylte 70 år.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 19-6 første ledd.
Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 2001.
Endringen har ikke økonomiske konsekvenser av betydning. Det vil bli merarbeid med dataprogrammering med videre i forbindelse med iverksettingen. Senere vil endringen gi en administrativ forenkling.
5 Gebyr ved manglende melding til arbeidstakerregisteret - folketrygdloven § 25-3
5.1 Innledning
Departementet foreslår etablert hjemmel for å ilegge gebyr når melding til arbeidstakerregistret først gis etter purring fra trygdekontoret, slik at meldingsfristen ikke overholdes. I tilknytning til dette foreslås at bestemmelsen i loven om tvangsmulkt suppleres ved at hovedvilkårene med videre for tvangsmulkt tas inn i loven.
5.2 Bakgrunn. Gjeldende rett.
Ordningen med særskilte registre av arbeidsgivere og arbeidstakere ble innført fra 1. juli 1978 samtidig med den nye sykepengeordningen. Det ble pekt på at registrene ville gi grunnlag for en tilfredsstillende sysselsettingsstatistikk og dessuten bli til nytte for trygdeetaten, skatteetaten, arbeidsmarkedsetaten, sosialkontorene og bidragsfogdene. Bestemmelsene om arbeidsgiver- og arbeidstakerregistrene finnes nå i folketrygdloven § 25-1.
Etter reglene skal arbeidsgivere sende melding til arbeidstakerregisteret om inntak og opphør av arbeidsforhold innen fredag i uken etter. Plikten gjelder bare dersom arbeidsforholdet skal vare i minst sju dager og vil innebære gjennomsnittlig minst fire timers arbeid per uke. Meldingene skal sendes til trygdekontoret. I tillegg til den løpende ajourføringen gjennom innregistrering av mottatte meldinger, har det siden 1980 vært foretatt en årlig kontroll av opplysningene i AA-registeret (årskontrollen). Arbeidsgiveren får tilsendt utskrift av registeret, som skal kontrolleres og returneres til trygdekontoret innen en fastsatt frist.
Arbeidsgivere som ikke overholder meldeplikten eller gir respons på årskontrollen kan etter folketrygdloven § 25-3 med forskrifter ilegges en tvangsmulkt, som nå utgjør tre promille av folketrygdens grunnbeløp per ukedag for hver melding som uteblir. Prosedyren for å ilegge tvangsmulkt er som følger:
Trygdekontoret oppdager at arbeidsgiveren ikke har overholdt meldeplikten. På hvilket tidspunkt dette skjer, vil i hovedsak være tilfeldig. Manglende melding kan for eksempel bli avdekket fordi vedkommende arbeidstaker krever sykepenger fra trygden.
Når trygdekontoret er blitt kjent med at meldeplikten ikke er overholdt, får arbeidsgiver en ny frist til å sende melding og opplyses om at tvangsmulkt vil bli ilagt fra fristens utløp til forholdet er rettet. Når det konstateres at heller ikke denne fristen overholdes, blir tvangsmulkt ilagt.
Hensikten med tvangsmulkten er å sikre at meldeplikten overholdes. Tvangsmulkten har imidlertid vist seg som et utilstrekkelig virkemiddel for å sikre at meldinger gis som forutsatt. Kvaliteten særlig på arbeidstakerdelen av AA-registeret har vist seg å bli dårligere enn det som var forutsatt og som brukerne har behov for. Spesielt for skatteetaten og Statistisk sentralbyrå innebærer datakvaliteten i registeret et problem. Sviktende kvalitet innebærer i denne forbindelse at registeret ikke er ajour.
Riksrevisjonen har tatt opp spørsmålet, og har påpekt at manglene ved registeret betyr at en del av skatteetatens kontrollrutiner vedrørende beregningsoppgaver og årsoppgaver ikke lar seg gjennomføre, jf. Dokument 3:2 (1996-97) «Riksrevisjonens antegnelse vedrørende skatte- og avgiftsforvaltningen». Merknadene er desisert «Til observasjon», se Innst. S. nr. 86 (1996-97).
