5 Merknader til de enkelte bestemmelser
Til endringen av lovens tittel
I dag gjelder pakkereiseloven bare for pakkereiser. I det lovens bestemmelser om reisegaranti foreslås å gjelde også for andre reiser enn pakkereiser, endres tittelen til «lov om pakkereiser og reisegaranti».
Til § 1-1
Første ledd nytt annet punktum angir at lovens bestemmelser om reisegaranti og tvisteløsning også gjelder andre reiser enn pakkereiser. Dette er en nødvendig konsekvens av at reisegarantiordningen utvides, samt at plikten til å delta i en godkjent klagenemnd knyttes til deltagelse i Reisegarantifondet.
Til § 2-1
Første ledd endres ved å stryke «på forhånd». Dette markerer en endring av gjeldende rett. En skal ikke lenger ta utgangspunkt i at elementene må være satt sammen før de tilbys kunden. Gjenstående blir da at «Med en pakkereise menes et tilrettelagt arrangement…...». I dette ligger fortsatt at det skjer et visst arbeid og planlegging fra arrangørens side. Arrangementet kan tilrettelegges etter at kunden henvender seg til selgeren og helt frem til avtalens inngåelse.
«Spesialproduksjonen» som er tilrettelagt vil skille seg fra alminnelig reisebyråvirksomhet (formidling), der reisebyrået kun setter sammen elementer etter spesifisert oppdrag fra kunden. Sistnevnte vil i likhet med gjeldende rett ikke omfattes av pakkereisedefinisjonen. Et eksempel er at kunden ber om å få flyreise og hotell til et bestemt reisemål, og reisebyrået leter opp ulike alternativer og gir råd til kunden. Slik omsetning vil imidlertid kunne omfattes av garantiplikten etter § 11-1 tredje ledd.
Nytt tredje ledd fastslår at «Et arrangement går inn under første ledd når arrangøren legger opp til at kunden velger ut enkeltelementene selv, men hvor elementene fremtrer som tilpasset til å kombineres.» Bestemmelsen er en presisering av første ledd, og regulerer spesielt problemstillingen om hva som gjelder ved «skreddersydde» arrangementer. Alle vilkårene i første ledd må være oppfylt for at det skal være en pakkereise etter tredje ledd, herunder at arrangementet må selges eller markedsføres til en samlet pris.
Hva som ligger i «fremtrer som tilpasset til å kombineres» må bero på en konkret helhetsvurdering. Ved bestilling på Internett vil det grunnleggende spørsmålet ofte være om tilbyderen i realiteten opptrer som arrangør etter § 2-2. At «reisebyrået» selv tar det standpunkt at det kun driver formidling, skal ikke tillegges avgjørende betydning. Det som skal vurderes er hvordan arrangementet objektivt sett fremtrer.
På en nettside kan for eksempel tilbud av flyreiser og hotell presenteres hver for seg. Kunden kan fritt velge ulike alternativer fra «menykartet».
Følgende momenter kan tale for at elementene fremtrer som tilpasset til å kombineres:
det er en pris- eller kontraktsmessig sammenheng mellom ytelsene. F.eks. at kundens oppmerksomhet rettes mot spesielle tilbud på en nettside.
man har et fåtall underleverandører (liten valgfrihet for kundene)
man har et særskilt kontraktsforhold (utover å være agent) til underleverandørene
spesialisering på ett eller få reisemål
helhetsinntrykk av tilbudet/markedsføringen – er den for den jevne forbruker egnet til å oppfattes som pakketur/selskapsreise?
Dersom en tilbyder bare markedsfører og selger ett produkt på sine hjemmesider, men har lenker til eksterne tilbydere hvor kunden kan inngå separate avtaler, vil dette ikke omfattes av pakkereisedefinisjonen. Det følger av vilkåret i første ledd om at arrangementet må selges eller markedsføres til en samlet pris. En arrangør kan likevel ikke omgå regelverket ved å opprette flere selskap som selger hvert sitt reiseelement. Arrangøren vil i så fall fortsatt kunne sies å «tilrettelegge» pakkereiser, jf. definisjonen av arrangør i § 2-2.
Til § 3-1
Endringen er en konsekvens av at reisegarantiordningen foreslås utvidet til å omfatte andre reiser enn pakkereiser. I likhet med pakkereiser, er det behov for å sanksjonere manglende garantistillelse. Det vil med dette være et vilkår for å markedsføre reiser som nevnt i § 11-1 at nødvendig garanti er stilt. Ordningen med kollektiv garanti til Reisegarantifondet er bortfalt og erstattet med et årsgebyr. For å klargjøre dette, erstattes «når nødvendig garanti er stilt» med «når nødvendig garanti er stilt og årsgebyr betalt».
Til § 10-1
Endringen innebærer at det er departementet istedenfor Kongen som kan godkjenne nemndas vedtekter.
Til § 10-2
Paragrafen videreføres uforandret.
Til § 10-3
Nytt siste punktum fastslår at en sak som nemnda har realitetsbehandlet kan bringes direkte inn for tingretten. Det følger av nåværende § 10-5 første ledd at mekling i forliksrådet ikke foretas når en sak skal gå videre fra nemnda, men denne bestemmelsen blir erstattet med annet innhold, jf. nedenfor. Det følger også av tvisteloven (lov 17. juni 2005 nr. 90) at sak som har vært realitetsbehandlet i en reklamasjonsnemnd kan bringes direkte inn for tingretten, jf. tvisteloven § 6-2 annet ledd bokstav c. Tvisteloven vil ventelig tre i kraft i 2007. Inntil tvisteloven trer i kraft, vil det likevel være behov for en tilsvarende bestemmelse i pakkereiseloven.
