2 Bakgrunn
De to forslagene om h.h.v. innføring av ventetidsgaranti og endringer som konsekvens av rusreformen er utarbeidet i to uavhengige prosesser. Det er blant annet gjennomført to separate høringer. Fordi begge forslagene består av endringer i pasientrettighetsloven, og fordi forslagene legges frem samtidig, har departementet valgt å fremme forslagene i en felles odelstingsproposisjon. Bakgrunnen for forslaget om innføring av ventetidsgaranti er nærmere omtalt nedenfor under punkt 2.1, mens bakgrunnen for forslagene til endringer etter rusreformen er omtalt under punkt 2.2.
2.1 Bakgrunn for forslaget om ventetidsgaranti for barn og unge
2.1.1 Oppnevning av arbeidsgruppe
I Soria Moria- erklæringen fremgår det at regjeringen vil bidra til at ventetiden i psykisk helsevern for barn og unge reduseres ved innføring av en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser, samt at regjeringen vil etablere en garanti om rask behandling for rusmiddelavhengige under 23 år.
Helse- og omsorgsdepartementet oppnevnte 5. desember 2005 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å foreslå hvordan rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten til de to gruppene kan styrkes, og hvordan en særskilt ventetidsgaranti kan utformes og etableres. Arbeidsgruppen var bredt sammensatt med kompetanse innen medisin, psykologi, jus, etikk og brukerkompetanse.
2.1.2 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen leverte rapporten Tidligere hjelp til barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer 15. juni 2006. Rapporten var enstemmig.
Arbeidsgruppen foreslo en «pakke» med tre hovedanbefalinger som understøtter hverandre:
Det ble foreslått å styrke pasientrettighetene i form av både en kortere vurderingsfrist og en særskilt behandlingsgaranti for å sikre at barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer kommer tidligere til.
Arbeidsgruppen foreslo at det for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige under 23 år fastsettes en rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager etter at henvisning er mottatt. Gruppen foreslo også at det fortsatt fastsettes en individuell frist for behandling etter reglene i prioriteringsforskriften (forskrift 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd), men at fristen ikke skal overskride 90 kalenderdager.
Arbeidsgruppen la til grunn at det er behov for å understøtte en mer ensartet forståelse av prioriteringsforskriften for å unngå ubegrunnede variasjoner i praksis og mente at ventetidsgaranti som virkemiddel derfor bør suppleres med nasjonale retningslinjer.
Videre anbefalte arbeidsgruppen å bedre samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, blant annet gjennom bedre henvisningsrutiner og mer konstruktiv oppfølging i ventetiden. Det ble anbefalt at virksomhetene gjennomgår og forbedrer innholdet i henvisningene. I tillegg anbefalte arbeidsgruppen at spesialisthelsetjenesten utarbeider rutiner for å gi individuelle tilbakemeldinger om videre oppfølging av barnet/ungdommen til den som har henvist og til pasienten etter endt vurdering.
Til sist foreslo arbeidsgruppen tiltak for å øke produktiviteten og effektivisere tidsbruken i poliklinikkene slik at flere barn og unge blir behandlet til riktig tid. For å legge til rette for at flere kan få behandling til riktig tid, anbefalte arbeidsgruppen at ledelsen ved virksomhetene analyserer tidsbruk og arbeidsoppgaver og fastsetter konkrete mål for hvordan flere barn kan få tidlig hjelp.
Det er bare forslaget om særskilt frist for vurdering og ventetidsgaranti (maksimalfrist) som forutsetter lovendring.
2.1.3 Høring
Departementet sendte arbeidsgruppens rapport på høring 15. juli 2006 med høringsfrist 1. november 2006.
I høringsbrevet peker departementet på at arbeidsgruppen ikke utformet et konkret forslag til lovendringer. Av hensyn til høringen av forslaget, formulerte departementet et lovutkast som viser hvordan arbeidsgruppens forslag til lovendringer eventuelt kan gjennomføres lovteknisk. Det presiseres at departementet ikke hadde tatt stilling til innholdet i lovutkastet.