5.3 Høring av forslag til gebyrordning
Som et ledd i arbeidet med forbedring av datakvaliteten i AA-registeret, har departementet hatt på høring et forslag om innføring av en gebyrordning ved manglende meldinger til registeret. Dagens ordning med tvangsmulkt oppleves som utilstrekkelig, idet en arbeidsgiver kan unnlate å sende meldinger inntil forholdet oppdages av trygdeetaten. Tvangsmulkt vil først påløpe etter at arbeidsgiver da er gitt en ny frist til å sende melding. Det innledningsvise bruddet på meldeplikten vil ikke ha noen konsekvenser for arbeidsgiver. For datakvaliteten i AA-registeret er det imidlertid avgjørende at den opprinnelige meldingsfristen overholdes.
For å gi arbeidsgiver et insitament til å overholde meldingsplikten og -fristen, foreslo departementet derfor at det skulle kunne ilegges et gebyr. Grunnlaget for gebyret skulle være selve den manglende overholdelse av meldeplikten, likevel slik at gebyr ikke skulle ilegges dersom arbeidsgiver på eget initiativ sendte melding (selv om meldingen skulle komme for sent i forhold til fristen). Gebyr skulle dermed kunne ilegges bare dersom trygdeetaten må purre for å få meldingen. Gebyret etter forslaget vil kunne brukes i kombinasjon med tvangsmulkt:
Gebyr ilegges når trygdeetaten oppdager at meldeplikten ikke er overholdt. Meldinga om ilagt gebyr gis samtidig med at det purres på meldingen.
I samme melding gis en ny frist for å gi melding, og opplyses om at tvangsmulkt vil påløpe dersom arbeidsgiveren ikke sender melding innen den nye fristen.
Forslaget om gebyrordning ble sendt på høring sammen med et forslag til en hovedsakelig teknisk revisjon av forskriften om AA-registeret.
De fleste av høringsinstansene hadde ikke merknader til forslaget. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttaler imidlertid:
«HSH er av den oppfatning at dagens sanksjonsbestemmelser med hjemmel til å ilegge tvangsmulkt ved brudd på meldeplikten, er tilstrekkelig virkemiddel.
Dersom det blir innført en gebyrordning, må etter HSHs vurdering adgangen til å ilegge gebyr først inntre dersom arbeidsgiver ikke svarer innen en nærmere fastsatt frist etter å ha mottatt en purring fra trygdekontoret, dvs at vilkårene for gebyr ikke er oppfylt når purring gis, slik departementet har foreslått, men først når fristen i purringen er oversittet.
Det må i denne sammenheng legges vekt på at brudd på meldeplikten ofte ikke skyldes noen uvilje eller mangelfulle rutiner hos arbeidsgiver. I mange små handels- og servicebedrifter er det kun en person som forestår kontorarbeidet, og ved kortere sykefravær eller ferieavvikling vil bedriftene normalt ikke ha noen erstatter som kan overta. Med de korte frister forskriften opererer med, jfr. for eksempel § 4. 3 ledd, vil bedriftene meget lett kunne overskride disse.»
Videre har Norges Rederiforbund følgende kommentarer:
«Som foran nevnt, har våre medlemmer rederier i utenriksfart og offshore, samt bedrifter i offshore entreprenørvirksomhet, ansatte som sogner til det Maritime A/A-register. Våre medlemmer, som til dels har svært mange ansatte, har hatt sterke innvendinger til krav om å kontrollere årslister fra Maritimt A/A-register for ansatte som bare registreres av statistiske grunner. Dette er uhyre arbeidskrevende og medfører betydelige ekstrautgifter til overtidsbetaling m.v. for rederienes/bedriftenes personal- og regnskapsmedarbeidere. Inntil den nye ordningen med automatisk sletting fra registeret av disse ansatte er iverksatt, er vi uenige i Departementets forslag om gebyr og tvangsmulkt. Etter vår oppfatning vil denne nye ordningen medføre at det ikke lenger er nødvendig med årskontroll av disse ansatte. Prosedyrer for årskontroll for de resterende ansatte bør utarbeides i samråd med næringen.»
