3 De viktigste forhandlingsresultatene
3.1 Generelt
Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCCs medlemsstater omfatter handel med varer, handel med tjenester, konkurranse, immaterielle rettigheter og offentlige anskaffelser. Det er også inngått egne bilaterale avtaler mellom GCCs medlemsstater og henholdsvis Island, Norge og Sveits om handel med landbruksvarer. Den sveitsiske landbruksavtalen omfatter Liechtenstein. De bilaterale avtalene om landbruksvarer er en del av frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCCs medlemsstater.
Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCCs medlemsstater er utformet med henblikk på å oppfylle de krav som WTO stiller til slike handelsavtaler (GATT artikkel XXIV og GATS artikkel V). Frihandelsavtalen gir med få unntak frihandel med industrivarer, inkludert fisk, og bedre og mer forutsigbare vilkår for handel med tjenester enn WTO. Ingen av GCCs medlemsstater er tilsluttet den plurilaterale avtalen om offentlige anskaffelser i WTO, og selv om GCCs medlemsstater har mindre omfattende forpliktelser for offentlige anskaffelser i frihandelsavtalen med EFTA enn EFTA-statene har, innebærer reglene om offentlige anskaffelser betydelige forbedringer sammenlignet med WTO.
3.2 Avtalens innledning og generelle bestemmelser
Innledningen og de generelle bestemmelsene fastslår partene i avtalen, partenes utgangspunkt og de ulike hensyn og formål som avtalen skal ivareta.
Avtalens parter er samtlige GCC-medlemsstater på den ene side og samtlige EFTA-stater på den andre side. Avtalen gjelder mellom de enkelte EFTA-stater og de enkelte GCC-medlemsstat, eller GCC som enhet der GCCs medlemsstater opptrer som en enhet. Ettersom GCC er en tollunion opptrer GCCs medlemsstater som en enhet i forhold til bestemmelser om handel med varer. GCC har ikke fellesbestemmelser for handel med tjenester og bestemmelsene om handel med tjenester gjelder derfor ikke i forhold til GCC som helhet, men overfor den enkelte GCC-medlemsstat. Frihandelsavtalen regulerer ikke handelen mellom EFTA-statene eller mellom GCCs medlemsstater.
I avtalens fortale bekrefter partene sin støtte til prinsippene i FN-pakten og FNs Menneskerettighetserklæring og sine forpliktelser til økonomisk og sosialt fremskritt basert på prinsippene i relevante ILO-konvensjoner. Fortalen henviser også til det ulike utviklingsnivået som eksisterer mellom partene og behovet for å styrke partenes konkurranseevne. I tillegg skal partene søke å beskytte miljøet i samsvar med prinsippene om bærekraftig utvikling.
Partene bekrefter sine rettigheter og forpliktelser i henhold til WTO-avtalen, avtalene forhandlet under WTO-avtalen og andre internasjonale avtaler.
3.3 Tradisjonelle industrivarer
Norske tradisjonelle industrivarer som eksporteres til GCC møter i dag jevnt over fem prosent toll (for eksempel for maskiner, utstyr, metaller og kunstgjødsel). Frihandelsavtalen innebærer at GCC vil fjerne toll på mer enn 99 prosent av alle industrivarer umiddelbart ved avtalens ikrafttredelse. Dette vil legge til rette for økt norsk industrivareeksport til GCC.
Dette er imidlertid en asymmetrisk avtale fordi for et fåtall sensitive varer, vil GCC først fjerne sine tollsatser etter en avtalefestet periode på fem år, mens EFTA-statene binder seg til å avvikle all toll fra avtalens ikrafttredelse. GCC unntar et fåtall varer fra tollnedtrapping. Avtalens vedlegg VI foreskriver hvordan GCC skal behandle sine sensitive varer i henhold til tre kategorier:
For varer i kategori B, blant annet glyserol, gelatin og noen skinnprodukter, skal toll elimineres fem år etter avtalens ikrafttredelse. I alt dreier dette seg om 37 varer.
Varer i kategori X, blant annet brukte bildekk, rå huder og skinn av svin og garvete svinelær, er unntatt fra avtalens virkeområde. I alt dreier dette seg om 11 varer.