Følgende instanser fikk arbeidsgruppens rapport på høring:
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Barne- og likestillingsdepartementet
Finansdepartementet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Justis- og politidepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Kunnskapsdepartementet
Barneombudet
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barne-, ungdoms- og familieetaten, regionalt nivå
De regionale kompetansesentre for rusmiddelspørsmål
Landets fylkesmenn
Landets regionale helseforetak
Landets pasientombud
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Sametinget
Sosial- og helsedirektoratet
Statens helsetilsyn
Statens råd for funksjonshemmede
Statens senter for rusmiddelforskning (SIRUS)
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
KS (Kommunenes sentralforbund)
ADHD-foreningen
Advokatforeningen
Angstringen
Aurora, Støtteforeningen for mennesker med psykiatriske helseproblem
Bergensklinikkene
Borgestadklinikken
Blå Kors Norge
Den norske lægeforening
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
Foreningen mot stoffmisbruk
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser
Landsforbundet Mot Stoffmisbruk
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Mental Helse Norge
Narkotikapolitisk forening
Norges Juristforbund
Norsk Forening for barne- og ungdomspsykiatri
Norsk Forening for barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner
Norsk Pasientforening
Norsk Psykologforening
Norsk Psykiatrisk Forening
Norsk Sykepleierforbund
Norsk Vernepleierforbund
NOVA
Organisasjonen Voksne for Barn
Regionsentrene for barn og unges psykiske helse
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser
Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)
Rådet for psykisk helse
Senter for samfunnsforskning
Stiftelse for helsetjenesteforskning (HELTEF)
Stiftelsen Menneskerettighetshuset
Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning
Ungdom mot narkotika
Veiledningssenteret for stoffmisbrukeres pårørende
Departementet mottok svar fra 33 høringsinstanser, hvorav følgende instanser har avgitt realitetsuttalelser til forslagene:
Barne- og likestillingsdepartementet
Justis- og politidepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Samtinget
Barneombudet
Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet
Fylkesmannen i Aust-Agder
Fylkesmannen i Hordalad
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Regionsenter for barn og unges psykiske helse - helseregion Vest
Sosial- og helsedirektoratet
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Helse Vest RHF
Helse Sør RHF
Helse Midt-Norge RHF
Helse Nord RHF
Statens helsetilsyn
Pasientombudskollegiet
Pasientombudet i Nordland
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Oslo kommune - Rusmiddeletaten
KS (Kommunenes sentralforbund)
Den norske lægeforening
Fagrådet innen Rusfeltet i Norge
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)
Landsforbundet mot Stoffmisbruk
Mental Helse
Norsk forening for barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner
2.1.4 Hovedinntrykk av høringsuttalelsene
Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om innføring av særskilt ventetidsgaranti, herunder Justisdepartementet, Helse Øst RHF, Helse Midt-Norge RHF, Helse Vest RHF, Helse Nord RHF, KS (Kommunenes sentralforbund) og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Enkelte høringsinstanser, bl.a. Sosial- og helsedirektoratet , gir indirekte uttrykk for støtte til innføringen ved at de gir tilslutning til forslagene om 10 dagers vurderingsfrist og 90 dagers maksimumsfrist for behandling. Forslaget om nasjonale retningslinjer får allmenn tilslutning blant de høringsinstansene som har berørt dette.
Alle høringsinstansene stiller seg bak målsettingen om å styrke tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer, men 6 høringsinstanser er prinsipielt uenige i at det innføres en særskilt ventetidsgaranti for disse gruppene. Forslaget støttes ikke av Helse Sør RHF, Statens helsetilsyn, Pasientombudskollegiet, Den norske lægeforeningen, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen i Hordaland. Disse er skeptiske til at det skal fastsettes særregler for enkelte pasientgrupper i helsetjenesten som bryter med lovens system, og mener at gjeldende rett ivaretar gruppenes behov.
Av de høringsinstansene som støtter forslaget om innføring av særskilt ventetidsgaranti, er de fleste enige i en vurderingsfrist på 10 virkedager. Sosial- og helsedirektoratet peker på at lovfesting vil kunne styrke pasientenes rettigheter samtidig som det ikke antas å kreve større innsats for å få enhetene til å følge en praksis som allerede er implementert . Barneombudet mener maksimumsfristen kan settes til 15 dager for å involvere alle berørte, herunder fastlegen. Ombudet minner om barnekonvensjonen § 12 hvor det heter at barn har rett til å si sin mening og bli hørt.
