2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og GCC
2.1 Bakgrunn
I EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen i 1995 ble samarbeidet mellom EFTA og tredjeland utvidet til også å gjelde stater og regioner utenfor Europa. Erklæringen er blitt fulgt opp med samarbeidserklæringer eller frihandelsavtaler med de fleste stater i middelhavsregionen som ikke er med i EU, samt Canada, Chile, Colombia, India, Mexico, SACU-statene, Singapore og Sør-Korea.
Et bærende prinsipp i EFTA-statenes handelspolitikk har vært parallellitet med EU. EU inngikk en handels-, utviklings- og samarbeidsavtale med GCC i 1989. Avtalen har til formål å utvikle handelsforbindelser og stabilitet, blant annet ved å etablere en frihandelsavtale mellom EU og GCC. I 2002 ble EUs forhandlinger med GCC utvidet til å omfatte handel med tjenester og investeringer.
På bakgrunn av EUs forhandlinger med GCC var det viktig å sikre EFTA-statenes eksportvarer markedsadgang til GCC på minst like gode vilkår som EU. Uten en frihandelsavtale kunne den eksisterende EFTA-eksporten bli utkonkurrert på dette markedet etter hvert som frihandelsavtalen mellom GCC og EU ble gjennomført. EFTA-statene inngikk derfor en samarbeidserklæring med GCC 23. mai 2000, som etablerte en komité som blant annet skulle vurdere konkrete tiltak for å åpne handelen mellom partene. I denne komiteen startet EFTA-statene og GCC konsultasjoner om mulighetene for å etablere en frihandelsavtale.
2.2 Forhandlingsprosessen
EFTA-statene og GCC åpnet forhandlinger i februar 2006. Samtlige GCC-medlemmer var da tilsluttet WTO, etter at Saudia-Arabia, som siste GCC-medlem, ble tilsluttet WTO i desember 2005.
Forhandlingene mellom EFTA-statene og GCC ble i all hovedsak avsluttet 24. april 2008, men partene avtalte samtidig at forhandlinger om immaterielle rettigheter og offentlige anskaffelser skulle fortsette. Dersom disse fortsatte forhandlingene ikke skulle lykkes, avtalte partene at frihandelsavtalen i så tilfelle kun skulle gi mandat for at partene skulle starte forhandlinger på disse områdene to år etter at frihandelsavtalen var trådt i kraft. Forhandlingene om immaterielle rettigheter ble avsluttet 20. november 2008, og forhandlingene om offentlige anskaffelser ble avsluttet 23. mars 2009.
Norge var talsmann for EFTA. EFTAs felles forhandlingsposisjoner ble utviklet gjennom konsultasjoner mellom EFTA-statene.
Nærings- og handelsdepartementet ledet de norske forhandlingsdelegasjonene og gjennomførte forhandlingene om markedsadgang for varer og tjenester. Finansdepartementet, ved Toll- og avgiftsdirektoratet, forhandlet frem bestemmelsene om toll- og opprinnelsesspørsmål. Utenriksdepartementet fremforhandlet de horisontale og institusjonelle bestemmelsene i avtalen, mens Landbruks- og matdepartementet fremforhandlet den bilaterale avtalen mellom Norge og GCC om ubearbeidede landbruksvarer.
EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene.
På norsk side har hovedspørsmålene under forhandlingene vært avklart i en egen interdepartemental gruppe for EFTA- og tredjelandsspørsmål. Det har også vært redegjort for forhandlingene i møter med sivilsamfunnsorganisasjoner (såkalte «samråd») og i EFTAs konsultative komité.
Da EFTA avsluttet sine forhandlinger med GCC 24. april 2008, var ikke EUs forhandlinger med GCC avsluttet.
2.3 Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen («GCC»)
Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (GCC) ble grunnlagt i 1981 og er en politisk og økonomisk samarbeidsorganisasjon for Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia. Hovedmålet til GCC er å fremme samarbeid, integrasjon og interaksjon på alle områder mellom medlemsstatene og deres innbyggere.
