7 Vilkårene for erstatning for økonomisk tap når forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes

7.1 Innledning

I dette kapitlet behandles vilkårene for at siktede skal ha rettskrav på erstatning i de tilfellene forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes under ordinær rettergang.

Departementet drøfter først det vilkår som gjeldende lov setter om at siktede bare kan få erstatning når han sannsynliggjør at han ikke har foretatt handlingen, jf. punkt 7.2.

Et hovedspørsmål er deretter om vilkårene for erstatning til siktede som frifinnes eller får saken henlagt, bør være forskjellige etter hvor omfattende straffeprosessuelle tiltak erstatningssøkeren har vært utsatt for, se punkt 7.3.

Den nærmere utformingen av vilkårene for krav på erstatning er avgjørende for om reformen oppfyller intensjonen om at reglene om erstatning etter strafforfølgning skal bli bedre egnet til å sikre overholdelse av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Om det bør stilles vilkår til grunnlaget for henleggelsen eller frifinnelsen for at siktede skal få rettskrav på erstatning, drøftes nedenfor under punkt 7.4. Forholdet til uskyldspresumsjonen drøftes særskilt under punkt 7.5.

Når strafforfølgningen ender med at siktede domfelles og ikke senere frifinnes, gjør de hensyn som begrunner reglene om rettskrav på erstatning etter strafforfølgning seg normalt ikke gjeldende. Under punkt 7.6 drøfter departementet imidlertid om det bør gis en uttrykkelig bestemmelse om rettskrav på erstatning for tap som skyldes frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5 eller SP artikkel 9.

7.2 Kravet om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen

7.2.1 Gjeldende rett

Det grunnleggende vilkåret for at siktede skal ha krav på erstatning når forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes under ordinær rettergang, er etter gjeldende rett at «det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlag for siktelsen», jf. straffeprosessloven § 444 første ledd første punktum. Har handlingen vært objektivt rettmessig, f.eks. på grunn av nødverge, likestilles dette med at han ikke har foretatt handlingen.

Bevisbyrden påhviler den siktede som fremmer kravet. Det vil si at den tidligere siktede må bevise at det er mer enn 50 % sannsynlighet for at han ikke har begått handlingen han var siktet for. Høyesterett har imidlertid uttalt at kravet til bevisets styrke til en viss grad må avpasses de mulighetene siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen, jf. f.eks. Rt. 1994 s. 721.

For en nærmere redegjørelse for hva som ligger i kravet i gjeldende rett om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen han var siktet for, vises til punkt 4.2 ovenfor.

Som omtalt under punkt 5.4 ovenfor, har Høyesterett i Rt. 1994 s. 721 lagt til grunn at bestemmelsen i straffeprosessloven § 444 første ledd første punktum ikke i seg selv er i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 eller SP artikkel 14 nr. 7, men uttaler under henvisning til Sekanina-saken 25 august 1993 at hvis

«det i begrunnelsen for å nekte erstatning reises tvil om frifinnelsen for straff er riktig, eller begrunnelsen inneholder formodning om strafferettslig skyld, vil forholdet til EMK 6(2) bli problematisk».

7.2.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår å oppheve vilkåret om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen han var siktet for, jf. utredningen punkt 5.2.1 s. 36.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg, støtter Straffelovrådets forslag om å oppheve kravet i gjeldende § 444 første ledd første punktum om at den som er frifunnet eller har fått sin sak henlagt, må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen som var grunnlag for siktelsen.

Statsadvokatene i Rogaland mener imidlertid at det er tilstrekkelig med en oppmyking av bevisbyrderegelen, slik at påtalemyndigheten får ansvaret for å påvise sannsynlighetsovervekt for at saksøkeren er skyldig for å kunne nekte erstatning.

7.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i Straffelovrådets forslag om å oppheve vilkåret om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen som var grunnlaget for siktelsen.

Departementet viser til at det er bred enighet blant høringsinstansene om at dette vilkåret bør utgå. Kravet om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått den handlingen han var siktet for, medfører at grunnlaget for henleggelsen eller frifinnelsen blir tatt opp til ny vurdering i erstatningssaken. Kravet pålegger den siktede en tung bevisbyrde: Ofte er det vanskelig å sannsynliggjøre at man ikke har begått en bestemt handling, iallfall hvis det ikke har vært andre mistenkte i saken. Taper siktede erstatningssaken fordi han ikke greier å oppfylle det strenge beviskravet, kan det skape et inntrykk av at han til tross for den frifinnende dommen egentlig er skyldig. Dette er en utilsiktet og urimelig konsekvens av gjeldende rett. Kravet om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått den handlingen han var siktet for, er lite forenlig med hovedformålet, som er å gjøre lovgivningen bedre egnet til å sikre mot brudd på menneskerettighetskonvensjonene og å sikre en rettferdig behandling av uskyldig strafforfulgte.

