8 Erstatning for økonomisk tap etter fullbyrdet straff

8.1 Gjeldende rett

Hvor siktede allerede har utholdt frihetsstraff, men blir frifunnet etter anke eller gjenopptakelse av saken, har han etter gjeldende rett et ubetinget krav på erstatning, jf. § 444 første ledd annet punktum. I disse tilfellene er det med andre ord ikke noe krav om at siktede sannsynliggjør at han ikke har begått handlingen som var grunnlag for domfellelsen.

Hvis siktede ikke frifinnes, men idømmes en mildere reaksjon enn den som er fullbyrdet, eller dømmes etter et mildere straffebud, vil erstatning etter gjeldende rett bare kunne tilkjennes på grunnlag av straffeprosessloven § 445, jf. Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 365 første spalte.

Det er bare den som har utholdt frihetsberøvelse, som vil ha et ubetinget krav på erstatning for sitt økonomiske tap etter § 444 første ledd annet punktum. Den som har utholdt annen straff, for eksempel rettighetstap, må eventuelt basere et erstatningskrav på den skjønnsmessige regelen i § 445.

8.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår å utvide den ubetingede retten til erstatning i gjenopptakelsestilfellene til også å gjelde hvor domfelte har utholdt annen straff enn frihetsberøvelse, jf. utredningen punkt 5.4 s. 38. Forslaget begrunnes med et ønske om å sikre at lovgivningen samsvarer med EMK protokoll 7 artikkel 3. Samtidig legger imidlertid Straffelovrådet til grunn at rimelighetsregelen i gjeldende straffeprosesslov § 445 vil gi tilstrekkelig rom for å tilkjenne erstatning når dette er påkrevd av hensyn til våre internasjonale forpliktelser.

Hvor saken henlegges eller siktede frifinnes etter ordinær rettergang, foreslår Straffelovrådet som nevnt i punkt 7.4.1 foran unntak fra retten til erstatning for tilfeller hvor henleggelsen eller frifinnelsen skyldes utilregnelighet. Straffelovrådet foreslår ikke et tilsvarende unntak fra retten til erstatning hvor siktede frifinnes etter utholdt straff. Noe slik unntak gjelder heller ikke etter gjeldende lovgivning.

8.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten er kritisk til Straffelovrådets forslag om å utvide den ubetingede retten til erstatning for siktede som frifinnes etter gjenopptakelse av straffesaken, til også å gjelde hvor siktede har måttet tåle annen straff enn frihetsberøvelse. Han mener at en slik utvidelse vil kunne føre til uheldig forskjellsbehandling av like tilfeller. Som eksempel nevner han at forslaget vil innebære at det gis rettskrav på erstatning for tap ved å ha måttet betale en bot, men ikke for tap som følge av inndragning, da sistnevnte reaksjon ikke vil være «straff» i utkastet § 444 annet ledd sin forstand. Straffelovrådet begrunner utvidelsen av retten til erstatning i gjenopptakelsessakene med hensynet til statens forpliktelser etter EMK protokoll 7 artikkel 3. Det blir imidlertid samtidig lagt til grunn at rimelighetsregelen gir tilstrekkelig rom til å ivareta Norges menneskerettslige forpliktelser. Riksadvokaten viser til dette og uttaler at det vil være lite tilfredsstillende om man, av hensyn til overoppfyllelse av internasjonale forpliktelser, innfører reelt ubegrunnede forskjeller i regelverket. Han går på denne bakgrunn inn for at domfelte som blir frifunnet etter å ha utholdt annen straff enn frihetsberøvelse, skal tilkjennes erstatning etter rimelighetsregelen. Også etter riksadvokatens forslag vil imidlertid hovedregelen være at det ytes erstatning i de aktuelle tilfellene. Dette foreslår han å sørge for ved å lovfeste følgende retningslinje for rimelighetsskjønnet:

«Er tiltalte frifunnet fordi de alminnelige vilkår for straffbarhet ikke er oppfylt, og idømt strafferettslig reaksjon som ikke har medført frihetsberøvelse [som] helt eller delvis er fullbyrdet, bør erstatning i alminnelighet gis.»

Ingen av de øvrige høringsinstansene har kommet med innvendinger til Straffelovrådets forslag til regler om erstatning for fullbyrdet straff.

8.4 Departementets vurderinger

Departementet er enig med Straffelovrådet i at siktedes ubetingede rett til erstatning for skade som følge av fullbyrdet straff, bør utvides til også å gjelde ved annen utholdt straff enn frihetsberøvelse.

