9 Særlige utgifter til barnet. Barneloven § 52 andre ledd

Etter barneloven § 52 andre ledd kan foreldrene pålegges å yte særtilskudd til særlige utlegg før barnet fyller 18 år.

Begrunnelsen for regelen er at det løpende underholdsbidraget i enkelte tilfeller ikke strekker til på grunn av uforutsette forhold, eller fordi det av andre grunner blir tale om ekstra engangsutgifter. Bestemmelsen tar bl.a. sikte på engangsutgifter i forbindelse med konfirmasjon og tannregulering (NOU 1977: 35 s. 135 sp. 2).

I forbindelse med vurderingen av å innføre prosentregler for bidragsfastsettelse, ble det diskutert om det fortsatt var grunnlag for å ha en hjemmel for fastsettelse av særtilskudd. Fløisandutvalget foreslo å oppheve bestemmelsen under henvisning til at man ved å innføre en standardisert hovedregel om størrelsen på bidrag, dermed sikret barnet i den utstrekning det var rimelig å belaste bidragspliktige. Justisdepartementet gikk imidlertid imot forslaget, og adgangen til å fastsette særtilskudd ble opprettholdt jf. Ot. prp. nr. 56 (1983-84) og Innst. O. nr. 91 (1983-84). Det ble lagt vekt på at bidragspliktige i de tilfeller der slike nødvendige utgifter forelå, burde kunne strekke seg lenger enn hva normalsituasjonen tilsier.

Ved overføring av bidragsarbeidet til trygdeetaten ble det gitt hjemmel for departementet til i forskrift å gi utfyllende regler om særtilskudd.

Etter forskrift om særtilskudd av 13. oktober 1992 § 1 er det satt som vilkår at utgiftene er rimelige eller nødvendige, og ikke går inn under de utgiftene som det løpende bidraget skal dekke. Utgiftene må være dokumentert og høyere enn den månedlige satsen for bidragsforskott jf. forskriften § 2. Særtilskuddet fastsettes normalt slik at foreldrene bærer hver sin halvpart av utgiftene. Dersom en av partene har betydelig svakere økonomisk evne, kan dette imidlertid vektlegges i vurderingen. Særtilskuddet skal normalt fastsettes som et engangsbeløp, men kan også betales i terminer dersom utlegget skal gjøres opp slik (forskriften § 3).

I henhold til opplysninger fra Rikstrygdeverket ble det i 1997 fattet 1837 vedtak om særtilskudd. Av disse var 239 avslag, 729 vedtak om konfirmasjonstilskudd, 584 vedtak om tilskudd til tannregulering og 285 vedtak om annet tilskudd. Av de særtilskudd som påløp i september 1998 (286), var gjennomsnittlig størrelse kr 1 613,-.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 ble det foreslått å beholde adgangen til å fastsette særtilskudd til dekning av rimelige og nødvendige utgifter som ikke går inn under hva det løpende bidraget skal dekke. Utgiftene ble som hovedregel foreslått fordelt forholdsmessig mellom foreldrene. Det ble videre foreslått at særtilskudd også skal kunne fastsettes der barnet er fylt 18 år.

Det var få høringsinstanser som uttalte seg spesielt til dette spørsmål. Rikstrygdeverket mente imidlertid at ordningen med særtilskudd burde falle helt bort. JURKvar positive til forslaget, men mente at også bidragspliktige uten full bidragsevne skulle kunne pålegges å betale særtilskudd.

Departementet opprettholder forslaget om å beholde adgangen til å fastsette særtilskudd for utgifter som faller utenfor hva det løpende bidraget skal dekke. En overgang til kostnadsmodellen medfører ingen endring i behovet for en slik adgang. Særtilskudd kan imidlertid ikke fastsettes til dekning av utgifter som inngår i underholdskostnaden. Utgiftene må i tillegg være rimelige og nødvendige. Departementet forutsetter at en overgang til kostnadsmodellen ikke skal utvide adgangen til særtilskudd i forhold til gjeldende praksis.

Utgifter som ikke inngår i underholdskostnaden og som kan anses som rimelige og nødvendige, vil kunne være utgifter til for eksempel briller eller tannregulering og utgifter til konfirmasjon mv. Slike utgifter bør altså fortsatt kunne søkes dekket ved særtilskudd.

Departementet fastholder videre forslaget om at utgiftene i samsvar med kostnadsmodellens prinsipper, fordeles forholdsmessig mellom foreldrene. Som ved bidragsfastsettelsen skal fordelingen baseres på alternative, gitte andeler av utgiftene. Bidragspliktige skal altså dekke 1/6, 2/6, 3/6, 4/6 eller 5/6 av kostnadene, avhengig av forholdet mellom foreldrenes inntekter. Dersom barnet mottar offentlige ytelser til dekning av den samme utgiften, skal dette trekkes fra slik at det er nettoutgiftene som fordeles. Særtilskudd bør videre bare fastsettes der bidragspliktige har full bidragsevne. Særtilskuddet skal ikke reduseres for samvær.

Departementet opprettholder også forslaget om at bestemmelsen om særtilskudd skal gjelde barn over 18 år. Dette er en konsekvens av forslaget om at bidragets størrelse opprettholdes etter vanlige regler ut over 18 år.

Departementet foreslår at gjeldende forskrift §§ 1 og 2 endres i samsvar med hva det er redegjort for ovenfor. For å understreke at særtilskuddet ikke er ment som et alminnelig supplement til det løpende underhold, foreslås dette også presisert i barneloven § 52 andre ledd.