7.3 Hvilke straffeprosessuelle inngrep bør gi rettskrav på erstatning?

7.3.1 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår at siktede som har vært varetektsfengslet, skal ha rettskrav på erstatning når saken ender med henleggelse eller frifinnelse, jf. utredningen punkt 5.2.2 s. 36.

Personer som har vært utsatt for andre straffeprosessuelle inngrep enn varetektsfengsling, kan etter Straffelovrådets forslag bare tilkjennes erstatning for økonomisk tap som følge av strafforfølgning når avgjørelsesmyndigheten finner dette rimelig, jf. utkastet til § 444 tredje ledd - jf. nedenfor under kapittel 10 hvor det redegjøres nærmere for Straffelovrådets syn på når erstatning i disse tilfelle anses rimelig. Etter rådets forslag vil personer som har vært utsatt for andre straffeprosessuelle inngrep enn varetektsfengsling, ikke lenger ha rettskrav på erstatning selv om de kan sannsynliggjøre at de ikke har begått den handlingen de var siktet for. Dette er en innskrenkning av retten til erstatning i forhold til gjeldende rett.

Rådet begrunner forslaget til innskjerping av vilkårene for rettskrav på erstatning med at tap som følge av strafforfølgning i praksis særlig vil oppstå der siktede har vært varetektsfengslet, og at det er i disse tilfellene krav om erstatning fra staten står særlig sterkt. Rådet viser også til at det ved mindre inngripende etterforskningstiltak kan være store variasjoner mht. hvor inngripende forfølgningen er og hvilke virkninger den fører til. Utenom varetektstilfellene mener rådet at det ligger dårligere til rette for mer objektive erstatningskriterier.

Rådets lovforslag bygger på et hovedsynspunkt om at den enkelte i større grad må tåle andre inngrep enn frihetsberøvelse under en strafforfølgning uten at det skal medføre erstatningsansvar for det offentlige. I gjenopptakelsestilfellene foreslår likevel Straffelovrådet en videre rett til erstatning, se nedenfor under kapittel 8.

7.3.2 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten går inn for at siktede må ha vært frihetsberøvet for å ha rettskrav på erstatning. Etter ordlyden i riksadvokatens forslag til lovtekst vil dette også gjelde for den som har vært pågrepet uten å bli varetektsfengslet, siden pågripelsen innebærer en frihetsberøvelse. Riksadvokaten påpeker på den annen side at frihetsberøvelse etter politiloven §§ 8 og 9 ikke gir status som siktet, og at slike tilfeller derfor faller utenom. Også riksadvokaten foreslår at siktede som har vært utsatt for andre straffeprosessuelle inngrep enn frihetsberøvelse, skal kunne tilkjennes erstatning på grunnlag av en konkret rimelighetsvurdering.

Borgarting lagmannsrett, Trondheim byrett, statsadvokatene i Agder og i Oslo, Oslo politikammer (nå Oslo politidistrikt)og Jussformidlingen i Bergen støtter alle uttrykkelig Straffelovrådets forslag om at erstatning til personer som ikke har vært varetektsfengslet, skal bero på en rimelighetsvurdering.

Av de høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, er det bare Forsvarergruppen av 1977 som mener at også andre enn de som har vært frihetsberøvet, bør ha ubetinget rett til erstatning etter frifinnelse eller henleggelse.

Forsvarergruppen mener at enhver mistenkt eller siktet som har vært utsatt for strafforfølgning, bør ha et ubetinget krav på å få sitt økonomiske tap dekket. Den er redd for at det vil bli vanskelig for dem som ikke kan bevise sin uskyld, å oppnå erstatning etter det konkrete rimelighetsskjønnet som blir avgjørende etter Straffelovrådets forslag. Forsvarergruppen antar at bevisbildet i saken i praksis vil bli et meget sentralt moment, og at man i slike saker lett vil komme opp i de vanskelige situasjoner som man ellers har søkt å unngå ved å gi en ubetinget rett til erstatning. Forsvarergruppen mener at det sjelden vil oppstå økonomiske tap - store tap nesten aldri - i straffesaker hvor det ikke har vært anvendt varetekt eller fengselsstraff. Den legger derfor til grunn at hensynet til ikke å påføre staten økte utgifter har begrenset vekt i denne sammenhengen. Forsvarergruppen mener at i de få tilfeller hvor det er påført økonomisk tap i straffesaker uten frihetsberøvelse, bør det ytes erstatning på samme måte som for de frihetsberøvede. Den mener videre at den som har vært utsatt for strafforfølgning uten å være siktet, bør ha krav på å få sitt økonomiske tap dekket dersom forfølgningen innstilles.