Departementet har ovenfor gått inn for at en siktet som frifinnes etter ordinær rettergang, eller som får saken mot seg innstilt, skal ha en ubetinget rett til erstatning for økonomiske tap som skyldes forfølgningen - uavhengig av hvilke straffeprosessuelle inngrep han har vært utsatt for, se kapittel 7. Det må da være klart at også den som frifinnes først etter at straff er fullbyrdet, må ha en tilsvarende vid rett til erstatning. Departementet går imidlertid inn for å utvide siktedes ubetingede rett til erstatning ved frifinnelse etter fullbyrdet straff til også å gjelde ved annen straff enn frihetsberøvelse, uavhengig av hva løsningen blir i de tilfellene hvor siktede frifinnes etter ordinær rettergang eller hvor saken henlegges. Begrunnelsen for dette er blant annet hensynet til statens forpliktelser etter EMK protokoll 7 artikkel 3 og SP artikkel 14 nr. 6, jf. punkt 5.5 ovenfor om det nærmere innholdet i disse konvensjonsbestemmelsene. Det er nok riktig som anført av riksadvokaten, at rimelighetsregelen (gjeldende § 445) gir rom for å tilkjenne erstatning i den grad dette er påkrevd av hensyn til våre internasjonale forpliktelser. Hensynet til et klart og oversiktlig regelverk tilsier imidlertid at retten til erstatning for annen fullbyrdet straff enn frihetsberøvelse bør komme direkte til uttrykk i straffeprosessloven kapittel 31.

Departementet foreslår videre at man utvider domfeltes rettskrav på erstatning etter gjenopptakelse til også å gjelde hvor han idømmes en mildere reaksjon enn den fullbyrdede. Dermed kommer man mer på linje med de danske og svenske reglene om erstatning for strafforfølgning, jf. den danske retsplejeloven § 1018 d første ledd annet punktum og den svenske lag om ersättning vid frihetsberövanden och andra tvångsåtgärder 4 §, jf. nærmere under punkt 6.1 og 6.2 ovenfor. Men her vil det lett forekomme at erstatningen skal settes ned eller nektes pga. siktedes medvirkning til forfølgningen, jf. nærmere kapittel 9.

Straff vil normalt ikke være utholdt før ankefristen er utløpt og dommen er endelig (rettskraftig), jf. straffeprosessloven § 452, jf. § 52. Erstatning for utholdt straff vil derfor først og fremst være aktuelt hvor siktede frifinnes etter gjenopptakelse av saken. Straffeprosessloven § 318 første punktum gir imidlertid adgang til å tillate en anke fremmet selv om ankefristen er oversittet, dersom fristoversittelsen ikke kan legges den ankende part til last. Dermed kan krav på erstatning for fullbyrdet straff rent unntaksvis også være aktuelt på grunnlag av en frifinnelse etter anke. Hvorvidt siktede skal tilkjennes erstatning hvor han får den allerede fullbyrdede straffen redusert etter anke, bør etter departementets syn vurderes etter rimelighetsregelen, jf. kapittel 10 nedenfor. I gjenopptakelsestilfellene har rettssystemet sviktet. Det begrunner det noe sterkere erstatningsrettslige vernet etter strafforfølgning i disse sakene.

Etter straffeloven § 60 har domfelte som har vært varetektsfengslet, krav på å få varetektstiden fratrukket i straffen. Det er lagt til grunn både i forarbeidene til straffeprosessloven av 1981 (Innst. s. 365 første spalte), i rettspraksis og i juridisk teori at hvis en idømt fengselsstraff anses utholdt ved varetektsfengsel, er det gjeldende § 444 første punktum som kommer til anvendelse, ikke annet punktum om erstatning for fullbyrdet straff. At frihetsberøvelsen i realiteten er varetekt og ikke straff, taler for den løsningen man har valgt i gjeldende rett. Mot dette kan det innvendes at i og med at varetektsfengslingen reduserer straffen, ville det kanskje vært mer naturlig å behandle den som utholdt straff.

Spørsmålet om hvordan man skal behandle varetekt som går til fradrag i straffen etter straffeloven § 60, har liten praktisk betydning i forhold til departementets forslag til erstatningsregler. Den som frifinnes, vil som utgangspunkt ha rettskrav på erstatning for utholdt frihetsberøvelse, enten frihetsberøvelsen anses som straff eller varetektsfengsling. Om frihetsberøvelsen er straff eller varetekt, får imidlertid betydning hvor siktede ikke frifinnes, men hvor han idømmes en mildere straff etter anke eller gjenopptakelse. Hvis den fratrukne varetektstiden bedømmes som straff, vil domfelte ha rettskrav på erstatning for tap som skyldes den delen av den fratrukne fengslingen som overstiger den endelige straffen. Hvis derimot varetektstiden som trekkes fra straffen betraktes som varetektsfengsling, vil siktede bare ha krav på erstatning i den grad retten finner dette rimelig. Departementet går inn for at man viderefører den gjeldende ordningen med at varetektsfengsling forut for domfellelse ikke regnes som utholdt straff i forhold til reglene om erstatning for strafforfølgning.