2 Bakgrunn

2.1 Rådsdirektiv 1999/70/EF

Europakommisjonen har siden 1990 arbeidet med ulike forslag til direktiv vedrørende «atypisk» arbeid, dvs. korttidstilsettinger og deltid. I juni 1994 ble det oversendt et direktivforslag fra Kommisjonen til Rådet hvor det blant annet ble vist til ILO-konvensjonen om deltid, vedtatt i Genève i juni 1994. Direktivforslaget ble nedstemt i Rådet høsten 1994.

Etter dette ble det satt i gang forhandlinger mellom arbeidslivets parter i EU (The Union of Industrial and Employers Confederations of Europe (UNICE), The European Trade Union Confederation (ETUC) og The European Centre for Public Enterprise (CEEP)). Partene inngikk en avtale om midlertidig tilsetting 18. mars 1999. Kommisjonen fremla forslag til direktiv om midlertidig tilsetting for Rådet 1. mai 1999. Rådet vedtok direktiv 1999/70/EF 28. juni 1999. Direktivet allmenngjør partenes rammeavtale, og rammeavtalen følger som vedlegg til direktivet.

Direktivet har sin bakgrunn i den såkalte «Sosialpakten» som ble vedtatt av medlemsstatene i EU i 1989, og kan sees på som en videreføring av medlemsstatenes arbeid med å skape felles minsteregler innen EU i sosial- og arbeidsmarkedspolitikk.

Direktivet fastsetter ikrafttredelsesdato til 10. juli 2001. Det åpnes imidlertid for ett års forlengelse av fristen dersom særlige vanskeligheter eller eventuell gjennomføring ved endring av kollektive avtaler gjør det nødvendig. Norge har fått forlenget fristen frem til 10. juli 2002.

EØS-komiteen besluttet 12. mai 2000 å innlemme rådsdirektiv 99/70/EF om midlertidig tilsetting i EØS-avtalen. Beslutningen ble tatt med forbehold om Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Stortinget gav sitt samtykke 14. november 2000, jf. St. prp. nr. 2 (2000-2001) om innlemmelse av direktivet om midlertidig tilsetting i EØS-avtalen fremmet av Utenriksdepartementet.

Formålet med direktivet er å sette rammer for bruk av gjentatte midlertidige tilsettinger. Videre er målsettingen å forbedre vilkårene for midlertidig tilsatte ved bl.a. å innføre et prinsipp om ikke-diskriminering i forhold til fast tilsatte. Samtidig skal det tas hensyn til behovet for fleksibilitet i arbeidslivet.

Direktivet er et minimumsdirektiv. Det kan ikke brukes som grunnlag for å gi midlertidig tilsatte mindre gunstige ordninger enn de allerede har etter nasjonal lovgivning. Derimot er det anledning til å gi midlertidig tilsatte bedre vilkår enn det som følger av direktivteksten.

Alle midlertidige tilsatte omfattes av direktivet. Direktivet gjelder imidlertid ikke for personer innleid fra vikarbyrå.

I utgangspunktet inneholder direktivet adgang til å velge mellom gjennomføring av direktivets bestemmelser ved avtaler mellom arbeidslivets parter eller ved lover/forskrifter.

Hovedpunktene i direktivet er en generell ikke-diskrimineringsbestemmelse som setter forbud mot forskjellsbehandling av midlertidig tilsatte, med mindre det foreligger objektive grunner for slik forskjellsbehandling (§ 4 i rammeavtalen), samt et krav om det skal settes rammer for bruk av gjentatte midlertidige tilsettinger (§ 5 i rammeavtalen).

Direktivet inneholder dessuten en bestemmelse om at midlertidig tilsatte skal informeres om ledige stillinger i virksomheten (§ 6 nr. 1 i rammeavtalen). Formålet med informasjonsbestemmelsen er å sikre at midlertidig tilsatte får samme mulighet til fast tilsetting som andre arbeidstakere.

2.2 Forholdet til gjeldende norsk rett

På arbeidsmiljølovens virkeområde tilfredsstiller Norge kjernedelen av direktivet (jf. § 5 i rammeavtalen) gjennom bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 58 A. Hovedregelen i norsk rett er at midlertidig tilsetting bare kan avtales dersom arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften, jf. § 58 A bokstav a. Bestemmelsen svarer til bokstav a i rammeavtalen § 5, som opererer med «objektive grunner» som et alternativt vilkår for bruk av gjentatte midlertidige tilsettinger. Arbeidsmiljøloven går imidlertid lenger enn direktivet idet bestemmelsene i § 58 A gjelder allerede ved inngåelse av den opprinnelige kontrakten, og ikke først ved en eventuell forlengelse slik direktivet legger opp til.

Direktivets generelle ikke-diskrimineringsklausul har ikke noen direkte parallell i arbeidsmiljøloven. Etter konsultasjon med departementene, Direktoratet for arbeidstilsynet og Oljedirektoratet har departementet imidlertid kommet frem til at lovverket ikke inneholder bestemmelser som virker diskriminerende i forhold til midlertidig tilsatte i direktivets forstand. I brev 26. juni 2000 har departementet i tillegg bedt arbeidslivets parter om å påse at tariffavtalene oppfyller direktivets krav på dette punkt. Det er imidlertid en forutsetning at partene kommer frem til tilfredsstillende løsninger i henhold til direktivet, senest innen 10. juli 2002. Departementet vil følge partenes arbeid på feltet og fortløpende vurdere behovet for å lovfeste en ikke-diskrimineringsklausul. Stortinget har tidligere gitt sin tilslutning til denne fremgangsmåten. I innstilling fra kommunalkomiteen om samtykke til innlemmelse av direktivet om midlertidig tilsetting i EØS-avtalen, jf. Innst. S. Nr. 20 (2000-2001), understrekes det imidlertid at dersom arbeidslivets parter ikke sørger for at tariffavtalene oppfyller direktivets krav om ikke-diskriminering av midlertidig tilsatte, vil det være naturlig at Regjeringen kommer tilbake med forslag om eventuelle lovendringer.

Når det gjelder direktivbestemmelsen om at midlertidig tilsatte skal bli informert om ledige stillinger i virksomheten, jf. rammeavtalen § 6 nr. 1, har arbeidsmiljøloven pr. i dag ingen tilsvarende bestemmelse. Etter departementets syn forutsetter en gjennomføring av direktivet derfor at arbeidsmiljøloven endres i tråd med denne direktivbestemmelsen.