Varer i kategori P, blant annet asbest og varer av asbestsement, er gjenstand for importforbud til GCC. I alt dreier dette seg om 7 varer.
Vurdert etter reell markedsadgang fremstår avtalen som mer symmetrisk fordi GCC i dag har en gjennomsnittlig bundet tollsats på opp i mot fem prosent, mens Norge har en gjennomsnittlig anvendt tollsats på 0,6 prosent for industrivarer. Avtalen innebærer således større tollreduksjoner for GCC enn for Norge.
3.4 Fisk og andre marine produkter
Fisk og sjømat sin andel av norsk eksport til GCC var i 2008 på 1,8 prosent og beløp seg til 66,6 mill. kroner. GCC regnes ikke som et viktig marked for norsk fisk og sjømat, likevel har eksporten av denne varegruppen tredoblet seg de siste 10 år. EFTA oppnådde et godt resultat for fisk og sjømat i frihandelsavtalen med GCC og avtalen kan bidra til at GCCs betydning som marked for norsk fisk kan øke.
I dag har GCC tollsatser på import av fisk og sjømat på fem og null prosent.
I avtalens vedlegg V har EFTA-statene og GCC forpliktet seg til å avskaffe all toll på handel med fisk og andre marine produkter fra avtalens ikrafttredelse med unntak av hval og noen fiskeoljeprodukter. For disse produktene vil toll elimineres fem år etter at avtalen har trådt i kraft.
Sveits og Liechtenstein kan opprettholde importkontroll for enkelte produktslag med opprinnelse i GCC. Blant GCC-statene har Oman importforbud for hvalkjøtt på grunnlag av konvensjonen om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES-konvensjonen).
3.5 Bearbeidede landbruksvarer
Frihandelsavtalen omfatter bearbeidede landbruksprodukter slik det fremgår av avtalens vedlegg III. Vedlegg III innebærer at EFTA-statene og GCC gir tollkonsesjoner for bearbeidede landbruksvarer i henhold til varelistene i vedlegget. For Norges del omfatter dette bl.a. frisk, tørket og hermetisert frukt og grønnsaker, fruktsafter, nøtter, mais, sukkerholdige produkter og matolje og matoljeprodukter. EFTA-statene skal gi GCC de samme tollreduksjoner de har gitt EU, mens GCC skal gi tollreduksjoner til EFTA-statene i henhold til tabell 2 i vedlegget. Norge viderefører dagens system med råvarepriskompensasjon overfor GCC.
3.6 Ubearbeidede landbruksvarer
Handelen med ubearbeidede landbruksvarer er ikke regulert gjennom EFTA-samarbeidet. Det er derfor fremforhandlet bilaterale landbruksavtaler mellom GCC og hver av EFTA-statene om handel med slike varer. Frihandelsavtalens artikkel 2.1 viser til at de bilaterale landbruksavtalene er en integrert del av frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCC. Frihandelsavtalen og den supplerende landbruksavtalen vil bli notifisert samtidig til WTO for å tilfredsstille GATT-avtalens artikkel XXIV om at frihandelsavtalen skal omfatte den vesentlige delen av samhandelen. Landbruksavtalen mellom Norge og GCC inneholder lister over tollkonsesjoner fra norsk og GCCs side. I samsvar med bestemmelsene i den bilaterale landbruksavtalen mellom Norge og GCC gjelder opprinnelsesreglene i frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCC også for varene omfattet av den bilaterale landbruksavtalen. Avtalen inneholder en klausul som forplikter partene, innenfor deres respektive landbrukspolitikk, til å søke å oppnå ytterligere tollreduksjoner for handelen med landbruksvarer.
3.7 Handelstiltak (antidumping m.v.)
Partenes muligheter til å treffe handelstiltak er regulert av avtalens kapittel 2 om handel med industrivarer. Bestemmelsene om handelstiltak gjelder ikke den bilaterale landbruksavtalen mellom Norge og GCC.
