2 Historikk
2.1 Innledning
Midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre (innsynsloven) ble vedtatt av Stortinget 4. mars 1999, sanksjonert 17. september samme år, og trådte i kraft 1. januar 2000. Ifølge innsynsloven § 15 skal den opphøre når alle søknader om innsyn og erstatning er behandlet. Videre er lovens anvendelsesområde begrenset ved at innsynsretten i henhold til § 1 tredje ledd under nærmere angitte vilkår kun gjelder søkbare dokumenter som er registrert i overvåkingspolitiets (nå Politiets sikkerhetstjeneste (PST)) arkiver og registre i perioden 8. mai 1945 til 8. mai 1996.
2.2 Nærmere om høringen til innsynsloven
Justisdepartementet foreslo i høringsutkastet til innsynsloven at dokumenter eller opplysninger i dokumenter som det ble gitt innsyn i burde kunne kreves makulert eller på annen måte slettet av den som er gitt innsyn. Riksarkivaren var i sin høringsuttalelse sterkt uenig i forslaget, og viste blant annet til at det aktuelle materialet representerer en svært viktig og spesiell samfunnsprosess som synes så sentral i den politiske utvikling og debatt i etterkrigstiden at materialet burde oppbevares i sin helhet. Riksarkivaren tilrådde på denne bakgrunn at man som alternativ til kassasjon (makulering) avleverte alt materiale i forseglet stand til Riksarkivet. Kulturdepartementet støttet dette syn.
Justisdepartementet kom etter dette til at de fleste hensyn talte for at det ikke ble gitt en rett for den enkelte til å få makulert dokumenter eller opplysninger i dokumenter, og la da særlig vekt på at en slik makuleringsrett måtte anses å skade mulighetene for i fremtiden å studere og eventuelt granske epoker i det norske overvåkingspolitiets historie. Departementet forutsatte derfor i proposisjonen, jf Ot.prp. nr. 6 (1998-1999), at materialet ble behandlet etter nærmere etiske retningslinjer som sikrer at de personvernmessige og sikkerhetsmessige hensyn ble ivaretatt.
2.3 Stortingsbehandlingen av forslaget til innsynsloven
Under Justiskomiteens behandling av lovforslaget ble spørsmålet om kassasjon (makulering/sletting) av uriktige eller ulovlig innhentede opplysninger tatt opp. Komiteens medlemmer i Arbeiderpartiet viste blant annet til at det materiale som kan overlates Riksarkivet under ingen omstendighet vil gi et fullstendig bilde av situasjonen, og at materialets historiske verdi dermed forringes. Videre ble det vist til at det vil være urimelig om de som etter mange år får bekreftet en mistanke om ulovlig overvåking må akseptere at de innsamlede opplysningene fortsatt skal finnes i offentlige arkiver, og at det i lovverket bør gis en mulighet til å kreve makulering, jf. Innst. O. nr. 30 (1998-1999) punkt 7.8.2. Samme dag som loven ble vedtatt, vedtok Stortinget i plenum med 75 mot 30 stemmer et forslag fra Arbeiderpartiet med følgende ordlyd:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gir den som er gitt innsyn etter innsynsloven mulighet til å kreve makulering/sletting av uriktige eller ulovlig innhentede opplysninger.»
Vedtaket ble fulgt opp av Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 59 (2000-2001) gjennom forslag om endring i innsynsloven. Forslaget til ny § 3a var i samsvar med Stortingets endringsforslag og gikk ut på at den som har fått innsyn etter innsynsloven § 1 jf. § 2, kan kreve at uriktige opplysninger eller opplysninger som er innhentet ved ulovlig metode, blir kassert.
2.4 Innsynsutvalgets uttalelse
Like i forkant av Stortingets behandling av endringsforslaget mottok Justisdepartementet et brev fra Innsynsutvalget (organet som avgjør søknader om innsyn og erstatning). I brevet, datert 24. april 2001, gjorde utvalget oppmerksom på at flere sider ved endringsforslaget var problematisk og ikke tilstrekkelig utredet. Innsynsutvalget anførte herunder følgende:
Kriteriet rett til makulering av «uriktige» opplysninger synes ikke å være knyttet opp mot de eksisterende kriteriene for rett til innsyn eller erstatning etter innsynsloven. Utvalget må i så fall foreta helt nye vurderinger av denne retten.
