5 Oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 611 og 612 av 19. juni 2003 om endring i vilkårene for familiegjenforening
5.1 Stortingets anmodningsvedtak
Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen fattet i Innst. O. Nr. 132 (2002-2003) anmodningsvedtak nr. 611 og 612. Anmodningsvedtakene kom som følge av et privat lovforslag om endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap og om endringer i utlendingsforskriften, jf. Dokument 8:122 (2002-2003). Det vises også til Stortingsmelding nr. 4 (2003-2004) og Innstilling S. nr. 142 (2003-2004).
Stortingets anmodningsvedtak nr. 611, og det private lovforslagets punkt C, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen om å vurdere muligheten for et nytt tillegg i utlendingsforskriften der det kreves dokumentert skilsmisse fra utenlandsk inngått ekteskap, før det innvilges familiegjenforening på bakgrunn av ny ekteskapsinngåelse».
Stortingets anmodningsvedtak nr. 612, og det private lovforslagets punkt D, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen, så raskt som mulig, endre utlendingsforskriften § 23, slik at den setter som vilkår at ekteskapskontrakter skal gi begge kjønn like, religiøse som lovmessige, retter til skilsmisse».
Anmodningsvedtakene innebærer at utlendinger som søker familiegjenforening med ektefelle i Norge må dokumentere at ekteskapskontrakten gir ektefellene like, religiøse som lovmessige, retter til skilsmisse. Videre innebærer vedtakene at ektefeller som tidligere har vært gift i utlandet må dokumentere at ekteskapet er oppløst i henhold til hjemlandets lovgivning, for å kunne få familiegjenforening med ny ektefelle. Fra Stortingets side var hensikten særlig å sikre muslimske kvinners rett til skilsmisse, samt at dette kunne være et tiltak mot tvangsekteskap.
5.2 Departementets oppfølging av anmodningsvedtakene
5.2.1 Høringsforslaget
På bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak sendte Kommunal- og regionaldepartementet den 4. november 2003 på høring et forslag til endringer i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a med følgende ordlyd:
§ 23 første ledd bokstav a første ledd skal lyde:
Som nærmeste familiemedlemmer, jf. § 22, regnes:
ektefelle. Begge parter må være over 18 år, med mindre ekteskapet er inngått i Norge. Det er et vilkår at ektefellene skal bo sammen. Dersom ekteskapet er inngått i utlandet, er det et vilkår at ekteskapskontrakten gir ektefellene like, religiøse som lovmessige, retter til skilsmisse. Den som får opphold i riket etter å ha inngått lovlig ekteskap med flere, kan bare regne én som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med mer enn én, kan bare regne den først ektede som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med en som er gift, kan ikke regne vedkommende som ektefelle. Dersom tidligere ekteskap er inngått i utlandet, kreves det dokumentert fra myndighetene i inngåelseslandet at ekteskapet er oppløst der før familiegjenforening kan gis etter denne bestemmelsen.
5.2.2 Høringen
Høringsbrev ble sendt på høring 4. november 2003 til følgende instanser:
Departementene
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet
Riksadvokaten
Regjeringsadvokaten
Politiets sikkerhetstjeneste
Datatilsynet
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Den norske advokatforening
Barneombudet
Likestillingsombudet
Likestillingssenteret
Norges Juristforbund
Den norsk dommerforening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets Fellesforbund
Norges lensmannslag
Juridisk rådgivning for kvinner
Kontoret for fri rettshjelp
Juss-Buss, Innvandrergruppa
Jussformidlingen
Rettspolitisk forening
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
Senter mot etnisk diskriminering
Antirasistisk senter
Mira Ressurssenter for innvandrekvinner
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
Innvandrernes Landsorganisasjon
Utenlandsforum
IASTE Norge
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Ressurssenter for pakistanske barn
Human Rights Service
Norsk Organisasjon for Asylsøkere
UNHCR, Stockholm
Flyktningerådet
Amnesty International Norge
Redd Barna
Norsk Folkehjelp
Røde Kors
Kirkerådet
Biskopene
Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn
Islamsk Råd
Mosaiske trossamfunn i Oslo
Mosaiske trossamfunn i Trondheim
Den Katolske kirke
Landsorganisasjonen i Norge
Næringslivets Hovedorganisasjon
HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
Norges Rederiforbund
Landbrukets arbeidsgiverforening
Akademikerne
YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)
Norsk Kommuneforbund
Kommunenes Sentralforbund
Det norske Arbeiderparti
Kristelig Folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Fremskrittspartiet
Høyre
Senterpartiet
Venstre
Kystpartiet
Høringsfristen utløp 19.desember 2003
5.2.3 Utredninger i tilknytning til forslagene i anmodningsvedtakene
5.2.3.1 Innledning
I forbindelse med oppfølging av anmodningsvedtakene så departementet også behov for å avklare visse juridiske forhold i aktuelle land, samt ulike trossamfunns syn på skilsmisse og gjengifte. Videre så departementet behov for å avklare forholdet til Norges folkerettslige forpliktelser. I forbindelse med oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak ba departementet derfor om bistand fra Justisdepartementets lovavdeling, Norsk senter for menneskerettigheter og Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo.