Høringsuttalelsene i kopi vedlegges proposisjonen.
5.4 Departementets vurdering og forslag
Departementet er fortsatt av den oppfatning at en gebyrordning som beskrevet i punkt 5.3. vil kunne bidra til at meldinger i større utstrekning gis rettidig. Dersom en slik ordning skal fungere etter hensikten, må det imidlertid være selve den manglende overholdelse av meldeplikten som skal føre til ileggelse av gebyr. Forslaget fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon om gebyr først etter purring, ville innebære at gebyret får om lag samme virkeområde som den allerede etablerte ordningen med tvangsmulkt. Departementet finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på et slikt gebyr.
Departementet er imidlertid enig med HSH at det vil forekomme situasjoner der en arbeidsgiver vil kunne ha problemer med å gi melding i rett tid, og at dette særlig vil gjelde arbeidsgivere med få ansatte. På den annen side gjelder ønsket om tilfredsstillende kvalitet også i forhold til små bedrifter, selv om sviktende meldinger fra større bedrifter selvsagt vil være et større problem. Det må videre tas i betraktning at arbeidsgiver etter den foreslåtte ordningen regelmessig vil ha to-tre uker eller mer på seg til å gi melding på en slik måte at gebyr unngås. Som nevnt skal gebyr ikke ilegges selv om meldingen kommer for sent, dersom den gis uten purring fra trygdekontoret. Hvorvidt og på hvilket tidspunkt manglende melding oppdages av trygdekontoret, vil i praksis være tilfeldig. En av de situasjoner som fører til at trygdekontoret oppdager at melding mangler, vil være at arbeidsgiver fremmer krav om refusjon av sykepenger forskottert til vedkommende arbeidstaker. Arbeidsgivere vil derfor i det enkelte tilfelle kunne ha lang tid på seg til å gi melding for å unngå gebyr.
Gebyrets størrelse bør også vektlegges ved vurderingen. Det er lagt til grunn at gebyret bør settes til et halvt rettsgebyr per manglende melding, det vil si for tiden kroner 300. Små arbeidsgivere vil forutsetningsvis ha få meldinger per år, slik at eventuelle gebyrer vil utgjøre en moderat belastning for bedriftens budsjett.
På denne bakgrunn ser departementet ikke tilstrekkelig grunn til å treffe spesielle tiltak av hensyn til små arbeidsgivere. Dersom det unntaksvis skulle oppstå en slik situasjon for arbeidsgiver at melding bare med de aller største vanskeligheter kan gis, antar departementet at dette enklest kan imøtekommes med en ordning med ettergivelse av gebyret. Ved en søknad om ettergivelse bør arbeidsgiveren dokumentere at de helt spesielle omstendighetene har foreligger for hele perioden fra melding tidligst kunne ha vært gitt og fram til det sendes purring fra trygdekontoret. Større bedrifter bør kunne innrette seg på slike forbigående problemer som kan hindre at melding sendes, og det antas ikke grunnlag for en ettergivelsesordning her.
Merknaden fra Norges Rederiforbund knytter seg helt til hvordan det skal forholdes med arbeidstakere med tidsbestemte arbeidsforhold. Man mener at trygdekontoret bør slette slike arbeidsforhold av eget initiativ når arbeidsforholdet er utløpt ifølge meldingen fra arbeidsgiver. Det bør ikke være aktuelt med gebyr verken for manglende melding om opphør av det enkelte tidsbestemte arbeidsforhold eller i forbindelse med årskontrollen. Dersom dette ikke kan løses, mener Norges Rederiforbund at det ikke bør gjennomføres en gebyrordning.