Av de høringsinstanser som støtter forslaget om innføring av særskilt ventetidsgaranti, er det noe ulikt syn på en maksimalfrist på 90 dager før behandlingsstart. Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener 90 dagers ventetid er for lang, men tar ikke stilling til hvor lang den bør være. Helse Øst RHF støtter forslaget, men peker på at det på regionnivå vil bli satt en lavere frist allerede i 2007. For Helse Vest RHF vil 90 virkedager (i arbeidsgruppens utredning er virkedager/kalenderdager litt unøyaktig) være en stor utfordring pga av den lave dekningsgraden. Mental Helse mener hjelpen skal gis innen forsvarlig tid, uten å ta stilling til hvor lang denne er.
Sametinget peker på at samisk språk og kultur og flerkulturell forståelse må være sentrale momenter som vurderes når det gjelder å styrke samiske barn og unges pasientrettigheter. Når spesialisthelsetjenesten utarbeider rutiner for tilbakemelding, analyserer tidsbruk og arbeidsoppgaver og fastsetter konkrete mål, må samiske barn og unges rett til å bli møtt med samisk språk og kultur og flerkulturell forståelse ivaretas. Det er også viktig at dette ivaretas i arbeidet med å bedre samhandlingen mellom behandlingsnivåene.
I høringsbrevet ble høringsinstansene spesielt bedt om å kommentere arbeidsgruppens forslag til gode mål for produktivitet. Mange høringsinstanser peker på at aktiviteter som utdanningsaktivitet, samhandling, oppfølgning av individuell plan og ambulant arbeid må inngå i produktivitetsbegrepet. Barneombudet peker på at effekt av innsats kan måles gjennom brukerundersøkelser hvor også barn bør si sin mening om behandlingen.
Arbeidsgruppens forslag om å bedre samhandlingen blant annet ved bedre henvisningsrutiner og mer konstruktiv oppfølgning i ventetiden, får allmenn tilslutning blant de høringsinstanser som har uttalt seg om dette. I tillegg er det flere som understreker behovet for å øke den helhetlige kompetansen i å vurdere sammensatte lidelser både innen barne- og ungdomspsykiatrien, voksenpsykiatrien og innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige.
Arbeidsgruppen la til grunn at forslagene skal gjennomføres innenfor rammen av økninger som allerede er lagt inn i vekst i Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) .
Av de fire regionale helseforetakene som støtter innføring av ventetidsgaranti, er det bare styret i Helse Vest RHF som berører økonomiske konsekvenser. Etter Helse Vest RHFs vurdering er det lite sannsynlig at innføring av ventetidsgaranti med 90 dagers maksimalfrist for behandling kan oppfylles uten en kraftig ressursmessig styrking. Helse Vest RHF har lavest dekningsgrad av regionene. Det fremgår av høringsuttalelsen at Helse Vest RHF har satt et generelt ventetidsmål på 70 dager (gjennomsnittlig ventetid) og at ingen med rett til helsehjelp skal vente lengre enn i 6 måneder. Ingen av de regionale helseforetakene har drøftet forholdet til tverrfaglig spesialisert behandling av unge rusmiddelavhengige.
Kommunal- og regionaldepartementet peker på at det er viktig at det gjøres kostnadsberegninger som tydelig får frem hvorvidt midler utover Opptrappingsplanen er nødvendig. Statens helsetilsyn peker på at behandlingsfristen på 90 dager sannsynligvis må forutsette en betydelig ressursøkning og/eller at pasientene får mindre omfattende behandling.
KS (Kommunenes sentralforbund) peker på at arbeidsgruppens forslag vil innebære en betydelig ressursfordeling på flere nivåer. KS er derfor uenig med arbeidsgruppen i at dette er tiltak som kan finansieres innenfor rammen av økninger som allerede er lagt inn i Opptrappingsplanens vekst. Dersom det ikke blir tilført ytterligere ressurser, er det ifølge KS stor fare for at «tiltakene blir møtt av utilsiktede tilpasninger i behandlingsapparatet, tilpasninger som tilsynelatende gir økt produktivitet, men som i realiteten innebærer effektivitets- og kvalitetstap.»
Den norske lægeforening mener konsekvensene knyttet til vurderings- og behandlingsgaranti må være bedre kartlagt for at det skal være mulig å vurdere og motvirke faren for uønskede vridninger som følge av garantien.