Uklarhet med hensyn til hvordan en opplysnings riktighet skal verifiseres.
Uklart om det vil være mulig å verifisere alle opplysninger.
Uklarhet med hensyn til om det vil være søker eller utvalget som må innhente materiale til sannhetsvurdering.
Kriteriet rett til makulering av «ulovlig» innhentede opplysninger er uklart i forhold til om det skilles mellom instruksstridighet og ulovlighet.
Utvalget vil ikke foreta en vurdering av ulovligheter ved dokumenter registrert før 25. november 1977 før ved en eventuell erstatningssøknad. Det vil derfor ved alle disse søknadene måtte foretas en utvidet vurdering såfremt det ikke søkes om erstatning.
Praktiske problemer og arbeidskrevende prosesser ved gjennomføringen av makuleringsretten.
2.5 Stortingets behandling av endringsforslaget
Under forhandlingene i Stortinget 21. mai 2001 refererte saksordfører i Stortinget til Innsynsutvalgets brev, jf. omtale i punkt 2.4. Daværende justisminister Hanne Harlem redegjorde da nærmere for de usikkerhetsfaktorer som var omtalt i brevet. Hun ga der også uttrykk for at hun om nødvendig ville komme tilbake til Stortinget dersom lovendringen skulle vise seg å medføre problemer i forhold til den praktiske oppfølgingen.
Stortinget vedtok endringsforslaget 29. mai 2001.
2.6 Utviklingen etter Stortingets vedtakelse av endringsforslaget
Stortingets vedtak av 29. mai 2001 ble sanksjonert i statsråd 15. juni samme år. Det ble imidlertid ikke fastsatt tidspunkt for ikrafttredelse, verken ved denne anledning eller senere, og bestemmelsen er således ikke iverksatt.
Begrunnelsen for dette er at det etter hvert viste seg at man ikke fant noen praktiske løsninger på nettopp de problemstillingene Innsynsutvalget pekte på i sitt brev av 24. april 2001, jf. nærmere om dette i punkt 4.
Det kan i denne sammenheng også nevnes at flere av Innsynsutvalgets skisserte innvendinger i mellomtiden har blitt forsterket ved at utvalget nå har ferdigbehandlet ca. 97% av alle begjæringer om innsyn og ca. 90% av hittil innkomne erstatningssaker. Siden kriteriet «uriktige opplysninger» ikke tilsvarer kriteriene for å få innsyn eller erstatning etter innsynsloven, ville en ikraftsetting av endringsloven innebære at man måtte foreta nye vurderinger i allerede ferdigbehandlede saker med henblikk på om den registrerte har krav på makulering. Dernest har utvalget under behandlingen av sakene heller ikke foretatt vurderinger med hensyn til eventuelle ulovligheter ved overvåkingspolitiets innhenting av dokumenter registrert før 25.november 1977, med unntak av behandlingen av erstatningssøknadene. Dette skyldes at innsynsloven § 1 første ledd gir en generell rett til innsyn i registreringer før 25.november 1977, mens innsyn etter dette tidspunkt er avhengig av at innhentingen, registreringen eller bruken av opplysninger manglet hjemmel i lov, forskrift eller instruks. Også for det formål å klargjøre hvorvidt opplysninger er innhentet ved ulovlig metode, vil det ved krav om kassasjon måtte bli nødvendig å gå inn på nytt i allerede ferdigbehandlede saker.
På bakgrunn av disse forholdene har Justisdepartementet kommet til at det ikke vil la seg gjøre å iverksette endringsloven. Alternativet var da enten å oppheve § 3a i innsynsloven, eller å foreslå en endring av bestemmelsen for derved å ivareta intensjonene bak Stortingets vedtak som omtalt i punkt 2.3. Departementet valgte å foreslå en endring av innsynsloven § 3a, idet en opphevelse av bestemmelsen uten erstatning fremsto som svært lite tilfredsstillende.