7 Etterfølgende forhold
7.1 Gjeldende rett
Politiets vedtak om å frata noen retten til å føre motorvogn er som nevnt enkeltvedtak, jf. punkt 3.4. Forvaltningen har derfor adgang til å gjøre om vedtaket til gunst for den vedtaket går ut over, jf. forvaltningsloven § 35, som suppleres av vegtrafikkloven § 39 tredje og fjerde ledd.
Slik beslutning fattes etter søknad til det forvaltningsnivået som har truffet vedtak om inndragningen, det vil si politiet. Som regel er det bare nye opplysninger, eller omstendigheter som inntreffer etter inndragningsvedtaket, som gir grunnlag for nedsettelse av inndragningstiden, jf. håndhevingsinstruksen punkt 2.9.2.
Vegtrafikkloven § 39 tredje ledd gir politiet kompetanse til å nedsette inndragningstiden under de lovbestemte minstetidene i § 33 nr. 2, 3 og 4 annet til fjerde punktum. Vilkåret er at den vedtatte reaksjonen vil virke urimelig hardt, og at det ikke foreligger særdeles skjerpende omstendigheter ved det forhold som ga grunnlag for siste inndragningsvedtak, jf. tredje ledd første punktum. En sikkerhetsventil i annet punktum gir en tilsvarende adgang «når helt spesielle grunner taler for nedsettelse».
Paragraf 39 fjerde ledd gir på tilsvarende måte en adgang til å fravike kravet om å frata vedkommende førerkortet «for alltid», der dette er hjemlet i § 33 nr. 4 første ledd første punktum eller annet ledd. Inndragningstiden kan likevel ikke settes kortere enn 5 år, med mindre vilkårene i tredje ledd er oppfylt.
Reglene i § 39 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende for nedsettelse av sperrefrist etter § 24 a annet ledd, jf. § 39 femte ledd.
Se for øvrig punkt 3.4 om gjeldende rett når det gjelder klageadgang og omgjøring til ugunst for den vedtaket retter seg mot.
7.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementets klare oppfatning har vært at det vil være behov for å kunne ta hensyn til etterfølgende, formildende omstendigheter selv om det overlates til domstolene å fastsette tap av føreretten, og på den bakgrunn kunne omgjøre rettighetstapet. I høringsnotatet s. 40 flg. pekte departementet på at den domfelte i motsatt fall ville komme i en dårligere stilling enn med de nåværende reglene, og at det ville undergrave noe av formålet med en reform. Departementet drøftet på denne bakgrunnen hvordan en lemping kan gjennomføres med det nye systemet, og fremmet to alternative forslag, avhengig av om tap av retten til å føre motorvogn skal regnes som straff eller ikke:
«Hvis reaksjonen ikke skal regnes som straff, kan dagens ordning på dette området videreføres selv om domstolene avgjør førerkortsaken: Politiet vil kunne beholde en tilsvarende kompetanse til å nedsette inndragningstiden som etter forvaltningsloven § 35 og vegtrafikkloven § 39 tredje til femte ledd. Så lenge reaksjonen ikke er straff, vil lemping av inndragningstiden ikke omfattes av reglene om benådning i Grunnloven § 20. I forhold til denne bestemmelsen er lovgivningens egen karakteristikk av rettsfølgen avgjørende, jf. også Andenæs: Statsforfatningen i Norge (8. utg., Oslo 1998) s. 269.
Dersom tap av retten til å føre motorvogn skal være et rettighetstap og anses som straff, står saken i en annen stilling. Reglene om benådning i Grunnloven § 20 forutsetter at bortfall og omgjøring av ilagt straff besluttes av Kongen i statsråd. Dagens omgjøringsordning vil kunne innebære en form for benådning hvis tap av retten til å føre motorvogn skal anses som straff, og vil i så fall være i strid med Grunnloven § 20. Benådning kan etter sikker praksis nektes av et lavere forvaltningsorgan (jf. delegasjon av kompetansen til Justisdepartementet ved kgl. res. 5. juni 1981), men innvilgelse av benådningssøknad må skje i statsråd, jf. Andenæs: Statsforfatningen i Norge (8. utg., Oslo 1998) s. 270.
En slik fremgangsmåte vil være lite egnet ved avgjørelser om å forkorte varigheten av tap av retten til å føre motorvogn: Statsrådsbehandling vil være en for omfattende og tidkrevende fremgangsmåte. Sakene er dessuten ikke av en slik art at det er naturlig eller hensiktsmessig med behandling på et så høyt nivå.