Departementet har drøftet spørsmålet med Rikstrygdeverket, som er enig i Rederiforbundets innvending på dette punktet. Den framtidige løsningen vil dermed bli at tidsbestemte arbeidsforhold slettes automatisk ved arbeidsforholdets opphør i henhold til kontrakten. Trygdekontoret får melding om tidsbegrensningen og vil kunne foreta slik sletting. Hjemmel for slik automatisk sletting vil bli tatt inn i den nye forskriften om AA-registeret, som er under arbeid i departementet. Den nærmere gjennomføringen av dette vil bli drøftet i en arbeidsgruppe med representanter for sjøfartens arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og Rikstrygdeverket. Arbeidsgruppa skal drøfte dette og andre spørsmål i tilknytning til AA-registerets utforming i sjøfartsforhold. Rederiforbundets merknad til spørsmålet om en gebyrordning kan dermed anses bortfalt.
Sosial- og helsedepartementet foreslår etter dette at det etableres hjemmel i folketrygdloven § 25-3 for å ilegge gebyr når meldinger til AA-registeret kommer for sent. Gebyr skal imidlertid bare ilegges dersom trygdekontoret må purre for å få melding, det vil si ikke i tilfelle der arbeidsgiver av eget initiativ sender melding, selv om den kommer etter fristen. Gebyret foreslås satt til et halvt rettsgebyr (per i dag kroner 300) per forsinket melding som det må purres på.
Reglene om tvangsmulkt finnes i dag i stor utstrekning i forskrifter fastsatt 15. april 1997 med hjemmel i loven § 25-3 andre ledd. Dette gjelder også vilkårene for tvangsmulkten og mulktens størrelse. Departementet finner det hensiktsmessig i forbindelse med innføringen av gebyr å ta inn hovedreglene om tvangsmulkt i loven. Dette medfører en betydelig omforming og supplering av teksten i § 25-3. Dette omtales nærmere i merknadene til paragrafen.
Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg etter direkte bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d. Det samme bør gjelde for gebyr etter de nye reglene. Bestemmelse om dette må tas inn i folketrygdloven, idet tvangsfullbyrdelseslovens regler om tvangsgrunnlag ikke omfatter gebyrer. Det foreslås videre etablert hjemmel for at ilagt gebyr eller tvangsmulkt skal kunne motregnes i arbeidsgivers eventuelle krav på refusjon av forskotterte sykepenger med videre etter folketrygdloven § 22-3. En slik enkel innfordringsmåte vil kunne styrke insitamentet for arbeidsgiver til å gi meldinger innen fristen, og således bidra til å heve kvaliteten i AA-registeret.
Selv om lovteksten på dette området vil bli mer utførlig etter de endringer som er omtalt, vil det fortsatt være behov for detaljregulering i forskrifter. Dagens hjemmel for å gi forskrifter foreslås derfor videreført. Det foreslås at departementet i den forbindelse skal kunne gi regler om forholdet mellom gebyr og tvangsmulkt. Gebyr og tvangsmulkt vil kunne brukes i samme tilfelle, men ikke av samme årsak. Gebyr vil kunne ilegges utelukkende med grunnlag i at melding først mottas etter purring, mens tvangsmulkten vil løpe først etter at det er purret, fastsatt en ny frist for å gi melding og fristen ikke overholdes. Gebyr vil bli ilagt for den manglende overholdelse av meldeplikten i perioden fram til trygdekontoret oppdager forholdet og purrer, mens tvangsmulkt vil være det relevante reaksjonsmiddel for å framtvinge melding etter at forholdet er oppdaget av trygdekontoret.
Arbeidsgivers tilbakemelding på årskontrollen, jf punkt 5.2, må bli å betrakte som en melding både i relasjon til tvangsmulkt og gebyr. Årskontrollen kan imidlertid avdekke en rekke tilfeller der det tidligere ikke er gitt melding, slik at det ut fra forholdets karakter kan være nærliggende å ilegge høyere gebyr eller tvangsmulkt. Det foreslås derfor at departementet gis hjemmel for å gi regler om bruken av gebyr og tvangsmulkt i forbindelse med årskontrollen, med sikte på eventuelt å fastsette høyere gebyr eller tvangsmulkt i slike tilfeller.
