3 Forslag til gjennomføring av direktiv 2011/15/EU – endringer i havne- og farvannsloven
3.1 Gjeldende rett
Adgangen til å iverksette tiltak overfor fartøy i fare er regulert i havne- og farvannsloven § 38. Det fremgår her at de som kan pålegges å iverksette tiltak er «eieren, rederen eller føreren av fartøy som har grunnstøtt eller sunket, eller som av andre grunner har havarert eller er i fare for å havarere, eller som på annen måte truer sikkerheten i farvannet». Slepebåt- og hjelpemannskap er ikke nevnt i lovteksten og faller heller ikke inn under en naturlig tolkning av ordlyden.
Myndigheten er i bestemmelsen lagt til departementet, men er delegert til Kystverket i henhold til delegeringsvedtak av 4. desember 2009 nr. 1459.
I forarbeidene, Ot.prp. nr. 75 (2007-2008) s. 84, står det at bestemmelsen er ment å gi en «tydelig hjemmel for kyststaten til å gripe inn i fare- og havarisituasjoner for å sikre et fartøy». Videre er bestemmelsen «et viktig virkemiddel for raskt å få satt i verk nødvendige tiltak for å hindre skader og for å begrense skadevirkningene av et havari». I den videre omtalen av bestemmelsen fremgår det at § 38 er ment brukt i «de situasjoner hvor fartøyet ikke iverksetter tilfredsstillende tiltak på egen hånd, eller det ikke er tilstrekkelig tid for fartøyet til å gjennomføre egne tiltak».
3.2 Direktivets krav
Endringen i direktivet består i at vedlegg IV har fått et nytt avsnitt. Den aktuelle teksten lyder som følgende:
«Dersom et skip berges i henhold til en bergings- eller redningsavtale, kan de tiltak som er truffet av vedkommende myndigheter i en medlemsstat i henhold til bokstav a) og d), også omfatte de involverte hjelpe-, rednings- og bergingstjenestene.»
I bokstavene a og d er det opplistet hvilke tiltak og pålegg en medlemsstat skal kunne iverksette. I nærmere angitte situasjoner kan den kompetente myndigheten i medlemsstaten, innenfor rammene av folkeretten:
Gi påbud om skipets bevegelser
Pålegge kapteinen å søke nødhavn eller påby losing eller slep av skipet.
Direktivet medfører at de ovennevnte punktene også skal kunne gjøres gjeldende overfor slepebåt- og annet hjelpemannskap.
3.3 Forslag i høringsbrevet
Departementets forslag går ut på at det inntas et nytt annet ledd der departementet gis adgang til å gi pålegg til slepe- og hjelpefartøy tilsvarende det som kan gis til fartøyet selv. En slik løsning vil dekke alle tiltakene direktivet nevner, ettersom § 38 ikke uttømmende opplister hvilke tiltak som det kan gis pålegg om.
Forslaget inneholder også en endring i nåværende tredje ledd, slik at det fremgår klart at departementet kan iverksette tiltak også når pålegget ikke etterkommes av de assisterende fartøy.
3.4 Høringsinstansenes syn
Norsk Havneforening viser til at de assisterende fartøy normalt vil bygge sin assistanse på et kontraktsgrunnlag. Departementets pålegg i henhold til § 38 vil kunne endre oppdragets karakter på en måte som påfører det assisterende fartøyet utgifter som går utover det som er forutsatt i avtalen mellom det utsatte fartøyet og de assisterende fartøyene. Det er også en fare for at kostnadene blir så høye at oppdragsgiveren ikke kan betale. Det vises videre til at det i slike tilfeller vil være rimelig at staten dekker det overskytende.
Både Norsk Havneforening og Forsvarsdepartementet viser til at departementet synes å legge til grunn at § 38 i dag har sju ledd, mens det korrekte skal være seks ledd. Departementet har lagt til grunn at det som i realiteten er første ledd, annet punktum er bestemmelsens annet ledd.
Forsvaret og Fiskeridirektoratet viser til at de er positive til de foreslåtte endringene.
3.5 Departementets vurdering
Innlemmelsen av direktiv 2011/15/EU i EØS-avtalen innebærer at Norge slutter seg til EUs regler på sjøtransportområdet. EUs eksisterende regler på området er en del av EØS-avtalen. Direktiv 2011/15/EU endrer direktiv 2002/59/EF, som er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Formålet med direktiv 2002/59/EF er å etablere et overvåknings- og informasjonssystem for sjøtransporten for å forbedre sikkerheten til sjøs og redusere risikoen for skade ved forurensning fra skip.
Når det gjelder høringsuttalelsen fra Norsk Havneforening om kostnadene som kan påløpe som en følge av lovendringen, bemerker departementet at det er antatt at lovendringen er i samsvar med det som allerede er etablert praksis, dvs. at også assisterende fartøy retter seg etter de pålegg som blir gitt, uten at dette har vært lovregulert. Lovendringen tar ikke sikte på å endre denne praksisen. Spørsmålet om oppdragets omfang i forhold til hva som er lagt til grunn ved kontraktsinngåelsen mellom partene anses derfor ikke å stille seg annerledes nå enn tidligere.
Departementet er videre enig i uttalelsene fra Norsk Havneforening og Forsvarsdepartementet om at det som tilsynelatende er annet ledd er ment å skulle være første ledd, annet punktum. En slik forståelse er også lagt til grunn i Ot.prp. nr. 75 (2007-2008) s. 175. Passusen er imidlertid i lovforslaget i Ot.prp. nr. 75 (2007-2008) plassert som et eget ledd (dvs. med leddinnrykk innledningsvis), se side 201. Dette var trolig ikke hensikten, og foreslås justert i dette lovforslaget. Det nye leddet som gjennomfører direktivets bestemmelser om hvem som kan pålegges å iverksette tiltak blir dermed annet ledd.
Departementet er også enig, slik Norsk havneforening viser til, i at bestemmelsen om utgiftsdekning i bestemmelsens nåværende femte ledd viser til statens utgiftsdekning i henhold til tredje ledd, dvs. tilfeller der pålegg ikke etterkommes, slik at departementet selv må gripe inn med tiltak.
I situasjoner der det er akutt fare for forurensning vil forurensningsloven § 7 jf. § 46 regulere instruksjonsmyndigheten jf. havne- og farvannsloven § 38 sjette ledd. Forurensningsloven § 7 er så generelt formulert at den vil være anvendelig som hjemmelsgrunnlag for å gi pålegg også til slepebåt- og hjelpemannskap. Dette vil gjelde alle tiltakene i bokstavene a og d i direktivet, under forutsetning av at pålegget gjelder en handling som faller inn under slepe- og hjelpemannskapets naturlige arbeidsområde.