EFTA-statene ønsket et forbud mot bruk av anti-dumpingstiltak i frihandelsavtalen. Dette ville GCC imidlertid ikke avtalefeste, fordi et slikt forbud blant annet ville kreve lovendringer i GCC. Resultatet ble at man avtalefestet at WTO-regelverket om antidumpingstiltak skal gjelde, med noen vesentlige modifikasjoner. Partene forpliktet seg for det første til å søke å unngå å iverksette slike tiltak seg i mellom. For det annet skal den som planlegger antidumpingstiltak konsultere bilateralt eller i Den blandede komité med den berørte part med henblikk på å finne en gjensidig akseptabel løsning, før en antidumpingsprosess kan starte. Det mest sentrale punktet EFTA fikk gjennomslag i forhold til innstramming av WTO-regelverket var at eventuelle antidumpingtiltak må avsluttes senest tre år etter at tiltaket ble innført.
Fem år etter avtalens ikrafttredelse skal Den blandede komité vurdere om avtalens adgang til antidumpingstiltak skal oppheves. Hvis partene bestemmer at adgangen til antidumpingstiltak skal videreføres, vil temaet bli vurdert på nytt av Den blandede komité annethvert år.
For antisubsidietiltak gjelder WTO-regelverket. Før en part setter i gang en prosess under WTO-regelverket skal den berørte part informeres og det skal innledes konsultasjoner bilateralt eller i Den blandede komité med henblikk på å finne en gjensidig akseptabel løsning.
Bestemmelsen om globale beskyttelsestiltak krever at partene unntar hverandres varer fra slike tiltak dersom disse varene ikke forårsaker skade på partens innenlandske industri.
Frihandelsavtalen inneholder ingen bestemmelser om bilaterale beskyttelsestiltak.
3.8 Opprinnelsesregler og administrativt samarbeid
Frihandelsavtalens bestemmelser om opprinnelsesregler og tilhørende administrativt samarbeid er nedfelt i avtalens artikkel 2.5 og vedlegg IV. Opprinnelsesreglene går ut på at det settes bestemte krav for at varene skal regnes som varer med opprinnelse i EFTA-statene eller GCC-medlemsstatene, slik at varer uten tilknytning til frihandelsavtalens parter ikke får fordeler av de tollreduksjoner som frihandelsavtalen gir. Opprinnelsesreglene presiserer de krav til produksjon og bruk av innsatsmaterialer fra land som ikke er en del av frihandelsområdet.
På grunn av at GCC er en tollunion skal varer med opprinnelse i en medlemsstat i GCC anses å ha opprinnelse i GCC, og ikke den enkelte medlemsstat.
Hovedreglene for at en fremstilt vare skal oppnå status som et opprinnelsesprodukt fra en EFTA-stat eller GCC er:
at de er fremstilt i sin helhet i en avtalepart (vanligvis krav om posisjonsskifte i tolltariffen)
at innsatsvarer (materialer) som er innført som opprinnelsesprodukter fra en annen avtalepart kan benyttes ubegrenset i produksjonen
at innsatsvarer (materialer) som ikke er fra en avtalepart enten er gjenstand for et posisjonsskifte i tolltariffen, alternativt at den totale verdien av disse materialene (for de fleste produkters vedkommende) ikke overskrider 60 prosent av det fremstilte produktets pris fra fabrikk
for en rekke landbruksvarer og marine produkter (herunder fisk) at de er fremstilt i sin helhet. Bestemmelsene i foregående kulepunkt kommer i slike tilfeller ikke til anvendelse.
Opprinnelsesreglene i avtalen mellom EFTA og GCC er de mest liberale og enkle reglene som finnes i noen avtale som EFTA så langt har inngått. I tidligere avtaler har det normalt ikke vært tillatt bruk av mer enn høyst 40-50 prosent innsatsvarer som ikke er opprinnelsesprodukter fra en av avtalepartene. I tillegg inneholder listen over krav til bearbeiding i større grad generelt utformede bestemmelser. Dette i motsetning til tidligere avtaler som inneholder langt flere spesialbestemmelser for enkeltprodukter.
Varesertifikat EUR.1 skal gjelde som opprinnelsesbevis (se vedlegg IV artikkel 16). EFTA ønsket primært at eksportører kunne benytte fakturaerklæring som opprinnelsesbevis. For å sikre at EFTA-statene kunne dra nytte av et eventuelt fremtidig regelverk om bruk av fakturaerklæringer i GCC, ble man enige om å suspendere adgangen til å benytte fakturaerklæringer som opprinnelsesbevis inntil GCC innfører et slikt system. Dersom bruk av fakturaerklæringer ikke har blitt innført i GCC innen to år fra frihandelsavtalens ikrafttredelse skal saken tas opp i Den blandede komité med sikte på å innføre fakturaerklæringer som opprinnelsesbevis.
