8 Forordning (EF) nr. 764/2008 om fastsettelse av framgangsmåter for anvendelsen av visse nasjonale tekniske regler på varer som er lovlig markedsført i en annen EØS-stat
8.1 Forordningens innhold og forholdet til gjeldende norsk rett
Dette kapittelet inneholder en gjennomgang og vurdering av bestemmelsene i forordning (EF) nr. 764/2008. Sammenfallende regulering i norsk rett vil bli beskrevet og sammenliknet der det er relevant.
8.1.1 Formål med regelverket
8.1.1.1 Forordningens innhold
Ifølge artikkel 1 nr. 1 er forordningens formål å styrke det indre marked ved å bedre det frie varebytte.
Forordningens fortale punkt 2 sier at ulovlige hindringer for det frie varebytte kan oppstå ved at medlemsstatenes myndigheter gjør nasjonale tekniske krav obligatoriske i strid med EF-traktatens artikkel 28 og 30 (EØS-avtalens artikkel 11 og 13). Undersøkelser har ifølge fortalen punkt 4 vist at mange foretak, særlig små og mellomstore bedrifter, enten tilpasser varene sine, eller lar være å tilby dem i markeder der de møter ulovlige restriksjoner. Det finnes ikke hensiktsmessige fellesskapsprosedyrer for å anvende tekniske regler på varer som lovlig omsettes i en annen medlemsstat (fortalen punkt 5). Slike framgangsmåter vil kunne bistå myndighetenes i deres vurdering av om varer samsvarer med EF-traktaten. Prinsippet om gjensidig godkjenning anvendes ikke korrekt. Dette er bakgrunnen for at EU har funnet det nødvendig å gi felles framgangsmåter som skal motvirke at tekniske regler skaper ulovlige hindringer for fritt varebytte mellom medlemsstatene (fortalen punkt 4). Det fremgår av fortalen punkt 6 at en ved å innføre et enkelt og transparent regelverk som er lett å anvende, vil kunne styrke forbrukernes og næringslivets tillit til det indre marked.
Forordningen gir regler og framgangsmåter som nasjonale myndigheter må følge når de treffer, eller har til hensikt å treffe et vedtak, som helt eller delvis forbyr en vare som lovlig omsettes i en annen EØS-stat (artikkel 1 nr. 2). Framgangsmåter for vedtak gis i forordningens artikkel 2 nr. 1.
Etter artikkel 1 nr. 3 skal det etableres varekontaktpunkter i hver EØS-stat. Bakgrunnen fremgår av fortalen punkt 28 og 29. Det er viktig for det indre markeds funksjon at bedrifter enkelt kan få tilgang til presise opplysninger om gjeldende lovgivning, og også å gjennomføre prinsipper for administrativ forenkling.
8.1.1.2 Høringsinstansenes syn
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) opplyser om at man i praksis ser mangel på kunnskap om og tillit til andre staters varekrav og prosedyrer for samsvarsvurdering og akkreditering. NHO viser til at dette:
«har ført til at tester og sertifikater utstedt av andre lands testinstitusjoner og laboratorier ikke blir tatt hensyn til. Resultatet blir krav om dobbel testing og utstedelse av nye sertifikater i hvert enkelt land. Produsentene har heller ikke tilstrekkelig kunnskap om prinsippet om gjensidig godkjenning og de rettigheter som følger av dette. Det innebærer at de velger å oppfylle krav om nye tester og sertifikater, noe som medfører store kostnader for bedriftene. Det er også et faktum at mange av de bedriftene som kjenner regelverket og prinsippets innhold likevel velger å etterkomme kravene om nye nasjonale tester og sertifikater i stedet for å utfordre kravene gjennom lange og kostnadskrevende formelle klageprosedyrer, da dette forsinker markedsadgangen for deres produkter. NHO er derfor svært fornøyd med at dette prinsippet nå er regulert i forordning 764/2008».
Virke er i sitt høringsinnspill positiv til at Norge innfører lovgivning som følger opp EUs regelverk på varehandelens område som har til formål å fremme beskyttelse av viktige samfunnshensyn som helse, miljø og sikkerhet, og samtidig sikre like konkurransevilkår for næringslivet.