2.1.5 Oppfølgning av spørsmål i høringsnotatet som ikke forutsetter lovendring
Foruten forslag som forutsetter lovendring, som innføring av ventetidsgaranti, fremmet arbeidsgruppen en rekke andre forslag for å effektivisere poliklinikkene og redusere ventetiden. En rekke av disse forslagene er allerede fulgt opp gjennom oppdragsbrev til de regionale helseforetakene og tildelingsbrev til Sosial- og helsedirektoratet. Temaer som samhandling, bedre henvisningsrutiner, mer konstruktiv oppfølgning i ventetiden og mål for produktivitet, vil bli behandlet i veileder for psykisk helsevern for barn og unge og unge rusmiddelavhengige som Sosial- og helsedirektoratet utarbeider i 2007.
2.1.6 Forholdet mellom kommunalt helsearbeid og spesialisthelsetjeneste
Barn, unge og familiers behov for spesialisthelsetjenester må sees i sammenheng med styrking av kommunalt psykisk helsearbeid. Etterspørselen etter spesialisthelsetjenester er i betydelig grad avhengig av tilgjengelig tilbud til barn og unge i kommunene. Tidligere har barn og unge med psykiske vansker i hovedsak fått behandling kun i spesialisthelsetjenesten. Opptrappingsplanen for psykisk helse(1999 -2008) vektlegger tjenester og tilbud nærmere folks bosted. Utvikling av egnede lavterskeltilbud i kommunene med sikte på utredning, behandling og oppfølging av barn og unge med psykiske problemer og lidelser blir derfor særlig viktig framover. Dette fordrer en omfattende kompetanseheving av kommunale tjenester som omfatter bl.a. rekruttering av psykologer og høgskoleutdannet personell med videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge. Spesialisthelsetjenesten skal bistå der det er behov for mer spesialisert utredning og behandling.
Evalueringen av rusreformen viser at på tross av økt samhandling mellom 1. og 2. linjetjenestene, er det fortsatt mangler i oppfølgingen i kommunene og i samhandlingen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Dette er forhold som vil bli omtalt i den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet.
2.2 Bakgrunn for forslaget til lovendringer etter rusreformen m.m.
2.2.1 Vedtakelsen av rusreformen
Denne odelstingsproposisjonen er en oppfølgning av Stortingets vedtakelse av rusreformen og erfaringer fra iverksettelsen av reformen. Stortinget vedtok rusreformen ved behandlingen av Ot. prp. nr. 3 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere), jf. Innst. O. nr. 51 (2002-2003), og behandlingen av Ot. prp. nr. 54 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (Rusreform II og rett til individuell plan), jf. Innst. O. nr. 4 (2003-2004). Reformen trådte i kraft fra 1. januar 2004. Fylkeskommunenes ansvar etter sosialtjenesteloven § 7-1 ble dermed overført til staten ved de regionale helseforetakene. Ansvaret omfattet etablering og drift av institusjoner med spesialisttjenester for omsorg og behandling av rusmiddelavhengige. Tjenestene ble samtidig endret fra å være tjenester etter sosialtjenesteloven til å defineres som spesialisthelsetjeneste etter spesialisthelsetjenesteloven. Tjenestene fikk betegnelsen «tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk», jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5. Det vil si tjenester med både sosialfaglig og helsefaglig innhold. De regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester omfatter etter dette også tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.
Ved reformen ble samtidig eiendomsretten til de fylkeskommunalt eide institusjonene overført til de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakene trådte også inn i fylkeskommunenes avtaler med private tjenesteytere. Behandlingstiltak for rusmiddelmisbruk er etter dette en helsetjeneste regulert av spesialisthelsetjenesteloven og den generelle helselovgivningen.
2.2.2 Pasientrettighetslovens anvendelse på tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk
Når de tidligere fylkeskommunale behandlingstiltakene for rusmiddelavhengige defineres som spesialisthelsetjenester og ytes av spesialisthelsetjenesten, innebærer dette blant annet at pasientrettighetsloven kommer til anvendelse ved denne type tjenester. En person som anmoder om, tilbys eller mottar tverrfaglig spesialisert behandling for sitt rusmiddelmisbruk, vil være en pasient etter pasientrettighetsloven og vil i utgangspunktet være omfattet av lovens bestemmelser. Behandlingen som tilbys vil være helsehjelp etter loven. I hvilken grad den enkelte rusmiddelavhengige har rettigheter etter loven, vil følge av en konkret fortolkning av den enkelte aktuelle bestemmelse med de nærmere vilkår som der er satt, og av en vurdering av hvorvidt disse vilkårene er oppfylt i det aktuelle tilfellet.