Det tolladministrative samarbeid som vil følge av Artikkel 2.5 vil særlig gjelde samarbeid om verifikasjon av opprinnelsesbevis samt avklaring av praktiske problemer som eventuelt måtte oppstå i tilknytning til handelen med varer.
3.9 Handel med tjenester
Frihandelsavtalens bestemmelser om handel med tjenester er nedfelt i avtalens kapittel 3. Både avtalestruktur og bestemmelsene om handel med tjenester bygger på WTOs avtale om handel med tjenester («General Agreement on Trade in Services»; GATS). Kapittelet bygger på prinsippet om at partene forpliktelser seg til bestemte minstevilkår om markedsadgang og ikke-diskriminering, og målsettingen er at partene som et minimum forplikter seg til å videreføre det nivået av markedsåpning som faktisk gjelder, med unntak for sensitive sektorer. Dette sikrer partene mot at det innføres nye handelshindrende eller diskriminerende vilkår på områder av størst kommersiell betydning.
Ettersom partenes WTO-forpliktelser er eldre enn frihandelsavtalen, sto det sentralt i forhandlingene å få reflektert regelutviklingen hos partene etter at deres WTO-forpliktelser ble gjort. Dette ble i all hovedsak oppnådd, samtidig som partene ikke forpliktet seg på områder som anses som sensitive, for Norges del eksempelvis på kultursektoren. Saudi-Arabia tiltrådte WTO så sent som i 2005, og deres muligheter til å tilby EFTA bedre behandling enn WTO var derfor begrenset.
Norge prioriterte bedre vilkår for lokale norske selskapsetableringer i GCC-statene generelt og bedre vilkår for næringsklyngene skipsfart og energitjenester.
Mht. adgangen for å etablere lokale selskap i GCC-medlemsstater oppnådde EFTA i all hovedsak at GCCs medlemsstater forpliktet seg til minst å videreføre de vilkårene som faktisk gjelder. Dette innebærer blant annet at De forente arabiske emirater og Kuwait fjernet forbehold om lokale eierskapsbegrensninger for norske tjenesteytere. Flere forbehold i WTO om krav om lokale partnere ble også fjernet.
Når det gjelder næringsklyngen skipsfart oppnådde Norge bedre vilkår for sjøforsikring og skipstransport enn WTO–avtalen gir. I 2008 var det 1170 anløp med norske skip i GCC-landene, hovedsakelig knyttet til transport av olje og gass. De viktigste enkeltmarkedene var Saudi-Arabia med 506 anløp og De forente arabiske emirater med 314 anløp. Avtalen innebærer sikrere og ytterligere formalisert markedsadgang for norsk skipsfart i GCC-landene, og vil derfor være et godt grunnlag for videre satsing i disse markedene.
Med henhold til sjøforsikring reflekterer forpliktelsene langt på vei de reguleringer som gjelder i GCC. Mht. skipstransport oppnådde EFTA forpliktelser fra Bahrain og Qatar, som på dette området ikke har forpliktelser overfor WTO. Kuwait, som heller ikke har forpliktelser for skipstransport i WTO, ville ikke ta forpliktelser i frihandelsavtalen med EFTA under henvisning til at sektoren var under omregulering. Kuwait har derfor forpliktet seg til å legge frem tilbud for skipstransport innen desember 2012 som vil sikre ikke diskriminering mht. transport og åpning for utenlandsk eierskap på skipstransportsektoren.
Flere av GCCs medlemsstater har i WTO påtatt seg omfattende forpliktelser for energitjenester (leteboring, seismikk etc.) og hadde derfor lite handlingsrom for forbedringer. Energitjenester er også sensitivt for GCC-medlemsstatene. Av et sidebrev til frihandelsavtalen fremgår at De forente arabiske emirater unntar energisektoren fra frihandelsavtalen. Årsaken er at energisektoren i henhold til statens konstitusjon ikke ligger under de føderale myndigheter, men er underlagt den enkelte delstat.
