3 Gjennomføring av rammebeslutning 2002/946/RIA om styrking av de strafferettslige rammer for å hindre hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold
3.1 Bakgrunn
Det vises til punkt 2.1 ovenfor.
3.2 Høring
Det vises til punkt 2.2 ovenfor
3.3 Nærmere om rammebeslutningens innhold
Artikkel 1 nr. 1 pålegger medlemsstatene å sikre at lovovertredelsene som er definert i direktiv 2002/90/EF omfattes av straffebestemmelser som er effektive, forholdsmessige og virker avskrekkende.
Artikkel 1 nr. 2 sier at medlemsstatene kan supplere straffebestemmelsene med reaksjoner som inndragning av transportmiddel, forbud mot ervervsvirksomhet og utsendelse.
Etter artikkel 1 nr. 3 skal medlemsstatene sørge for at den som hjelper eller tilskynder tredjelandsborger til ulovlig innreise eller transitt, omfattes av straffebud med øvre strafferamme på minst 8 års fengsel dersom den straffbare handlingen er begått i vinnings hensikt og er utført av en kriminell organisasjon eller begått med fare for livet til de personer som omfattes av handlingen.
Etter artikkel 1 nr. 4 kan øvre strafferamme i disse tilfellene settes til 6 års fengsel dersom dette er nødvendig for å bevare sammenhengen i en medlemsstats straffelovgivning.
Artikkel 2 -3 regulerer foretaksstraff. Juridiske personer skal være ansvarlige og kunne straffes for de lovovertredelser som er definert i direktiv 2002/90/EF.
Artikkel 4 fastsetter plikt til å gi bestemmelser om den strafferettslige virkekrets.
Artikkel 5 regulerer utlevering og rettsforfølging. Artikkelen definerer nærmere hvilken plikt statene har til å rettsforfølge egne borgere ved straffbare forhold begått utenfor eget territorium, dersom staten ikke utleverer egne borgere.
Artikkel 6 slår fast at rammebeslutningen ikke innskrenker den beskyttelse som flyktninger og asylsøkere er gitt etter flyktningekonvensjonen eller andre internasjonale menneskerettighetsinstrumenter.
Artikkel 7 regulerer informasjonsutveksling mellom medlemsstatene.
Artikkel 8 -11 fastsetter regler om geografisk anvendelsesområde, gjennomføring, opphevelse av bestemmelser i Schengen-regelverket som følge av gjennomføringen av rammebeslutningen, samt ikrafttredelse. Nasjonal lovgivning skal være i overensstemmelse med rammebeslutningens bestemmelser innen 5.desember 2004.
3.4 Høringsbrevets forslag -utlendingsloven § 47 fjerde ledd ny bokstav a og b
I høringsbrev av 09.12.2003 uttalte departementet at utlendingsloven ikke inneholder bestemmelser som fullt ut dekker innholdet i rammebeslutningen artikkel 1 nr 3, jf artikkel 1 nr. 4. I utlendingsloven § 47 fjerde ledd heter det:
«Med bøter eller fengsel inntil seks år straffes den som i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annen stat.»
I henhold til rammebeslutningenes artikkel 1 nr. 3. er utgangspunktet at strafferammen for forhold som nevnt ovenfor minst skal være 8 år. Etter artikkel 1 nr. 4 kan imidlertid øvre strafframme i disse tilfellene settes til fengsel i 6 år dersom dette er nødvendig for å bevare sammenhengen i medlemsstatens straffelovgivning. Ved lov 4. juli 2003 nr. 78 ble strafferammen i § 47 fjerde ledd hevet fra 5 til 6 års fengsel. Dette er en tilpasning til den nye straffeskjerpingsregelen i § 60 a i straffeloven, jf Ot.prp. nr. 62 ( 2002 -2003). På denne bakgrunn vurderte departementet i høringsbrevet at Norge ikke er forpliktet til å heve strafferammen til 8 år, men at strafferammen på 6 år bør opprettholdes for å bevare sammenhengen i vår nasjonale straffelovgivning.