Uggerud: Erstatning etter strafforfølgelse (Oslo 1998) s. 310-312 argumenterer mot Straffelovrådets forslag om at kun siktede som har vært varetektsfengslet, skal ha rettskrav på å få sitt økonomiske tap dekket. Uggerud er uenig i Straffelovrådets betraktning om at den enkelte borger i noen grad bør tåle mindre vidtgående inngrep som ledd i samfunnets interesse i å oppklare lovbrudd. Uggerud fremhever særlig at det er mer nærliggende at en virksomhet som utøves på det offentliges vegne, også betales av det offentlige, og ikke av den mer eller mindre tilfeldig skadelidte i den enkelte sak.

7.3.3 Departementets vurdering

Et av de mest grunnleggende spørsmålene ved reformeringen av reglene om erstatning etter strafforfølgning er hvilke straffeprosessuelle inngrep som bør gi rettskrav på erstatning.

En regel om rettskrav på erstatning har etter departementets syn mer for seg jo mer uttalt anklagen har vært, og jo mer inngripende straffeprosessuelle tiltak som er satt i verk. En altomfattende regel om rett til erstatning ved straffeprosessuelle tiltak som ikke fører til domfellelse, kan komme til å hemme den innledende etterforskning av straffbare forhold. For det meste vil det være tale om små erstatningsbeløp, men det kan lett være uklart hvilke tap som er forårsaket av det straffeprosessuelle tiltaket. Kostnadene ved å administrere en altomfattende erstatningsordning kan her bli unødvendig stor i forhold til erstatningsbeløpene, iallfall hvis det ikke innføres en ordning med standardisert erstatning. Politiets rettshåndhevelse kan her i noen grad sammenlignes med forvaltningsrettslige kontrollmyndigheter. Departementet går på denne bakgrunn inn for at bare siktedeskal ha rettskrav på erstatning for økonomisk tap som følge av strafforfølgning. En mistenkt i saken, men som lider tap som følge av strafforfølgningen, vil imidlertid kunne tilkjennes erstatning på skjønnsmessig grunnlag etter straffeprosesslovens regler, jf. kapittel 15 nedenfor. Dersom tapet er påført mistenkte som følge av uaktsom opptreden fra politiets eller påtalemyndighetens side, vil erstatning kunne kreves etter alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. særlig statens arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1.

I forhold til siktede oppstår spørsmålet om rettskrav på erstatning forbeholdes varetektsfengslede, slik straffelovrådet foreslår, eventuelt også gis pågrepne slik ordningen er i dansk og delvis i svensk rett, jf punktene 6.1 og 6.2.

Uavhengig av om tapet som er påført den tidligere siktede skyldes frihetsberøvelse eller andre straffeprosessuelle inngrep, mener departementet at det bør legges vekt på at kostnadene har påløpt som følge av samfunnets interesse i å oppklare lovbrudd. De bør derfor i utgangspunktet bæres av fellesskapet. Når strafforfølgningen innstilles eller ender med frifinnende dom, mener departementet at det som et klart utgangspunkt ikke er rimelig at den tidligere siktede skal bære de dokumenterbare økonomiske kostnader som strafforfølgningen har påført ham. Dette stiller seg annerledes hvis den siktede selv uten rimelig grunn har foranlediget forfølgningen eller skaden. I slike tilfeller vil imidlertid erstatningen etter en konkret vurdering kunne falle bort eller settes ned, jf. kapittel 9 om departementets forslag til medvirkningsregler.

I den grad en siktet som frifinnes eller får sin sak henlagt bør tåle noen belastninger som ledd i samfunnets interesse i å oppklare straffbare forhold, er det etter departementets syn mer rimelig at dette influerer retten til oppreisning, ikke retten til å få økonomisk tap dekket.

Departementet viser også til at gjeldende rett ikke oppstiller noe tilsvarende skille mellom siktede som har vært frihetsberøvet, og siktede som har vært utsatt for mindre inngripende straffeprosessuelle tiltak når det gjelder retten til å få sitt økonomiske tap dekket. For en siktet som kan sannsynliggjøre at han ikke har begått den straffbare handlingen, vil derfor Straffelovrådets forslag innebære en innsnevring av retten til erstatning for økonomisk tap.

Straffelovrådet viser til at det i praksis sjelden vil oppstå tap for siktede som ikke har vært varetektsfengslet, og bruker dette som et argument mot å gi disse rettskrav på erstatning for økonomisk tap. At det sjelden vil oppstå tap for siktede som ikke har vært varetektsfengslet, innebærer imidlertid at det neppe vil medføre en betydelig økonomisk ekstrabelastning for staten om også denne gruppen gis rett til å få sitt økonomiske tap dekket. Departementet er derfor enig med Forsvarergruppen av 77 i at hensynet til ikke å påføre staten økte utgifter har begrenset vekt som argument mot at rettskrav på erstatning også skal gjelde siktede som har vært utsatt for andre straffeprosessuelle inngrep enn varetektsfengsling.