5.2.3.2 Justisdepartementets lovavdeling
Lovavdelingen antar i sin vurdering at lov 2. juni 1978 nr. 38 om lov om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner ikke vil være til hinder for at det kreves dokumentasjon for en utenlandsk skilsmisse i forbindelse med en gjenforeningssak.
Lovavdelingen fremhever at det private lovforslagets bokstav D kun vil få virkning for ekteskap inngått i utlandet, fordi det etter norsk rett ikke er adgang til å supplere eller endre de lovfestede vilkårene for skilsmisse gjennom avtale.
Lovavdelingen konkluderer med at:
«(...) den ytterste konsekvensen av et slikt forslag ville bli at det ikke vil bli adgang til familiegjenforening for personer fra et land som har en internasjonal privatrett som ikke anerkjenner en norsk skilsmisse, og en familierett som ikke gir begge kjønn like vilkår for skilsmisse og heller ikke tillater avtaler om like vilkår for skilsmisse».
Vedrørende statens plikt til å forhindre diskriminering i ekteskapssaker på bakgrunn av kjønn, konkluderer Lovavdelingen med at:
«(s)å lenge norsk ekteskapslovgivning er kjønnsnøytral og praktiseres på en kjønnsnøytral måte, kan det neppe utledes noen omfattende plikt til å sette i verk ytterligere tiltak. Det kan i alle fall ikke utledes noen plikt til å vedta bestemmelser som foreslått i Dok 8:122 (2002-2003)».
5.2.3.3 Norsk senter for menneskerettigheter
Ved vurderingen av om lovforslaget kan komme i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser fremhever Norsk senter for menneskerettigheter at:
«(l)ovforslagets pkt D. vil (...) i realiteten begrense muslimske kvinners adgang til familiegjenforening. I den grad lovforslaget bare rammer muslimske kvinners rett til arbeid eller opphold i riket, kan lovforslaget i visse tilfeller støte mot de grunnleggende diskrimineringsforbudet i konvensjonene. (...) Det vil være grunn til å tro at en lettere vil kunne komme i konflikt med menneskerettighetsnormer på dette punktet enn om man lar være å vedta en lov med et slikt innhold».
I likhet med Lovavdelingens vurdering konkluderer Norsk senter for menneskerettigheter med at:
«(...) norske myndigheter, i tillegg til det eksisterende lovverk, ikke er forpliktet til å iverksette tiltak som foreslått i lovforslaget for å oppfylle sine forpliktelser til å sikre likestilling iht art 23(4)».