I rammebeslutningenes artikkel 1 nr. 3 vedrørende «virksomheten til en kriminell organisasjon» vises det til «felles handling 98/733/JHA». I artikkel 1 i Felles handling 98/733/JHA heter det ; «I denne fælles aktion forstås ved en kriminel organisation en struktureret sammenslutning af en vis varighed, bestående af mere end to personer, som handler i forening med henblikk på at begå strafbare handlinger, som kan medføre frihetdsstraff eller sikkerhedsforanstaltning af en varighed på mindst fire år eller en strengere straf, uanset om de nævnte strafbare handlinger er et mål i sig selv eller et middel til at opnå økonomisk vinding, og i givet fald til at øve uberettighet indflydelse på offentlige myndigheders virke». I høringsbrevet uttalte departementet at etter departementets vurdering vil ordlyden «driver organisert ulovlig virksomhet med sikte på», jf lovens § 47 fjerde ledd, omfatte alternativet «virksomheten til en kriminell organisasjon» i artikkel 1 nr. 3 i rammebeslutningen. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for en endring på dette punkt.
Etter rammebeslutningens artikkel 1 nr. 3, jf artikkel 1 nr. 4, skal medlemsstatene sørge for at den som hjelper eller tilskynder tredjelandsborger til ulovlig innreise eller transitt, omfattes av straffebud med øvre strafferamme på minst 6 år dersom den straffbare handlingen er begått i vinnings hensikt og hvor det har vært fare for livet til de personer som omfattes av handlingen.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet at utlendingsloven § 47 fjerde ledd skilles ut som fjerde ledd bokstav a og at det tilføyes et nytt fjerde ledd bokstav b, med følgende ordlyd:
Med bøter eller fengsel inntil seks år straffes den som
i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annen stat; eller
i vinnings hensikt hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller i annet land som deltar i Schengensamarbeidet dersom handlingen medfører at utlendingen blir utsatt for livsfare.
3.5 Straffelovens § 12 - straffelovgivningens stedlige virkeområde
Som tidligere nevnt hører lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov inn under Justis- og politidepartementets ansvarsområdet. Dette punktet, samt punktene 3.6, 3.8.2 og 3.8.3 er derfor utarbeidet av Justis- og politidepartementet.
Rammebeslutningen pålegger statene å sikre at de i nærmere bestemte tilfeller har strafferettslig jurisdiksjon over lovovertredelser som nevnt i direktivets artikkel 1 og 2. Reglene om dette følger av rammebeslutningen artikkel 4 og 5.
Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav a skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over slike lovovertredelser som «helt eller delvis» er begått på dens territorium, og som etter artikkel 1 i direktivet skal være straffbare. Bestemmelsen knesetter et territorialprinsipp som i norsk rett er gjennomført ved straffeloven § 12 første ledd nr. 1 om straffelovgivningens anvendelse på handlinger som er foretatt i riket.
Det er ikke uten videre klart hvilken selvstendig betydning som ligger i «delvis»-alternativet. I lys av hva slags forbrytelser det er tale om, ser departementet det som mest nærliggende å tolke passusen slik at det siktes til tilfeller der et straffbart forhold strekker seg over flere staters områder. Et typisk eksempel kan være at en person fra stat A smugles inn i stat C gjennom stat B, som er en ren transitt-stat. Artikkel 4 nr. 1 bokstav a krever da at handlingen også skal være straffbar i stat B, selv om handlingen rent faktisk bare «delvis» fant sted der. Bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 1 gjør at den norske straffeloven får anvendelse også i et slikt tilfelle. En annen sak er at forholdet som regel vil anses som ett sammenhengende straffbart forhold, og normalt bare forfølges i én stat. I høringsbrevet la departementet til grunn at det ikke er behov for å endre loven for å gjennomføre artikkel 4 nr. 1 bokstav a.
Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav b skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de nevnte forbrytelsene når gjerningspersonen er en av dens statsborgere. Bestemmelsen bygger på et personalprinsipp som vil være dekket av straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav c - på det vilkåret at handlingen er straffbar også etter loven i den staten der handlingen er foretatt. Siden alle statene som er bundet av rammebeslutningen, er forpliktet til å gjøre de aktuelle handlingene straffbare, vil dette vilkåret forutsetningsvis være oppfylt. Bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 4 gjør for øvrig at norsk rett går lenger i å etablere jurisdiksjon enn det som kreves når den straffbare handlingen blir begått av en utlending i utlandet.