3.10 Konkurranse
Frihandelsavtalens bestemmelser om konkurranse er nedfelt i avtalens kapittel 4. Avtalen forplikter partene til å ha konkurranselovgivning som omfatter forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende markedsstilling, samt tilsyn med foretakssammenslutninger. EFTA-statene og GCCs medlemsstater har anledning til å bringe saker som angår konkurransekapittelets bestemmelser for Den blandede komité.
3.11 Beskyttelse av immaterielle rettigheter
Frihandelsavtalens bestemmelser om immaterielle rettigheter er nedfelt i avtalens kapittel 5. Bestemmelsene sikrer ikke-diskriminerende vilkår for beskyttelse av immaterielle rettigheter. Bestemmelsene er på nivå med WTOs avtale om immaterielle rettigheter («Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights; TRIPS»).
3.12 Offentlige anskaffelser
Ingen av GCCs medlemsstater er tilsluttet WTOs plurilaterale avtale om offentlige anskaffelser («Government Procurement Agreement; GPA»), mens samtlige EFTA-stater er tilsluttet denne WTO-avtalen. Dette innebærer at GCCs medlemsstater ikke hadde noen bindende forpliktelser for offentlige anskaffelser i forhold til EFTA-statene
Da forhandlingene ble avsluttet 24. april 2008, hadde partene lykkes i å komme til enighet om regler for offentlige anskaffelser basert på GPA, men partene var ikke ferdig med å forhandle om de konkrete forpliktelser om terskelverdier, hvilke organer reglene gjelder for i de respektive land etc. Reglene gir garantier om åpenhet og reell konkurranse for offentlige anbudskonkurranser og fremgår i frihandelsavtalens kapittel 6. Partene ble enige om å fortsette forhandlingene om de konkrete forpliktelsene, med sikte på å inkludere offentlige forhandlinger i frihandelsavtalen. Disse forhandlingene ble avsluttet 23. mars 2009 og forhandlingsresultatet fremgår av vedlegg XIII.
Sluttresultatet er at EFTA-statene gir GCCs medlemsstater de vilkårene som EFTA-statene har bundet seg til i WTOs plurilaterale avtale om offentlige anskaffelser, mens GCCs medlemsstater har et varierende forpliktelsesnivå som reflekterer hvor langt de respektive GCC medlemsstatene har åpnet for internasjonal anbudskonkurranse for offentlige anskaffelser. At GCC-medlemsstatene ikke har omfattende forpliktelser for fylkes- og kommunalt nivå, mens EFTA-statene også har fulle forpliktelser på fylkes- og kommunalt nivå har liten praktisk betydning ettersom de fleste GCC-medlemsstater ikke har så omfattende lokalt myndighetsnivå som EFTA-statene. Et unntak er De forente arabiske emirater, men der har ikke de føderale myndigheter myndighet til å inngå forpliktelser om offentlige anskaffelser for delstatene.
Sluttresultatet vurderes som godt selv om EFTA-statenes forpliktelser generelt sett er langt mer omfattende enn for GCCs medlemsstater. Terskelverdiene for Bahrain, De forente arabiske emirater, og Oman ligger på nivå med EFTA-statenes. Terskelverdiene for Kuwait og Qatar ligger over de verdiene som EFTA-statene har, men ikke for bygg og anlegg, som regnes som blant de mest kommersielt betydningsfulle områdene for offentlige anskaffelser. Det skal også bemerkes at GCCs medlemsstater gjør store offentlige anskaffelser, og selv om terskelverdiene ligger høyt for et land som Saudi-Arabia, kan forpliktelsene få kommersiell betydning fordi det historisk inngås store enkeltkontrakter for offentlige anskaffelser der. Av hensyn til industriell utvikling og diversifisering av økonomien i enkelte av GCCs medlemsstater var det viktig for GCC å ha mulighet til i en overgangsperiode å gi preferanser til nasjonal industri. Man kom derfor til enighet om at GCC, i en overgangsperiode på 10 år etter at frihandelsavtalen trer i kraft, kan gi nasjonale tilbydere en prisfordel på inntil 10 prosent (se avtalens artikkel 6.25). EFTA-statenes forpliktelser ligger innenfor de regler og den praksis som faktisk allerede følges i EFTA-statene.