5.2.3.4 Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo
Førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo, har i sin utredning tatt utgangspunkt i Stortingets anmodningsvedtak ut fra religionsfaglige perspektiver. Hun har også belyst konsekvenser og muligheter for praktisk gjennomføring. Etter en gjennomgang av reglene for ekteskap og skilsmisse i islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og katolisismen konkluderer Thorbjørnsrud med at Stortingets anmodningsvedtak ikke er akseptable på et religiøst grunnlag, og heller ikke praktisk gjennomførbare. Synet på ekteskapet som uoppløselig ligger til grunn i en rekke av religionene og et vilkår om en religiøs rett til skilsmisse blir dermed en umulighet og vil i praksis innebære at ekteskapet er en nullitet. For enkelte av religionene betyr det at forslaget dermed ikke kan implementeres. Innen islam er ekteskapet en plikt, men i motsetning til i en del andre religioner, er det ikke en religiøs handling. Det muslimske ekteskap inngås ved en sivilrettslig kontrakt. Dette innebærer at den gruppen lovforslaget primært var rettet mot, i prinsippet er den gruppen som religiøst sett vil ha færrest problemer mht skilsmisse.
5.2.4 Høringsinstansenes syn
Utenriksdepartementet uttaler:
«(h)va angår spørsmålet om likestilling mellom ektefeller er det klart at den aktuelle stat er pålagt å sikre likestilling mellom partene ved inngåelse, under og ved oppløsning av ekteskapet. Dette får betydning for diskriminerende vilkår knyttet til ekteskapet, inkludert oppløsning av ekteskapet. Man kan imidlertid neppe utlede noen plikt til å vedta bestemmelser som foreslått i Dokument 8:122 (2002-2003). Norsk ekteskapslovgivning er kjønnsnøytral og praktiseres på en kjønnsnøytral måte, og det kan derfor vanskelig oppstilles gode grunner for å iverksette ytterligere tiltak. Forslaget om dokumentert lik rett til skilsmisse som vilkår for familiegjenforening, for ekteskap som er inngått i utlandet, vil i praksis kunne utelukke bl.a muslimske kvinners adgang til familiegjenforening i Norge. Det kan ikke utelukkes at dette kan komme i konflikt med det generelle folkerettslige diskrimineringsforbudet, og Utenriksdepartementet ser derfor klare betenkeligheter knyttet til forslaget, jf. bl.a. art. 2 i hhv SP (FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter) og ØSK (FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter)».
Justisdepartementet uttaler:
«Justisdepartementets lovavdeling har på oppdrag fra Kommunal og regionaldepartementet uttalt seg om forslagets forhold til internasjonal privatrett og Norges folkerettslige forpliktelser, se brev av 17. juni 2003. Her konkluderes det med at norske myndigheter ikke har noen folkerettslig forpliktelse til å vedta bestemmelser som foreslått i Dok 8:122 (2002-2003). Den foreslåtte endringen kan derimot tenkes å komme i konflikt med Norges forpliktelser både etter EØS-avtalen og etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Når det gjelder forholdet til internasjonal privatrett, påpekes det at det ikke er mulig å gjøre endringer i andre lands interne rett, herunder internasjonale privatrett, ved en norsk lov- eller forskriftsendring. Den foreslåtte endringen i utlendingsforskriften vil neppe føre til at de aktuelle landene på eget initiativ endrer retten til skilsmisse og tillater ekteskapskontrakter der en slik rett fremgår. Det bør vurderes om problemene som er reist i Dok 8:122 (2002-2003), kan løses på andre måter enn ved den foreslåtte endringen i utlendingsforskriften».
Barne- og familiedepartementets uttaler:
«Det er ikke alle land som gir kvinner og menn lik rett til skilsmisse, verken lovmessig eller religiøst sett (...). Stortingets forslag synes å være utarbeidet med tanke på muslimske kvinners situasjon og problemet med bl.a. såkalte «haltende ekteskap». Etter hva vi kjenner til har muslimer mulighet til å få «lik rett til skilsmisse» inn i en ekteskapskontrakt som inngås i forbindelse med ekteskapet. Dette gjøres ved at mannen gir kvinnen en slik rett. Andre religioner godkjenner skilsmisse på spesielle vilkår, jfr. hinduismen, mens andre må få godkjenning av en religiøs domstol, eller av Vatikanet slik det er innen katolisismen. Enkelte land som Chile og Filippinene tillater ikke skilsmisse. Der må ekteskapene annulleres. Som KRD påpeker i høringsbrevet, er det viktig å være oppmerksom på at slik forskriftsbestemmelsen er formulert, vil den få betydning for personer fra alle land, ikke bare muslimske land. (...) Dersom det først og fremst er kvinner som rammes, vil en redusert adgang til å oppnå familiegjenforening være betenkelig fra et kvinneperspektiv. I og for seg kjønnsnøytrale regler som faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet, kan være i strid med likestillingsloven § 3 første og tredje ledd, om indirekte diskriminering (og dermed også påkreve lovendring og ikke bare forskriftsendring) og FNs kvinnekonvensjon».