7.4 Skal grunnlaget for henleggelsen eller frifinnelsen ha betydning for kravet om erstatning?

7.4.1 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår å gjøre unntak fra hovedregelen om rettskrav på erstatning dersom frifinnelsen eller henleggelsen skyldes utilregnelighet, jf. utredningen punkt 5.3.1 s. 37. Ellers er grunnlaget for frifinnelsen uten betydning for retten til erstatning etter Straffelovrådets utkast til hovedregel. Rådet begrunner unntaket for utilregnelighetstilfellene med at siktede i slike tilfeller har foretatt en ellers straffbar handling, og at hensynene bak regelen om bortfall i «medvirkningstilfellene» tilsier at det normalt ikke tilkjennes erstatning. Rådet mener at det ikke er tilstrekkelig at medvirkningsregelen i § 444 siste ledd regulerer disse tilfellene fordi «det undertiden kan være tvilsomt hvorvidt den sinnssyke har slik selvskyldevne at han kan sies å ha medvirket i juridisk forstand». Etter rådets forslag vil en siktet som er frifunnet eller som har fått sin sak henlagt på grunn av utilregnelighet, imidlertid kunne få tilkjent erstatning for økonomisk tap når dette fremstår som rimelig, jf. utkastet § 444 tredje ledd.

7.4.2 Høringsinstansenes syn

Med unntak av riksadvokaten og Forsvarergruppen av 1977, har høringsinstansene ikke merknader til Straffelovrådets forslag om at rettskrav på erstatning (med unntak for utilregnelighetstilfellene) skal være uavhengig av frifinnelses- eller henleggelsesgrunnlaget.

Riksadvokaten mener at Straffelovrådets forslag går for langt på dette punktet. Han foreslår at siktede bare skal ha rettskrav på erstatning hvor frifinnelsen eller henleggelsen skyldes at de alminnelige vilkår for straffbarhet ikke er oppfylt. Utover disse tilfellene mener han at statens erstatningsansvar bør bero på en skjønnsmessig vurdering.

Riksadvokaten begrunner sitt forslag med at lovteksten bør søkes utformet slik at det «så presist og uttømmende som mulig angis i hvilke tilfeller siktede har reelt rettskrav på erstatning». Han viser til at Straffelovrådet har latt hovedregelen bli så omfattende at det er enkelt å forestille seg en rekke situasjoner hvor det vil være aktuelt å la erstatningen falle helt eller delvis bort fordi erstatning vil virke «støtende». Riksadvokaten mener at det «neppe [er] heldig at hovedregelen på denne måte gir inntrykk av å ha større rekkevidde enn den faktisk har, mens den særlige unntaksregelen i tredje ledd må gis større anvendelse enn man umiddelbart vil anta.»

Riksadvokaten nevner følgende aktuelle eksempler på frifinnelsesgrunner etter forslaget hans ikke vil gi rettskrav på erstatning:

• foreldet straffansvar

• provokasjon/retorsjon (strl. § 228 tredje ledd)

• jevnbyrdighet i alder og utvikling (strl. § 196 siste ledd)

• prosessuelle hindringer for pådømmelse (f eks manglende påtalebegjæring eller at det er benyttet ulovlige etterforskningsmetoder)

• medvirkning av «ringe betydning» (strl. §58)

• forebyggelse av handlings skadelige følger mv. (strl. § 59)

• unnskyldelig rettsvillfarelse

• handlingen er begått utenfor norsk jurisdiksjon (strl. kapittel 1).

Riksadvokaten mener imidlertid at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å gi utilregnelige dårligere erstatningsrettslig vern enn andre siktede, slik Straffelovrådet foreslår i utkast til § 444 første ledd. Riksadvokaten mener at tilfeller hvor det vil være lite rimelig at det gis erstatning vel så naturlig kan tenkes ved frifinnelser fordi skyldkravet ikke er oppfylt, som ved frifinnelser som skyldes utilregnelighet. Han mener at urimelige erstatningskrav også i utilregnelighetstilfellene må søkes unngått på grunnlag av nedsettingsreglene i Straffelovrådets forslag § 444 fjerde ledd.

Riksadvokaten anfører at det vil gi en rettsteknisk enklere regel om siktede gis rettskrav på erstatning i alle tilfeller hvor en av de alminnelige straffbarhetsbetingelser ikke er oppfylt. Han peker på de problemer et unntak fra krav på erstatning i utilregnelighetstilfellene vil medføre hvor skyldspørsmålet er avgjort av lagrette:

«Er skyldspørsmålet avgjort ved et nei-svar av en lagrette, vet man ikke hva grunnlaget for frifinnelsen er. Det gis ikke grunner for lagrettens nei. Frifinnelsen vil vanligvis skyldes at ett av de fire hovedvilkår for straffansvar ikke er oppfylt, men kan i sjeldne tilfeller skyldes mer særegne forhold, f. eks. at foreldelse er inntrådt. I og med at Straffelovrådet har skilt ut ett av de alminnelige straffbarhetsvilkår (kravet om tilregnelighet) fra hovedreglen om rettskrav på erstatning (utkast § 444 første ledd annet punktum), oppstår et problem i erstatningsomgangen når frifinnelsen har funnet sted i en lagmannsrett med lagrette. Ikke helt sjelden prosederes det på frifinnelse fordi tiltalte må ansees utilregnelig (bevisstløs eller sinnssyk) - prinsipalt eller subsidiært.»