8.1.1.3 Departementets vurdering
I EU gjelder det et prinsipp om ikke-diskriminering. En vare som omsettes i en medlemsstat skal som hovedregel fritt kunne tilbys i markedet i andre medlemsstater uten nasjonal tilpasning. Dette omtales som prinsippet om gjensidig godkjenning. Prinsippet, som gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen artikkel 11, er det rettslige grunnlaget for det frie varebytte. Regelen begrenser også Norges mulighet for å gi importreguleringer. Norske myndigheter kan imidlertid ta forholdsregler ved å forby eller begrense importen av et produkt der dette er nødvendig for å ivareta tvingende allmenne hensyn (samfunnshensyn som for eksempel beskyttelse av forbruker og miljø mv.) som definert i EØS-avtalen artikkel 13 og EU-domstolens praksis.
Selv om EØS-avtalen og det indre marked har fjernet de viktigste handelshindre, gjenstår fortsatt enkelte hindringer som har negative følger for næringsdrivende og forbrukere. Nasjonale tekniske regler som er obligatoriske å overholde, kan være en ulovlig hindring og i strid med prinsippet om gjensidig godkjenning. De kan hindre reell adgang for bedrifter, særlig små og mellomstore, til andre staters markeder og således hemme samhandelen i EØS. Næringsdrivende velger i flere tilfeller å tilpasse sine varer til slike nasjonale regler eller å avstå fra å gå inn på det aktuelle nasjonale markedet, med de negative økonomiske konsekvenser dette vil kunne ha. Det kan også medføre at forbrukernes valgfrihet i det nasjonale marked unødvendig blir begrenset.
Forordningen gir regler og framgangsmåter som nasjonale myndigheter må følge når de treffer, eller har til hensikt å treffe, et vedtak som helt eller delvis forbyr en vare som lovlig omsettes i en annen EØS-stat. Dette gjelder restriksjoner som er lovlige fordi de er begrunnet i tvingende allmenne hensyn som angitt i EØS-avtalen artikkel 13 og EU-domstolens praksis. Selve prinsippet om gjensidig godkjenning er ikke regulert i forordningen. Det er presisert at bevisbyrden ligger hos myndighetene som ikke vil tillate et aktuelt produkt på sitt nasjonale marked. Forbud eller restriksjoner må begrunnes skriftlig på grunnlag av tekniske eller vitenskapelige hensyn.
8.1.2 Virkeområde
8.1.2.1 Forordningens innhold
Artikkel 2 gir regler om forordningens virkeområde. Ifølge artikkel 2 nr. 1 gjelder forordningen vedtak truffet av offentlig myndighet som direkte eller indirekte forbyr at en vare bringes i omsetning, krever at en vare trekkes fra markedet, eller endres eller testes før den kan settes eller får bli på markedet. Det fremgår av artikkel 2 nr. 1 at også landbruks– og fiskeprodukter er å anse som en «vare».
Artikkel 3 oppgir flere vareområder som er unntatt fra forordningens virkeområde. Dette er områder der annet fellesskapsregelverk allerede er gjeldende. Forordningen får ikke anvendelse på systemer og samtrafikkomponenter som faller inn under virkeområdet til direktiv 96/48/EF om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystemet for høyhastighetstog eller direktiv 2001/16/EF om samtrafikkevnen til det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog jf. artikkel 3 nr. 1. I nr. 2 unntas tiltak som nasjonale myndigheter gjør i medhold av direktiv 2001/95/EF om alminnelig produktsikkerhet artikkel 8 nr. 1 bokstav d til f og artikkel 8 nr. 3 fra forordningens virkeområde. Unntatt er også tiltak gjort i medhold av forordning (EF) nr. 178/2002 om fastsettelse av allmenne prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket, opprettelse av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet og fastsettelse av fremgangsmåter i forbindelse med næringsmiddeltrygghet artikkel 50 nr. 3 bokstav a og artikkel 54. Tiltak gjort av nasjonale myndigheter i medhold av forordning (EF) nr. 882/2004 om offentlig kontroll for å sikre at regelverket for fôrvarer og næringsmidler, samt bestemmelsene om dyrs helse og velferd, overholdes artikkel 54, er også unntatt. Det er også tiltak gjort av nasjonale myndigheter i medhold av direktiv 2004/49/EF om jernbanesikkerhet artikkel 14.
