4 Endringer i autorisasjonstittelen farmasøyt
4.1 Bakgrunn
Det er to ulike utdanninger som gir rett til autorisasjon som farmasøyt: femårig universitetsutdanning på mastergradsnivå (tidligere: cand pharm) og treårig høyskoleutdanning på bachelorgradsnivå (tidligere: reseptar). Forskjellene på de to utdanningene går ikke frem av helsepersonelloven, der begge gruppene blir omtalt som «farmasøyt», jf. § 48 første ledd bokstav f.
Før helsepersonelloven trådte i kraft eksisterte det ingen offentlig godkjenning av farmasøyter. Det daværende Sosial- og helsedepartementet foreslo i et høringsnotat til lov om helsepersonell m.v. at man ikke skulle autorisere farmasøyter etter helsepersonelloven, men i stedet etablere en hjemmel for tilbakekalling av ekspedisjonsretten i apotekloven. Departementet viste også til at farmasøyter ville være omfattet av begrepet «helsepersonell» i helsepersonelloven dersom yrkesrollen kom inn under definisjonen i helsepersonelloven § 3. På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene fant Sosial- og helsedepartementet grunn til å ta spørsmålet om autorisasjon av farmasøyter opp til ny vurdering. Det ble pekt på at autorisasjon også måtte vurderes i lys av forslaget til ny apoteklov, som etter departementets vurdering ville innebære økt behov for offentlig kontroll med yrkesutøvelsen til farmasøyter.
Da helsepersonelloven ble vedtatt i 1999, var yrkesgruppen farmasøyt en av de nye gruppene av helsepersonell som fikk autorisasjon. Det var den eneste gruppen der to ulike utdanningsløp førte frem til autorisasjon med samme tittel.
I ettertid har både fagmiljøene og Sosial- og helsedirektoratet argumentert for at det bør gjøres noe for å synliggjøre forskjellen på kompetansen som de to utdanningsløpene fører til. På oppdrag fra departementet innhentet Sosial- og helsedirektoratet høsten 2003 innspill fra aktørene på farmasifeltet vedrørende endring av titler. Utdanningsinstitusjonene og de andre aktørene fra farmasifeltet (Norges Apotekerforening, Norges Farmaceutiske Forening, studenter ved reseptarutdanning ved Høyskolen i Nord-Trøndelag og ved Høyskolen i Oslo, Norsk Farmaceutisk Selskap og Statens legemiddelverk) var alle enige om at de to utdanningsgruppene burde ha forskjellige titler. Det var derimot delte oppfatninger om det burde være to helt forskjellige titler, eller om begge gruppene skulle beholde tittelen farmasøyt, men da med ulike tilleggstitler. På bakgrunn av innspill fra aktørene og Sosial- og helsedirektoratet foreslo departementet, i høringsnotat fra juli 2005, å endre helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav f slik at de to utdanningene får hver sin autorisasjonstittel, jf. punkt 4.5.
4.2 Høringen
Høringsbrev med forslag til endring i helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav f ble sendt på høring 12. juli 2005, med tre måneders høringsfrist til 12. oktober 2005.