Iraks invasjon av GCC-staten Kuwait i 1990 førte til opprettelsen av en permanent felles forsvarsstyrke i 1993. En avtale for sikkerhetssamarbeid i vid forstand ble inngått i 1994, inkludert tiltak mot kriminalitet og terrorisme, smugling og grensekontroll. I 2004 undertegnet statene en avtale om utveksling av etterretningsinformasjon. På det økonomiske området har GCC videreutviklet samarbeidet om finanspolitikk, handel og infrastruktur. En frihandelssone innen GCC-området ble etablert i 1983, og i 1999 ble det vedtatt en plan for etablering av en tollunion fra 2005, med sikte på å etablere et Gulf-fellesmarked med en felles valuta fra 2010. De forente arabiske emirater har imidlertid trukket seg fra arbeidet med en felles valuta, slik at fremtiden for denne delen av samarbeidet er usikker.
GCC har utarbeidet samarbeidsstrategier på en rekke områder. Med ca. 45 prosent av verdens kjente oljereserver og ca. 14 prosent av verdens gassforekomster, er samordning på energiområdet av særlig stor betydning.
GCC har sitt hovedsete i Riyadh i Saudi-Arabia og ledes av en generalsekretær. Rådets øverste myndighet er en forsamling av de seks medlemmers statssjefer, som normalt møtes en gang i året. Et ministerråd med utenriksministrene møtes hver tredje måned.
2.4 Samhandelen mellom Norge og medlemmene av Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (GCC)
I 2008 var GCC Norges niende største eksportmarked når vi regner EU som ett marked. De viktigste eksportvarene fra Norge er teknologiprodukter som maskiner og optiske måleinstrumenter, samt metaller og kunstgjødsel. I 2008 var Norges eksportoverskudd i handelen med GCC 2,4 milliarder kroner, og overskuddet hadde da økt ca. 500 millioner kroner fra 2006. De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia er Norges største handelspartnere i GCC.
2.4.1 Bahrain
I 2008 hadde den samlede varehandelen mellom Norge og Bahrain en verdi av 317 millioner kroner. Handelen har økt kraftig det siste året, mye grunnet større eksportleveranser av maskiner og maskindeler. Norges varehandel med Bahrain har økt med om lag 325 prosent de siste ti årene. Mye av denne økningen skyldes eksportoppsvinget i 2007/08, samt et relativt lavt handelsvolum i utgangspunktet. Bahrain var det 70. største eksportmarkedet for Norge i 2008, med en total vareeksport på 218 millioner kroner. Eksporten fra Norge besto av elektriske maskiner (79 prosent) og maskindeler (11 prosent). Importen fra Bahrain består i all hovedsak av aluminium (90 prosent), samt noe jern og stål. (Kilde: SSB/World Trade Atlas).
2.4.2 De forente arabiske emirater
De forente arabiske emirater er Norges viktigste handelspartner i Midtøsten. I 2008 hadde den samlede varehandelen mellom Norge og De forente arabiske emirater en verdi av 2,9 milliarder kroner. Handelen (og spesielt importen) har økt de siste årene, med en vekst på 492 prosent de siste ti årene. Spesielt de tre siste årene har varehandelen med De forente arabiske emirater vist en kraftig økning. De forente arabiske emirater var det 30. største eksportmarkedet for Norge i 2008, med en total vareeksport på 2,1 milliarder kroner. Eksporten fra Norge besto av elektriske maskiner, maskindeler og instrumenter/apparater (herunder en betydelig andel kompasser og trykkmålere). Vareimporten fra De forente arabiske emirater til Norge besto i all hovedsak av jern og stål (83 prosent), samt en viss andel maskindeler og instrumenter/apparater. (Kilde: SSB/World Trade Atlas).
2.4.3 Kuwait
I 2008 hadde den samlede varehandelen mellom Norge og Kuwait en verdi av 67 millioner kroner. Selv om samhandelen med Kuwait har økt med 130 prosent de siste ti årene, har handelen samtidig vist en nedgang de siste årene. Handelstallene ligger nå på omtrent tilsvarende nivå som i 2002. Kuwait var det 93. største eksportmarkedet for Norge i 2008, med en total vareeksport på 67 millioner kroner. Eksporten fra Norge besto av elektriske maskiner, instrumenter og apparater, sjømat og kjemikalier. Importen fra Kuwait, som utgjorde 8 millioner kroner i 2008, besto hovedsakelig av kompasser og instrumenter/apparater, samt en viss andel maskinutstyr. (Kilde: SSB/World Trade Atlas).
