6 Merknader til de enkelte bestemmelser
§ 1 gir Kongen fullmakt til å hindre salg og forsyning av petroleum og petroleumsprodukter. Det vil være nærliggende at det materielle innhold i bestemmelser gitt i medhold av § 1 ligger så nær EUs forordning som mulig. Det vil sikre en enhetlig internasjonal gjennomføring av tiltakene. Det legges opp til visse unntak, bl.a. av humanitære hensyn. Hva som menes med petroleumsprodukter er nærmere presisert i en liste vedlagt EUs forordning. Dette er det viktigste og mest omfattende planlagte tiltak og beskrives derfor direkte i loven. § 1 må sees i sammenheng med § 3.
§ 2 gir Kongen en generell fullmakt til å iverksette ytterligere tiltak mot FRJ. Denne skal også hjemle adgang til å endre, suspendere og oppheve iverksatte tiltak. Dette vil gi nødvendig rettsgrunnlag for å gjennomføre både de EU-tiltak som Norge har sluttet seg til og eventuelle nye tiltak som måtte bli aktuelle. Regjeringen tar sikte på at denne hjemmelen kun benyttes til å gjennomføre tiltak som det er enighet om internasjonalt, med mindre særlige behov skulle tilsi norske særordninger eller tilpasninger. En slik hjemmel vil legge til rette for en hensiktsmessig og fleksibel norsk gjennomføring av slike tiltak.
§ 3 første ledd angir de rettssubjekter som omfattes av denne lov. Innlendinger og enhver norsk statsborger uansett hvor vedkommende befinner seg, omfattes av loven. Innlending er i loven definert som person som er bosatt eller har fast opphold her i landet eller foretak som har hovedsete her i landet, samt rettighetshaver slik dette er definert i lov av 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet. Begrepet foretak skal forstås slik det er definert i straffeloven § 48a som «selskap, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet». Begrepet rettighetshaver omfatter etter petroleumsloven § 1-6, bokstav j, «fysisk eller juridisk person, eller flere slike personer, som etter loven her (petroleumsloven) eller tidligere lovgivning innehar en tillatelse til undersøkelse, utvinning, transport eller utnyttelse. Er en tillatelse gitt til flere slike personer sammen kan uttrykket rettighetshaver omfatte både rettighetshaverne samlet og den enkelte deltager». Dette begrepet er tatt inn i lovforslaget for å ramme eventuelle rettighetshavere som ikke har hovedsete her i landet.
Bestemmelser gitt i medhold av §§ 1 eller 2 kan etter § 3 andre ledd også gis anvendelse for befordring med norskregistrert skip. Dette er i tråd med det alminnelige flaggstatsprinsippet. Videre kan innlending som disponerer eller bestyrer utenlandsk skip omfattes. Dette hjemler imidlertid ikke tvangsmyndighet overfor de utenlandske skip som disponeres eller bestyres av en innlending. Det ville være i strid med flaggstatsjurisdiksjonen til vedkommende skips hjemland. Denne bestemmelsen bygger på § 2 i den tidligere lov om økonomisk boikott av Sør-Afrika og Namibia. Innholdet er nærmere gjort rede for i Ot. prp. nr. 14 (1986-87), og Innst. O. nr. 29 (1986-87).
Loven er ment å kunne dekke befordring med skip til FRJ generelt. Det er imidlertid så langt kun lagt opp til at petroleum og petroleumsprodukter, samt våpen og tilknyttet materiell i henhold til sikkerhetsrådsresolusjon 1160/98 blir omfattet. Kun transportoppdrag og ikke skipsanløp i seg selv vil rammes. Befordringen rammes uavhengig av om denne skjer fra Norge eller fra annen stat. Norskregistrerte skip omfattes også når disse disponeres av utlendinger. Videre rammes innlendinger som ved innbefraktning, eierandel eller på annen måte disponerer eller bestyrer skip under fremmed flagg. Med eierandel menes også fullt eierskap. Et skip anses i denne sammenheng disponert eller bestyrt når disponenten/bestyreren har rådighet over skipets befraktning. En faktisk rådighet over skipets befraktning som ikke baseres på eiendomsrett eller avtale, for eksempel tvangsbruk eller panthaverposisjon som i realiteten gir slik rådighet, omfattes av bestemmelsen.