For å sikre EFTA-statene behandling på nivå med andre som inngår frihandelsavtaler med GCCs medlemsstater, har partene forpliktet seg til å starte forhandlinger med sikte på å gi samme vilkår som for andre handelspartnere dersom en av frihandelsavtalens parter krever det.
3.13 Investeringer
EFTA-statene og GCC forhandlet om bestemmelser som skulle sikre partene ikke-diskriminerende vilkår for bedriftsetableringer på områder som ikke var dekket av frihandelsavtalens kapittel om handel med tjenester. Partene lyktes ikke å komme frem til et balansert resultat, og man ble derfor enige om å avslutte disse forhandlingene. I stedet besluttet partene å gi mandat om at partene skal gjenoppta forhandlinger om etableringer to år etter frihandelsavtalens ikrafttredelse. Avtalen om dette mandatet ble gjort ved brevutveksling.
3.14 Institusjonelle bestemmelser
Frihandelsavtalens institusjonelle bestemmelser er nedfelt i avtalens kapittel 7. Det er bestemt at det skal nedsettes en «Blandet komité» som har til oppgave å administrere og overvåke gjennomføringen av avtalen.
Den blandende komité skal bestå av representanter fra hvert av EFTA-statene og hvert av GCCs medlemsstater. Komiteen skal normalt møtes hvert annet år.
En av komiteens viktigste funksjoner er å treffe beslutninger om eventuelle endringer i avtalens vedlegg eller tillegg. Slike endringer vil normalt være av teknisk art, for eksempel som følge av endringer i det WTO-regelverket som avtalen bygger på.
Komiteen skal også vurdere om det er behov for å utvide avtalen og kan beslutte at det skal innledes forhandlinger på områder som ikke er dekket av avtalen, eller som komiteen er enig om å videreutvikle.
Frihandelsavtalen inneholder også enkelte bestemmelser som pålegger partene å innlede nye forhandlinger. For eksempel pålegger artikkel 5.1. partene at de skal avslutte forhandlinger om et vedlegg om immaterielle rettigheter senest to år etter frihandelsavtalen er trådt i kraft.
Den blandede komité er konsultasjonsorgan i handelstvister. Hittil har det ikke vært handelstvister under en EFTA-frihandelsavtale.
3.15 Tvisteløsning
Ved tvister som oppstår innenfor rammene av frihandelsavtalen, kan reglene om tvisteløsning i frihandelsavtalens kapittel 8 anvendes. Prosedyrene for tvisteløsning bygger i all hovedsak på de prosedyrer som gjelder i WTO og i de seneste av EFTAs frihandelsavtaler. Ettersom samtlige GCC-medlemsstater og samtlige EFTA-stater er WTO-medlemmer kan det tenkes situasjoner der samme sak kunne vært reist i både WTO og under frihandelsavtalen. For å unngå at samme sak blir gjort til gjenstand for tvisteløsning både i WTO og under frihandelsavtalen, slår avtalen fast at klager kan velge hvilket forum tvisten skal løses i, samt at valg av tvisteløsningsforum er endelig og avskjærer behandling i det annet forum.
Tvister skal først søkes løst gjennom konsultasjoner i Den blandede komité eller bilateralt dersom en av tvistepartene ønsker det. Dersom partene i tvisten ikke kommer til enighet innen 60 dager, eller 30 dager i hastesaker, kan partene bringe saken inn for et voldgiftspanel.
Voldgiftspanelet skal bestå av tre medlemmer og skal undersøke saken og fremlegge en innledende rapport innen 90 dager etter at panelet ble etablert, 60 dager i hastesaker. Tvistepartene blir invitert til å kommentere panelets innledende rapport.
Voldgiftspanelet skal så fremlegge en endelig rapport for tvistepartene, i utgangpunktet innen 30 dager etter at den innledende rapporten er fremlagt. Voldgiftspanelets avgjørelse er bindende, endelig og kan ikke påankes. Tvistepartene som anses for å ha brutt avtalen er forpliktet til å straks etterkomme avgjørelsen.. I tilfelle manglende gjennomføring av voldgiftspanelets avgjørelse kan den annen tvistepart på nærmere vilkår iverksette mottiltak. Tvister om tilstrekkelig gjennomføring av voldgiftspanelets avgjørelse og rettmessigheten av mottiltak kan henvises til voldgift.