Forordning (EF) nr. 764/2008 gjelder for vedtak som er truffet på grunnlag av en teknisk regel, jf. artikkel 2 nr. 1. Artikkel 2 nr. 2 definerer en teknisk regel som enhver bestemmelse i lov eller forskrift eller andre administrative bestemmelser som ikke er gjenstand for harmonisering på fellesskapsnivå. Regelen må forby at en vare eller en varetype plasseres på det nasjonale markedet, eller være obligatorisk å overholde for lovlig å plassere en vare på det nasjonale markedet. Videre må den enten fastsette hvilke egenskaper som kreves av varen eller alle andre krav som stilles til denne. Med «egenskaper som kreves av varen» menes blant annet kvalitetsnivå, yteevne, sikkerhet eller dimensjoner. Under dette omfattes krav om navnet varen markedsføres under (dens handelsmessige betegnelse), terminologi, symboler, testing og testmetoder, emballasje og merking. Med «alle andre krav» menes ethvert krav som pålegges for å verne om miljø eller forbrukere, og som påvirker varens livssyklus etter at den er plassert på markedet. Dette kan for eksempel være vilkår for bruk, gjenvinning, gjenbruk eller disponering der slike vilkår i betydelig grad kan påvirke sammensetningen, karakteren eller markedsføringen av varen eller varetypen.
Det fremgår av artikkel 2 nr. 3 at forordningen ikke gjelder for avgjørelser truffet i nasjonale rettsinstanser eller domstoler. Avgjørelser truffet av ansvarlige myndigheter i forbindelse med etterforsking eller rettsforfølgelse av straffbart forhold er også unntatt.
8.1.2.2 Høringsinstansenes syn
Miljøverndepartementet hevder i sin høringsuttalelse at forholdet mellom forvaltningslovens regler og saksbehandlingsprosedyrene i forordning (EF) nr. 764/2008 ikke er tilstrekkelig avklart i høringsnotatet.
Klima- og forurensningsdirektoratet mener at det er behov for en nærmere vurdering av forholdet mellom forvaltningslovens regler om vedtak og saksbehandlingsprosedyrene, særlig forholdet til kravene i forordningens artikkel 6 om vurdering av behovet for å anvende en teknisk forskrift.
8.1.2.3 Departementets vurdering
Forordningen gjelder etter sin ordlyd vedtak om enhver vare, herunder landbruks– og fiskeprodukt. I Norge vil forordningen gjelde for alle varer i den grad de er omfattet av EØS-avtalen. Et produkt som har en pengeverdi og som er gjenstand for kommersielle transaksjoner er ifølge EU-domstolens tolkning av det tilsvarende begrep i TEUV en vare. Dette er omtalt nærmere i proposisjonens kapittel 7 om gjeldende rett.
Vanligvis vil det ikke være nødvendig med en tilpasningstekst hver gang en rettsakt har et saklig virkeområde som er videre enn EØS-avtalens virkeområde, for eksempel dersom rettsakten regulerer varer i sin helhet. I og med at EØS-avtalen avgrenser mot landbruks– og fiskeprodukter, vil dette i seg selv normalt være tilstrekkelig. Imidlertid er landbruks– og fiskeprodukter spesielt nevnt i forordningens virkeområdebestemmelse. Når det i tillegg er snakk om en ordlyd som vil bli gjeldende som norsk lov har vi i dette tilfellet sett behov for en tilpasningstekst til forordningen. Formålet er å unngå usikkerhet om forordningen tar sikte på et videre virkeområde enn EØS-avtalen når ordlyden slår fast at landbruks– og fiskeprodukter er omfattet. Det er dermed ført inn en siste setning i artikkel 2 nr. 1 som sier at forordningen for EØS EFTA-statenes vedkommende kun skal gjelde for varer som er omfattet av EØS-avtalens artikkel 8 nr. 3.
Etter artikkel 2 nr. 1 gjelder forordningen vedtak rettet mot en næringsdrivende som er truffet av en offentlig myndighet på bakgrunn av en teknisk regel. I Norge reguleres dette per i dag av forvaltningsloven. Forvaltningsloven gjelder for virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov (§ 1 første punktum). Enkeltvedtak er i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b et vedtak som «gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere private personer». Forordningens bestemmelser tilsier at avgjørelsene som er omfattet av denne forordningen, er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtak som blir underlagt det nye regelverket er således allerede regulert av forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Dersom det er motstrid mellom regelverkene vil reglene i forordning (EF) nr. 764/2008 gå foran forvaltningslovens regler etter forvaltningsloven § 1 første setning.