Artikkel 4 nr. 2 gir hver stat rett til å avstå fra eller knytte særskilte vilkår til gjennomføringen av jurisdiksjonsbestemmelsen i artikkel 4 nr. 1 bokstav b. I høringsbrevet uttalte departementet at departementets foreløpige vurdering er at det ikke er behov for å benytte denne adgangen, men det kan være aktuelt å vurdere dette på nytt dersom det i praksis skulle vise seg at vilkåret om dobbel straffbarhet i straffeloven § 12 første ledd nr. 3 ikke er oppfylt.
Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav c skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene, dersom de er begått på vegne av en juridisk person som er «etablert» på statens territorium. I høringsbrevet antok departementet at straffeloven § 12 første ledd nr. 3 vil dekke disse tilfellene, på betingelse av at handlingen er straffbar også i det landet der den ble foretatt, og på betingelse av at foretaket er registrert i Norge, jf. Matningsdal og Bratholm (red.): Straffeloven. Kommentarutgave (2. utg., Oslo 2003) side 57 med videre henvisninger. Etter artikkel 4 nr. 2 kan statene beslutte å la være å anvende denne jurisdiksjonsregelen, eller å bare anvende regelen «på særlige betingelser». Departementets foreløpige vurdering er at denne adgangen bør benyttes til å presisere at norsk straffelov får anvendelse dersom den juridiske personen er registrert i Norge. I så fall er bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 3 en tilstrekkelig gjennomføring av artikkel 4 nr. 1 bokstav c, og det er ikke behov for lovendringer.
Artikkel 4 nr. 3 pålegger statene å underrette om reservasjoner som nevnt i nr. 2.
Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav a (jf. artikkel 4 nr. 2) skal en stat som ikke utleverer «egne statsborgere», sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene når disse er begått av egne statsborgere utenfor statens territorium. Bestemmelsen er relevant for Norge, jf. utleveringsloven 13. juni 1975 nr. 39 § 2 der det er bestemt at norsk statsborger ikke kan utleveres. Også artikkel 5 nr. 1 bokstav a knesetter et personalprinsipp som i utgangspunktet vil være dekket av straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav c. Vilkåret er at handlingen er straffbar også etter det lands lov i hvilket den er foretatt, noe som er opplagt i de tilfellene man primært har ment å dekke med artikkel 5 nr. 1 bokstav a. Etter artikkel 5 nr. 2 skal imidlertid «egne statsborgere» forstås på samme måte som i statens erklæring i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b og c i den europeiske utleveringskonvensjonen av 1957. Av den norske erklæringen følger det at man med egne statsborgere også sikter til de som har bopel her i landet. Dersom utlevering er begjært av stater utenfor Norden, omfattes også personer med bopel eller statsborgerskap i de andre nordiske landene.
Straffeloven § 12 nr. 3 gir også jurisdiksjon overfor personer som er «hjemmehørende» i Norge, så bopelsalternativet er dekket på tilsvarende måte som norsk statsborgerskap. De norske jurisdiksjonsreglene omfatter derimot ikke handlinger som begås i utlandet av personer som er statsborgere eller hjemmehørende i Norden for øvrig. Etter straffeloven § 12 nr. 4 om handlinger som begås «i utlandet av utlending» har vi jurisdiksjon overfor tilfeller der forbrytelsen er straffbar også etter det lands lov i hvilket den er foretatt, men dette forutsetter at den skyldige har bopel i riket eller oppholder seg her.
Departementets uttalte i høringsbrevet at det ikke er påkrevet å endre de norske reglene. Det er ikke noen «nødvendig foranstaltning», jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav a, å tilta seg videre jurisdiksjon enn det som følger av gjeldende norsk rett som krever dobbelt straffbarbarhet. Bestemmelsen i bokstav a skal sikre utlevering eller strafforfølgning, og bare stater der handlingen er straffbar, vil ha grunnlag for å kunne begjære utlevering eller - subsidiært - ønske strafforfølgning. Det kan for det annet ikke være behov for å fravike kravet om at den skyldige har bopel i riket eller oppholder seg her, for det er bare i slike tilfeller at det kan komme på tale å utlevere ham fra Norge, eller å strafforfølge ham her.