Følgende har vært høringsinstanser:
Akademikerne
Alliance UniChem AS
Apokjeden AS
Arbeidsgiverforeningen NAVO
Datatilsynet
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den norske lægeforening
Den norske tannlegeforening
Departementene
Fagforbundet
Farmasiforbundet
Flerfaglig Fellesorganisasjon
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Helseansattes Yrkesforbund
Helsetilsynet i fylkene
Holtung A/S
Kommunenes Sentralforbund (KS)
Konkurransetilsynet
Landets regionale helseforetak
Landets høyskoler (m/helsefaglig utdanning)
Landets universiteter
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Legemiddelindustriforeningen (LMI)
Legemiddelinnkjøpssamarbeid (LIS)
Norges Apotekerforening
Norges Farmaceutiske Forening
Norges forskningsråd
Norsk Industriforening for Generiske Legemidler (NIGeL)
Norsk medisinaldepot ASA
Norsk Pasientforening
Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)
Norsk Tjenestemannslag (NTL)
Næringslivets Hovedorganisasjon NHO
Regjeringsadvokaten
Sosial- og helsedirektoratet
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell
Statens helsepersonellnemnd
Statens helsetilsyn
Statens legemiddelverk
Statstjenestemannsforbundet
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Tamro Distribusjon
Universitets- og høyskoleutdannedes forbund
Utdanningsforbundet
Vitusapotek
Det har kommet inn 35 høringssvar. Av disse meddeler 5 instanser at de ikke avgir uttalelser, 11 uttaler at de ikke har merknader til forslagene, mens 19 instanser avgir realitetsuttalelse til departementets lovforslag. De høringsinstanser som avgir realitetsuttalelse er blant annet Helsetilsynet i Buskerud, Norges Farmaceutiske Forening, Statens legemiddelverk, Høgskolen i Nord- Trøndelag (reseptarutdanningen), Justisdepartementet, Statens helsepersonellnemnd, Råd for Norsk Farmasi, Norsk Farmaceutisk Selskap, Universitetet i Bergen, Farmasiforbundet, Universitetet i Oslo – farmasøytisk institutt, Universitetet i Tromsø – medisinsk fakultet, Norges Apotekerforening, NAVO, Flå kommune og enkelte apotek.
Alle høringsinstansene som har avgitt realitetsmerknader støtter forslaget om at de to utdanningene skal ha ulike autorisasjonstitler, men mange er kritiske til departementets forslag til titler for de to gruppene. De fleste av høringsinstansene kommer med egne forslag til titler.
Høringsinstansenes merknader omtales nærmere i punkt 4.6.
4.3 Gjeldende rett
Dagens farmasøyter er omfattet av autorisasjonsordningen hjemlet i helsepersonelloven, jf. helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav f. Benevnelsen farmasøyt er tradisjonelt benyttet for apotekpersonell som har kompetanse til å ekspedere legemiddel, det vil si å utføre farmasøytisk kontroll og gjøre i stand legemiddel ut fra resept eller rekvisisjon, jf. lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek (apotekloven) § 1–3 bokstav l. I Norge kan man oppnå denne kompetansen enten gjennom en femårig universitetsutdanning som fører fem til master i farmasi (cand. pharm.), eller en treårig høyskoleutdanning (nåværende reseptarutdanning) som fører frem til bachelor i farmasi (reseptar).
I forarbeidene til helsepersonelloven (Ot.prp. nr. 13 (1998–99)) er det tatt utgangspunkt i bruken av benevnelsen farmasøyt i apotek- og legemiddellovgivningen. Det heter i proposisjonen at benevnelsen farmasøyt blir benyttet om «personer med cand. pharm. eksamen fra universitetet og personer med reseptareksamen fra høyskole». Denne bruken ble videreført i apotekloven, der en i § 4–1 definerer det farmasøytiske personalet ved apoteket som ansatte med cand. pharm. grad eller tilsvarende, med norsk reseptarutdanning eller med annen farmasøytisk utdanning godkjent av departementet. Etter apotekloven § 4–4 er det bare det farmasøytiske personalet ved apoteket som har kompetanse til selvstendig å ekspedere legemiddel etter resept og rekvisisjon. Videre sier bestemmelsen at all håndtering av legemiddel skal foregå under tilsyn av det farmasøytiske personellet ved apoteket. Det farmasøytiske personellet skal påse at gjeldende bestemmelser blir fulgt, og at arbeidet ellers blir utført faglig forsvarlig.