Miljøverndepartementet og Klima- og forurensningsdirektoratet har uttalt at de mener at forholdet mellom forvaltningslovens regler og saksbehandlingsprosedyrene i forordningen ikke er tilstrekkelig avklart i høringsnotatet uten å gå nærmere i detalj på hvorfor det er behov for en nærmere utredning om forholdet. Nærings- og handelsdepartement mener forholdet mellom de to lovverkene er avklart ved lex specialis regelen i forvaltningsloven § 1. Den sier at forvaltningsloven trer til side for en tilsvarende regel i en særlov. Det betyr at myndigheten under praktiseringen av det konkrete regelverk de håndhever, selv må vurdere om det er motstrid mellom de to regelsettene og eventuelt følge forordningens regelverk. Ingen andre høringsinstanser har tatt opp liknende forhold. Departementet mener at forholdet her er så vidt klart at lovproposisjonen kan fremmes for Stortinget uten at det foretas en nærmere utredning.
EØS-høringsloven definerer begrepet «teknisk regel» i § 3 nr. 1. Den bygger på direktiv 98/34/EF artikkel 1 nr. 11. Denne definisjonen samsvarer ikke med definisjonen av hvilke tekniske regelverk som er omfattet av forordning (EF) nr. 764/2008. Det kan altså ikke trekkes en direkte slutning mellom de to regelverkene når det vurderes hvilke nasjonale regler som er omfattet. En nærmere beskrivelse av forholdet mellom regelverkene finnes under punkt 7.2.2. «EØS-høringsloven».
Domstolsavgjørelser mv. og etterforskning av straffbare forhold er unntatt fra forordningens virkeområde etter artikkel 2 nr. 3. Det samsvarer med skillet i norsk rett mellom forvaltningsrett og sivil- og straffeprosess.
8.1.3 Framgangsmåter som ansvarlig myndighet må følge når den treffer eller har til hensikt å treffe vedtak om å forby en vare
8.1.3.1 Forordningens innhold
En ansvarlig myndighet som vurderer å treffe vedtak om en konkret vare, kan etter artikkel 4 be den næringsdrivende om opplysninger om varen. Det gjelder vedtak om å forby, trekke tilbake eller kreve at en vare endres eller testes (artikkel 2 nr. 1 bokstav a til c). Myndighetene kan be om relevant informasjon om egenskapene til den konkrete varen eller varetypen i medhold av artikkel 4 bokstav a. De kan også be om relevant og lett tilgjengelig informasjon om den lovlige omsetningen av varen i andre medlemsstater (bokstav b). Opplysningene myndighetene ber om må ligge innenfor forholdsmessighetsprinsippets rammer.
Artikkel 5 gir regler om gjensidig godkjenning av kompetansen til akkrediterte samsvarsvurderingsorganer. Ansvarlige myndigheter kan ikke avvise sertifikater og prøvingsrapporter på bakgrunn av at samsvarsvurderingsorganet har manglende kompetanse, dersom sertifikatet er utstedt av et samsvarsvurderingsorgan som er akkreditert for den aktuelle type samsvarsvurdering i medhold av forordning (EF) nr. 765/2008.
Artikkel 6 gir regler om myndighetenes framgangsmåte der de vurderer å gripe inn mot en vare eller et vareparti med hjemmel i en nasjonal regulering. Når ansvarlig myndighet har til hensikt å treffe et vedtak i medhold av artikkel 2 nr. 1, skal det sendes et skriftlig varsel til den næringsdrivende om dette. Hvem som anses som næringsdrivende fremgår av forordningens artikkel 8. Forhåndsvarselet skal etter artikkel 6 nr. 1 angi den tekniske regel som er grunnlag for vedtaket. Det skal bygge på tilstrekkelig teknisk eller vitenskapelig dokumentasjon. Det må gjøres tydelig at et vedtak er nødvendig ut fra tvingende allmenne hensyn (EØS-avtalen artikkel 13), og at det er forholdsmessighet mellom mål og middel. Vedtaket som vurderes å treffes må være egnet til å fremme det hensyn som det er begrunnet i, og ikke gå lengre enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Etter mottatt forhåndsvarsel har den næringsdrivende minst 20 virkedager til å komme med innsigelser til varselet. Forhåndsvarselet skal angi fristen.
Artikkel 6 nr. 2 sier at dersom den ansvarlige myndighet etter å ha vurdert den næringsdrivendes innsigelser kommer til at vedtak skal treffes, skal den næringsdrivende og Europakommisjonen underrettes innen 20 virkedager. Fristen løper fra utløpet av den næringsdrivendes frist til å komme med innsigelser til forhåndsvarselet. I mer komplekse saker kan ansvarlig myndighet forlenge fristen med inntil 20 virkedager. Dette kan skje kun en gang. Forlengelse skal behørig begrunnes. Den næringsdrivende skal informeres om fristforlengelsen innen den opprinnelige fristen. Ansvarlig myndighet skal ta tilbørlig hensyn til innsigelsene fra den næringsdrivende. Vedtaket skal inneholde begrunnelsen for vedtaket og angi hvorfor den næringsdrivendes argumenter ikke har vært avgjørende. Teknisk eller vitenskapelig dokumentasjon, slik som nevnt i artikkelens nr. 1, skal også være med i begrunnelsen. Vedtaket skal inneholde informasjon om klageadgang etter gjeldende lovgivning og hvilke klagefrister som gjelder. Vedtaket skal kunne prøves for nasjonale domstoler.
