Del 2
Lovtekniske justeringer og klargjøring av praksis

8 Trygdetid og poengår ved beregningen av etterlattepensjon - folketrygdloven §§ 3-7 og 3-23

8.1 Innledning

Det foreslås her at bestemmelsene i folketrygdloven §§ 3-7 og 3-23 presiseres, slik at det klart går fram at trygdetiden for etterlattepensjon skal fastsettes på nytt, dersom avdøde var uførepensjonist og hadde fått sin trygdetid redusert etter reglene for personer med lengre utenlandsopphold. Dette kan eventuelt gi en lengre trygdetid enn lagt til grunn for uførepensjonen. Tilsvarende skal tilleggspensjonen i et slikt tilfelle kunne oppjusteres. Dette er i samsvar med praksis.

8.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Trygdetiden er bestemmende for størrelsen på pensjonistens grunnpensjon. Dersom trygdetiden er kortere enn 40 år, reduseres grunnpensjonen forholdsmessig. Som trygdetid regnes blant annet botid i Norge mellom fylte 16 og 67 år. Uføre får i tillegg medregnet som trygdetid tiden fra uføretidspunktet fram til pensjonsalderen, men medregningen begrenses dersom vedkommende har vært i utlandet i mer enn 1/5 av tiden etter fylte 16 år (opptjeningsperioden). Dette kan føre til en reduksjon av trygdetiden på opptil 9 år. Det vises til bestemmelsene i folketrygdloven § 3-6 tredje ledd.

Når det gjelder tilleggspensjon til uføre, ytes den på grunnlag av registrerte pensjonspoeng før uføretidspunktet og antatte pensjonspoeng mellom uføretidspunktet og pensjonsalderen (dersom vilkårene for å regne med slike poeng er oppfylt). Antall antatte poengår settes lik antall antatte trygdetidsår som det regnes med for beregning av grunnpensjonen (loven § 3-18 første ledd). Begrensningen i medregningen av antatt trygdetid etter loven § 3-6 tredje ledd får derfor virkning også for tilleggspensjonen.

Etter folketrygdloven § 3-7 første ledd andre punktum skal trygdetiden som er lagt til grunn for beregningen av uførepensjonen legges til grunn som trygdetid også for en eventuell etterlattepensjon når uførepensjonisten dør. Tilsvarende skal etter loven § 3-23 første ledd bokstav b tilleggspensjonen for den etterlatte fastsettes på grunnlag av den tilleggspensjon som avdøde mottok ved dødsfallet.

Dersom uførepensjonisten hadde fått sin trygdetid redusert på grunn av utenlandsopphold etter bestemmelsene i loven § 3-6 tredje ledd, har man i praksis anvendt bestemmelsene slik at trygdetiden blir fastsatt på nytt. Opptjeningsperioden blir da tiden mellom fylte 16 år og dødsfallet. Dette gir rom for et lengre utenlandsopphold før begrensningsreglene i § 3-6 tredje ledd får anvendelse, og pensjonsreduksjonen etter bestemmelsen vil kunne falle bort eller bli mindre. Denne omregningen får virkning også for tilleggspensjon, i det antall antatte framtidige poengår som skal medregnes kan bli høyere (antall antatte framtidige poengår skal som nevnt følge antall antatte framtidige trygdetidsår). Løsningen tilsvarer løsningen for uførepensjon når det fastsettes nytt uføretidspunkt på grunn av forverring av uføregraden (loven § 3-6 femte ledd).

Rikstrygdeverket har bedt om at loven presiseres i tråd med praksis, slik at det går klart fram at trygdetid og dermed også antall poengår for tilleggspensjon skal fastsettes på nytt ved beregningen av etterlattepensjon når avdøde var uførepensjonist med trygdetid og eventuelt antall poengår fastsatt etter begrensningsregelen i folketrygdloven § 3-6 tredje ledd.

8.3 Departementets vurdering og forslag

Den løsning som er lagt til grunn i praksis avviker fra den løsning som loven gir anvisning på. Lovens ordlyd tilsier at etterlattepensjon beregnes ved en ren overføring av den trygdetid og tilleggspensjon som en uførepensjonist oppebar ved dødsfallet. Ordlyden tar imidlertid klart nok sikte på det altoverveiende antall tilfelle der den avdøde uførepensjonisten hadde full trygdetid 40 år, slik at en omregning ikke vil kunne medføre noen endring. Omregning i særtilfellene når uførepensjonisten hadde redusert trygdetid og redusert tilleggspensjon som følge av bestemmelsen i folketrygdloven § 3-6 tredje ledd, har imidlertid vært praksis siden 1991, og må antas å være gjeldende rett i disse sakene. Som nevnt er omregningen også i tråd med den omregning av pensjonen som skjer når det fastsettes nytt uføretidspunkt som følge av forverring av uføregraden.