Riksadvokaten ser imidlertid at hans forslag vil reise de samme problemer som Straffelovrådets forslag hvor skyldspørsmålet er avgjort ved lagrette og frifinnelsen skyldes andre forhold enn at ett eller flere av de alminnelige straffbarhetsvilkårene mangler. Heller ikke i disse tilfellene har man holdepunkter for hva frifinnelsen grunner seg på. Riksadvokaten mener imidlertid at problemet blir mindre ved hans forslag enn Straffelovrådets. Han viser til at hans forslag likestiller hovedvilkårene for straff og uttaler at en slik likestilling vil medføre at det «meget sjelden vil oppstå spørsmål om grunnlaget for frifinnelsen i erstatningsomgangen». For å løse problemet hvor spørsmålet oppstår, foreslår riksadvokaten at man hvor det ikke finnes klareholdepunkter for hva lagrettens frifinnelse skyldes, bygger på en presumsjon om at frifinnelsen er begrunnet i at et av de alminnelige straffbarhetsvilkårene ikke var oppfylt.

Forsvarergruppen av 1977 mener at

«enhver som er kommet under strafforfølgning, som hovedregel bør ha krav på å få sitt tap erstattet dersom saken ender med frifinnelse eller blir henlagt. Reglene bør utformes slik at dette også blir det praktiske resultat».

7.4.3 Departementets vurdering

Å utforme regelverket slik at det blir bedre egnet til å sikre mot brudd på uskyldspresumsjonen, er et sentralt formål med reformen. Som omtalt under punkt 7.2.5 går departementet inn for å fjerne vilkåret om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått den handlingen han var siktet for. I tilfeller hvor siktede selv har handlet på en måte som gjorde det rimelig at etterforskning ble iverksatt, eller hvor han har motvirket sakens opplysning, kan det imidlertid være urimelig om siktede tilkjennes erstatning.

Dette kunne tale for en regel som på generelt grunnlag gjorde unntak fra rettskrav på erstatning hvor siktede har begått handlingen han var siktet for, men hvor saken henlegges eller ender med frifinnelse fordi siktede ikke har utvist tilstrekkelig subjektiv skyld eller ikke var strafferettslig tilregnelig. En slik regel ville imidlertid etter departementets syn være vanskelig å praktisere - særlig i de tilfeller straffesaken ender med at forfølgningen innstilles. I disse tilfellene foreligger det ofte ikke nok informasjon til at det kan trekkes en holdbar slutning mht. om siktede har begått den straffbare handlingen. Dersom man skal unngå å invitere til en ny vurdering i erstatningssaken av dette spørsmålet, er det derfor ikke formålstjenlig at hovedregelen gjør unntak fra rettskrav på erstatning i de tilfeller siktede har begått handlingen han var siktet for. Ulike regler for tilfeller hvor forfølgningen innstilles, og hvor siktede frifinnes, er heller ingen god løsning.

Departementet er på denne bakgrunn kommet til at de ulike hensynene bak reglene om erstatning etter strafforfølgning best blir sikret ved at retten til erstatning gjøres uavhengig av grunnlaget for henleggelsen eller frifinnelsen. I stedet foreslår departementet at de underliggende faktiske omstendighetene som har foranlediget de enkelte strafforfølgningsskritt, skal kunne føre til at erstatningskravet faller bort etter reglene om bortfall og nedsetting av erstatning på grunn av siktedes eget forhold, jf. nedenfor kapittel 9. Disse reglene reflekterer den risikoavveiningen som etter departementets syn bør være avgjørende for om siktede skal ha krav på erstatning. Dersom siktede selv, uten rimelig grunn, har opptrådt på en måte som gjorde det naturlig at etterforskningsskritt ble iverksatt overfor ham, vil han etter bortfalls- og nedsettingsreglene selv måtte bære tapet som følge av forfølgningen. Samtidig unngår man en ny vurdering som knytter seg direkte til om siktede har begått den straffbare handlingen han var siktet for, jf. nærmere nedenfor punkt 9.4.1. Slik sett styrker forslaget også siktedes vern etter uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 og SP artikkel 14.

7.5 Departementets forslag vurdert i forhold til uskyldspresumsjonen i EMK 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2 gir uttrykk for den såkalte uskyldspresumsjonen og lyder i norsk oversettelse: «Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»

Uskyldspresumsjonen er også slått fast i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 2. Ordlyden i SP artikkel 14 nr. 2 avviker ikke fra ordlyden i EMK artikkel 6 nr. 2 på noen måte som tilsier at det er grunn til å tolke disse bestemmelsene forskjellig. Rekkevidden av uskyldspresumsjonen når det gjelder erstatning etter strafforfølgning er presisert i en rekke avgjørelser fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). EMK artikkel 6 nr. 2 har derfor i praksis større betydning enn SP artikkel 14 nr. 2 ved vurderinger av hvilke krav uskyldspresumsjonen i menneskerettighetskonvensjonene stiller til norsk rett.