Forskriftshjemmelen foreslås videre å omfatte regler om ettergivelse av gebyr eller tvangsmulkt.
Det vises ellers til lovforslaget, folketrygdloven § 25-3.
5.5 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. juli 2000 og gis virkning for meldepliktige arbeidsforhold som tar til eller opphører tidligst nevnte dato. Innføringen av gebyr antas i noen grad å føre til merinntekter for folketrygden. Endringen antas ikke å ha nevneverdige økonomiske konsekvenser.
6 Fullmakt for Rikstrygdeverket til å delegere myndighet til å begjære påtale på statens vegne - folketrygdloven § 25-12 og kontantstøtteloven § 23
Departementet foreslår at Rikstrygdeverket gis fullmakt til å delegere sin myndighet til å begjære påtale ved brudd på straffebestemmelsene i folketrygdloven § 25-12 og kontantstøtteloven § 23. Hensikten er at fylkestrygdekontorene skal kunne gis slik myndighet i saker om tilbakekreving av trygdeytelser. Derved sikres en raskere avgjørelse av påtalespørsmålet i disse sakene. Det samme gjelder i forbindelse med tilbakekreving av feil utbetalt barnetrygd og kontantstøtte.
Folketrygdloven §§ 22-15 og 22-16 har bestemmelser om tilbakekreving etter feilaktig utbetalte trygdeytelser. Trygdekontoret er delegert vedtaksmyndighet i saker om feilutbetaling, med fylkestrygdekontoret som klageinstans.
I mange saker der medlemmets handling eller unnlatelse av å handle har vært årsak til feilutbetalingen og der vilkårene for tilbakekreving er oppfylt, vil forholdet også kunne rammes av straffebestemmelser. Spørsmålet om anmeldelse til påtalemyndigheten vurderes av Rikstrygdeverket. Når det gjelder straffebud i forbindelse med feilutbetalingssaker, er det særlig følgende lovbestemmelser som er aktuelle:
folketrygdloven § 25-12 om straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger (tidligere § 18-6)
straffeloven § 166 (falsk forklaring), straffeloven § 182 (dokumentfalsk) og bedrageribestemmelsene (straffeloven §§ 270, 271 og 271a)
Som regel skjer anmeldelse med grunnlag i straffelovens bedrageribestemmelser og overtredelse av folketrygdloven § 25-12 tas med som et subsidiært grunnlag.
Ved Sosial- og helsedepartementets delegasjonsvedtak av 16. februar 1998 i medhold av straffeloven § 79 fjerde ledd, ble retten til å begjære påtale på statens vegne tillagt Rikstrygdeverket for så vidt gjelder verdier eller interesser som trygdeetaten forvalter eller fører tilsyn med. Dette gjelder adgangen til å begjære påtale av brudd på straffelovens bestemmelser. Fylkestrygdekontorene, hjelpemiddelsentralene, trygdekontorene og Trygdeetatens innkrevingssentral i Sør-Varanger (innkrevingssentralen) ble gitt en begrenset fullmakt til å begjære påtale (ved innbrudd, tyveri eller skadeverk som rammer lokalene eller gjenstander som befinner seg i dem, og når funksjonærene i sitt arbeid blir utsatt for trusler eller forulempes på annen måte).
I folketrygdloven § 25-12 siste ledd er det eksplisitt bestemt at retten til å begjære påtale ved brudd på bestemmelsen tilligger Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket kan ikke selv delegere denne myndigheten til et annet organ. Ut fra juridisk teori må det antas at heller ikke departementet kan beslutte slik myndighetsoverføring.
Spørsmålet om påtale oppstår også ved behandling av feilutbetalingssaker etter kontantstøtteordningen og barnetrygden, som sorterer under Barne- og familiedepartementet. Kontantstøtteloven § 11 gir regler om tilbakekreving etter feilaktig utbetalt kontantstøtte. Lovens § 23 omhandler straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger og er tilnærmet lik folketrygdloven § 25-12. Påtaleretten tilligger også her Rikstrygdeverket. Barnetrygdloven § 14 siste ledd og § 22 gir henholdsvis folketrygdlovens § 22-15 om tilbakekreving etter feilutbetaling og § 25-12 om straff for å gi uriktige opplysninger med videre tilsvarende anvendelse.