En mulig løsning er i stedet å følge mønsteret fra prøveløslatelse, jf. straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 §§ 42 flg. Prøveløslatelse er tradisjonelt sett på som en integrert del av straffullbyrdelsen, og er ikke ansett for å komme i konflikt med Grunnlovens regler om benådning (jf. for eksempel NOU 1988: 37 Ny fengselslov s. 104 med videre henvisninger). Rent praktisk vil en slik ordning kunne gjennomføres ved at den domfelte søker en forvaltningsinstans (fortrinnsvis politiet) om å få retten til å føre motorvogn tilbake på prøve før perioden for rettighetstapet er utløpt. Det bør tilsvarende være mulig å fastsette vilkår for dette, jf. straffegjennomføringsloven § 43. En nektelse av å få tilbake retten til å føre motorvogn «på prøve» bør kunne påklages til Politidirektoratet, slik ordningen også er etter forvaltningsloven §§ 28 flg. og vegtrafikkloven § 39 sjette ledd (jf. førerkortforskriften § 40 nr. 2). Politiet (eller Politidirektoratets) vedtak bør ikke kunne bringes inn for forhørsretten, slik det heller ikke er gitt adgang til etter straffegjennomføringsloven. Domstolsprøving må i så fall som i dag skje i form av et sivilrettslig søksmål.
Et annet alternativ, som ble foreslått i NOU 1984: 12 s. 39-40, er at begjæringer om tilbakelevering kan settes direkte frem for forhørsretten. Så lenge spørsmålet om prøveløslatelse fra fengsel ikke behandles på en slik måte, kan det virke unaturlig at begjæringer om tilbakelevering av førerkort behandles slik. Vi ber likevel om høringsinstansenes synspunkter også på dette alternativet.
Hittil er det fokusert på omgjøring til gunst for den domfelte. Vegtrafikkloven § 39 hjemler også en adgang for Politidirektoratet til å forlenge den fastsatte inndragningstiden, jf. 5.5.1 foran. Denne adgangen foreslås ikke videreført for så vidt gjelder førerkortreaksjoner som følge av straffbare handlinger. Dette følger naturlig av forslaget om å overføre kompetansen til å fastsette slike reaksjoner fra politiet til domstolene, jf. omtalen av § 39 i merknadene til lovutkastet i kapittel 8 nedenfor.
Heller ikke reglene om klage kan opprettholdes i forhold til de avgjørelsene som eventuelt vil bli fattet av domstolene. Vegtrafikkloven § 39 første ledd gir anvisning på en fristløs klageadgang etter forvaltningslovens regler, noe som forutsetter et opprinnelig vedtak av politiet som forvaltningsorgan. Til gjengjeld vil domstolens avgjørelse kunne bli gjenstand for anke (og gjenopptakelse) etter alminnelige regler.
For så vidt gjelder reaksjonene som ikke vil bli omfattet av en endring, vil dagens ordning, inkludert klageordningen, fortsatt gjelde.»
7.3 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet, mener at det fortsatt bør være adgang til å ta hensyn til etterfølgende, formildende omstendigheter.
Vardø tingrett, riksadvokaten og Politidirektoratet, som alle går inn for at tap av retten til å føre motorvogn mv. ikke skal være straff, jf. punkt 5.2.2, støtter løsningen med en omgjøringsadgang for politiet. Riksadvokaten peker på at det rettssikkerhetshensynet som tilsier domstolsbehandling av reaksjonsfastsettelsen, ikke gjør seg gjeldende når det er tale om å lempe på forbudstiden. Dessuten er det etter riksadvokatens oppfatning ingen grunn til å frykte at dette vil gi en mindre ensartet praksis enn om kompetansen legges til domstolene:
«Pr. i dag er det færre politidistrikter enn tingretter, og en domstolsavgjørelse vil dessuten bli påkjært til fem lagmannsretter, mens en klage over et avslag hos politimesteren i neste instans vil bli behandlet sentralt i Politidirektoratet.»
Politidirektoratet legger i første rekke vekt på hensynet til en effektiv saksbehandling uten å belaste domstolene unødig, og fremholder:
«... at adgangen til nedsettelse ikke bare bør gjelde reaksjoner fastsatt ved dom, men at inndragning vedtatt ved forelegg ikke bør stå i en annen stilling. Det bør samtidig gis en instruks om hvordan denne adgangen skal praktiseres. Videre bør det fremgå klart hvem som er klageinstansen for politiets vedtak.»
Den foreslåtte ordningen etter mønster av prøveløslatelse mener direktoratet vil være uheldig, siden første gangs førerkortutstedelse skjer med en prøvetid på 2 år, jf. førerkortforskriften § 30 nr. 1, og man etter deres oppfatning ikke bør innføre ytterligere prøveordninger.