I høringsbrevet konkluderte departementet med at det ikke er behov for å endre straffeloven § 12.
Artikkel 5 nr. 1 bokstav b regulerer den situasjonen at et lands statsborger er siktet for en lovovertredelse som nevnt i direktivet artikkel 1 nr. 1 i en annen medlemsstat, og vedkommende som følge av sin nasjonale status ikke blir utlevert. I så fall skal staten ta initiativ til rettsforfølgning, «hvis det er anledning til det». For å muliggjøre dette, skal bevismidler mv. oversendes i tråd med prosedyrene i artikkel 6 nr. 2 i Den europeiske utleveringskonvensjonen av 1957. Heller ikke på dette punkt ser departementet behov for endringer i lovverket. Norsk praksis antas å følge dette prinsippet, og departementet ser ikke behov for å utforme bindende retningslinjer.
3.6 Straffeloven §§ 48 a og 48 b - foretaksstraff
Rammebeslutningen pålegger statene å sikre at de har bestemmelser om juridiske personers straffansvar for overtredelser som nevnt i direktivet artikkel 1. Reglene om dette følger av rammebeslutningen artikkel 2 og 3.
Artikkel 2 nr. 1 stiller krav om at juridiske personer kan kjennes ansvarlige, når slike overtredelser begås «på de juridiske personers vegne» av en person som har en ledende stilling innenfor det aktuelle foretaket, i den forstand at vedkommende har kompetanse til å representere, treffe beslutninger for eller utøve intern kontroll hos foretaket.
Artikkel 2 nr. 2 stiller krav om at en juridisk person kan kjennes ansvarlig, når «utilstrekkelig tilsyn eller utilstrekkelig kontroll» fra en person som besitter en slik ledende stilling som nevnt i nr. 1, har muliggjort en tilsvarende lovovertredelse fra en person som er «underlagt den juridiske persons myndighet».
Artikkel 2 nr. 3 fastslår at juridiske personers straffansvar ikke utelukker et personlig ansvar.
Artikkel 3 stiller krav til sanksjonene. De skal være effektive, stå i et rimelig forhold til lovbruddet og ha avskrekkende virkning.
Straffeloven §§ 48 a og 48 b har regler om foretaksstraff. Paragraf 48 a første ledd slår fast at et foretak kan straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Det oppstilles ikke noe skyldkrav. Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at det foreligger en objektiv lovovertredelse. Foretaket er ansvarlig både for anonyme og kumulative feil. Med anonyme feil menes de tilfellene hvor man ikke kjenner til hvem i foretaket som har begått den straffbare handlingen. Med kumulative feil menes de tilfellene hvor lovovertredelsen skyldes flere personer som har handlet på vegne av foretaket, men hvor den enkeltes handling isolert sett ikke medfører noe strafferettslig ansvar.
Straffen er bøter eller tap av eller begrensninger i retten til å drive virksomheten, jf. § 48 a tredje ledd. Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges, og ved straffutmålingen, skal det særlig tas hensyn til de momentene som er regnet opp i § 48 b. Her nevnes blant annet straffens preventive virkning, overtredelsens grovhet og om foretaket kunne ha forebygget overtredelsen ved kontrolltiltak etc.
Departementet konkluderte i høringsbrevet med at rammebeslutningen ikke gjør det nødvendig å endre reglene om foretaksstraff, men ba om høringsinstansenes synspunkter.
3.7 Høringsinstansenes syn
3.7.1 Utlendingsloven § 47 fjerde ledd ny bokstav a og b
POD og Politimesteren i Oslo mener at for tilfeller som faller inn under forslaget til ny § 47 fjerde ledd ny bokstav b, bør Norge legge seg på rammebeslutningens strafferamme 8 år, helst 10 år.
UDI er av den vurdering at for den spesielle situasjon der utlendingen/ene har vært utsatt for livsfare (fjerde ledd ny bokstav b), bør øvre strafferamme være på minst 8 år.