Rikstrygdeverket har i brev til departementet av 26. november 1999 ytret ønske om at fylkestrygdekontorene gis fullmakt til å begjære påtale i forbindelse med feilutbetalingssaker, og uttaler i den forbindelse:
«Etter en omfattende gjennomgang av Rikstrygdeverkets organisasjonsstruktur i OU-RTV prosjektet er det konkludert med at det vil være ønskelig med en adgang til å gi fullmakt til å inngi anmeldelse, samt delegere kompetansen til å begjære påtale til fylkestrygdekontorene og Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU). Et slikt tiltak antas å møte prosjektets mål om en naturlig og rasjonell oppgaveplassering.
Arbeidet med straffesaker gjelder i hovedsak anmeldelse av trygdemottakere og behandlere. Rikstrygdeverket behandlet 127 straffesaker mot trygdemottakere i 1998. I de fleste tilfellene dreier det seg om bedrageri, men også underslag, dokumentfalsk og falsk forklaring forekommer. Arbeidet består av å vurdere om forholdet skal anmeldes, eventuelt utferdige advarsler, vurdere henleggelsesvedtak, annen kontakt med påtalemyndighet og distribusjon av dommer.
Straffesakene er en del av feilutbetalingsområdet. Arbeidet med straffesakene er derfor en videreføring av feilutbetalingssakene. En naturlig konsekvens av at fylkestrygdekontorene og FFU er tillagt fullt fagansvar er at de også får fullmakt til å anmelde lovovertredelser som har resultert i feilutbetalinger. En slik ordning vil styrke fylkestrygdekontorenes og FFUs kompetanse og tydeliggjøre oppfølgingsansvaret for feilutbetalingsområdet. Ved at samme nivå behandler både feilutbetalingssaken og de strafferettslige følger vil saksbehandlingstiden reduseres.
Dagens ordning medfører for lang saksbehandlingstid fra forholdet blir oppdaget til det blir anmeldt. Dette medfører bevisproblemer, henleggelser og mildere reaksjoner. En uoffisiell beregning basert på 18 anmeldelser i tidsrommet 01.11.1998 til 31.01.1999 viser at det gjennomsnittlig går 8 måneder fra forholdet oppdages på trygdekontoret og til det oversendes Rikstrygdeverket for vurdering. Med utgangspunkt i 6 måneders saksbehandlingstid i Rikstrygdeverket vil det si at det går ca. 14 måneder fra forholdet blir oppdaget til det blir anmeldt. I de saker hvor det i tillegg går lang tid fra det straffbare forholdet blir begått til det oppdages vil ulempene forsterkes ytterligere.
Fordelene ved delegering av ansvaret for straffesakene til fylket og FFU vil for uten kortere saksbehandlingstid være frigjort arbeidskapasitet i Rikstrygdeverket som skal brukes til å kvalitetssikre ytre etats arbeid med straffesakene.»
Sosial- og helsedepartementet tar på denne bakgrunn sikte på å utvide delegasjonsvedtaket av 16. februar 1998 slik at Rikstrygdeverket gis fullmakt til å delegere sin myndighet til å inngi påtalebegjæring ved brudd på straffeloven til fylkestrygdekontorene og Folketrygdkontoret for utenlandssaker for så vidt gjelder verdier eller interesser som trygdeetaten forvalter eller fører tilsyn med.
Som nevnt vil det i forbindelse med feilutbetalingssaker som regel inngis politianmeldelse med grunnlag i straffelovens bedrageribestemmelser og overtredelse av folketrygdloven § 25-12 tas med som subsidiært grunnlag. For at ansvaret for straffesakene i sin helhet skal kunne overføres til fylkestrygdekontorene og FFU, må Rikstrygdeverket gis adgang til å kunne delegere retten til å kreve påtale ved brudd på straffebestemmelsene i folketrygdloven. På denne bakgrunn foreslår Sosial- og helsedepartementet en tilføyelse om dette i folketrygdloven § 25-12 tredje ledd. I samråd med Barne- og familiedepartementet foreslås at kontantstøtteloven § 23 tredje ledd suppleres tilsvarende. Det vises til lovforslaget.