Vedrørende spørsmålet om dokumentert skilsmisse fra utenlandsk inngått ekteskap før det innvilges familiegjenforening på bakgrunn av ny ekteskapsinngåelse uttaler departementet:
«Hvorvidt en norsk skilsmisse vil bli anerkjent i utlandet følger, som det går frem av høringsbrevet, av vedkommende lands internasjonale privatrett. Det er ikke mulig ved norsk lov- eller forskriftsendring å gjøre endringer i et annet lands internasjonale privatrett, fordi denne er en del av hvert lands nasjonale privatrett. BFD er derfor enig med JD i at den ytterste konsekvensen av et slikt forslag vil bli at det ikke vil bli adgang til familiegjenforening for personer fra et land som har en lovgivning som ikke anerkjenner en norsk skilsmisse»
Forsvarsdepartementet uttaler:
«I likhet med KRD ser også Forsvarsdepartementet at det er en fare for at forslaget kan få utilsiktede virkninger, og det bør derfor som antydet i høringsbrevet antakelig oppstilles enkelte unntaksbestemmelser til de foreslåtte dokumentasjonskrav».
Kultur- og kirkedepartementet uttaler:
«Forslaget om at utlendinger som søker familiegjenforening med ektefelle i Norge må dokumentere at ekteskapskontrakten gir ektefellene like, religiøse som lovmessige, retter til skilsmisse, vil som vi tidligere har påpekt, bryte med prinsippet om fri religionsfrihet».
De øvrige departementer har ikke hatt kommentarer til høringsbrevet.
Mellomkirkelig råd for den norske kirke, som biskopen i Bjørgvin stiller seg bak, mener at eventuelle endringer i utlendingsforskriften bør behandles sammen med endringer i Ekteskapsloven fordi forslagene har samme bakgrunn. Samarbeidsrådet for tros-og livssynssamfunn er av samme oppfatning. Rådet mener videre at man gjennom forsøket på å løse ett problem utløser en rekke konsekvenser. Rådet mener at forslaget om lik rett til skilsmisse for det første er problematiske i forhold til religionsfriheten. For det annet vil det avskjære retten til å leve sammen som ektefeller, og medføre en svekkelse av både muslimske kvinners og andre gruppers rett til familiegjenforening. For det tredje mener rådet at forslaget om en klausul i en muslimsk ekteskapskontrakt ikke uten videre vil sikre muslimske kvinners rett til skilsmisse. Dette fordi saken i prinsippet må opp for en muslimsk domstol, og at det ikke finnes sharia-råd i Norge. Rådets konklusjon er at forslaget ikke bør vedtas, og at problemene må forsøkes løst gjennom samarbeid og dialog med de berørte gruppene. Forslaget om dokumentert skilsmisse som vilkår for familiegjenforening reiser mange av de samme problemene etter rådets oppfatning, og vil ramme de som ikke har mulighet til skilsmisse etter inngåelseslandets regler. Etter rådets mening er det et paradoks at forslaget spesielt kan ramme muslimske kvinner, hvilket forslaget om lik rett til skilsmisse er ment å beskytte. Dialog er også her et bedre egnet middel.