Ordlyden i EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2 avgrenser ikke uskyldspresumsjonen til å gjelde selve straffesaken. Det er i lys av EMDs praksis klart at uskyldspresumsjonen gjelder også i saker om erstatning etter strafforfølgning.

Det har skjedd en ikke ubetydelig utvikling i EMDs tolkning av hvilke rettsregler som kan utledes av EMK artikkel 6 nr. 2 når det gjelder saker om erstatning etter strafforfølgning.

7.5.1 Betydningen av uskyldspresumsjonen når krav om erstatning reises etter at det foreligger endelig frifinnende dom

EMD har i Sekanina-saken 25. august 1993 og Asan-Rushiti-saken 21. mars 2000 tolket EMK artikkel 6 nr. 2 på en måte som styrker beskyttelsen mot uttalelser som kan svekke renvaskelseseffekten av en endelig frifinnende dom.

I Sekanina-saken uttaler EMD i premiss 30:

«The voicing of suspicions regarding an accused's innocence is conceivable as long as the conclusions of criminal proceedings has not resulted in a decision on the merits of the accusation. However it is no longer admissable to rely on such suspicions once an acquittal has become final.»

Denne tolkningen er fulgt opp i Rushiti-saken hvor EMD uttaler følgende i premiss 31:

«following a final acquittal, even the voicing of any suspicion of guilt ... is incompatible with the presumption of innocence».

Etter disse to dommene er det klart at det ikke er forenlig med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 å avskjære erstatning hvor det foreligger endelig frifinnende dom, med den begrunnelse at det fortsatt hefter mistanke om siktedes skyld.

I Sekanina-saken fremhevet EMD at uttalelsene i erstatningssaken som ga grunnlag for tvil om den frifunnes uskyld, var uten støtte i dommen som frifant klageren:

«Such affirmations - not corroborated by the judgement [departementets utheving] acquitting the applicant or by the record of the jury's deliberations - left open a doubt both as to the applicant's innocence and as to the correctness of the Assize court's verdict. Despite the fact that there had been a final decision acquitting Mr. Sekanina, the courts which had to rule on the claim for compensation undertook an assessment of the applicant's guilt on the basis of the Assize court file.»

I Rushiti-saken 21. mars 2000 uttaler EMD imidlertid følgende i premiss 31:

«following a final acquittal, even the voicing of any suspicion of guilt, including those expressed in the reasons for acquittal [departementets utheving], is incompatible with the presumption of innocence».

I Rushiti-saken legger EMD altså til grunn at det er uforenlig med uskyldspresumsjonen om retten i erstatningssaken gir uttrykk for tvil om siktedes uskyld, selv om dette bygger på uttalelser i den frifinnende straffedommen.

Begrunnelsen for at EMD konstaterte brudd på uskyldspresumsjonen både i Sekanina- og i Rushiti-sakene, var at nektelsen av erstatning var begrunnet på en måte som var egnet til å skape tvil om riktigheten av frifinnelsene i straffesaken. Departementet forstår disse sakene slik at dersom det gis signaler om at det til tross for frifinnelsen foreligger tvil om siktedes uskyld, eller tvil om at frifinnelsen av ham i straffesaken er riktig, vil dette være i strid med uskyldspresumsjonen.

Om det derimot legges til grunn i erstatningssaken at siktede har begått handlingen han var siktet for, er ikke dette det samme som å konstatere at det fortsatt hefter mistanke om siktedes skyld. Dette er tydeligst når det i avgjørelsen av erstatningssaken vises til utsagn i den frifinnende straffedommen om at siktede har foretatt den handling som tiltalen gjelder.

Departementet har tatt hensyn til denne kritikken ved å foreslå at retten til erstatning ikke lenger skal være avhengig av henleggelses- eller frifinnelsesgrunnene, jf. punkt 7.4.3. Erstatningen vil imidlertid fortsatt kunne settes ned eller falle bort etter de foreslåtte nedsettings- og bortfallsreglene dersom siktede har foranlediget forfølgningen ved sitt eget forhold, jf. punkt 9.4.1. Som fremhevet under punkt 9.4.1, skal imidlertid avgjørelsesmyndigheten ved denne avgjørelsen forsøke å unngå vurderinger av om siktede har begått den straffbare handlingen, og heller søke å begrunne nedsetting eller bortfall med forhold ved siktedes opptreden som ikke er direkte knyttet til selve det straffbare forholdet. Det avgjørende skal være en risikoavveining hvor vurderingstemaet er om siktede selv uten rimelig grunn har opptrådt på en måte som tilsier at han er den nærmeste til å bære kostnadene de aktuelle etterforskningsskrittene har påført han, jf. kapittel 9 nedenfor.