Departementet er på denne bakgrunn enig med Rikstrygdeverket i at lovbestemmelsene bør presiseres slik at de også gjenspeiler praksis for beregning av etterlattepensjon i tilfellene der uførepensjonisten ved dødsfallet hadde redusert pensjon i medhold av § 3-6 tredje ledd. Det foreslås derfor at loven § 3-7 første ledd suppleres med direkte bestemmelse om at trygdetiden skal fastsettes på nytt dersom avdøde var uførepensjonist med pensjon fastsatt etter § 3-6 tredje ledd. Denne omregningen vil regelmessig, men ikke alltid, føre til en høyere trygdetid. Det vil imidlertid ikke dreie seg om store justeringer.

Når det gjelder § 3-23 første ledd bokstav b om tilleggspensjon, finner departementet at det ikke bør foreskrives en like ubetinget omregning, i det dette i visse tilfelle kan føre til tilleggspensjonen reduseres. Dette vil være tilfelle der avdøde hadde gradert uførepensjon og ikke har benyttet sin gjenværende arbeidsevne fullt ut, slik at det for de enkelte år med uførepensjon er registrert et lavere poengtall enn det antatte poengtall som ble lagt til grunn ved beregningen av uførepensjonen. Det må i den forbindelse også tas i betraktning at omregning vil gi beskjedne, eventuelt ingen, endringer i det antall poengår som skal legges til grunn. Det foreslås derfor at § 3-23 første ledd bokstav b suppleres, slik at omregning av den tilleggspensjon som avdøde oppebar skal foretas dersom dette vil være til gunst for gjenlevende. I andre tilfelle skal hovedregelen etter loven gjelde. Det vises ellers til lovforslaget, folketrygdloven §§ 3-7 og 3-23.

8.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene i §§ 3-7 og 3-23 foreslås å tre i kraft straks. Som nevnt er de foreslåtte endringene i samsvar med praksis siden 1991. De vil derfor ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

9 Klargjøring av reglene for dekning av reiseutgifter ved bruk av dyrere transportmiddel - folketrygdloven § 5-16 tredje ledd

Departementet foreslår at den innarbeidede praksis, med dekning av utgifter til dyrere transport når det ikke går rutegående transport, blir lovfestet.

Etter folketrygdloven § 5-16 gir trygden stønad til dekning av nødvendige reiseutgifter når et medlem må reise for å få undersøkelse eller behandling.

Stønad gis bare til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis.

Etter bestemmelsens tredje ledd skal man ved beregningen av stønaden legge taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel til grunn, med mindre medlemmets helsetilstand gjør det nødvendig å nytte et dyrere transportmiddel.

Bestemmelsen setter som vilkår for dekning av dyrere transport at medlemmets helsetilstand gjør det nødvendig å nytte et dyrere transportmiddel.

Folketrygdloven angir ikke hvilken dekning som kan gis hvis det ikke går rutegående transport på strekningen eller deler av strekningen.

Etter fast og langvarig praksis har folketrygden dekket utgifter til dyrere transport når det ikke går rutegående transport. Folketrygden har også dekket utgiftene til reise med dyrere transportmiddel i noen tilfeller der bruk av rimeligste rutegående transportmiddel er svært uhensiktsmessig. Dette gjelder blant annet i forbindelse med dagkirurgi. I Rikstrygdeverkets rundskriv heter det at trygdekontoret kan utstede rekvisisjon for dyrere transport hvis det ikke går rutegående transport når medlemmet må forlate hjemstedet om morgenen på operasjonsdagen. I Nord-Norge praktiseres det slik at utgifter til bruk av fly dekkes når reisetiden blir svært lang ved bruk av rimeligere rutegående transport.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 5-16 tredje ledd.

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.

Endringen er en lovfesting av gjeldende praksis og vil ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser.