JD er enig med departementet i at det er nødvendig å innarbeide kravet til seks års strafferamme i tilfeller der handling som nevnt i § 47 tredje ledd bokstav b har medført livsfare for de involverte.
Både POD og Riksadvokaten påpeker at forslaget til 47 fjerde ledd ny bokstav b synes å utelukke tilfeller av menneskesmugling hvor smuglingen skjer til et land utenfor Schengen-samarbeidet, uten at det synes å være noen god grunn til dette. POD uttaler i denne forbindelse;
«At mennesker utsettes for livsfare under smugling er like alvorlig uansett hvor reisen går. Den nye bokstav b kan i alle fall bidra til å skape usikkerhet rundt dette, noe som er underlig.»
Riksadvokaten uttaler;
«Det er ... vanskelig å få tak i hvorfor straffeskjerpelsen knyttet til livsfare for utlendingen etter forslaget i fjerde ledd bokstav b) bare gjelder «hjelp» til innreise i Norge eller annet Schengen-land, ikke innreise til andre land slik tilfellet er etter fjerde ledd bokstav a). Selv om bakgrunnen er implementering av EU-rettsakter, bør behovet for endringer i straffebestemmelser også vurderes i et noe videre perspektiv.»
JD påpeker at i henhold til rammebeslutningens artikkel 1 nr. 3, omfatter ordlyden ikke bare vedkommende utlending, men alle personer som er ofre for den straffbare handlingen. Således må det ikke nødvendigvis bare være en utlending som er berørt. Det kan tenkes at en nordmann som for eksempel i sin egenskap av å være hjelper også har vært utsatt for livsfare. JD foreslår derfor at utlendingsloven § 47 fjerde ledd ny bokstav b gis følgende ordlyd:
«b) i vinnings hensikt hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til annen stat dersom handlingen medfører at personer som berøres av handlingen blir utsatt for livsfare.»
3.7.2 Straffeloven § 12 - straffelovgivningens stedlige virkeområde
POD, som slutter seg til merknadene fra Oslo politidistrikt , mener det er behov for å endre straffeloven § 12.
POD uttaler i denne sammenheng;
«Av hensyn til et effektivt regelverk for å følge opp direktivets krav mener vi at det er behov for å endre straffeloven § 12, selv om nok en del av sakene kan løses etter § 12 nr 3 bokstav b eller c, evt § 12 annet ledd.»
POD uttaler videre:
«I disse sakene er det typisk utlendinger, uten tilknytning til Norge, som er involvert. De straffbare forhold kan også ha skjedd i utlandet. Det kan også være at gjerningsmannen er norsk, men at forholdene er skjedd utenfor EU og ikke berører Norge overhodet. Forholdet til § 12 vil vel ikke være et problem om ordlyden i seg selv rammer forholdet. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om ordlyden i seg selv rammer forholdene slik at vi f eks kan straffe en person når han er utlending og forholdet er skjedd i utlandet. Dette er ikke åpenbart, men mye tilsier at den gjør det, jf Rt 2003 s. 179... Straffeloven § 12 annet ledd, kan også gjøre handlingen straffbar i Norge. Men bestemmelsen krever bevisførsel om temaet og kan av og til føre til at forholdet ikke er straffbart...»
POD påpeker videre at politiet av og til opplever straffeloven § 12 som en hindring for å iretteføre ulovlig forhold på utlendingsfeltet. Politiet kommer over en del forhold som åpenbart er straffbare, men hvor forholdet er begått av utlending i utlandet, og hvor det kunne være ønskelig å få personen straffet i Norge, bl.a. også for å få vedkommende utvist. POD mener at straffeloven § 12 nr 3 og nr 4 må få hver sin henvisning til utlendingsloven § 47 i oppregningen. Da ville det være opp til politi og påtalemyndighet om en vil iverksette etterforskning eller ikke.
POD uttaler også;
«At saken kan forfølges i annen medlemstat er ingen grunn til at norske myndigheter ikke skal ha anledning til alternativt å kunne forfølge saken i Norge. En utleveringssak kan være ressurskrevende, og det kan være praktisk at vi i Norge irettefører saker fra andre medlemsland; enten fordi vår tiltale har saker mot seg i andre land og det er praktisk å samle forfølgningen, eller fordi det andre landet ikke ønsker å straffeforfølge men at vi gjør det...»