Det kan riktig nok tenkes tilfeller hvor spørsmålet om siktede har foranlediget forfølgningen, forutsetter at det tas stilling til om siktede har begått handlingen han var siktet for. I disse tilfellene må avgjørelsesmyndigheten fremheve sondringen mellom handling og skyld på en måte som gjør at uttalelsene i erstatningssaken ikke er egnet til å skape tvil om frifinnelsesdommen var riktig, selv om erstatningen settes ned eller faller bort.

7.5.2 Betydningen av uskyldspresumsjonen når krav om erstatning reises etter at forfølgningen er innstilt

Det følger av ordlyden i EMK artikkel 6 nr. 2 og EMDs praksis at uskyldspresumsjonen gjelder allerede fra det tidspunktet det foreligger siktelse. EMD har i en rekke saker lagt til grunn at uskyldspresumsjonen også gjelder i de tilfellene hvor krav om erstatning reises etter at strafforfølgningen er innstilt. Departementet viser til følgende i premiss 59 i Lutz-saken 25. august 1987 123 A:

«... Nevertheless, a decision refusing reimbursement of an accused's necessary costs and expenses following termination of proceedings may raise an issue under Article 6 § 2 if supporting reasoning which cannot be dissociated from the operative provisions ... amounts in substance to a determination of the accused's guilt without his having previously been proved guilty according to law and, in particular, without his having had an opportunity to exercise the rights of the defence.» 1

Det er imidlertid mulig at EMDs praksis kan forstås slik at i de tilfellene forfølgningen innstilles uten en endelig frifinnende dom, er det forenlig med EMK artikkel 6 nr. 2 å avskjære erstatning med den begrunnelse at det fremdeles foreligger mistanke om erstatningsøkerens skyld.

Lutz-saken gjaldt et tilfelle hvor strafforfølgningen var innstilt før det forelå dom i første instans. EMD kom til at tyske domstoler i sin begrunnelse for å nekte erstatning ikke opptrådte i strid med EMK artikkel 5 nr. 2, og begrunnet dette slik:

«...The German courts ... confined themselves in substance to noting the existence of «reasonable suspicion» that the defendant had «committed an offence» (Article 5 § 1 (c) of the Convention). On the basis of the evidence, in particular the applicant's earlier statements ...the decisions described a «state of suspicion» and did not contain any finding of guilt. ...»

EMD legger tilsvarende betraktninger til grunn i Englert-saken 25. august 1987 123 B og i Nölckenbockhoff-saken 25. august 1987 123 C.

Høyesteretts kjæremålsutvalg antyder i kjennelse i Rt. 2000 s. 1553 at en sondring mellom de tilfeller hvor forfølgningen er innstilt, og de tilfeller hvor det foreligger endelig frifinnende dom, også synes å ha en viss støtte i premiss 30 i Sekanina-dommen. Departementet viser særlig til følgende uttalelse:

«...The voicing of suspicions regarding an accused's innocence is conceivable as long as the conclusions of criminal proceedings has not resulted in a decison on the merits of the accusation. However, it is no longer admisiable to rely on such suspicions once an acquittal has become final ....»

Kjæremålsutvalget ga imidlertid uttrykk for at «de hensyn som har begrunnet uskyldspresumsjonen, tilsier at det også ved henleggelse i alle fall ikke kan benyttes formuleringer som i realiteten representerer en skyldkonstatering. I denne sammenheng vises det særlig til at siktede ikke har krav på at det tas ut tiltale i saken, og at siktede bare kan kreve iverksatt etterforskningsskritt til avkreftelse av mistanken, jf. § 241 første ledd annet punktum ...»

Departementet vil derfor understreke at hensynene bak uskyldspresumsjonen tilsier at heller ikke når det reises krav om erstatning etter at etterforskningen er innstilt, skal det i avgjørelsen om krav på erstatning gis uttalelser som er egnet til å skape inntrykk av at det fortsatt hefter mistanke om at siktede er skyldig - jf. forslaget til ny § 446 siste ledd, der det uttrykkelig heter at erstatningen ikke kan settes ned eller falle bort på grunn av fortsatt mistanke om straffeskyld.

7.6 Erstatning for urettmessig frihetsberøvelse som ledd i strafforfølgning - plikt til å sikre rett til erstatning i samsvar med EMK artikkel 5 nr. 5 og SP artikkel 9 nr. 5

7.6.1 Gjeldende rett

Straffeprosesslovens regler om erstatning regulerer ikke særskilt de tilfellene der fengslingen av siktede har vært ulovlig eller urettmessig. Ulovlige fengslinger vurderes etter samme regler som gjelder for lovlige strafforfølgningsskritt. Det vil si at siktede for å ha krav på erstatning etter straffeprosessloven § 444 - også for urettmessig frihetsberøvelse - må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen han var siktet for. I andre tilfeller ytes erstatning kun dersom det etter en konkret vurdering anses rimelig.