2.2.3 Behov for justeringer i regelverket etter reformen
Ved behandlingen av reformen fremhevet den daværende sosialkomiteen betydningen av at rusmiddelavhengige som trenger behandling for sitt rus- og avhengighetsproblem, likestilles med og gis samme rettigheter som andre pasientgrupper, jf. (Innst.O.nr.4 (2003-2004) side 20. Det ble imidlertid ikke foretatt en full gjennomgang av helselovgivningen for å vurdere behov for justeringer i dette regelverket som konsekvens av overføringen av tjenestene til helselovgivningen. Det ble blant annet ikke vedtatt endringer i pasientrettighetsloven. I forbindelse med iverksettingen av reformen foretok departementet en gjennomgang og fortolkning av pasientrettighetslovens anvendelse på de overførte tjenestene, jf. rundskriv I-8/2004 Rusreformen - pasientrettigheter og endringer i spesialisthelsetjenesteloven. Ved disse fortolkningene la departementet stor vekt på Stortingets føringer om like rettigheter. Ut i fra likhetshensyn anbefalte departementet også de regionale helseforetakene å gi alle rusmiddelavhengige rett til vurdering innen 30 virkedager uavhengig av institusjonstype. I tillegg påla departementet de regionale helseforetakene, i styringsbrevene for 2004, å praktisere en ordning der rusmiddelavhengige som skal motta tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, gis rett til fritt valg av behandlingssted tilsvarende retten etter pasientrettighetsloven § 2-4 til fritt valg av sykehus. De regionale helseforetakene ble bedt om å sette ordningen i verk fra 1. januar 2004. Etter departementets vurderinger bør rettstilstanden for denne pasientgruppen fremgå klart av lovgivningen på linje med det som gjelder for andre pasientgrupper. Det er i tillegg behov for enkelte presiseringer og endringer i pasientrettighetsloven for å sikre fulle pasientrettigheter og for å hindre utilsiktet forskjellsbehandling. Blant annet bør retten til valg av behandlingssted innarbeides i lovverket. Dette har også betydning for tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre tilsyn med praktiseringen av disse rettighetene og for deres kompetanse til å reagere overfor eventuell manglende etterlevelse av lovverket. Det er også behov for noen endringer i spesialisthelsetjenesteloven av hovedsakelig lovteknisk karakter.
2.2.4 Høring
Helse- og omsorgsdepartementet sendte høringsnotat om endringer i pasientrettighetsloven etter rusreformen m.m. på høring 19. juli 2006. Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Barne- og likestillingsdepartementet
Finansdepartementet
Fiskeri- og kystdepartementet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Forsvarsdepartementet
Justis- og politidepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Kultur- og kirkedepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Barneombudet
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Datatilsynet
Den nasjonale forskningsetiske komitè for medisin (NEM)
De regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk
De regionale kompetansesentre for rusmiddelspørsmål
Fagrådet for psykiatri
Fylkesnemndene for sosiale saker
Helsetilsynet i fylkene
Koordineringsutvalget for psykiatriske ungdomsteam
Landets sentre for legemiddelassistert rehabilitering (LAR-sentre)
Landets regionale helseforetak
Landets høyskoler (m/helsefaglig utdannelse)
Landets pasientombud
Landets universiteter
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling
Norges forskningsråd
Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Riksrevisjonen
Sametinget
Sosial- og helsedirektoratet
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell
Statens helsetilsyn
Statens Helsepersonellnemnd
Statens legemiddelverk
Statens råd for funksjonshemmede
Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Fylkesrådet for funksjonshemmede
Landets fylkesmenn / Sysselmannen på Svalbard
KS (Kommunenes Sentralforbund)
Landets kommuner
Actis
Akademikerne
ADHD-foreningen
Amnesty International Norge
Ananke, Støtteforeningen for mennesker med tvangslidelse
Angstringen
Aurora, Støtteforeningen for mennesker med psykiatriske helseproblem
Autismeforeningen i Norge
Ambulansehelsetjenesten KFO