2.4.4 Oman
I 2008 hadde den samlede varehandelen mellom Norge og Oman en verdi av 97 millioner kroner. Overskuddet på handelsbalansen er betydelig (vareimporten fra Oman i 2008 utgjorde om lag 2 millioner kroner). Varehandelen har holdt seg på et relativt stabilt nivå de siste fire årene. Oman var det 87. største eksportmarkedet for Norge i 2008, med en total vareeksport på 95 millioner kroner. Eksporten fra Norge besto hovedsaklig av trevarer og maskiner. Importen besto av ulike maskindeler, containere og elektriske maskiner. (Kilde: SSB/World Trade Atlas).
2.4.5 Qatar
I 2008 hadde den samlede varehandelen mellom Norge og Qatar en verdi av 280 millioner kroner. Varehandelen har økt med 929 prosent siden 1998. Denne veksten skyldes i stor grad eksportoppsvinget de siste fire årene. Varevolumet som importeres fra Qatar er fortsatt lavt, og utgjorde 7 millioner kroner i 2008. Qatar var det 67. største eksportmarkedet for Norge i 2008, med en total vareeksport på 273 millioner kroner. Eksporten fra Norge besto hovedsaklig av jern og stål, elektriske maskiner og instrumenter/apparater. Vareimporten i 2008 utgjorde 7 millioner kroner, og besto av plastprodukter, apparater/instrumenter, elektriske maskiner og maskindeler. (Kilde: SSB/World Trade Atlas).
2.4.6 Saudi-Arabia
Saudi-Arabia er Norges nest viktigste handelspartner på varesiden i Midtøsten. I 2008 hadde den samlede varehandelen mellom Norge og Saudi-Arabia en verdi av 1,4 milliarder kroner. Handelen har økt med 209 prosent siden 1998. Også i Norges forhold til Saudi-Arabia viser handelsbalansen et betydelig overskudd. Saudi-Arabia var det 40. største eksportmarkedet for Norge i 2008, med en total vareeksport på om lag 1 milliard kroner. Eksporten fra Norge besto av jern og stål, elektriske maskiner og maskiner/maskindeler. De viktigste importproduktene fra Saudi-Arabia til Norge i 2008 var organiske kjemikalier, plastprodukter og olje og gass. (Kilde: SSB/World Trade Atlas).
2.5 Samhandelen mellom EFTA- statene og Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen
EFTA-statene har en samlet befolkning på ca. 12 millioner og er verdens niende største aktør i handel med varer, og er en betydelig internasjonal aktør i handelen med tjenester og for direkte investeringer utenlands. I 2008 hadde den samlede varehandelen mellom EFTA-statene og GCC en verdi av 40,5 milliarder kroner. Handelen har vokst betydelig de siste årene, med en gjennomsnittlig vekst på 25 prosent mellom 2003 og 2008.
GCC utgjorde det sjette største eksportmarkedet for EFTA-statene i 2008 når vi regner EU som ett marked, med en total vareeksport på 34,4 milliarder kroner. Eksporten fra EFTA-statene besto hovedsakelig av klokker og ur, edelstener, elektriske maskiner og farmasøytiske produkter, mens de viktigste importproduktene fra GCC til EFTA-statene var edelstener, jern- og stålprodukter, klokker og ur samt organiske kjemikalier.
2.6 Den økonomiske og politiske utviklingen i medlemsstatene av Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (GCC)
2.6.1 Bahrain
Bahrain er et kongedømme bestående av 36 øyer med et folketall på 720 000. I årene etter Kong Hamads overtakelse av makten i 1999, ble det gjennomført begrensede reformer. De første valgene ble avholdt i 2002, deretter i 2006. Det tredje kommune- og parlamentsvalget skal etter planen holdes i oktober 2010.
Bahrain har til tider vært preget av uro mellom sjiamuslimske og sunnimuslimske befolkningsgrupper. Urolighetene står i kontrast til Bahrains profil som et politisk stabilt regionalt banksentrum.
