19 Tilbakesøking

19.1 Problemstilling

I de tilfeller strafforfølgningen innstilles eller siktede frifinnes og erstatning utbetales siktede, men forfølgningen senere tas opp igjen og ender med domfellelse, oppstår spørsmålet om staten skal kunne kreve erstatningen tilbakebetalt. Spørsmålet om tilbakebetaling er også aktuelt i de tilfeller det etter at erstatning er utbetalt, kommer frem at erstatningssøkeren har gitt uriktige opplysninger eller på annen måte foranlediget forfølgningen slik at hans krav på erstatning skulle ha vært satt ned eller falt bort etter departementets utkast til ny straffeprosesslov § 446.

19.2 Gjeldende rett

I dagens regler om erstatning etter strafforfølgning er statens rett til tilbakesøking ikke særskilt regulert. Tilbakesøkning må da bygge på ulovfestede regler, særlig condictio indebiti.

19.3 Straffelovrådets forslag og høringen

Verken Straffelovrådet eller høringsinstansene har uttalt seg om dette spørsmålet.

19.4 Utenlandsk rett

Den svenske lag (1998: 714) om ersättning vid frihetsberövanden och andra tvångsåtgärder har en særskilt bestemmelse (11 §) om tilbakebetaling av erstatning som er utbetalt etter strafforfølgning. Tilbakebetalingsplikt inntrer hvis siktede senere dømmes for det forholdet strafforfølgningen gjaldt, og det følger av dommens innhold at erstatning ikke skulle vært utbetalt. Dersom det er særlig grunn til det, kan tilbakebetalingsplikten settes ned.

I dansk og finsk rett er statens rett til å kreve erstatningen etter strafforfølgning tilbakebetalt ikke særskilt regulert.

19.5 Departementets syn

Når det i ettertid viser seg at erstatningen var utbetalt på feilaktige premisser, bør staten ha mulighet til å kreve erstatningen tilbakebetalt. For å unngå usikkerhet om statens rett til å kreve tilbakebetaling, foreslår departementet en særskilt bestemmelse om dette.

Tilbakebetalingsregelen bør fange opp de etterfølgende omstendighetene som gjør det særlig klart at grunnlaget for statens erstatningsansvar er falt bort, og der det i tillegg er lite sannsynlig at erstatningen var mottatt i god tro. Omfanget av den særskilte tilbakesøkningsregelen bør også ses i lys av hvilken saksbehandling som er mest rasjonell når tilbakesøkingskravet skal avgjøres.

I de tilfeller erstatning er utbetalt siktede fordi strafforfølgningen ble innstilt eller endte med at siktede ble frifunnet, men forfølgningen senere tas opp igjen og ender med domfellelse, kan det normalt sluttes av den fellende straffedommen at erstatningen var utbetalt på feilaktige premisser. I disse tilfellene vil siktede også ha visst at han var skyldig, og at han derfor ikke hadde krav på erstatning. Forutsetningen er her at domfellelsen av siktede er riktig. Dersom denne forutsetningen ikke slår til, må dette løses ved at siktede krever straffesaken gjenopptatt og eventuelt får sin rettmessige erstatning dersom han frifinnes i gjenopptakelsessaken.

Det er hensiktsmessig at det organet som har avgjort siktedes krav om erstatning i første runde, også avgjør om det skal reises krav om tilbakebetaling. Treffes det avgjørelse om dette i medhold av straffeprosesslovens regler, foreslår departementet at denne avgjørelsen får virkning som tvangsgrunnlag. Som nevnt ovenfor vil statens rett til å kreve erstatningen tilbakebetalt fra siktede typisk være klar i de tilfelle erstatning er utbetalt fordi forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes, men forfølgningen gjenopptas og saken ender med domfellelse. I disse tilfellene mener derfor departementet at det er unødvendig at domstolene i første omgang skal fastlegge kravet. Også i de tilfeller siktede uten rimelig grunn har gitt uriktige opplysninger slik at hans krav på erstatning skulle falt bort etter utkastet til straffeprosessloven § 447, vil det kunne være særlig aktuelt at siktede ikke har mottatt erstatningen i god tro. I disse tilfellene vil det imidlertid ikke være like kurant å ta stilling til tilbakebetalingskravet.

For å utforme tilbakebetalingsreglene slik at det blir forsvarlig å legge opp til en minst mulig ressurskrevende saksbehandling av kravene, foreslår departementet at de særskilte reglene om tilbakebetaling bare skal gjelde overfor siktede som har blitt tilkjent erstatning fordi forfølgningen ble innstilt eller saken endte med frifinnelse, hvor forfølgningen gjenopptas og saken ender med domfellelse. Departementet fremhever samtidig at dersom andre typer etterfølgende omstendigheter tilsier at staten kan ha et tilbakesøkingskrav overfor siktede eller andre som har mottatt erstatning, kan dette løses etter de ulovfestede regler om tilbakesøking (condictio indebiti). Slikt tilbakesøkingskrav på ulovfestet grunnlag kan være særlig aktuelt dersom det i ettertid viser seg at siktede uten rimelig grunn har gitt uriktige opplysninger i saken. I så fall må staten reise søksmål for domstolene etter de alminnelige reglene.

Også i de tilfellene som er omfattet av forslaget til særskilt tilbakebetalingsregel, kan det foreligge grunner som tilsier at det ikke er rimelig å fremme krav om tilbakebetaling. Departementet foreslår derfor at staten kan kreve tilbakesøking. Dermed kan avgjørelsesmyndigheten ta høyde for de konkrete omstendighetene i saken, slik at urimelige resultater unngås. Dreier det seg om et mindre beløp som ble utbetalt lang tid før tilbakebetalingsplikten ble aktuell, kan det for eksempel være aktuelt ikke å fremme kravet. Departementet fremhever også at erstatningen kan kreves tilbake helt eller delvis. Reglene som foreslås legger derfor opp til at det også kan tas hensyn til om erstatningssmottakeren har stor forsørgelsesbyrde og om erstatningen har gått til forsørgelse av andre enn skadelidte selv. Dersom det har vært utbetalt store erstatningsbeløp, vil likevel fullstendig bortfall av kravet være lite aktuelt.

Den tilbakesøkingskravet retter seg mot, kan reise innvendinger mot kravet etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Namsmannen vil da måtte ta stilling til kravet, og kan eventuelt nekte å ta det til følge. Namsmannens avgjørelse og handlemåte kan påklages til namsretten som kan prøve tilbakesøkingsspørsmålet fullt ut.