For å bli godkjent som farmasøyt i et annet EØS-land, blir det stilt krav om cand. pharm. grad, det vi si minimum fem års utdanning på universitetsnivå, jf. sektordirektivene 85/432/EØF og 85/433/EØF om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i farmasi i EU/EØS. Norske farmasøyter med en treårig høyskoleutdanning vil altså ikke oppfylle kravene i dette direktivet, og vil dermed ikke bli godkjente som farmasøyter i EU/EØS.
Både etter apoteklovgivningen og etter legemiddellovgivningen er det visse oppgaver som bare farmasøyter med cand.pharm. grad kan utføre. Det er også visse stillinger som er reservert for farmasøyter med cand. pharm. grad. Dette gjelder stillinger med tittelen apoteker, definert i apotekloven § 1-3 som «person med driftskonsesjon til apotek etter § 3–2». I § 3–2 blir det stilt krav om cand. pharm. eksamen eller tilsvarende universitetsutdanning for at en skal få driftskonsesjon. I forskrift om legemiddelforsyningen m.v. i den kommunale helsetjenesten § 9 nr. 1 med merknader heter det at en farmasøytisk kandidat (cand. pharm) skal være ansvarlig for tilsyn med legemiddellager i sykehjem. Det går her frem at det også ellers bør være en farmasøytisk kandidat som har det overordnede tilsynet. Etter forskrift om legemiddelforsyning m.v. ved sykehus og andre helseinstitusjoner § 10 er det en farmasøytisk kandidat som skal ha ansvaret for tilsyn og kontroll med legemiddellageret ved institusjonen.
4.4 Lovgivningen i noen andre land og i EU/EØS
4.4.1 Norden
Begge de norske farmasøytutdanningene er omfattet av Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer. Dette er en avtale mellom de nordiske landene om gjensidig godkjenning av helsepersonell med sikte på å legge forholdene til rette for utveksling av arbeidskraft.
Danmark og Island har begge en femårig farmasiutdanning som kvalifiserer til yrkestitlene farmaceut (Danmark) og provisor (Island). Island hadde tidligere en treårig universitetsutdanning frem til farmaceut/receptar.
Sverige og Finland har, som Norge, to ulike farmasiutdanninger. De svenske yrkestitlene er apotekare (femårig) og receptarie (to eller treårig). Farmaceut er en uformell samlebetegnelse for de to gruppene. I Finland er yrkestitlene provisor (femårig) og farmaceut (treårig). Finland bruker altså benevnelsen farmasøyt om de som har treårig utdanning, selv om disse ikke oppfyller de krav til benevnelsen farmasøyt som er stilt i EU-direktiv. I internasjonale sammenhenger benytter Finland betegnelsen receptarie i stedet for farmaceut.
4.4.2 EU/EØS-området
Særlig aktuelle i denne sammenhengen er de direktivene som regulerer gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner medlemslandene imellom, jf. forskrift til helsepersonelloven § 52 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen), se nærmere om dette i punkt 4.3 over. Direktivene 85/432/EØF og 85/433/EØF har fastsatt minimumskrav til den utdanningen som gir rett til å drive farmasøytisk virksomhet. For gjensidig godkjenning må man ha et eksamensbevis eller lignende som viser at en har fullført farmasøytutdanning på universitetsnivå. Utdanningen skal være minst fem år på heltid, og av denne tiden skal seks måneder være praktikantopphold i apotek eller på sykehus under tilsyn av den farmasøytiske tjenesten ved sykehuset, jf. direktiv 85/432 artikkel 2 nr. 3.
I EU-landene, med unntak av Finland og Sverige, er utdanningene som kvalifiserer for farmasøytisk virksomhet i samsvar med kravene i de nevnte direktivene. Dette gjelder også retten til å ekspedere legemiddel.