Endringene foreslås å tre i kraft straks. Endringene vil ikke ha økonomiske konsekvenser. En delegering av ansvaret for straffesakene til fylket og FFU vil for uten kortere saksbehandlingstid, frigjøre arbeidskapasitet i Rikstrygdeverket som skal brukes til å kvalitetssikre ytre etats arbeid med straffesakene.
7 Innføring av generell forsøkshjemmel i folketrygdloven - folketrygdloven § 25-13
7.1 Innledning
Etter folketrygdloven § 25-13 kan departementet samtykke i at det gjøres avvik fra loven i forbindelse med visse typer forsøksvirksomhet. Det er lite hensiktsmessig å måtte endre loven hver gang det oppstår behov for å gjennomføre en forsøksordning. Departementet foreslår derfor at det tas inn en generell forsøkshjemmel i loven.
7.2 Bakgrunn. Gjeldende rett
En bestemmelse om forsøksvirksomhet i forbindelse med oppfølging av sykmeldte ble tatt inn i den tidligere folketrygdloven § 18-14 ved lov av 21. desember 1990 nr. 80 (Ot.prp. nr.3 for 1990-91). Bestemmelsen ble videreført i den nye folketrygdloven § 25-13 som trådte ikraft 1. mai 1997 (Ot.prp. nr. 29 for 1995-96). Etter forslag i Ot.prp. nr. 8 (1996-97) ble § 25-13 fra samme tid supplert med en bestemmelse om forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent for uførepensjonister.
Fra 1. januar 2000 er bestemmelsen om forsøk ytterligere utvidet ved en hjemmel for forsøk med forhåndsbetaling av egenandeler for helsetjenester. Det er samtidig gitt hjemmel for forsøk med egenmeldt sykefravær og sykmelding fra annet helsepersonell, og forsøk hvor kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi blant annet kan behandle pasienter uten henvisning fra lege (Ot.prp. nr.46 for 1998-99 og Ot.prp. nr. 6 for 1999-2000).
Etter bestemmelsene i § 25-13 må forsøk som iverksettes være faglig og økonomisk vel underbygd. Det er videre forutsatt at avvik fra loven ikke må medføre at enkeltpersoner får innskrenket sine rettigheter eller blir pålagt større plikter enn det som følger av loven. Det er likevel bestemt at uførepensjonister med lavere uføregrad enn 50 prosent ikke skal ha rett til å ha friinntekt, se lovens § 12-12 andre ledd.
Departementet kan gi forskrifter om forsøksvirksomhet.
7.3 Departementets vurdering og forslag
Det er i folketrygden et stort behov for å kunne se ytelser og utgifter til de enkelte stønadsordninger i sammenheng. Ved endringer i regelverket og ved innføring av nye stønadsordninger kan det videre være hensiktsmessig og nødvendig at det på forhånd gjennomføres avgrensede forsøk for å klarlegge sosiale, praktiske, administrative og økonomiske konsekvenser. Etter gjeldende lov er det som nevnt bare hjemmel for å drive forsøksvirksomhet på avgrensede områder. Dagens ordning er på denne måten lite fleksibel.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det tas inn en generell forsøkshjemmel i loven. Det foreslås at departementet får hjemmel til å gi forskrifter om forsøksvirksomhet. Det tas sikte på å regulere forsøksvirksomhet innen de aktuelle områder som i dag er nevnt i loven i disse forskriftene. Ved behov for forsøk på nye områder vil dette kunne skje ved forskriftsendring. De øvrige bestemmelsene som er fastsatt for forsøksvirksomheten i gjeldende lov, foreslås videreført.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 25-13.
7.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Det foreslås at endringen trer i kraft straks. Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.