De underliggende forhold med hensyn til eierskap og disponering er avgjørende for om forbudet skal komme til anvendelse. Proformaarrangementer for å omgå forbudet skal ikke ha befriende virkning. Selskapskonstruksjoner og andre disposisjoner med hensyn til eierskap, befraktning eller drift for å omgå forbudet skal rammes.
I § 3 tredje ledd gis Kongen fullmakt til å avgjøre hva som skal forstås med Den føderale republikken Jugoslavia. Dette kan ikke angis uttømmende i loven ettersom ulike tiltak kan ha forskjellige formål. Betegnelsen er ikke ment kun å omfatte territoriet eller myndighetene i FRJ. De EU-forordninger som er i kraft retter seg bl.a. delvis mot myndighetene i FRJ eller Serbia, delvis mot private i FRJ og delvis mot midler tilhørende FRJ som befinner seg i utlandet. For å sikre at tiltakene ikke rammer videre enn hensikten, må det i de bestemmelser som gis i medhold av loven fastsettes nærmere hvem som skal omfattes av tiltakene. Det må derfor være en vid skjønnsmessig adgang for Kongen til å avgjøre hva som i de enkelte tiltak skal menes med Den føderale republikken Jugoslavia.
Etter § 4 kan Kongen gi tillatelse til at utenlandske militære fartøyer kan borde, kontrollere og anvende tvangstiltak overfor norskregistrerte skip. Dette skal skje som et ledd i et alliert kontrollregime. At flaggstater avgir slik myndighet vil være helt nødvendig for effektiviteten av et samordnet alliert kontrollregime. De nødvendige tillatelser vil bli utformet i overensstemmelse med NATOs relevante vedtak. Det legges opp til et kontrollregime basert på frivillighet slik at kontroll overfor tredjelands skip bare blir foretatt dersom flaggstatene (andre enn FRJ) samtykker. Loven tar imidlertid høyde for det tilfelle at det blir etablert et folkerettslig grunnlag for kontroll også av skip fra flaggstater som ikke har samtykket, det vil i praksis si et bindende vedtak i FNs sikkerhetsråd.
Etter § 5 kan Kongen gi tillatelse til at norske militære fartøyer kan borde, kontrollere og anvende tvangstiltak overfor ethvert handelsskip. Dette må skje som et ledd i et alliert kontrollregime. Denne bestemmelsen gir internrettslig hjemmel til at også norske militære fartøyer skal kunne delta i håndhevelsen av et alliert kontrollregime, jfr § 4 ovenfor.
I den særlige situasjonen som foreligger foreslår Regjeringen at det gis eksplisitte lovhjemler for de tillatelser som er omhandlet i §§ 4 og 5. Dette er imidlertid ikke prejudiserende for forståelsen av Kongens militære kommandomyndighet etter Grunnloven § 25.
§ 6 skal sikre at jurisdiksjon ikke blir utøvet i større utstrekning enn folkeretten gir adgang til. Folkeretten oppstiller for eksempel visse begrensninger med hensyn til norsk strafferetts anvendelse på rettsforhold med tilknytning til utlandet. Begrensninger kan også følge av overenskomst med fremmed stat.
§ 7 er i det alt vesentligste i samsvar med §§ 7 og 8 i Lov om økonomisk boikott av Sør-Afrika og Namibia for å bekjempe apartheid av 20. mars nr. 15 1987. Disse bygger på §§ 2 og 3 i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd. Dette gir den nødvendige hjemmel for straff, eventuelt inndragning, ved overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven.
§ 8 angir at ikrafttredelse skjer straks.