4.5 Forslaget i høringsnotatet
Det ble i høringsnotatet foreslått at den helsepersonellgruppen som i dag blir kalt farmasøyt, blir erstattet med to grupper med nye benevnelser. Der utdanningskravet er femårig universitetsutdanning i farmasi på mastergradsnivå eller cand.pharm. eksamen foreslo departementet at tittelen farmasøyt-provisor skulle bli ny autorisasjonstittel. Videre foreslo departementet at treårig høyskoleutdanning i farmasi på bachelorgradsnivå eller reseptareksamen skulle kvalifisere til autorisasjonstittelen farmasøyt-reseptar.
Departementet begrunnet forslaget blant annet med at det er nødvendig å la autorisasjonstittelen gi uttrykk for farmasøytenes faglige utdanningsnivå.
4.6 Høringsinstansenes syn
4.6.1 Vedrørende forslaget om to ulike titler
Blant alle høringsinstansene er det bred enighet om at de to utdanningsgruppene bør ha forskjellige titler. Det blir påpekt at ulike titler vil synliggjøre forskjellene mellom de to utdanningene. Videre blir det argumentert med at det flere steder i lovverket stilles krav om cand. pharm. eksamen for å kunne utføre ulike oppgaver. For å få driftskonsesjon for apotek må man blant annet ha en femårig utdanning som cand.pharm. Det samme gjelder for kontrollfarmasøyt og for å utføre farmasøytisk tilsyn. Ved at de to gruppene får forskjellige titler vil det bli bedre samsvar mellom yrkestittel og yrkesoppgaver.
Universitetet i Bergen uttaler at de støtter forslaget om å skille mellom høyskoleutdannet og universitetsutdannet farmasøyt siden det i dag eksisterer betydelig forvirring med hensyn til denne yrkestittelen blant øvrige helsepersonell og publikum. Universitetet i Bergen påpeker videre at et bedre samsvar mellom yrkestittel og yrkesoppgaver definert i annet regelverk, samt at internasjonale hensyn også er vektige argumenter for en slik endring.
Sykehusapotekene i Midt-Norge og Sykehusapotekene ANS anfører at et skille mellom de to utdanningsgruppene er viktig i forhold til forventet kvalitet på rådgivning og informasjon om legemidler, den enkelte utdanningsgruppes yrkesstolthet, godkjenning av utenlandsk utdanning og samarbeid med øvrig helsepersonell. De uttaler også at for farmasøytisk personale ansatt i sykehusapotekene er det av særskilt betydning at autorisasjonstittel gjenspeiler den reelle kompetansen, og derigjennom tilrettelegger for tverrfaglig samarbeid med øvrig helsepersonell i sykehusene.
4.6.2 Vedrørende spørsmålet om hvilke titler de to gruppene skal ha
Høringsinstansene har delte oppfatninger om hvilke titler de to gruppene bør ha. De 19 høringsinstansene som gir realitetsinnspill på departementets forslag er uenige i om det bør være to ulike titler, eller om begge gruppene skal beholde tittelen farmasøyt, men da med ulike tilleggstitler. De er også uenige om hvilke tilleggstitler det bør være.
Av de høringsinstansene som gir realitetsinnspill foretrekker ca. halvparten at tittelen farmasøyt blir forbeholdt gruppen med femårig universitetsutdanning og at gruppen med treårig utdanning får tittelen reseptar. Norsk råd for farmasi , Norsk Farmaceutisk Selskap , Universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø , Farmasiforbundet, Alliance apotek og Sykehusapotekene ønsker denne løsningen.
Blant disse høringsinstansene er hovedinnsigelsen mot departementets forslag at økt internasjonalisering bør medføre at det må legges betydelig vekt på bruk av farmasøyttittelen i samsvar med EØS-direktivene.