Oslo katolske bispedømme mener at lik rett til skilsmisse som vilkår for familiegjenforening ikke kan aksepteres ettersom ekteskapet er en pakt for livet. For at ekteskapet skal anses gyldig er det et vilkår at parten(e) ikke har intensjoner som går mot et livsvarig forhold. Dersom forslaget blir vedtatt vil man derfor ikke kunne inngå ekteskap, og forslaget er således i strid med religionsfriheten. Katolske flyktninger vil stå i en særskilt tvangssituasjon. Oslo katolske bispedømme foreslår at tvangsekteskap bør medføre ugyldighet og anses som et straffbart forhold. Vedrørende forslaget om dokumentert skilsmisse fra tidligere inngått ekteskap som vilkår for familiegjenforening, fremheves det at det innenfor den katolske kirke er et forbud mot tvangsekteskap og bigami. Forslaget vil medføre store problemer for katolikker i land som ikke godtar norsk skilsmisse. Bispedømmet forutsetter ny høring i forbindelse med revurdering av Inst.O nr. 17 (2003-2004) om endringer i ekteskapsloven.
Flyktingerådet, NOAS, UNHCR, MIRA-senteret, SMED, KIM og JURKs konklusjoner er at forslaget ikke bør vedtas. Uttalelsene fremhever mange av de problemstillingene som fremgår av høringsbrevet, og særlig SMED fremhever Berit Thorbjørnsruds utredning og betenkningen fra Norsk senter for menneskerettigheter i tillegg til innvendingene fra Justisdepartementets lovavdeling.
Heller ikke Utlendingsdirektoratet, Likestillingsombudet eller Den Norske Advokatforening støtter forslaget.
Norges Røde Kors støtter forslagene i høringsbrevet, dog med forslag til endringer og unntak. Også Human Rights Service støtter forslaget.
Barneombudet presiserer at de kun har vurdert forslagene i forhold til FNs barnekonvensjon, og konkluderer med at forslagene vil innebære en begrensning i adgang til familiegjenforening med foreldre. Dette vil kunne stride mot diskrimineringsforbudet i konvensjonens art. 2. Videre mener Barneombudet at forslaget vil stride mot konvensjonens art. 9 og 10.
Likestillingsombudet mener det er høyst usikkert om forslaget vil bidra til likestilling, og stiller seg derfor svært kritisk til at forslagene gjennomføres. Likestillingsombudet anmoder derfor departementet om å se på andre midler som kan løse problemene.
Regjeringsadvokaten har vurdert hvorvidt endringene er påkrevet etter SP art. 23 (4), et spørsmål som tidligere er drøftet av Justisdepartementets lovavdeling og Norsk senter for menneskerettigheter. Begge instanser konkluderte med at medlemsstatene ikke har noen plikt under konvensjonen til å vedta bestemmelser med et slikt innhold som i forslaget, og Regjeringsadvokaten tiltrer denne konklusjonen.
Datatilsynet stiller spørsmål ved om det å kreve dokumentert skilsmisse i hjemlandet som vilkår for familiegjenforening er egnet som grunnlag for beslutning om oppholdstillatelse i familiegjenforening, og om dette oppfyller de grunnleggende kravene i personopplysningsloven. Videre påpekes det at utlevering av opplysninger i sak om oppholdstillatelse for bruk i Rikstrygdeverket for å avdekke trygdemisbruk, kan reise spørsmål av betydning for enkeltindividets krav på personlig integritet.
Politiets fellesforbund uttaler at de støtter forslaget uten at de enkelte problemstillinger i høringsbrevet er vurdert.
Politidirektoratet mener en forskriftsendring ikke vil påvirke vilkårene for kvinners rett til skilsmisse i det land ekteskapet er inngått. Videre vil det være problemer knyttet til verifisering av slike ekteskapskontrakter. Det fremheves også at det er umulig å pålegge andre staters myndigheter å endre sin ekteskapslovgivning, samt at et slikt tillegg i ekteskapskontrakten for mange vil oppfattes som en krenkelse av ekteskapet som institusjon og dermed vil medføre en krenkelse av religionsfriheten. Det bør uansett gjøres unntak for personer med flyktningstatus i Norge. Hva gjelder forslaget om dokumentert skilsmisse fra utenlandsk inngått ekteskap før det innvilges familiegjenforening på bakgrunn av ny ekteskapsinngåelse, konkluderer direktoratet med at det er tvilsomt om endringsforslaget er egnet til å fylle intensjonene.