10 Sykepenger fra arbeidsgiveren. Plikt til å gi melding - folketrygdloven § 8-18

10.1 Innledning

Plikten til å gi arbeidsgiver melding om sykefravær følger av folketrygdloven § 8-18 tredje ledd. Etter § 8-7 skal arbeidsuførheten dokumenteres ved legeerklæring hvis det ikke foreligger rett til å benytte egenmelding. Disse bestemmelsene regulerer ikke når legeerklæring må være levert arbeidsgiveren. Departementet foreslår at det presiseres i loven at legeerklæring skal leveres til arbeidsgiver innen 14 dager regnet fra det tidspunkt arbeidsgiveren kan kreve legeerklæring.

10.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Etter den tidligere lov om folketrygd § 3-6 nr. 4 pliktet arbeidstaker å gi melding til arbeidsgiver om at fraværet skyldtes sykdom. Retten til å få sykepenger fra arbeidsgiveren inntrådte først fra den dag melding om sykdom ble gitt, med mindre det forelå særlige grunner til at arbeidstakeren ikke hadde gitt melding i rett tid, og det var på det rene at sykdommen hadde ført med seg arbeidsuførhet fra et tidligere tidspunkt. Etter § 14-8, jf. § 14-2, jf. § 3-5 nr. 5 kunne retten til sykepenger gå tapt dersom legeerklæring ikke ble gitt til arbeidsgiveren innen 14 dager. Den nye folketrygdloven har ingen tilsvarende bestemmelse om tidsgrense for levering av legeerklæring.

Etter folketrygdloven § 8-18 plikter arbeidstakeren første fraværsdag å melde fra til arbeidsgiveren om at fraværet skyldes sykdom. Dette gjelder både når arbeidstakeren benytter egenmelding etter § 8-24 og når arbeidsuførheten er bekreftet av lege, jf. § 8-7. Dersom arbeidstakeren ikke gir slik melding inntrer retten til å få utbetalt sykepenger fra arbeidsgiveren først fra og med den dag arbeidsgiveren har mottatt melding om arbeidsuførheten.

10.3 Departementets vurderinger og forslag

Det følger av § 8-24 fjerde og femte ledd at arbeidsgiveren kan kreve legeerklæring dersom arbeidsuførheten varer utover tre kalenderdager. I henhold til § 8-18 inntrer plikten til å utbetale sykepenger i arbeidsgiverperioden først når arbeidstakeren gir melding til arbeidsgiveren om arbeidsuførheten. Loven stiller ingen formkrav til meldingen. En telefonhenvendelse til arbeidsgiveren er tilstrekkelig for å anse meldeplikten for overholdt.

I henhold til Ot.prp nr. 29 (1995-96) er den nye loven § 8-18 ment å stemme innholdsmessig med den tidligere lov § 3-6 nr. 4, men er noe omskrevet. Endringen i lovteksten er en språklig forenkling, og er ikke ment å innebære noen liberalisering i forhold til tidligere praksis.

Den nye loven har ingen bestemmelse om at selve legeerklæringen må leveres til arbeidsgiver innen 14 dager. Departementet anser det for rimelig å forvente at arbeidstaker leverer legeerklæring til arbeidsgiver innen 14 dager regnet fra det tidspunkt arbeidsgiveren kan kreve legeerklæring, og ønsker at det blir lovfestet en tidsfrist i tråd med tidligere folketrygdlov. På denne bakgrunn foreslås at bestemmelsen om plikt til å gi melding suppleres med henblikk på dette.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-18 tredje ledd, nytt tredje punktum.

10.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks. Endringen har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

11 Læremidler til funksjonshemmede elever - folketrygdloven § 10-7

Det foreslås her at bestemmelsen i folketrygdloven § 10-7 presiseres, slik at det klart kommer fram at folketrygden ikke gir stønad til læremidler.

Finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever ble overført fra kommuner og fylkeskommuner til folketrygden 1. januar 1997.

I Ot.prp. nr. 8 (1996-97) ble det presisert at:

«Departementet vil understreke at kommuner og fylkeskommuner fortsatt skal ha alt ansvar for diagnostisering og tilrettelegging av undervisningen»

Det har vært tvil og delte meninger om det er folketrygden eller kommunen/fylkeskommunen som har ansvaret for ulike typer programvare til datautstyr til funksjonshemmede elever/lærlinger.