Forslaget om å utforme et system etter mønster av prøveløslatelsesordningen får derimot uttrykkelig støtte fra Agder lagmannsrett, Indre Follo tingrett, Norges Lastebileier-Forbund og Yrkestrafikkforbundet (YTF), som alle går inn for at reaksjonene domstolene får ansvaret for, gjøres til straff, jf. punkt 5.2.2.
Agder lagmannsrett uttaler at det ikke er noen grunn til å legge kompetansen til domstolene eller åpne for overprøving ved domstolene. Indre Follo tingrett understreker at benådning anses som «en helt upraktisk form for behandling av det store antall saker det her er tale om», og mener at tilbakelevering av førerkortet på prøve - gjerne med vilkår - ventelig vil ha «en preventiv effekt i relasjon til nye lovbrudd så lenge prøvetiden varer». YTF antar at barrieren for å fremme en søknad overfor forvaltningen vil være mindre enn overfor tingretten, men har ellers ingen betenkeligheter med denne løsningen.
Også Vestfold politidistrikt går inn for at politiet skal kunne forkorte varigheten av rettighetstapet på grunn av etterfølgende forhold, selv om reaksjonen bør gjøres til straff, men politidistriktet tar ikke eksplisitt stilling til hvordan dette best kan gjennomføres. Det forutsetter imidlertid at kompetansen legges til politiet, idet politidistriktet mener likhetshensyn tilsier at det gis instruks om hvordan politiet skal praktisere en slik adgang.
Asker og Bærum og Troms politidistrikter lanserer en tredje løsning, idet de går inn for at også omgjøringsspørsmålet må avgjøres av domstolene (likevel slik at Troms politidistrikt primært går inn for at all kompetanse beholdes i politiet, jf. punkt 5.1.2). Dette begrunnes med at domstolsbehandling vil gi best sammenheng i regelverket og forhindre uheldig blanding av kompetanse. For å redusere den ekstra belastningen dette kan medføre for domstolene, foreslår Asker og Bærum politidistrikt at det etableres regler som gir adgang til forenklet saksbehandling, for eksempel ved at tingretten behandler søknaden uten at søkeren er til stede.
Vegdirektoratet (som i hovedsak gis tilslutning av Samferdselsdepartementet) tillegger spørsmålet liten betydning:
«Det er i høringsnotatet lagt forholdsvis stor vekt på at en nyordning må sikre at føreren skal kunne få tilbake førerkortet før inndragingstiden er ute. Vi mener ikke dette bør gjøres til et sentralt poeng. Ut fra tankegangen at ordningen skal sikre at personer tas ut av trafikk når de gjennom handlinger har vist at det er nødvendig, synes det mindre aktuelt at etterfølgende forhold bør ha betydning.»
7.4 Departementets syn
Departementet holder fast ved at det også etter den nye ordningen skal være anledning til å ta hensyn til etterfølgende, formildende omstendigheter. Ved at reaksjonen ikke skal være straff, selv i den utstrekning den fastsettes av domstolene, jf. punkt 5.2.3, er det uproblematisk å videreføre en omgjøringsadgang for forvaltningen når dette er hjemlet i lov.
Til forslaget fra Asker og Bærum politidistrikt om at omgjøringsspørsmålet bør avgjøres av domstolene etter forenklet saksbehandling vil departementet bemerke selv med en enklere saksbehandling vil en slik løsning medføre en ekstra arbeidsbelastning for domstolene. Samtidig er ikke den ekstra rettssikkerhetsgarantien like viktig når det er tale om å lempe på en avgjørelse, som når det dreier seg om å fastsette den, jf. punkt 5.1.3. Særlig gjelder dette når avgjørelsen opprinnelig er domstolsbestemt og tidsavgrenset.
Å lempe på domstolenes avgjørelse er imidlertid så forskjellig fra det at et forvaltningsorgan avgjør egne vedtak at departementet foreslår å skille ut reglene i en egen bestemmelse, jf. utkastet til ny § 40 i vegtrafikkloven.
Til forskjell fra gjeldende rett foreslås det at nedsettelsen primært må ha sin begrunnelse i etterfølgende forhold. Politiet bør av konstitusjonelle hensyn ikke gis kompetanse til å overprøve domstolens vurderinger av omstendigheter som forelå allerede på domstidspunktet, selv om det dreier seg om forhold som domstolen ikke var kjent med. Om det nærmere innholdet i bestemmelsen, henvises til merknadene til ny § 40, jf. punkt 12.1.