5.2.5 Departementets vurdering og konklusjon
Som fremhevet av Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten, kan det etter Norges internasjonale forpliktelser ikke utledes noen plikt til å vedta endringer som foreslått. Høringsuttalelsene viser at forslaget reiser til dels store betenkeligheter i forhold til Norges internasjonale forpliktelser. Dette gjelder særlig forholdet til diskrimineringsforbudet, idet forslaget i praksis vil kunne utelukke kvinners adgang til familiegjenforening. Forslaget vil videre ikke kun ramme muslimske kvinners adgang til familiegjenforening, hvilket forslaget i utgangspunktet var ment å beskytte, men også grupper med annen religiøs tiknytning. Eksempelvis aksepteres det ikke på religiøst grunnlag en skilsmissegaranti i jødedommen. Det gis heller ikke adgang til skilsmisse i katolsk teologi (kanonisk lov) der ekteskapet anses uoppløselig, og begrepet skilsmisse er fraværende. Forslaget er således betenkelig i forhold til religionsfriheten. For religioner som ikke har aksept for skilsmisse uavhengig av kjønn, er det umulig å etablere norske statlige krav til religiøse skilsmisserettigheter, uten at det er i strid med religionsfriheten. Videre vil forslaget kunne komme i konflikt med EMK art. 8 om retten til familieliv og FNs barnekonvensjon. Endringer i norsk rett vil heller ikke medføre endring i andre staters interne rett, herunder internasjonale privatrett. Eventuelle unntaksbestemmelser vil derfor måtte omfatte mange av de gruppene de er ment å beskytte, og det er derfor tvilsomt om forslaget er et egnet virkemiddel i forhold til intensjonene. Som fremhevet av Politidirektoratet og Utlendingsdirektoratet vil forslaget ikke bare medføre økte administrative utgifter knyttet til verifiseringsarbeid ved utenriksstasjonene og øvrig saksbehandling, men også lengre saksbehandlingstider.
På bakgrunn av høringsuttalelsene og de utredningene departementet har innhentet, har Kommunal- og regionaldepartementet kommet til at endringer i utlendingsforskriften med bakgrunn i Stortingets anmodningsvedtak av 19. juni 2003 ikke bør vedtas.
Stortingets hensyn bak forslagene har vært å ivareta kvinners interesser bl.a. i forhold til tvangsekteskap. Videre var forslaget ment å motvirke såkalte «haltende ekteskap» og bidra til at muslimske kvinner som har inngått en ekteskapsavtale i pakt med islam, fikk rett til formell skilsmisse. I henhold til norsk lov er begge kjønn sikret retten til sivilrettslig skilsmisse på like vilkår. Når det gjelder andre lands aksept for og anerkjennelse av norsk lovgivning, det være seg mht ekteskapsinngåelse som skilsmisse, vil departementet påpeke at Norge ikke har mulighet til å påvirke andre lands privatrettslige og familierettslige forhold. Regjeringen vil arbeide for enklere metoder for å få norsk skilsmisse godkjent i hjemland for personer bosatt i Norge med statsborgerskap fra andre land. Et eksempel er den marokkanske ambassade som bistår marokkanere med registrering av ekteskap i Marokko, og likeledes med gjennomføring av skilsmisse. Regjeringen vil også ta kontakt med de øvrige nordiske land med sikte på et samarbeid for anerkjennelse av nordisk skilsmisselovgivning, i første rekke i enkelte muslimske land. Arbeidet mot tvangsekteskap vil dessuten videreføres, blant annet gjennom å sikre at utenriksstasjonene har god kompetanse om problematikken rundt tvangsekteskap, og at det foretas gode intervjuer av de som søker familiegjenforening.
Stortingets anmodningsvedtak nr. 611, det private lovforslagets punkt C, er med dette oppfylt. I forhold til Stortingets anmodningsvedtak nr. 612, det private lovforslagets punkt D, foreslår Regjeringen å endre vedtaket:
«Stortinget samtyker i at utlendingsforskriften § 23 ikke endres, jf. anmodningsvedtak nr. 612.»