Bahrains økonomi har i noe mindre grad vært eksponert for den globale finanskrisen enn øvrige Gulf-stater. Myndighetene legger vekt på å diversifisere økonomien og legge til rette for privatisering og utenlandske investeringer. Økonomien regnes som den mest liberale i regionen. Bahrain inngikk en frihandelsavtale med USA i 2006. Landet har små oljereserver, og er svært avhengig av samhandel med Saudi-Arabia. Bahrains statlige investeringsfond, Mumtalakat, spiller en stadig mer aktiv rolle.
2.6.2 De forente arabiske emirater
De forente arabiske emirater (FAE) består av syv emirater, hvert ledet av en herskerfamilie. Samlet folketall er på ca. 4,9 millioner. Emiratene har stor grad av selvstyre i interne spørsmål, samtidig som de sammen utgjør en sterk føderasjon. President Sheikh Khalifa bin Zayed al-Nahyan overtok makten etter sin far i 2004, og har siden konsolidert sin stilling. Han legger til rette for næringslivsvirksomhet og utenlandske investorer. De fleste av FAEs egne borgere, som utgjør mindre enn 20 prosent av befolkningen, synes å nyte godt av stor økonomisk vekst. Selv om offentlig debatt om styreformen er lite fremtredende, pågår det en demokratiseringsprosess.
FAE gjennomførte sine første, om enn svært begrensede, valg til den rådgivende forsamlingen i 2006. Kvinneandelen i politikken øker jevnt, med en fordobling av kvinnelige statsråder i 2008. Under 10 prosent av arbeidsstyrken består av nasjonale borgere. Det er et ønske om å få flere av FAEs egne borgere inn i arbeidslivet gjennom utdanning og lovendringer. Oljeinntekter gjør at FAE har store utenlandsinvesteringer og aktive statlige investeringsfond, herunder Abu Dhabi Investment Authority, verdens største statlige investeringsfond. Som et resultat av høy oljepris, kombinert med bevisst politikk for å gjøre økonomien mindre oljeavhengig, er det særlig økonomisk vekst innenfor sektorene industri, eiendom og turisme.
2.6.3 Kuwait
Kuwait har 3,1 millioner innbyggere. Statsoverhode er Emir Sheikh Sabah al-Ahmed al-Jabr al-Sabah. Emiren utnevner regjeringen og har den endelige politiske makten i landet. Regjeringen domineres av medlemmer av Sabah-familien. Landet har samtidig en relativt lang tradisjon for demokratiske valg og parlamentet utøver press for å få en viktigere rolle.
Kuwait er svært avhengig av oljeindustrien, som står for over 90 prosent av statens eksportinntekter. Staten har en dominerende rolle i økonomien, og sammenlignet med andre Gulf-land, er tiltak innen privatisering og tiltrekking av utenlandsinvesteringer begrensede. Som første GCC-medlem, oppga Kuwait i 2007 dinarens dollartilknytning, og gikk over til en valutakurv.
2.6.4 Oman
Oman er et gammelt monarki ved inngangen til Gulfen med 3,4 millioner innbyggere. I tillegg til å være statsoverhode er Sultan Qaboos bin Said Al Said også stats-, utenriks- og forsvarsminister, samt sentralbanksjef. Det er opprettet et rådgivende organ, Majlis al-Shura, hvis medlemmer velges. Oman har siden Sultan Qaboos’ maktovertakelse i 1970 opplevd en sterk økonomisk vekst.
Økonomisk er Oman fortsatt oljeavhengig, men har begrensede reserver. Myndighetene har derfor gjennom privatisering og utbygging av sektorer som industri og turisme satset stort på å diversifisere økonomien. Den globale finanskrisen og lave oljepriser har i imidlertid vanskeliggjort flere planlagte reformer. Brutto nasjonalinntekt for 2009 er ventet å være betydelig lavere enn i 2008, dette som følge av reduserte eksportinntekter og investeringer.
2.6.5 Qatar
Qatar er et sjeikdømme med rundt regnet 1,6 millioner innbyggere. Statsoverhodet er Emir Sheikh Hamad bin Khalifa al-Thani. Det er gjennomført gradvise politiske og økonomiske reformer siden han kom til makten i 1995.