Etter EMK og SP er det derimot avgjørende om frihetsberøvelsen var rettmessig. Av EMK artikkel 5 nr. 5 følger det at frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5 skal gi rett til erstatning. EMK artikkel 5 refererer videre til nasjonal rett på en måte som tilsier at også brudd på de internrettslige prosessuelle eller materielle vilkårene for frihetsberøvelse etter omstendighetene kan medføre krav på erstatning etter artikkel 5 nr. 5.

I innledningen til EMK artikkel 5 nr. 1 vises det til at frihetsberøvelsen må være i samsvar med fremgangsmåten beskrevet i lov, og artikkel 5 nr. 1 bokstav a-c krever at frihetsberøvelsen må være lovlig. Av SP artikkel 9 nr. 5 følger det at den som har vært utsatt for ulovlig arrest, skal ha krav på erstatning. Ordlyden i SP artikkel 9 nr. 5 taler for at arresten er ulovlig enten det foreligger brudd på SP artikkel 9 nr. 1-4 eller det foreligger brudd på intern rett. 2

En tilsvarende forståelse av EMK artikkel 5 nr. 5 er lagt til grunn av EMD i Wassink-saken 12. juli 1989. I denne saken kom EMD til at det forelå brudd på EMK artikkel 5 nr. 1 fordi de prosessuelle reglene i nederlandsk rett ikke var oppfylt. Bruddet på EMK artikkel 5 nr. 1 utløste imidlertid ikke rett til erstatning fordi klageren ikke kunne påvise at konvensjonsbruddet hadde forårsaket noen skade. For en nærmere redegjørelse for omfanget av retten til erstatning etter EMK artikkel 5 nr. 5, vises til de spesielle merknadene til § 444 første ledd bokstav c under kapittel 22 nedenfor.

Redegjørelsen ovenfor taler for at hvor det foreligger frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5 eller i strid med norsk rett, skal siktede i henhold til EMK artikkel 5 nr. 5 eller SP artikkel 9 nr. 5 ha krav på erstatning for eventuell skade dette har påført ham.

Retten til erstatning etter artikkel 5 nr. 5 gjelder vis-à-vis de nasjonale myndigheter. Dersom de nasjonale myndigheter ikke oppfyller plikten til å yte erstatning for ulovlig frihetsberøvelse slik EMK artikkel 5 nr. 5 foreskriver, utgjør dette et separat brudd på EMK artikkel 5 som - når de nasjonale rettsmidler er uttømt - kan bringes inn for EMD. Dersom EMD kommer til at det foreligger brudd på EMK artikkel 5 nr. 5, kan EMD pålegge staten å yte rimelig kompensasjon for bruddet i samsvar med EMK artikkel 41.

Menneskerettsloven § 3 tilsier at i de tilfeller EMK artikkel 5 nr. 5 eller SP artikkel 9 nr. 5 foreskriver at siktede skal ha rett til erstatning, skal erstatning ytes etter gjeldende § 445.

7.6.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår ikke noen uttrykkelig bestemmelse om at varetektsfengsling i strid med EMK artikkel 5 eller SP artikkel 9 skal gi rettskrav på erstatning. Rådet uttaler imidlertid i tilknytning til utkastet til § 444 tredje ledd om rimelighetserstatning (utredningen kapittel 7 s. 50 spalte 1):

«Rådet nevner spesielt at med den foreslåtte utformingen av tredje ledd, vil bestemmelsen åpne for å tilkjenne erstatning dersom dette er påkrevd av hensyn til våre internasjonale konvensjoner.»

Ingen av høringsinstansenehar uttalt seg om hvorvidt ulovlige fengslinger bør gi rett til erstatning.

7.6.3 Departementets vurdering

Departementet mener at det bør gå klart frem av straffeprosessloven at menneskerettsstridige frihetsberøvelser gir rettskrav på erstatning - uavhengig av om saken ender med at forfølgningen innstilles eller at siktede frifinnes, eller med domfellelse.

Departementet foreslår derfor en uttrykkelig regel om at frihetsberøvelse som ledd i strafforfølgning i strid med EMK artikkel 5 eller SP artikkel 9 gir rettskrav på erstatning. For en nærmere redegjørelse for når menneskerettsstridig frihetsberøvelse etter departementets forslag gir rettskrav på erstatning, vises til de spesielle merknadene til utkastet § 444 bokstav c, jf. kapittel 21. Her vil departementet kun fremheve at denne bestemmelsen bare vil gi rett til erstatning for skade som skyldes frihetsberøvelse som siktede ikke ville ha utholdt dersom garantiene i EMK artikkel 5 og SP artikkel 9 hadde vært sikret.