I denne sammenheng uttaler Universitetet i Oslo :
«Vi mener imidlertid at autorisasjonsbetegnelsen farmasøyt må forbeholdes de som tilfredsstiller kravene i EU-direktivene om gjensidig anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner i farmasi, det vil si de som har universitetsutdanning på masternivå. Reseptarer tilfredsstiller ikke disse kravene og kan ikke praktisere som farmasøyter i Europa. Den norske bruken av farmasøyt for begge grupper, både høyskole- og universitetsutdannede, har ført til uklarheter i bedømmelsen av kompetanse og kvalifikasjoner både for personer som kommer fra Europa og fra tredjeland, og kan potensielt skape uklarheter når norskutdannende søker arbeid i utlandet. Ved å beholde farmasøyt i tittelen for begge grupper, oppfylles ikke målsetningen om økt klarhet internasjonalt og fleksibilitet og tilgang til arbeidsmarked i Europa.»
Råd for norsk farmasi, Norsk Farmaceutisk Selskap, Universitetene i Bergen og i Tromsø, Farmasiforbundet, Sykehusapotekene og Alliance apotek argumenterer alle med at internasjonale hensyn taler for at de med femårig utdanning bør få tittelen farmasøyt alene.
Utdanningenes innhold blir også tatt til inntekt for at kun en av gruppene skal få tittelen farmasøyt. Universitetet i Bergen uttaler:
«Betegnelsene farmasi og farmasøyt er nært knyttet til utdanningen cand.pharm. på universitetsnivå. Betegnelsen reseptar er nært knyttet til navn på høyskoler/utdanning (for eksempel reseptarskolen/reseptarutdanningen.)»
I høringsnotatet påpeker departementet at det ble lagt betydelig vekt på å ikke frata en gruppe en tittel som de har hatt i mange år. Flere av høringsinstansene påpeker i den forbindelse at reseptarene i sin tid ble gitt anledning til å bruke farmasøyttittelen i lønnsforhandlinger mellom Norges Apotekerforening og Norges Farmaceutiske Forening, at denne ordningen ikke har karakter av en formell offentlig godkjenning og at den derfor også kan opphøre igjen.
Av de høringsinstansene som støtter departementets forslag om at begge gruppene bør få beholde ordet farmasøyt i autorisasjonstittelen, er Helsetilsynet i Buskerud, Norges farmaceutiske Forening, Høyskolene i Nord-Trøndelag og Oslo, Statens helsepersonellnemnd, Norges Apotekerforening, Apokjeden (Apotek1), NAVO og Flå kommune.
Apokjeden begrunner sitt syn med at
«Farmasøyt - betegnelsen er godt innarbeidet i alminnelig språkbruk, og en endring bort fra denne fellesbetegnelsen vil føre til forvirring og hyppige forklaringsbehov.»
Videre uttaler Apokjeden
«For apotekkunder og pasienter gir farmasøyttittelen mening og samtidig trygghet for at man står overfor en person med høy kompetanse på legemiddelområdet. Om vedkommende har tre eller fem års utdanning på henholdsvis høyskole- eller universitetsnivå vil for de aller fleste spille liten rolle i denne sammenhengen. For apotekene er det på den annen side viktig å kunne kommunisere på en tydelig måte at man har et stort antall medarbeidere med høy legemiddelkompetanse, nemlig farmasøyter, uten å måtte forklare og utdype utdanningsbakgrunnen».
Forholdet til publikum er et argument som også blir tatt til inntekt for at kun de med femårig utdanning skal ha tittelen farmasøyt. Sykehusapotekene i Midt-Norge anfører at et tydelig skille vil være informativt for publikum/pasienter og at et slikt skille best oppnås ved å ha enkelttitler.
Flere av høringsinstansene uttaler at det er viktig å se på de to gruppenes arbeidsoppgaver. Det er apotekets farmasøytiske personale som har rett til selvstendig ekspedisjon av reseptpliktige legemidler i apotek.
Norges Apotekerforening anfører:
«Som bransjeorganisasjon for landets apotek vil vi understreke at et avgjørende skille i de apotekansattes kompetanse går mellom ansatte med og uten selvstendig ekspedisjonsrett for reseptpliktige legemidler. Sett fra publikums side er det derfor vesentlig at gruppen med ekspedisjonsrett – dagens reseptarer og cand. pharmer – får titler som ikke indikerer noen forskjell mellom dem på dette punkt. Dette hensynet må så harmoneres med hensynet til at titlene likevel bør være såpass ulike at de indikerer at det dreier seg om formalkompetanse på ulike nivåer, på hhv. bachelor- og masternivå.»
Høyskolen i Oslo uttaler at:
«Vi slutter oss også til at begge titler skal inneholde farmasøyt betegnelsen, da det blant annet vil ivareta informasjon om at reseptarer har ekspedisjonsrett».
På den annen side uttaler Universitetet i Bergen at universitetsutdannede farmasøyter har arbeidsoppgaver utenfor apotek, og da gir tittelen provisor ingen mening.
Flere av høringsinstansene peker på at de foreslåtte titler – farmasøyt-provisor og farmasøyt-reseptar – er tungvinte og språklig uheldige. Dobbeltbetegnelser er svært tungvinte, og vil av den grunn ikke bli brukt i praksis. I tillegg skiller de seg fra de andre autorisasjonstitlene i helsepersonelloven.
Sykehusapotekene i Midt - Norge og Sykehusapotekene ANS, Råd for Norsk Farmasi og Universitet i Bergen mener alle at tittelen provisor er en lite brukt tittel og således et dårlig grunnlag for å opparbeide yrkesstolthet. Det blir også anført at tittelen provisor er en uforståelig yrkestittel utenfor bransjen. De argumenterer alle med at tittelen reseptar derimot er bedre kjent og identisk med tidligere yrkestittel.
4.7 Departementets vurderinger og forslag
Departementet mener det er flere grunner til at autorisasjonstittelen bør gjenspeile farmasøytenes faglige utdanningsnivå. For det første vil en nyansering av titlene være informativ for publikum, pasienter og annet helsepersonell. Videre vil bedre samsvar mellom utdanningsnivå, yrkestittel og yrkesoppgaver definert i annet regelverk gjøre lovverket mer oversiktelig. Det er visse funksjoner på legemiddelområdet som etter regelverket bare kan utføres av farmasøyter med femårig universitetsutdanning. For eksempel kreves det slik utdanning for å få driftskonsesjon for apotek og for å kunne føre tilsyn med legemiddelforsyningen.
Ved innføring av to titler vil det også ut fra de nye autorisasjonstitlene i helsepersonelloven være mulig å identifisere hvem som oppfyller kravene i EU-direktivene 85/432 og 85/433/EØF (femårig universitetsutdanning på mastergradsnivå), og hvem som ikke oppfyller disse kravene (treårig høyskoleutdanning på bachelorgradsnivå). Det blir dermed også mulig å identifisere de to ulike gruppene i helsepersonellregisteret, som er et nyttig verktøy for helsemyndighetene.
Sverige og Finland har, som Norge, to ulike utdanninger i farmasi. Den ene er treårig, den andre er en femårig utdanning. I begge landene benyttes to ulike titler i det nasjonale lovverket for å gjenspeile forskjellig utdanningsnivå. jf. punkt 4.4.1. Dette kan tale for at Norge også bør ha tilsvarende løsning.
Departementet legger også betydelig vekt på at det er bred enighet blant høringsinstansene om at det bør være ulike autorisasjonstitler for de to gruppene.
På denne bakgrunn mener departementet at det bør innføres to forskjellige autorisasjonstitler for den gruppen som i dag er autorisert som farmasøyter etter helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav f.
I forhold til spørsmålet om hvilken autorisasjonstittel de to gruppene bør ha, er det stor uenighet blant høringsinstansene. Hovedinntrykket fra høringen er at de høringsinstansene som representerer farmasøyter med treårig høyskoleutdanning ønsker å beholde ordet farmasøyt i autorisasjonstittelen. På den annen side ønsker de høringsinstansene som representerer farmasøyter med femårig universitetsutdanning at de alene skal ha autorisasjonstittelen farmasøyt.