3.7.3 Straffeloven § 48 a og § 48 b - foretaksstraff
POD og Advokatforeningen er enige i at rammebeslutningens bestemmelser ikke gjør det nødvendig å endre reglene i straffeloven § 48a og § 48b.
3.8 Departementets bemerkninger
3.8.1 Utlendingsloven § 47 fjerde ledd ny bokstav a og b
Enkelte av høringsinstansene mener at for handlinger som faller inn under forslaget til § 47 fjerde ledd ny bokstab b burde strafferammen settes til 8 år. Flertallet av høringsinstansene har ikke uttalt seg om dette spørsmålet. JD støtter forslaget til departementet.
Departementet er av den vurdering at rammebeslutningens artikkel 1 nr. 3, jf artikkel 1 nr. 4, taler for at den samme strafferammen burde gjelde for handlinger som enten faller inn under § 47 fjerde ledd ny bokstav a eller b. Forslaget til § 47 fjerde ledd ny bokstav a er lik gjeldende § 47 fjerde ledd. Som tidligere nevnt ble strafferammen i § 47 fjerde ledd ved lov 4. juli 2003 nr. 78 endret fra 5 til 6 års fengsel. Dette var en tilpasning til den nye straffeskjerpingsregelen i § 60a i straffeloven. På denne bakgrunn opprettholder departementet sitt forslag om at for handlinger som omfattes av § 47 fjerde ledd ny bokstav a og b, bør strafferammen settes til 6 års fengsel.
Departementet er enig med Riksadvokaten og POD i at straffeskjerpelsen knyttet til livsfare for utlendinger etter forslaget i § 47 fjerde ledd bokstav b ikke burde begrenses til hjelp til ulovlig innreise til Norge eller annet Schengen-land, men også burde omfatte innreise til andre land, slik tilfelle er etter § 47 fjerde ledd bokstav a. At mennesker utsettes for livsfare under smugling er like alvorlig uansett hvor reisen går.
Departementet er videre enig med JD i at i henhold til rammebeslutningens artikkel 1. nr. 3 omfatter ordlyden ikke bare vedkommende utlending, men alle personer som er ofre for den straffbare handlingen. Det kan tenkes at en nordmann som for eksempel i sin egenskap av å være hjelper også har vært utsatt for livsfare. Et slikt tilfelle må også omfattes av § 47 fjerde ledd bokstav b.
På denne bakgrunn foreslår departementet at § 47 fjerde ledd ny bokstav a og b gis følgende ordlyd:
Med bøter eller fengsel inntil seks år straffes den som
i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annet stat; eller
i vinnings hensikt hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til annen stat dersom handlingen medfører at personer som berøres av handlingen blir utsatt for livsfare.
3.8.2 Straffeloven § 12
Hva gjelder straffeloven § 12 har POD under høringen sluttet seg til merknaden fra Oslo politidistrikt, som går inn for å utvide virkeområdet til utlendingsloven § 47. Departementet forstår uttalelsen slik at det vil være hensiktsmessig å utvide virkeområdet, men ikke påkrevd for å oppfylle kravene i rammebeslutningen. Heller ikke noen av de øvrige høringsinstansene mener det er nødvendig å endre straffeloven § 12 for å oppfylle kravene i rammebeslutningen. Departementet ønsker ikke nå å utvide norsk strafferettslig jurisdiksjon i større utstrekning enn rammebeslutningen krever. Justisdepartementet vil vurdere virkeområdet til den norske straffelovgivningen i en bredere sammenheng som ledd i arbeidet med ny straffelov.
3.8.3 Straffeloven § 48 a og 48 b
Hva gjelder straffeloven §§ 48 a og 48 b har departementet merket seg at ingen av høringsinstansene mener det er behov for å foreta endringer i disse bestemmelsene. Departementet opprettholder derfor standpunktet om at det ikke er nødvendig å endre straffeloven §§ 48 a og 48 b.