Til § 10-4
I dag omhandler § 10-4 forkynning av nemndas vedtak. Bestemmelsen får med dette lovforslaget nytt innhold.
Første ledd innfører en plikt for den som stiller garanti til Reisgarantifondet til å delta i den godkjente nemnda etter § 10-1.
Annet ledd fastslår at de samme tjenesteyterne skal betale et gebyr som skal finansiere nemndas drift. Reisegarantifondet, som til enhver tid har oversikt over garantistillerne, skal innkreve gebyret på vegne av nemnda. Reisegarantifondet vil for øvrig ikke ha noen rolle i nemnda. Det fastsettes ingen offentligrettslige sanksjoner ved brudd på plikten til å betale gebyr. Det må derfor innkreves på vanlig måte som et privatrettslig krav. Gebyrets størrelse fastsettes av departementet ved forskrift, jf. ny § 10-6 annet ledd første punktum.
Til § 10-5
I dag har § 10-5 regler om at nemndas avgjørelser får retts- og tvangskraft hvis saken ikke bringes inn for domstolene. Disse reglene fjernes, hvilket betyr at nemndas avgjørelser kun vil være rådgivende for partene. Innholdet i paragrafen erstattes med innholdet i nåværende § 10-7 om forholdet til voldgiftsklausuler. Det følger av voldgiftsloven (lov 14. mai 2004 nr. 25) § 11 første ledd at en voldgiftsavtale inngått før tvisten oppsto ikke er bindende for forbrukeren. Pakkereiseloven gjelder i utgangspunktet også kunder som ikke er forbrukere, jf. § 1-1 første ledd. Departementet har derfor valgt å videreføre pakkereiseloven § 10-7 uforandret, selv om den delvis er overflødig.
Til § 10-6
Paragrafen er en videreføring av nåværende § 10-8. En realitetsendring er at det er departementet istedenfor Kongen som kan fastsette forskriftene.
Annet ledd første punktum gir en ny forskriftshjemmel for departementet til å fastsette størrelsen på gebyret som skal gå til nemndas drift.
Til § 11-1
Endringen i første ledd innebærer at en pakkereisearrangør plikter å stille reisegaranti for transport som skjer sammen med en pakkereise. Dette vil omfatte arrangørens salg av separate flyseter på de chartrede flyene såkalt «seat only», der de som bare har kjøpt flytransporten sitter på samme fly som pakketuristene. Det spiller ingen rolle hvordan transporten skjer, den kan for eksempel skje ved fly, buss eller båt. Det er en forutsetning at reisen hovedsakelig er til personlig bruk for kunden. Det betyr at kunden regnes som forbruker. Dette skal forstås på samme måte som tilsvarende ordlyd i §§ 1-2 og 2-3, jf. forarbeidene til pakkereiseloven, Ot.prp. nr. 35 (1994-95).
Hvordan garantien nærmere skal beregnes fastsettes ved forskrift etter § 11-6.
Nytt tredje ledd innebærer en utvidelse av reisegarantiordningen til å omfatte separate transport- og innkvarteringstjenester som sammen har vesentlige likheter med en pakkereise.
Begrepene transport og innkvartering skal forstås på samme måte som i pakkereisedefinisjonen i § 2-1. Det vises til forarbeidene til pakkereiseloven, Ot.prp. nr. 35 (1994-95).
At kombinasjonen har vesentlige likheter med en pakkereise betyr at ytelsene må selges i sammenheng med hverandre og at kombinasjonen fremstår som en naturlig enhet. Et eksempel på dette er salg av fly og hotell til samme reisemål. Det stilles for øvrig ikke krav til at vilkår som nevnt i § 2-1 skal være oppfylt, f.eks. at reisen skal være «tilrettelagt». Det er heller ikke nødvendig å ta stilling til om tilbyderen er arrangør eller formidler etter loven. Dersom alle vilkårene for at det foreligger en pakkereise etter § 2-1 er oppfylt, skal det likevel bare stilles garanti etter § 11-1 første ledd.
For øvrig vil det være opp til Reisegarantifondets praksis (som kan påklages til departementet) og eventuelt domstolene å trekke grensene for hvilke reiser som omfattes av bestemmelsen.
Vilkåret om at reisen er til personlig bruk for kunden skal forstås på tilsvarende måte som i § 1-2, jf. § 2-3.
Hvordan garantien nærmere skal beregnes fastsettes ved forskrift etter § 11-6.
Fjerde ledd tilsvarer nåværende tredje ledd. Ordlyden er endret på grunn av at den tidligere ordningen med kollektivt gebyr til Reisegarantifondet er bortfalt og erstattet med et årsgebyr.
Til § 11-3
Bestemmelsen endres ved å erstatte «pakkereise» med «reise». Dette fordi reisegarantiordningen foreslås å omfatte også andre reiser enn pakkereiser.
I første ledd annet punktum endres «hans» til «hans og hennes» for å gjøre språkbruken likestilt.
Til § 11-6
Ordlyden er endret på bakgrunn av at ordningen med kollektivt gebyr til Reisegarantifondet er erstattet med et årsgebyr.