Planer om å gjennomføre landets første parlamentsvalg er, etter å ha blitt utsatt en rekke ganger siden 2005, blitt skjøvet frem til 2010. Kommunevalg har vært avholdt tre ganger siden 2003. Det er blitt større åpenhet og debatt omkring menneskerettighetsspørsmål de siste årene. Det er to kvinnelige statsråder i regjeringen. Qatars utenrikspolitikk er basert på et nært forhold til USA. Qatars mange kontakter og økonomiske styrke har lagt til rette for en rolle som internasjonal fredsmegler.
Qatar er rammet av den globale finanskrisen, men ligger an til å klare seg langt bedre enn sine naboland. Gass og olje har en dominerende posisjon. Sektoren utgjør 60 prosent av Qatars BNP, ca. 85 prosent av eksportinntektene, og 70 prosent av statens samlede inntekter. Omfattende eksport av flytende naturgass gir økte inntekter, som bidrar til å redusere effekten av lavere oljepriser. Finanskrisen vil også kunne ha en positiv effekt ved å redusere den betydelige inflasjonen. Qatar har brukt og bruker energiinntektene på å diversifisere økonomien, ikke minst gjelder dette satsning på industri knyttet til energikildene, utdanning og forskning, samt infrastruktur.
2.6.6 Saudi-Arabia
Saudi-Arabia er det største landet på den arabiske halvøy med 27,6 millioner innbyggere. Kongehuset har en dominerende rolle i statsapparatet, og Saudi-Arabia er fremdeles langt på vei et stammesamfunn. Det foregår en begrenset politisk dialog på myndighetenes premisser i det oppnevnte Shura-rådet og i media.
Saudi-Arabia er det landet i verden som eksporterer mest olje. Olje står for over 90 prosent av landets eksportinntekter og nesten 75 prosent av de statlige inntektene. Det er betydelige regionale, religiøse og kulturelle motsetninger i det saudiske samfunnet. Til tross for oljeressurser, store inntekter og moderne byer, lever fortsatt en stor andel av saudiske statsborgere i fattigdom.
Saudi-Arabia ønsker å tre tydeligere frem internasjonalt, og Saudi-Arabias medlemskap i FNs Menneskerettighetsråd kan sees som et tegn på dette. Saudi-Arabias åpning mot omverdenen skaper økte muligheter, også for bedring på menneskerettighetsfeltet. Regjeringen ser med alvor på de meget grove brudd på menneskerettighetene som Saudi-Arabia er ansvarlig for. Derfor er menneskerettighetsspørsmål jevnlig tatt opp innenfor rammen av våre bilaterale kontakter, inkludert innenfor våre konsultasjoner om energispørsmål. Medlemskapet i Menneskerettighetsrådet forplikter Saudi-Arabia til reelle fremskritt på menneskerettighetsområdet.
2.7 Menneskerettighetssituasjonen
Selv om det er ulikheter mellom GCC-statene hva beskyttelsen av menneskerettigheter gjelder, er det kritikkverdige forhold i alle de ulike landene. Praktiseringen av dødsstraff, inkludert henrettelsesmetoder, er et eksempel. Det er jevnlig henrettelser i noen av statene, mens andre stater i praksis har avskaffet bruken av dødsstraff, om enn ikke formelt.
Flere av GCC-statene blir kritiserte for gjestearbeidernes kår. De senere årene har borgernes politiske og sivile rettigheter fått økt oppmerksomhet. Noen av statene er i ferd med å endre lovgivingen for å gi arbeiderne styrkede rettigheter.
Menneskerettighetsorganisasjoner og interessegrupper har ulike arbeidsforhold. Mens de noen steder får arbeide ganske selvstendig og fritt, kreves det godkjennelse av myndighetene i andre stater. Pressens vilkår er også svært varierende. Hovedkvarterene til store arabiske nyhetskanaler (Al Jazeera, Al Arabiya) befinner seg i Gulf-statene. Samtidig er også media utsatt for streng myndighetskontroll og sensur i regionen.
I FNs Menneskerettighetsråd er det innført en ny mekanisme hvor alle FNs medlemsland skal foreta en hjemlig vurdering av menneskerettighetssituasjonen. Denne mekanismen har ført til større fokus på nasjonal gjennomføring av menneskerettighetene også i GCC-statene.