Som følge av dette ble det etablert en arbeidsgruppe som blant annet skulle foreta en grensedragning mellom pedagogisk programvare og programvare som teknisk hjelpemiddel. Arbeidsgruppen var sammensatt med representanter fra Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Rikstrygdeverket, Faglig enhet for Pedagogisk-, psykologisk tjeneste, Nasjonal Læremiddelsenter og Hjelpemiddelsentralen i Nordland. Rapporten ble lagt fram i mars 1999.

Arbeidsgruppen foreslo at det sondres mellom administrative- hjelpemiddel og pedagogisk programvare. Denne sondringen er i samsvar med gjeldende praksis.

• Administrative programvare - Standard programvare som er nødvendig for at en datamaskin skal fungere. (Folketrygdens ansvar)

• Hjelpemiddelprogramvare - Programvare som kompenserer for en brukers manglende ferdigheter på grunn av funksjonshemmingen. (Folketrygdens ansvar)

• Pedagogisk programvare - Målet for bruken av denne typen programvare er en form for læring, det være seg kunnskapstilegnelse, ferdighetstilegnelse eller eventuelt holdningsendring. (Kommunens ansvar)

Kravet i folketrygdloven § 10-6 andre ledd om at hjelpemidlet skal være hensiktsmessig innebærer at hjelpemidlet skal løse det aktuelle problemet som funksjonshemmingen medfører, og at bruker skal kunne nyttegjøre seg hjelpemidlet. Administrative programvarer leveres som standard programvare til alle som får stønad til datamaskin fra folketrygden. Om den funksjonshemmede skoleeleven/lærlingen trenger hjelpemiddelprogramvare må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, ut fra hvilken funksjonshemming eleven har.

Pedagogisk programvare regnes som læremiddel som er nødvendig ut fra en individuell vurdering av eleven, for at eleven skal lære det enkelte fag. Denne typen programvare regnes ikke som et teknisk hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand, som skal kompensere for et funksjonstap slik at eleven skal få et best mulig grunnlag til å kunne motta undervisningen. Etter departementets oppfatning faller pedagogisk programvare derfor utenfor folketrygdens ansvarsområde.

Intensjonen for overføringen var at folketrygden skulle overta kommunens/fylkeskommunens ansvar for hjelpemidler til funksjonshemmede, mens kommunen/fylkeskommunen fortsatt skulle ha ansvaret for den spesialpedagogiske tilretteleggingen av undervisningssituasjonen. Departementet finner det derfor nødvendig med en presisering i loven om at læremidler, herunder pedagogisk programvare som erstatter eller supplerer lærebøker, ikke dekkes av folketrygden.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 10-7.

Endringen trer i kraft straks. Lovpresiseringen er i samsvar med Rikstrygdeverkets praksis og vil derfor ikke medføre ytterligere økonomiske eller administrative konsekvenser.

12 Rehabiliteringspenger og attføringspenger blir likestilt med arbeidsinntekt ved avkorting av overgangsstønad til enslige forsørgere og etterlatte - folketrygdloven §§ 10-14, 11-15, 15-9, 15-14, 16-8 og 17-8

Departementet foreslår at attføringspenger og rehabiliteringspenger skal likestilles med arbeidsinntekt i forhold til overgangsstønad til enslige forsørgere og etterlatteytelser fra folketrygden.

Pensjonsgivende inntekt er et sentralt begrep i det norske trygdesystemet, og er nærmere regulert i folketrygdloven § 3-15. Pensjonsgivende inntekt er i hovedsak arbeidsinntekt og er med noen unntak det samme som personinntekt etter skatteloven. Korttidsytelser fra folketrygden som direkte erstatter arbeidsinntekt regnes både som personinntekt og pensjonsgivende inntekt. Det gjelder dagpenger ved arbeidsløshet, sykepenger, stønad ved barns sykdom og andre nære pårørendes sykdom, fødselspenger og adopsjonspenger. Pensjon er personinntekt, men regnes ikke som pensjonsgivende. Det samme gjelder i dag rehabiliteringspenger etter folketrygdloven kapittel 10 og attføringspenger etter kapittel 11 samt overgangsstønad til enslige forsørgere og gjenlevende ektefelle. Disse ytelsene har vært å anse som pensjon i relasjon til bestemmelsene om pensjon og pensjonsinntekt.