Apotekforeningen
Arbeidsgiverforeningen NAVO
Blå Kors Norge
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den norske lægeforening
Fagforbundet
Fagrådet innen Rusfeltet i Norge
Familieterapi Instituttet
Fampo
Farmasi Forbundet
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
Flerfaglig Fellesorganisasjon
Forbundet mot rusgift
Foreningen mot stoffmisbruk
Frelsesarmeen
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Galebevegelsen
Gatejuristen
Handels-og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Helseansattes Yrkesforbund
Helsetjenestens Lederforbund
HivNorge
Informasjonssenteret Hieronimus
Institutt for samfunnsforskning
KFO
Kirkens Bymisjon
Landsforbundet Mot Stoffmisbruk
Landsforeningen for etterlatte v/ selvmord
Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri
Landsforeningen for utviklingshemmede og pårørende
Landsgruppen av psykiatriske sykepleiere
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
LAR Nett Norge
Legeforeningens forskningsinstitutt
Legemiddelindustriforeningen
Marborg
Medborgernes Menneskerettighets kommisjon
Mental Helse Norge
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Norges Farmaceutiske Forening
Norges Juristforbund
Norsk Forbund for Psykoterapi
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norsk Helse- og Sosiallederlag
Norsk Helsesekretærforbund
Norsk Pasientforening
Norsk Presseforbund
Norsk Psykologforening
Norsk Psykiatrisk Forening
Norsk Psykoanalytisk Institutt
Norsk Redaktørforening
Norsk senter for menneskerettigheter
Norsk Sykepleierforbund
Norsk Tjenestemannslag (NTL)
Norsk Tourette Forening
Norsk Vernepleierforbund
NOVA
OMOD (Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering)
Organisasjonen Voksne for Barn
Rettspolitisk forening
Rusinstitusjoner
Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)
Rådet for psykisk helse
Samarbeidsforum for norske kollektiv
Samfunnsviternes fagforening
Senter for samfunnsforskning
Senter for medisinsk etikk, SME
SINTEF Helse
Statstjenestemannsforbundet
Stiftelsen Kraft
Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning
Stiftelsen Støttecenter mot Incest - Oslo
Universitets- og høyskoleutdannedes forbund
We shall overcome
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Høringsfristen var 1. november 2006. Departementet har mottatt svar fra 55 høringsinstanser, herunder 12 som uttaler at de ikke avgir uttalelse eller ikke har merknader. Følgende instanser har avgitt realitetsuttalelse:
Akershus universitetssykehus
Aker universitetssykehus HF, Klinikk for psykisk helse, Avdeling rus og avhengighet
Aker universitetssykehus HF, Klinikk for psykisk helse, LAR ØST
Barneombudet
Blå Kors Norge
Datatilsynet
Diakonhjemmet sykehus AS
Fylkesmannen i Aust Agder og Helsetilsynet i Aust Agder (felles uttalelse)
Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Helsetilsynet i Oslo og Akershus (felles uttalelse)
Helse Midt-Norge RHF
Helse Sør RHF
Helsetilsynet i Sør-Trøndelag
Helse Vest RHF
Helse Øst RHF
Høgskolen i Bergen
Lovisenberg Diakonale sykehus AS
Nordnorsk Kompetansesenter - Rus
Pasientombudskollegiet
Psykiatrien i Vestfold HF, Vestfoldklinikken
Sosial- og helsedirektoratet
Statens helsetilsyn
Sykehuset Innlandet HF, Divisjon Psykisk helsevern
Sykehuset Østfold HF
Ullevål sykehus universitetssykehus HF
Universitetet i Oslo, Farmasøytisk institutt
Asker kommune
Drammen kommune
Lier kommune
Os kommune
Oslo kommune
Stavanger kommune
Apotekforeningen
Den norsk lægeforening
Fagrådet innen Rusfeltet i Norge
Frelsesarmeens sosialtjeneste
Gatejuristen
HivNorge
Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS)
Landsorganisasjonens distriktskontor i Aust-Agder
Norges Farmaceutiske Forening
Norsk Psykologforening
Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO)
Samarbeidsforum for norske kollektiv
Flertallet av høringsinstansene er i hovedsak positive til gjennomgangen av lovverket og forslagene i høringen. En del instanser uttaler at endringene vil forenkle reglene og styrke rettighetene til rusavhengige. Høringsuttalelsene vil bli kommentert nærmere nedenfor i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget.