4 Sentrale utfordringer og oppgaver
4.1 Innledning
Reindriften som næring har mange positive elementer i seg. Den representerer en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en sentral bærer og videreutvikler av samisk kultur. Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng.
Reindriften er en av få næringer i Norge med helårs beitedrift. Reinens diett, som hovedsakelig består av viltvoksende planter, gjør at reinkjøtt er et smakfullt og eksklusivt bidrag til matmangfoldet i Norge. Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge eller ca. 140 000 km2. Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 pst. av landarealet. Ikke alt av dette arealet er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment, dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag.
Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i Norge er i dag ca. 250 000 dyr i vårflokk, det vil si før kalving om våren. Kjøttproduksjonen er på om lag 2000 tonn per år.
Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. I deler av Finnmark foreligger det fortsatt utfordringer i forholdet mellom beitetrykk og beitegrunnlaget. I forvaltningen av reindriften er det viktig å være bevisst at utfordringene er ulike mellom reinbeiteområdene, og at det også innad i det enkelte område i vesentlig grad kan variere. I de øvrige reinbeiteområdene er utfordringene særlig knyttet til tap av rein grunnet rovvilt og andre tapsårsaker, samt en sikring av arealene for å opprettholde den tradisjonelle nomadiske driftsformen. I samtlige områder er det en utfordring å få til økt verdiskaping i reindriften.
Et tilpasset beitetrykk til beitegrunnlaget er den mest alvorlige og krevende utfordringen reindriften står overfor. Den er alvorlig fordi en forsvarlig ressursutnytting er avgjørende for den samiske reindriftens fremtid i store deler av Finnmark, og utfordrende fordi disse problemstillingene har stått på dagsorden siden midten av 1970-tallet uten at det så langt er oppnådd tilfredsstillende resultater.
Etter departementets vurdering ligger det nå bedre til rette for å lykkes med reintallstilpasningen enn tidligere. Gjennom reindriftsloven av 2007 et det etablert en rekke virkemidler for å redusere reintallet til bærekraftig nivå. Videre gir reindriftsloven mulighet til i sterkere grad enn tidligere å knytte sammen de lovbaserte virkemidlene og virkemidlene over reindriftsavtalen.
Myndighetene er nå inne i sluttfasen av de prosesser som loven foreskriver for fastsetting og reduksjon av reintallet. Reindriftsstyret har i februar i år vedtatt frister for en forholdsmessig reduksjon. I de siidaer som må redusere sitt reintall, har hver siidaandel fått fastsatt en frist for reduksjon av sin flokk.
Det er nå den enkelte siidaandels ansvar å følge opp de vedtak som er fattet, og gjennomføre selve reduksjonen innen gitte frister. I dette arbeidet er det viktig at man fra myndighetenes side holder fast ved det opplegg som er valgt, slik at man får gjennomført reintallsprosessen. Først gjennom en gjennomføring av de prosesser som loven foreskriver, har man et fullgodt grunnlag for å vurdere effekten av de lovbaserte virkemidlene.
4.2 Oppfølging av reindriftsloven av 2007
Reindriftsloven av 2007 skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i denne forbindelse er bruksreglene. De tre siste årene har myndighetenes arbeid vært preget av bistand og tett oppfølging av næringens arbeid med å utarbeide bruksregler. I bruksreglene skal det blant annet lages egne bestemmelser som skal regulere beitebruk og reintall i distriktene.
Der hvor reintallet i siidaen er for høyt i forhold til det som er fastsatt, skal det skje en reintallsreduksjon i henhold til reindriftsloven § 60 tredje ledd, primært gjennom en reduksjonsplan utarbeidet av siidaen, sekundert gjennom en forholdsmessig reduksjon. Dersom siidaen ikke får utarbeidet reduksjonsplanen innen de frister som er satt av Reindriftsstyret, eller ikke klarer å gjennomføre planen, vil bestemmelsen i § 60 tredje ledd annet punktum om forholdmessig reduksjon komme inn. Det er Reindriftsstyret som har ansvaret for at en slik reduksjon gjennomføres.
Ved utgangen av 2011 hadde sommer- og helårsbeitedistriktene fått godkjent sine bruksregler. Dette gjaldt både områdestyrenes godkjenning av bruksreglene og Reindriftsstyrets stadfesting og fastsetting av den enkelte siidas reintall. For en del førte klagebehandling til at endelig vedtak forelå i 2012.
4.2.1 Oppfølging av fastsatt øvre reintall
Ut fra godkjente bruksregler skal reintallet reduseres med i underkant av 40 000 rein. Nesten samtlige distrikt i Vest-Finnmark og enkelte distrikt i Øst-Finnmark skal redusere reintallet. Det er 12 distrikt som skal redusere fra 30-49 pst.
Svært få av disse siidaene ble enige om en reduksjonsplan i samsvar med loven. Dette medførte at Reindriftsstyret høsten 2012 sendte ut varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av reintallet.
Forhåndsvarslene skulle følges opp gjennom vedtak av Reindriftsstyret i møte 7. februar 2013. Imidlertid valgte Reindriftsstyret å utsette fastsettelsen av fristene for en reduksjon av reintallet i en rekke saker. Reindriftsstyret begrunnet sin utsettelse med at de ønsket å avvente økonomiske virkemidler for de som må eller ønsker å avvikle sin reindrift. På dette grunnlag besluttet departementet å pålegge Reindriftsstyret å fatte vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon av reintallet. Departementet viste til at Reindriftsstyret ikke hadde grunnlag til å fatte vedtak om utsettelse av beslutningen. Videre at det ikke ligger innenfor Reindriftsstyrets kompetanse å stoppe disse sakene med den begrunnelse at man vil avvente eventuelle økonomiske tiltak i forbindelse med reintallreduksjonen. Det ble påpekt at dette er et politisk spørsmål. Departementet understreket at Reindriftsstyret er et offentlig forvaltningsorgan hvis plikter følger av reindriftsloven og instruksen, og som er tildelt oppgaver for å bidra til å oppfylle reindriftspolitikkens overordnede mål slik disse er fastsatt av Stortinget. På dette grunnlag har Reindriftsstyret plikt til å fatte vedtak om frist for forholdsmessig reintallreduksjon. På den bakgrunn påla Landbruks- og matdepartementet Reindriftsstyret å fatte vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon i alle sakene som ble utsatt på møtet 7. februar 2013. Det ble forutsatt at fastsettingen skulle skje i forbindelse med Reindriftsstyrets møte den 26.-27. februar 2013.
Under sitt møte den 26. februar vedtok Reindriftsstyrets flertall, mot Sametingets representanter i styret, tidsfrister for reintallsreduksjon for en rekke distrikter/siidaer i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Reduksjonen første år utgjør om lag 2650 dyr eller ca 1,4 pst. av det totale reintallet i vårflokk i Finnmark. Hele reduksjonen forutsettes gjennomført i løpet av 1 til 3 år, avhengig av hvor mange dyr distriktet skal redusere med. Det begrensede uttaket første år har sammenheng med den korte tiden som er igjen av slaktesesongen 2012/2013.
Arbeidet med reintallstilpasningen har vært utfordrende. Utfordringene har økt i styrke jo nærmere man har kommet tidspunktet der Reindriftsstyret skulle fatte vedtak om frister for forholdsmessige reduksjon. Den siste tids utfordringer har i hovedsak gått ut på at det fra ulikt hold er hevdet at det er begått flere ulovligheter fra myndighetenes side i prosessen med reintallstilpasning. Nedenfor redegjøres det for enkelte av de problemstillinger som er reist.
Reintallstilpasningen og forholdet til folkeretten
Norge er internasjonalt forpliktet til å sikre grunnlaget for den samiske reindriften. Folkerettens regler innebærer et ansvar for å ivareta en bærekraftig ressursbruk, dvs. at Norge har et ansvar for at beitearealene forvaltes og brukes på en bærekraftig måte. Dette særskilte ansvaret for beitearealene er en forutsetning for å oppfylle den folkerettslige plikten myndighetene har til å sikre at den samiske reindriftskulturen kan videreføres i fremtiden. Formålet med reintallstilpasningen er nettopp å sikre beitegrunnlaget for fremtidige generasjoner reindriftsutøvere, og dermed overlevelsen av den samiske reindriftskulturen.
Reintallstilpasningen som gjennomføres etter reindriftsloven innebærer ikke en nektelse av reindriftssamenes rett til å utøve sin reindriftskultur, og innebærer heller ikke at myndighetene nekter noen enkeltutøvere å utøve reindrift.
Reindriftsloven som ble vedtatt av Stortinget i 2007 foreskriver hvordan prosessen med reintallstilpasningen skal foregå. Myndighetene har i sitt arbeid med reintallstilpasningen fulgt loven, og prosessen er lagt opp i henhold til lovens bestemmelser.
Reintallstilpasningen er ikke i strid med folkeretten; tvert i mot skal den bidra til å sikre beitegrunnlaget for fremtidige reindriftsutøvere.
Vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon
Reindriftsstyret har fattet vedtak om frist for forholdmessig reduksjon i tråd med bestemmelsen i reindriftsloven (§ 60 tredje ledd). Eventuelle brudd på disse fristene vil kunne sanksjoneres etter sanksjonsbestemmelsene i loven. Dette forutsettes i første omgang å være i form av økonomiske sanksjoner, som tvangsmulkt mv.
Reintallsvedtakenes lovlighet
Reindriftsmyndighetene har fulgt prosessen med reintallstilpasning i tråd med bestemmelsene i reindriftsloven. Hovedregelen er at reintallet fastsettes ut fra sommersiidaens beiteareal, ikke vinterbeitene, jf. § 60 første ledd. I fastsettelsen er det imidlertid, slik loven krever, tatt hensyn til de øvrige årstidsbeitene, herunder vinterbeitene gjennom anvendelsen av kriteriene for økologisk bærekraftig reintall.
En fastsetting av reintallet for vinterbeitene i Vest-Finnmark ville medført at prosessen med reintallstilpasningen ville tatt lengre tid. Dette har sammenheng med rettighetssituasjonen på vinterbeitene. Riksrevisjonen har i sin forvaltningsrevisjon av bærekraftig reindrift i Finnmark påpekt betydningen av at reintallet fastsettes med bakgrunn i alle årstidsbeitene. Med bakgrunn i tidsaspektet og behovet for en rask reduksjon av reintallet, har Riksrevisjonen sluttet seg til departementets prosess, men påpeker samtidig at neste generasjons bruksregler i større grad må ta hensyn til alle årstidsbeitene.
Reindriftens medvirkning og involvering i reintallstilpasningen
Reindriften har gjennom prosessen vært involvert, slik loven foreskriver, både i fastsettelse av reintall og utarbeidelse av reduksjonsplaner. Det er reindriften som etter loven har ansvaret for at reintallet er i samsvar med det som er fastsatt i bruksreglene. Dersom det faktiske reintallet overstiger antallet fastsatt i bruksreglene, må antall rein reduseres til det overensstemmer med reintallet i bruksreglene.
Loven legger primært opp til økt intern styring ved at sommersiidaen skal utarbeide en reduksjonsplan hvor de selv kan bestemme hvordan reduksjonen ned til det fastsatte reintallet skal skje i sin siida. De kan altså fordele reduksjonen slik de mener er hensiktsmessig, og ta hensyn til de utøverne de vil skjerme, for eksempel unge som er nyetablerte, mindre siidaandeler, familier osv. Reindriften utarbeidet ikke slike reduksjonsplaner innen gitt frist. I en slik situasjon er loven klar på sekundærløsningen for hvordan dette skal følges opp videre ved at det skal foretas en forholdsmessig reduksjon.
Prosentvis reduksjon
En forholdsmessig reduksjon innebærer en prosentvis reduksjon. Størrelsen hver siidaandel må ta av reduksjonen bestemmes derfor av hvor mange rein de i utgangspunktet har. Ved en slik prosentvis reduksjon må siidaandelene som har de største flokkene redusere med flere rein enn de med minst flokker.
Reindriftsstyret har vedtatt frister for en forholdsmessig reduksjon av reintallet. I de siidaer som må redusere sitt reintall, har hver siidaandel fått fastsatt en frist for reduksjon av sin flokk. De som må redusere mest i forhold til dagens reintall har fått en frist på tre år til å gjennomføre reduksjonen. I år begynner de med å ta 5 pst. av sin reduksjon, neste år 45 pst. og siste året 50 pst.
Forholdsmessig reduksjon og tidligere reintallsvedtak
Det har blitt hevdet at reineire som har fulgt tidligere reintallsvedtak straffes, og at reineiere som har økt reintallet tjener på vedtak om forholdsmessig reduksjon. Det har imidlertid ikke vært fastsatt et øvre reintall for enkeltutøvere etter forrige reindriftslov, kun for sommerbeitedistrikt. De sommersiidaer som nå skal redusere reintallet, samsvarer i all hovedsak med de sommerbeitedistriktene som hadde for høyt reintall etter tidligere vedtak.
Videre har mange andeler tilpasset seg en tidligere øvre grense for å motta tilskudd over reindriftavtalen på 600 dyr. Reindriftsavtalens virkemidler skulle også virke inntektsutjevnende, og partene anså det ikke hensiktsmessig å la de med mer enn 600 rein motta tilskudd over reindriftsavtalen. Det må her understrekes at denne øvre grensen for tilskudd ikke var fastsatt etter bestemmelsen om øvre reintall, eller på annen måte hjemlet i reindriftsloven.
En undersøkelse viser at siden 2005 er det først og fremst reineiere som er i fast jobb, og som har rein under en annens siidaandel, som har økt reintallet. Det viser seg at dersom disse i gjennomsnitt reduserer sine flokker ned til 10 dyr hver, vil de stå for 82 pst. av nødvendig reduksjon i Øst-Finnmark og 74 pst. i Vest-Finnmark, jf. rapport fra partssammensatt arbeidsgruppe som har utredet konsekvenser og tiltak for reintallsreduksjon, avlevert november 2012.
Fremtidige inntekter ved et lavere reintall
I de distriktene som skal redusere reintallet er produksjonen i dag svært lav på grunn av lave vekter, liten kalvetilgang og høye tap. Dagens situasjon med lav produksjon og lave inntekter gjør at mange reindriftsfamilier med dagens reintall er avhengige av inntekter utenfor næringen. Forskning viser at denne lave produksjonen i stor grad skyldes de høye reintetthetene, og at potensialet for å øke produksjon med et lavere reintall er stort. En reintallstilpasning i tråd med Reindriftsstyrets fastsatte reintall, vil raskt bidra til en økt produksjon og bedre inntekt for alle reindriftsutøvere, også for de små. Det vises til kapittel 4.3 for nærmere omtale.
Virkemidler for de som velger å gå ut av næringen
Under reindriftsavtaleforhandlingene ble virkemidler for de som velger å gå ut av næringen drøftet. Til grunn for disse drøftingene forelå rapporten fra en arbeidsgruppe som har utredet konsekvenser og tiltak for reintallsreduksjonen. En av arbeidsgruppens konklusjoner var at det i dag finnes virkemidler som kan benyttes overfor de reineierne som ønsker å avvikle sin reindrift, men at de må tas i bruk og tilpasses målgruppen. Avtalepartene var enige om at de som ønsker seg ut av næringen, bør kunne nyttiggjøre seg av eksisterende virkemiddelordninger. Departementet vil følge dette opp snarest med Arbeidsdepartementet. Under årets forhandlinger om reindriftsavtalen ble for øvrig partene enige om å senke aldersgrensen for tidligpensjon i reindriften fra 62 til 57 år.
4.3 Muligheter til økt inntjening i Indre Finnmark med redusert tetthet av rein
Et tilpasset reintall er en forutsetning for en økonomisk bærekraftig reindrift, og en bærekraftig utvikling av næringen. Departementet vil påpeke at enkelte distrikt har betydelige muligheter til å øke sine produksjonsinntekter ved å redusere reintettheten. Dette gjelder i hovedsak i Indre Finnmark hvor tettheten av rein er høyest, men også i enkelte andre reinbeiteområder med lavere tetthet. Reintetthet er dermed en sentral faktor også når man vurderer hvor mange utøvere det er rom for i næringen.
Det er meget stor variasjon mellom reinbeitedistrikter i Finnmark når det gjelder reintetthet på de respektive årstidsbeitene. Reintetthet på sommerbeitearealer kan variere fra 3-5 rein per km2 i vårflokk, og helt opp til 15 rein per km2 i enkelte distrikt i Vest-Finnmark. Likeledes varierer tap, kalvetilgang, slaktevekter, pris betalt per kg kjøtt til reineier fra slakteri, slaktestrategi og samlet økonomisk inntjening m.m. mellom sommerbeitedistrikter. Dette kan langt på vei forklares av denne variasjonen i tetthet på sommerbeitene, selv om situasjonen på de andre årstidsbeitene også begrenser den årlige avkastningen.
I enkelte distrikt sør for Finnmark er vinterbeitene en særlig knapphetsfaktor for produksjon. I disse distriktene ligger tetthet av rein betydelig lavere enn i Finnmark. Selv om slaktevekter i gjennomsnitt ligger noe høyere enn i Finnmark, er produksjonen svært lav. Videre er dyrene særlig sårbare for rovvilt og vanskelige værforhold om vinteren.
Det er vanskelig å skille ut hvordan tilgang på vinterbeite, værforhold, klima og rovvilt hver for seg påvirker produksjonen i disse distriktene. Ny forskning tyder likevel på at et økt slakteuttak vil kunne forbedre produksjonen på sikt også i disse distriktene.
Sammenligner man andel slaktet kalv i forhold til antall simler i vårflokk, får man et godt mål på en reinflokks produksjonsevne i forhold til økonomisk og økologisk bærekraft. Data fra Finnmark de siste ti årene viser at i distrikt med en stabil lav reintetthet (under 5 rein pr km2), høye slaktevekter og en produksjonsrettet drift, ligger slakteprosent av kalv i forhold til vårflokken av simler rundt 60-80 %. Distrikt som derimot har en meget høy reintetthet (opp mot 15 dyr per km2) har til sammenligning et slakteuttak av kalv på kun 12-30 % av simleflokken. Denne gruppen har også de største årlige tapene av kalv, noe som i stor grad er knyttet til dyrenes dårlige kondisjon. Det er gjennom forskning slått fast at disse tapstallene for Vest-Finnmark og Karasjok vest i hovedsak skyldes negative effekter av et for høyt reintall, og ikke rovvilttap som direkte årsak, jf. blant annet NINA rapport 821 2012 «Rovvilt og reindrift – Kunnskapsstatus i Finnmark».
Når det gjelder økonomisk inntjening i forhold til antall slaktedyr levert til slakteri, er det meget stor variasjon som følge av variasjon i slaktevekt, og variasjon i pris betalt per kg. En reinflokk i øvre tetthetsspenn må på grunn av høye tap være over dobbelt så stor for å levere et likt antall kalv til slakteri sammenlignet med en reinflokk i lavere tetthetsspenn. Videre er hver kalv i flokker i øvre tetthetsspenn betydelig lettere.
Slakterimarkedet etterspør rein av god kvalitet, og dette gjør seg også gjeldende for hvor mye reineier får betalt per kg ved levering til slakteri. Som eksempel kan nevnes at slakterier i Finnmark betaler en kilospris for kalv som veier 14 - 15,0 kg som utgjør mellom 50-70% av hva som betales for kalv som veier over 19,0 kg. Dette medfører videre at verdien av en kalv som er 14,0-15,0 kg gjerne bare er 40 % av verdien til en kalv som veier over 19,0 kg. På denne måten kan den økonomiske verdien av en kalv økes betydelig ved å redusere reintallet i reinbeitedistrikter som i dag ikke har en økologisk bærekraftig bruk av tilgjengelige beiteområder.
En reduksjon i reintall og høyere slakteuttak i de aktuelle reinbeitedistriktene vil etter departementets vurderinger medføre forbedringer i følgende hovedfaktorer:
Økning i andel merket kalv om høsten.
Økning i gjennomsnittlig slaktevekt for alle dyrekategorier.
Økning i pris fra slakteri til reineier ved salg av rein til slakting.
En reduksjon i reintall vil for de aktuelle reinbeitedistriktene etter departementets vurdering medføre forbedret drift gjennom:
Reduserte driftskostnader knyttet til gjeting.
Reduserte kostnader knyttet til tilleggsfôring.
Reduksjoner i tap av rein.
Det er også viktig å ta hensyn til situasjonen for de reinbeitedistriktene som har et balansert reintall på sine beiteområder, men som ikke får utnyttet potensialet for produksjon og inntjening fullt ut. Et lavere reintall i flyttesystemene totalt sett ville også medført en bedre kalvetilgang for disse distriktene, og mulighet for økt uttak av slaktedyr. I enkelte tilfeller er det mulig å anta et potensial for 40 pst. økning i antall slaktedyr når reintallstilpasningen er gjennomført.
Departementet vil understreke alvoret i situasjonen i de områdene av Finnmark der ca 40 pst. av denne årlige tilveksten blir tapt som følge av årsaker knyttet til den høye reintettheten. En fortsettelse av dette utviklingsløpet bidrar verken til en økologisk eller økonomisk bærekraftig utvikling av næringen.
4.4 Markedsforhold
4.4.1 Innledning
Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden fra vidde til bord. Et velfungerende marked vil også være viktig for reineiernes oppfølging av bruksreglenes krav til reduksjon av reintallet.
Etter ønske fra næringen ble avtalepartene i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.
Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som er høstet har det imidlertid vist seg at det kan være behov for et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.
4.4.2 Slakting og omsetning av reinkjøtt
Vårflokken har de siste årene bestått av om lag 250 000 rein. Sammensetningen av denne flokken er om lag 74 pst. simler, 20 pst. fjorårskalv og 6 pst. okser. Det gjennomsnittlige slakteuttaket på landsbasis er 33% av vårflokken. Gjennomsnittlig slakteuttak de siste fem årene er på ca 85 000 rein. Med en gjennomsnittsvekt på 22,5 kilo, gir dette et slaktekvantum på 1900 tonn. Av dette kvantumet slakter reineierne årlig 300 tonn for privat forbruk og omsetning i nærmarkedet.
Hvert år går nesten 1600 tonn av slaktet gjennom vel 20 registrerte slakterier i Norge. I et normalår sendes det rundt 1100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad.
Departementet vil påpeke at reinkjøttet har flere fortrinn i konkurransen om forbrukerne. Reinkjøttet er smaken av vidda fordi dyrene beiter i villmark, følger årstidsvariasjonene og preges av omgivelsene. Men reinkjøttet er også smaken av kultur, forankret i århundrelange tradisjoner og en livsform som er tilpasset dyrenes behov. Reinkjøttet har en historie, og det er produsert under harde, men naturlige forhold – på naturens egne premisser. Det er derfor Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt benytter begrepet ”helten på vidda” i sin markedsføring av reinsdyrkjøtt som det smaksrike og møre kjøttet.
Markedsutvalgets arbeid underbygges av bl.a. undersøkelser gjennomført i regi av MatPrat som viser at rein er det kjøttslaget flest nordmenn synes er mest smakfullt. Samtidig viser forskning at reinkjøttet er noe av det sunneste du kan spise. Reinkjøttet har det høyeste innholdet av antioksidanter, og fettet inneholder sunne fettsyrer.
Markedet for reinsdyrkjøtt har siden sist sommer hatt en positiv utvikling. Utover et aktivt arbeid fra Markedsutvalget for å gjenskape tilliten til reinsdyrkjøttet i markedet, har aktørene i verdikjeden arbeidet aktivt for å heve kjøttet opp til eliteklassen når det gjelder matspesialiteter. En større andel av reinkjøttet har nå gått over fra frysedisker til fordel for ferskvaredisken. Kvaliteten på reinproduktene har økt. Dette gjelder både de enkelte stykningsdelene og selve presentasjonen av produktene i butikk. I tillegg har reindriften og reinsdyrkjøttet fått mye positiv oppmerksomhet gjennom ”Det norske Måltid” og NRKs nye serie de ”Åtte årstider”.
Imidlertid foreligger det etter departementets vurdering fortsatt et betydelig verdiskapingspotensiale for reinkjøtt. I arbeidet med å få realisert dette verdiskapingspotensialet vil Reinprogrammet være sentralt. Fremover vil det bl.a. være viktig å styrke reinkjøttbedriftene slik at både stabiliteten og volumet i leveransene øker. Samtidig må høy kvalitet fortsatt stå sentralt, og det må etableres bedre distribusjonsløsninger for å sikre at reinkjøttet kommer ut til de betalingsvillige markedene. Reinkjøttbransjen må styrke sin markedskompetanse. Det må gjennomføres markedsanalyser i de markedene man ønsker å etablere seg i, og hvilke produkter som etterspørres. Dette er avgjørende kunnskap for å overleve i et presset marked.
Nøkkelen for å lykkes i dette arbeidet er samarbeid. Reinkjøttbransjen må sette seg som mål og samarbeide der de kan – og konkurrere der de må. Gjennom økt samarbeid i verdikjeden vil man kunne få et mer effektivt arbeid i forhold til å styrke bl.a. markedskanaler, produktutvikling og salg. Dette vil også kunne påvirke prisnivået for reinkjøtt positivt.
Departementet vil understreke at reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. I dette ligger det store muligheter for økt verdiskaping. Departementet ser det som viktig at det legges til rette for at hele verdikjeden fra vidde til bord, gjennom samarbeid, får utnyttet dette potensialet.
4.4.3 Oppfølging av reguleringslageret
I løpet av høsten 2010 ble avtalepartene enige om å etablere en midlertidig reguleringsordning fram til 31. mars 2011. Bakgrunnen for enigheten var å legge til rette for at reineierne fikk slaktet, og slik forhindre at flere reindriftsfamilier kom i en vanskelig økonomisk situasjon. Tiltaket fungerte etter hensikten, og ved utgangen av reguleringsperioden lå det totalt 513 tonn på lager.
Partene var enige om at kostnadene til reguleringsordningen ble finansiert innenfor reindriftsavtalens rammer, jf. kap. 1151 post 51 ”Reindriftens utviklingsfond”. I 2010 ble det satt av 2,8 mill. kroner til ordningen. I forbindelse med Stortingets behandling av proposisjonen om Reindriftsoppgjøret 2011/2012, ble det bevilget en økning på Reindriftsavtalen 2010/2011 med 7,0 mill. kroner. Det var forutsatt at bevilgningen skulle dekke utgiftene til oppfølging av reguleringslageret. Videre ble det omdisponert 9,5 mill. kroner i forbindelse med Stortingets behandling av reindriftsavtalen 2012/2013. Dette innebærer at det foreløpig er avsatt 19,3 mill. kroner til reguleringslageret.
I Prop. 84 S (2010-2011) Reindriftsoppgjøret 2011/2012, og endringer i statsbudsjettet for 2011 m.m. redegjorde departementet for hva som var årsaken til etableringen av reguleringslageret, samt forslag om hvordan reguleringslageret burde avvikles. I den forbindelse vises det til proposisjonens kapittel 4.4, samt forslag til romertallsvedtak nummer tre.
Den 7. juni 2011 behandlet Stortinget Reindriftsoppgjøret 2011/2012. Stortingets flertall bifalt forslaget til reindriftsoppgjør, herunder forslaget til opplegg for avvikling av reguleringslageret.
I samsvar med forslaget ble det lagt opp til en trinnvis avvikling av reguleringslageret. Nortura SA fikk føringer om at gitte retningslinjer for markedsregulering av kjøtt av storfe, fastsatt av Omsetningsrådet 23. juni 2009 med hjemmel i omsetningsloven, skulle benyttes så langt de passet. Videre at salget fra reguleringslageret skulle gjennomføres på åpne og konkurransenøytrale vilkår. Det ble åpnet for salg fra lageret den 20. juni 2011. Dette salget hadde som hovedformål å gi et tydelig signal om et mulig prisbilde for kommende slaktesesong, og dermed gi aktørene muligheter til å tilpasse sine planer. Totalt ble det åpnet for salg av 120 tonn fra lageret. Prisen for hel voksen rein og kalv av beste klasse, ble satt til henholdsvis 61,- og 60,- kroner per kilo.
I løpet av august måned meddelte departementet til Nortura SA at det ikke ville bli gjort endringer verken i de priser eller kvantum som ble frigjort for salg fra reguleringslageret i juni. Bakgrunnen for dette var at man registrerte en betydelig økning i salget av reinkjøtt gjennom sommermånedene, samt at man ikke ønsket å forstyrre markedet ved inngangen til ny slaktesesong ved å frigjøre ytterligere kvantum for salg fra reguleringslageret.
Per 1. mars 2012 var lageret på 417 tonn, fordelt med 118 tonn voksen rein, 173 tonn kalv, 37 tonn småkjøtt og 89 tonn finnbiff. For å stimulere til en rask avvikling av lageret og legge til rette for at reinkjøttbedriftene kunne arbeide for økt salg gjennom våren, valgte departementet i slutten av slaktesesongen 2011/2012 å sette et frysefradrag på 5 kroner per kilo for hel rein. Videre ble det satt et frysefradrag på 5 kroner per kilo for småkjøttet og skavråstoffet i juli 2012.
Disse frysefradragene bidro til at reguleringslageret ble tømt. Påløpte kostnader med reguleringslageret dekkes av tidligere avsetninger, samt en omdisponering av tidligere mindreforbruk på kapittel 1151.
4.5 Reinprogrammet
I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2012/2013 ble avtalepartene enige om å avvikle Verdiskapingsprogrammet for rein (VSP-rein), og etablere et nytt program tilsvarende Lokalmatprogrammet. Det nye programmet er gitt navnet Reinprogrammet. Reinprogrammet skal særlig sikre ivaretakelsen av VSP-rein sine kunders utfordringer. Samtidig skal reiselivsbasert næringsutvikling i reindriften, samt samarbeidstiltak mellom reindriften og foredlingsbedrifter inngå i programmet.
Med bakgrunn i de siste års utvikling i reinkjøttmarkedet samt statusen hos VSP-rein sine kunder, er det avgjørende viktig at disse bedriftene i det videre gis en særskilt og individuell oppfølging. Dette gjelder særlig i forhold til kompetanseheving og veiledning knyttet til forretningsdrift, markedskompetanse, nettverksbygging og produktutvikling. Samtlige av disse områdene er av avgjørende betydning for å sikre videre drift og en videreutvikling av bedriftene. I tillegg er det viktig at det stimuleres til samarbeid med andre småskalaprodusenter både innenfor og utenfor reinkjøttbransjen om distribusjon og salg i butikk og horeca markedet. I den forbindelse vil det være viktig å få utarbeidet gode markedsplaner for produsentene for å finne ut hvilke varer som kan selges i butikk, horeca markedet eller gjennom andre arenaer for salg av lokalproduserte varer. Det sentrale er å få utviklet produkter som forbrukeren vil ha, og kanalisere disse til riktige markeder.
Det foreligger også mulighet for å utvide reindriftens inntektsgrunnlag gjennom reiselivsbasert næringsvirksomhet. Reinprogrammet skal styrke satsingen innenfor dette området. Dette må sees i sammenheng med Innovasjon Norges generelle tjenester og Sametingets ordninger.
VSP-rein utelukket i utgangspunktet de bedriftene som ikke er eid av reineiere. Reinprogrammet skal legge til rette for samarbeidstiltak mellom disse bedriftene og reineierne, samt mellom disse bedriftene og de reineiereide bedriftene.
Når det gjelder de økonomiske rammene for programmet, besluttes disse gjennom de årlige forhandlingene om reindriftsavtalen. Tilsvarende som for VSP-rein er det ikke fastsatt noen tidshorisont for Reinprogrammet.
Hovedmålet for Reinprogrammet er å oppnå mer verdiskaping innen produksjon, kommersialisering og salg av reinkjøtt og biprodukter fra rein. Målgruppen for Reinprogrammet er:
Reineiereide foredlingsbedrifter med hovedmål å utvikle matspesialiteter basert på reinkjøtt.
Reineiere som samarbeider med foredlingsbedrifter der råvarene går til produksjon av matspesialiteter.
Foredlingsbedrifter og forpliktende produsentsammenslutninger med hovedmål å utvikle matspesialiteter basert på reinkjøtt.
Reineiere som ønsker å starte eller utvikle sin virksomhet knyttet til bruk av reinens biprodukter.
Reineiere som ønsker å starte eller utvikle sin virksomhet knyttet til reiseliv hvor matelementet er sentralt.
Satsingen skal komme reindriftsutøverne til gode. Det betyr at støtte til videreforedlingsbedrifter skal ha en økonomisk effekt for reindriften, enten i form av økt pris eller økt salgsvolum. I særskilte tilfeller kan det også gis støtte til nyetableringer.
Innovasjon i bedriftene skal bidra til markedsbasert og lønnsom næringsutvikling. Reinprogrammet skal vektlegge utvikling og kommersialisering av produkter, prosesser og tjenester som skaper økte verdier for bedriftene. Reinprogrammet kan tilføre bedriftene kompetanse og finansielle ressurser på de områdene de trenger hjelp. Spesielt vil det bli lagt stor vekt på å tilføre bedriftene kompetanse innenfor forretningsdrift, herunder kompetanse om marked og markedsarbeid. Midlene kan bl.a. brukes til vekst og utvikling av markeder, produktkonsepter, nettverksbygging, produsentsammenslutninger, samt distribusjons- og salgsløsninger.
Reinprogrammet består av ulike finansieringsordninger til bedrifter, produsenter og produsentsammenslutninger som ønsker å vokse eller utvikle produkter som kunden er villig til å betale mer for. Programmet er organisert i følgende ordninger:
Bedriftsutvikling.
Kompetansetiltak.
Felles omdømme- og markedsføringstiltak.
Reinprogrammet koordineres av Innovasjon Norge på bakgrunn av oppdragsbrev fra Landbruks- og matdepartementet. Det legges stor vekt på nasjonal forankring av programmet. Videre legges det stor vekt på koordinering og samarbeid med lokalmat- og reiselivssatsingen i Innovasjon Norge for øvrig.
Utviklingsprogrammet ledes av en Styringsgruppe oppnevnt av LMD og består av 5 medlemmer:
2 representanter fra Landbruks- og matdepartementet
2 representanter fra NRL
1 representant fra Sametinget
Styringsgruppen og dets varamedlemmer er oppnevnt for 3 år. NRL leder styringsgruppen.
4.6 Sikring av reindriftens arealer
Tilgang til arealer er en forutsetning for at næringen skal kunne fortsette med den nomadiske driftsformen. Denne driftsformen danner basisen for en økologisk bærekraftig beiteutnyttelse, og departementet vil derfor fortsatt prioritere innsatsen på dette området.
Reindriften er særlig sårbar for negative påvirkninger som reduserer størrelsen eller kvaliteten på beitelandet, eller som på andre måter forstyrrer reinens utnyttelse av arealene. Næringen påvirker også sitt eget beitegrunnlag, hovedsakelig som grad av beitebelastningen, motorisert ferdsel på barmark og ulike gjerdesystemer.
Annen menneskelig aktivitet kommer imidlertid i tillegg til næringens egen påvirkning og den naturlige forstyrrelsen fra rovvilt og insekter som reinen alltid har måttet leve med. De energimessige marginene er til tider så små at nevnte tilleggsforstyrrelser kan få alvorlige konsekvenser for dyrenes kondisjon. Reinen svekkes gjennom økt energiforbruk og/eller redusert fórinntak. Dette som følge av tap av beiteland, økt aktivitet, redusert beitetid eller større beitekonkurranse i gjenværende, uforstyrrede områder og eller/ikke optimal beitebruk.
I flere lover er det nå etablert en rekke nye verktøy som legger til rette for å følge opp nasjonale mål om å sikre det materielle grunnlaget for den samiske reindriften. Fremover vil det være sentralt at disse verktøyene blir aktivt tatt i bruk. Ved bruk av virkemidlene er det helt avgjørende at de ulike aktørene får en felles virkelighetsforståelse, og som gir grunnlag for god samhandling og gode løsninger. Dette krever et høyt kunnskapsnivå hos politikere og myndigheter når det gjelder reindriftens rett til arealer og bruken av disse. Departementet vil videreføre arbeidet med å informere om reindriftens arealbruk og rettigheter.
Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at loven blir brukt for å sikre en tilfredsstillende arealforvaltning innenfor hele distriktets areal. Dette for å skape den nødvendige forutsigbarheten for distriktet, samt muliggjøre en samlet vurdering av ulike tiltak innenfor distriktets grenser. Helhetlige planer vil også være mindre arbeidsbelastende for distriktet ved at de slipper å forholde seg til delplaner.
Plan- og bygningsloven gjør det også mulig å få utarbeidet planretningslinjer/planbestemmelser for de arealene som er av særlig viktighet for en bærekraftig reindrift. Landbruks- og matdepartementet er i oppstartsfasen sammen med Miljøverndepartementet i arbeidet med å få etablert planretningslinjer/planbestemmelser for reindriftsområdene. Departementet vil legge til rette for at bl.a. NRL blir en aktiv samarbeidspartner i dette arbeidet.
Departementet foreslo i Meld. St. 9 (2011-2012) å gi jordskifteretten kompetanse til også å avklare interne rettighetsforhold i reindriften ved rettsutgreiing.
Etter departementets vurdering forelå det muligheter til å fremme et slikt lovforslag for Stortinget allerede våren 2013 for å gi jordskifteretten kompetanse til å kunne gjennomføre rettsutgreiingsaker internt i reindriften. Imidlertid ønsket verken Sametinget eller NRL å gjennomføre denne endringen nå. Bakgrunnen for dette var at de ønsket en større gjennomgang av bruken av jordskifteretten knyttet til interne forhold i reindriften. Sentralt ved en slik gjennomgang var hvordan man skal øke jordskifterettens reindriftskunnskap. Departementet slutter seg til viktigheten av at jordskifteretten har tilstrekkelig reindriftskunnskap dersom den skal gis kompetanse til å avgjøre interne forhold i reindriften. På den annen side er det departementets syn at en rettsutgreiing for å avklare rettighetsforholdene mellom siidaer ikke skiller seg vesentlig fra de rettsutgreiinger som jordskifteretten gjennomfører i dag. På tross av dette forholdet har departementet etter en helhetsvurdering valgt å imøtekomme Sametinget og NRL, og ikke fremme nevnte endringer på nåværende tidspunkt.
I det videre vil departementet arbeide for å sikre at NRL blir konsultert i arealsaker på lik linje med Sametinget. I tillegg vil departementet ta initiativ til at det foretas en gjennomgang av mulige utfordringer for reindriftens arealtilgang og drift som følge av de verneplanene som er gjennomført de siste årene. I tillegg vil det også framover være sentralt at forskningsprosjekter som gir mer kunnskap om ulike tiltaks innvirkning på reindriften, blir prioritert.
4.7 Tap av rein grunnet rovvilt
Reindriften i hele landet har hatt økende tap det siste tiåret, og i samme periode har det vært en økning i rovviltbestandene. I 2011 meldte reindriften i alt 75 000 dyr tapt, av disse ble 19 500 erstattet som tap til rovvilt. Rovvilt utgjør således en betydelig del av tapet. Andre årsaker til tap av rein er påkjørsler, sykdom, ulykker og sult. Av det totale tapet reindriften oppgir gjennom melding om reindrift, utgjør om lag 80 - 90 pst. tap til rovvilt.
Reinen er særlig sårbar for tap til rovdyr på senvinteren og i kalvingsperioden om våren, det er derfor et forvaltningsmål å beskytte reinens kalvingsområder mot yngling av rovvilt. Rein i dårlig kondisjon er særlig tapsutsatt, og nyere forskning viser at dårlig beitetilgang på grunn av ugunstig værforhold eller for høyt reintall øker tapene betraktelig. Tapsrisiko generelt forklares av driftsformen med helårs beiting i ofte utilgjengelig og uoversiktlig terreng, noe som også gjør det svært vanskelig å finne rein som er tatt av rovvilt. Det har over tid vært en økning i erstatningsutbetalinger for rein tapt til rovvilt. Dokumentasjonsgraden er svært lav i reindriften ved at om lag 5 pst. av erstattet tap er dokumentert.
Erstatningsutbetalingene blir skjønnsmessig beregnet ut i fra dokumentert tap vurdert opp mot tapsrisiko. Dette medfører at utbetalingene varierer mellom de ulike reinbeiteområdene, og kan bidra til et økt konfliktnivå mellom næring og myndigheter. Det ble etablert en arbeidsgruppe i 2010 til å utrede om dagens erstatningsordning for tap av tamrein til rovvilt burde legges om, og eventuelt hvordan det skulle gjøres. Gruppen har avlevert en rapport våren 2011 der de anbefaler en trinnvis omlegging til en risikobasert erstatningsordning. Det er blant annet behov for mer kunnskap om rovvilt i de ulike områdene og andre tapsårsaker i reindriften. Miljøverndepartementet følger opp arbeidsgruppens rapport.
Jerv, gaupe og kongeørn er de største skadevolderne i reindriften. Rovviltforliket av juni 2011 sier rovviltforvaltningen skal skje på en slik måte at antallet ynglinger holdes så nær bestandsmålet som mulig, og at forvaltningen iverksetter de tiltak som er nødvendige i tråd med forliket. Hovedvirkemidlene i bestandsreguleringen av disse artene er lisensfelling og kvotejakt. Ved ekstraordinært uttak og skadefelling brukes egne fellingslag og Statens naturoppsyn.
Utviklingen det siste tiåret med økende og til dels svært høye tap i deler av de sørsamiske områdene er særlig bekymringsfull. Studier av produksjon og tap i reindriften sør for Finnmark viser at i kystnære områder er vinterbeitene en særlig knapphetsfaktor for produksjon. I disse distriktene ligger tetthet av rein betydelig lavere enn i Finnmark. Selv om slaktevekter i gjennomsnitt ligger noe høyere enn gjennomsnittet i Finnmark er produksjonen svært lav, dyrene er særlig sårbare for vanskelige værforhold om vinteren og rovvilt. Det er til dels vanskelig å skille ut hvordan tilgang på vinterbeite, værforhold og klima og rovvilt hver for seg påvirker produksjonen i disse områdene. Mye tyder likevel på at et økt slakteuttak vil kunne redusere tap i disse områdene. Det er en kjensgjerning at rovvilt er en stor utfordring for reindriften i disse områdene, og det er behov for en særskilt oppfølging for å sikre næringsgrunnlaget. Miljøverndepartementet har iverksatt et eget prosjekt for å studere tapsårsaker i Nord-Trøndelag.
4.8 Konvensjonen mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder med mer
Reindriftssamenes flyttinger mellom årstidsbeitene har pågått i århundrer og lenge uten hinder av nasjonalstatsgrensene. Etter at Finland kom under russisk herredømme på begynnelsen av 1800-tallet, ble grensen mot Norge stengt i 1852.
Strekningen langs den norsk/finske grensen danner få naturlige hindringer for rein. Uten effektive sperringer vil rein fra de to landene krysse grensen med de ulemper dette vil medføre.
Den første konvensjonen som regulerer dette forholdet er fra 1922. Deretter fulgte konvensjonen av 1952. Gjeldende konvensjon ble undertegnet i Helsingfors 3. juni 1981.
Gjeldende konvensjon avviker i substans ikke vesentlig fra 1952- konvensjonen. Gjerdetraseene ble noe endret, og enkelte steder ble det åpnet for en noe større gjerdeavstand fra riksgrensen. I tillegg ble fremgangsmåten ved tilbakeføring av rein som har krysset grensen forenklet. Det er oppført gjerder sammenhengende langs riksgrensen, unntatt strekningen Angeli til Riksrøys 343, en distanse på vel 200 kilometer.
Konvensjonen av 1981 er gjort til norsk lov, jf. lov i henhold til konvensjon av 3. juni 1981 mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer over grensen mellom de to riker, av 11. mars 1983.
Under konvensjonens funksjonstid har det vært problemer med rein som har trukket over grensen. Dette har medført skader på jordbruksarealer og sammenblandinger med andre reinflokker. De siste årene har det vært flere tilfeller hvor norsk rein har krysset grensen og gjort skade på jordbruksarealer på finsk side i Tanadalen. Dette har medført betydelige erstatningsutbetalinger over LMD sitt budsjett.
Årsakene til at reinen trekker over grensen er flere. Her kan det vises til manglende gjerde mellom Angeli til Riksrøys 343, et for høyt reintall i enkelte distrikter, endrede driftsforhold, samt klimatiske forhold som innebærer et endret trekk på reinen.
Mange av de problemene som man har knyttet til rein som trekker over grensen, viser at dagens grensegjerdekonvensjon ikke fungerer tilfredsstillende.
I medhold av konvensjonen er det oppnevnt en norsk/finsk reingjerdekommisjon på fire medlemmer som har ansvaret for å overvåke bygging og vedlikehold av gjerdestrekningene. Denne kommisjonen fremmet høsten 2007 forslag om at det gjennomføres en revisjon av konvensjonen. Konkret har kommisjonen fremmet forslag om at det oppføres et konvensjonsgjerde på norsk side også i det område hvor det i dag ikke er et gjerde. Videre at det utarbeides nye og mer funksjonelle og smidige erstatningsordninger i de tilfeller rein krysser grensen og gjør skade, samt at det gjennomføres en gjennomgang av samtlige gjerdestrekninger.
Etter kontakt med finske myndigheter startet man vinteren 2012 forhandlinger om en revisjon av gjeldende konvensjon. Den norske forhandlingsdelegasjonen ledes av Landbruks- og matdepartementet. I tillegg er Utenriksdepartementet, reindriftsnæringen, politimyndigheten, Statens reindriftsforvaltning og Fylkesmannen i Finnmark representert i den norske forhandlingsdelegasjonen.
Forhandlingene har tatt lengre tid enn først antatt. Dette skyldes flere forhold, men behovet for gjennomføring av utredninger knyttet til konsekvenser ved bygging av nye gjerder har vært sentralt.
Det tas sikte på at forhandlingene er avsluttet i løpet av våren/sommeren 2013.
4.9 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige
Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon ble det i 1997 nedsatt en norsk-svensk reinbeitekommisjon som avgav sin innstilling i mai 2001.
På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.
Under forhandlingene klarte ikke partene å komme til enighet, og kom heller ikke til enighet om ytterligere forlengelse av 1972-konvensjonen. Da denne opphørte å gjelde 1. mai 2005, inntok man på svensk side det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. Stortinget vedtok 17. juni 2005, jf Ot.prp. nr. 75 (2004-2005), endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side i påvente av en ny konvensjon. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften etter 1. mai 2005 har vært forskjellig i de to land.
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005 og sluttført i februar 2009. Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder.
En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og landsbygdsminister Eskil Erlandsson undertegnetkonvensjonen 7. oktober 2009. Gjennom undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse. Konvensjonen har deretter vært på høring i begge land, og høringen ble avsluttet rundt årsskiftet 2010/2011. Det har også vært konsultasjoner om saken både med Sametinget og NRL i april 2009.
Det var nye konsultasjoner med Sametinget 6. april 2011. Deretter mottok landbruks- og matministeren og den svenske landsbygdsministeren felles henvendelse ved brev av 6. mai 2011 fra sametingspresidentene i de to land vedrørende et møte mellom de to ministrene, de to sametingspresidentene og lederne i NRL og SSR.
Det ble 21. september 2012 avholdt møte i Stockholm mellom landsbygdsminister Eskil Erlandsson, landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum, sametingene i de to land, og Norske Reindriftsamers Landsforbund og Svenske Samers Riksforbund.
Det ble her bestemt at sametingene i Norge og Sverige og reindriftens organisasjoner i begge land skal arbeide videre for å komme til enighet om en ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon, slik at den kan bli ratifisert og iverksatt. Det norske Sametinget skulle ha ansvaret for å lede prosessen. Det ble satt en frist på ett år for dette arbeidet.
Dersom dette arbeidet ikke leder frem til noen enighet, er ansvarlige myndigheter i begge land innstilt på å sluttføre prosessen gjennom ratifikasjon og ikrafttredelse av det forhandlingsresultatet som forelå i 2009. Norge og Sverige har nå vært uten en konvensjon om grenseoverskridende reindrift siden 2005, en situasjon som er svært uheldig for reindriften i begge land.
I og med at ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, innebærer Reindriftsavtalen 2013/2014 forslag om å omdisponere 1,6 mill. kroner til fôring og andre tiltak fra kapittel 1147 post 71 til kapittel 1151 post 51 i 2013.