I Ot.prp. nr. 48 (1998-99) «om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover» er det blant annet foreslått nye beregningsregler for attførings- og rehabiliteringspenger. Samtidig foreslås det at rehabiliteringspenger og attføringspenger blir pensjonsgivende inntekt. Lovteknisk ble dette gjort gjennom endringer i § 55 om personinntekt i den tidligere skatteloven av 1911. Det var da ikke nødvendig å endre folketrygdloven § 3-15. Odelstingsproposisjonen er på dette tidspunkt under behandling (våren 2000) i Stortinget.

I den nye skatteloven som er blitt vedtatt i mellomtiden, er det presisert at attføringspenger og rehabiliteringspenger er personinntekt. Folketrygdloven § 3-15 ble samtidig justert på tilsvarende måte, slik at det nå eksplisitt går fram at attføringspenger og rehabiliteringspenger ikke er å regne som pensjonsgivende inntekt, se § 3-15 andre ledd ny bokstav b.

I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 48 har Finansdepartementet i brev av 23. september 1999 til Kommunalkomiteen foreslått endringer i folketrygdloven § 3-15 som presiserer at attføringspenger og rehabiliteringspenger skal regnes som pensjonsgivende inntekt.

Etter samordningsbestemmelser i folketrygdloven § 15-14, faller overgangsstønad til enslige forsørgere i dag bort i den utstrekning vedkommende mottar attføringspenger eller rehabiliteringspenger med mer. Etter § 10-14, faller rehabiliteringspenger bort i den utstrekning vedkommende får rett til etterlatteytelser etter kapittel 16, 17, og 18. Det samme gjelder for attføringspenger etter § 11-15.

Når rehabiliteringspenger og attføringspenger blir pensjonsgivende inntekt, og dermed likestilles med arbeidsinntekt på andre områder, anser departementet det rimelig at overgangsstønad til enslige forsørgere ikke lenger skal reduseres krone for krone mot disse ytelsene, men reduseres etter de mer lempelige regler som gjelder i forhold til arbeidsinntekt og andre korttidsytelser etter folketrygdloven §§ 15-9, 16-8 og 17-8.

Folketrygdloven § 15-9 første til tredje ledd lyder:

«Overgangsstønaden reduseres på grunnlag av arbeidsinntekt som medlemmet har eller kan forventes å få».

Overgangsstønaden skal ikke reduseres hvis arbeidsinntekten på årsbasis er mindre enn halvparten av grunnbeløpet. Stønaden reduseres med 40 pst. av inntekt over halvparten av grunnbeløpet.

Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger etter kapittel 4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nær pårørendes sykdom etter kapittel 9, og fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger etter kapittel 14.»

Tilsvarende ordlyd som § 15-9, har § 16-8 om pensjon eller overgangsstønad til tidligere familiepleier og § 17-8 om pensjon eller overgangsstønad til gjenlevende ektefelle.

Departementet foreslår at attføringspenger og rehabiliteringspenger likestilles med arbeidsinntekt også i forhold til reduksjon av overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-9, og at samordningsbestemmelsene i § 15-14 oppheves.

Tilsvarende foreslås det at attføringspenger og rehabiliteringspenger likestilles med arbeidsinntekt i bestemmelsene om reduksjon av etterlatteytelser mot arbeidsinntekt etter §§ 16-8 og 17-8, og at samordningsbestemmelsene i § 10-14 bokstav b og § 11-15 bokstav b endres.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 10-14, 11-15, 15-9, 15-14, 16-8 og 17-8.

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer, men tidligst fra det tidspunkt endringen i § 3-15 andre ledd om at ytelsene blir pensjonsgivende inntekt trer i kraft.

Lovendringene har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

13 Henvisningsfeil - folketrygdloven § 22-13

§ 22-13 omhandler frister for framsetting av krav.

§ 22-13 femte ledd gir bestemmelse om at arbeidsgivers refusjonskrav innfris for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt fram. I bestemmelsen er det gitt henvisning til § 9-7. Riktig henvisning skal være § 9-8, som omhandler omsorgspenger fra arbeidsgiver og at arbeidsgiver kan kreve refusjon dersom det er betalt omsorgspenger som overstiger 10 stønadsdager i et kalenderår.

Departementet foreslår derfor at henvisningen til omsorgspenger rettes til § 9-8.

Det vises her til lovforslaget, folketrygdloven § 22-13.

Endringen som foreslås å tre i kraft straks, vil ikke ha noen økonomiske eller administrative konsekvenser.