Departementet har vurdert om det er hensiktsmessig om treårig farmasiutdanning bør kvalifisere til tittelen reseptar og om femårig farmasiutdanning bør kvalifisere til autorisasjonstittelen farmasøyt. Dette vil føre til et tydelig skille mellom gruppene samt innebære enkle og korte titler som vil passe godt inn i helsepersonellovens systematikk.
På den annen side er tittelen og begrepet farmasøyt innarbeidet både i norsk lovverk, i legemiddelformidlingen og i yrkesidentiteten til helsepersonellet. Departementet er av den oppfatning at disse hensyn taler for at begge grupper bør få beholde farmasøyt i autorisasjonstittelen sin.
Både farmasøyter med mastergrad og farmasøyter med bachelorgrad har ekspedisjonsrett etter gjeldende regelverk. Dette innebærer en selvstendig rett til å ekspedere legemidler etter resept og rekvisisjon, som etter gjeldende utleveringsbestemmelser skal være undergitt farmasøytisk kontroll. En person med ekspedisjonsrett står i tillegg ansvarlig for istandgjøring av legemidler til den enkelte pasient. Begge utdanningene er med andre ord vurdert til å inneha tilstrekkelig kompetanse til å ha et betydelig ansvar i håndteringen av legemidler. Departementet legger vekt på at det går et viktig skille mellom de apotekansatte med og uten selvstendig ekspedisjonsrett, og at det fra publikums side er vesentlig at denne gruppen får titler som ikke indikerer noen forskjell mellom dem på dette punkt.
På den annen side må dette hensynet harmoniseres med hensynet til at titlene likevel bør være såpass ulike at de indikerer at det dreier seg om formalkompetanse på ulike nivåer, på henholdsvis bachelor- og masternivå.
Betegnelsen pharmacist blir i EU- området brukt om den femårige universitetsutdanningen. Flere av høringsinstansene argumenterte for at dette burde være avgjørende for at femårig universitetsutdanning bør tilsi at denne gruppen bør være alene om å få benytte tittelen farmasøyt i Norge.
I Norden har landene ulike ordninger med hensyn til utdanning av farmasøytisk personell, samt ulike autorisasjonstitler. Danmark har en femårig farmasiutdanning med autorisasjonstittelen farmasøyt, Island har en femårig utdanning med autorisasjonstittel provisor, Sverige har to utdanninger i farmasi; en femårig med autorisasjonstittel apoteker og en treårig med tittel reseptar og Finland har to utdanninger i farmasi; en femårig som har autorisasjonstittel provisor og treårig som kvalifiserer til tittelen farmasøyt. Dette viser at det ikke er en ensartet praksis for farmasøytiske titler i Norden. Landene har egne ordninger i sin interne rett, og det taler for at rettslikhet og harmonisering mot nordiske land ikke kan vektlegges i særlig grad.
Som tidligere nevnt bør innholdet av utdanningene være retningsgivende for hvilke autorisasjonstitler de to gruppene bør få. Departementet har gjennomgått utdanningsplanene for de to utdanningene. Farmasi betyr læren om legemidler. I utdanningsplanen for mastergradsutdanningen i farmasi er det opplyst at i tillegg til spesifikke farmasøytiske fag, inngår kjemi, biologi og teknologiske fag i studiet. Utdanningen tar for seg både utvikling, produksjon, virkning og bruk av legemidler. Begrepet farmasi er med andre ord nært knyttet til utdanningen cand. pharm. på universitetsnivå.
Farmasøytiske fag er også en viktig del av bachelorgradsstudiet i farmasi, det undervises i farmasøytiske fag under hele utdanningen. I utdanningsplanen er det uttalt at et mål etter endt utdanning er at studenten skal ha kunnskap om legemidlers fremstilling, sammensetning, virkning og bruk og legemidlers plass i behandling av sykdom. Selv om den femårige mastergradsutdanningen har mer fordypning i farmasøytiske fag, velger departementet å vektlegge at begge utdanninger har farmasøytiske fag som sitt hovedområde om enn på ulikt nivå.
Etter dette er departementet av den oppfatning at begge grupper bør ha ordet farmasøyt i tittelen. Departementet er enig i at dobbelttitler kan virke tungvint og dermed vanskelig å bruke, og vil derfor foreslå en sammenhengende kombinasjonstittel.
For farmasøyter med treårig høyskoleutdanning på bachelorgradsnivå mener departementet at reseptar vil være den mest nærliggende kombinasjonstittelen. Tittelen er et innarbeidet begrep som blant annet brukes av utdanningsinstitusjonene per i dag.
For farmasøyter med femårig universitetsutdanning på mastergradsnivå vil det være to alternativ til kombinasjonstittel: apoteker (jf. Sverige) eller provisor (jf. Finland). Ulempen med tittelen apoteker er at den i Norge også blir brukt om lederen ved et apotek. Selv om den formelt rette benevnelsen nå er driftskonsesjonær, er apoteker så innarbeidet som stillingsbenevnelse at det vil kunne skape forvirring å bruke denne benevnelsen i autorisasjonssammenheng. Apoteker er også definert i apotekloven § 1–3 bokstav f som en person med driftskonsesjon til apotek. Departementet er derfor av den oppfatning at provisor vil være den mest nærliggende kombinasjonstittelen. Denne tittelen er brukt som autorisasjonstittel for de med femårig universitetsutdanning i Island og Finland, og er i så måte et kjent begrep.
Departementet foreslår derfor at de som har femårig universitetsutdanning i farmasi på mastergradsnivå, eventuelt cand.pharm. eksamen, skal ha autorisasjonstittelen provisorfarmasøyt og de som har treårig høyskoleutdanning i farmasi på bachelorgradsnivå, eventuelt reseptareksamen, skal ha autorisasjonstittelen reseptarfarmasøyt.
De nye autorisasjonstitlene provisorfarmasøyt og reseptarfarmasøyt vil være beskyttede titler. Spørsmålet om bruk av beskyttet tittel er regulert i helsepersonelloven § 74. Bestemmelsen regulerer helsepersonells enerett til bruk av bestemt tittel. Det er bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning som har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell. Det må foretas en objektiv vurdering av hvilken yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe. Formålet med tittelbeskyttelsen tilsier at et minimum må være at selve yrkesbetegnelsen er beskyttet. Helsepersonell har heller ikke anledning til å bruke andre virksomhetsbetegnelser enn selve yrkestittelen dersom slike betegnelser er egnet til å villede publikum til å tro at vedkommende har kvalifikasjoner utover det som utdanningen og autorisasjonen tilsier. Departementet er av den oppfatning at betegnelsen farmasøyt er en yrkesbetegnelse som kjennetegner de to gruppene og vil derfor ikke lovlig kunne benyttes av andre.
4.8 Endringer i andre lover
Endringer i lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek
Det var ingen av høringsinstansene som uttalte seg spesielt om punktene som gjaldt endringer i andre lover.
En endring av helsepersonelloven slik at autorisasjonstittelen farmasøyt endres til titlene provisorfarmasøyt og reseptarfarmasøyt tilsier at det også må gjøres endringer i apotekloven. Dersom det ikke blir gjort en endring her, kan «autorisasjon som farmasøyt» lett bli oppfattet som en fellesbetegnelse for de to ulike autorisasjonene. På denne bakgrunn foreslås det justeringer i apotekloven § 3–2 bokstav c og § 4–2 bokstav c.
Departementet er i gang med en lovteknisk gjennomgang av apotekloven. I den forbindelse vil departementet også vurdere hvorvidt det er behov for å gjennomgå apoteklovens bestemmelser som angir utdanningskrav.