Dersom den ansvarlige myndighet kommer til at det ikke skal treffes vedtak etter at den næringsdrivende har blitt forhåndsvarslet, skal den næringsdrivende etter artikkel 6 nr. 3 umiddelbart underrettes.
Hvis den ansvarlige myndighet ikke underretter den næringsdrivende om vedtaket innen fristen, anses varen for å være lovlig plassert på markedet etter artikkel 6 nr. 4.
8.1.3.2 Høringsinstansenes syn
Miljøverndepartementet har kommet med innspill om forordningens saksbehandlingsbestemmelser og forholdet til forvaltningslovens regler, særlig forholdet til kravene i forordningens artikkel 6 om vurdering av behovet for å anvende en teknisk forskrift. De uttaler at:
«det prinsipielle forholdet mellom saksbehandlingsprosedyrene i forordning 764/2008 og reglene i forvaltningsloven bør avklares av Justisdepartementet v/Lovavdelingen. På bakgrunn av Nærings- og handelsdepartementets vurderinger legger vi imidlertid til grunn at «varepakken» ikke innebærer nevneverdige endringer for tilsynsmyndighetenes praksis i forhold til de krav som i dag følger av forvaltningsloven og av ulovfestet EØS-rett. Dersom det motsatte er tilfelle, må forholdet mellom saksbehandlingsprosedyrene i varepakken og gjeldende forvaltningsrett vurderes nærmere i lovproposisjonen.»
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) ser positivt på reguleringen og uttaler:
«Spesielt gledelig er klargjøring av bevisbyrden dersom en vare nektes omsatt i landet. Det er presisert at bevisbyrden ligger hos myndighetene som ikke vil tillate produktet på sitt nasjonale marked. Et forbud eller en restriksjon må skriftlig begrunnes på grunnlag av tekniske eller vitenskapelige hensyn. Dette er en svært viktig klargjøring for bedriftene.»
8.1.3.3 Departementets vurdering
Ifølge artikkel 4 kan ansvarlig myndighet be den næringsdrivende om relevant informasjon om egenskapene til den aktuelle varen og om den lovlige omsetningen av varen i andre EØS-stater. Det legges dog visse begrensninger på hvilken dokumentasjon myndighetene kan kreve fremlagt. Opplysningene det bes om må være relevante og lett tilgjengelige, og det må tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet. Prinsippet innebærer krav om forholdsmessighet mellom et tiltak som iverksettes og det mål som skal oppnås. Formålet er å hindre at myndighetene i praksis innfører ulovlige handelshindre ved å be om opplysninger om varen som det er komplisert eller umulig for den næringsdrivende å fremskaffe. Forvaltningslovens § 17 første ledd sier at «Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». Departementet kan ikke se noe motstrid mellom bestemmelsene.
Artikkel 5 fastsetter at ansvarlige myndigheter ikke kan avvise sertifikater og prøvingsrapporter som er utstedt av et akkreditert samsvarsvurderingsorgan. Dette kodifiserer gjeldende praksis innen EU/EØS-retten. EU-domstolen har i flere dommer slått fast at ansvarlig myndighet ikke kan avvise testresultater utført av kompetente samsvarsvurderingsorganer i andre EØS-stater. Eksempel er EU-domstolens avgjørelser i Europakommisjonen vs. Belgia i sak C-373/92 og sak C-400/96 (Harpegnies). Akkreditering er et bevis på at et samsvarsvurderingsorgan er kompetent til å utføre sine oppgaver. Norge er tilsluttet det europeiske akkrediteringssystemet og følger den gjeldende praksis i dag. Ifølge fortalen punkt 20 er regelen i artikkel 5 en følge av forordning (EF) nr. 765/2008 som lovfester et akkrediteringssystem som skal sikre et likeartet nivå på kompetansen til akkrediterte samsvarsvurderingsorganer i EU. Departementet foreslår i denne proposisjonen å gjennomføre reglene om akkreditering i forordning (EF) nr. 765/2008 i norsk rett.
Framgangsmåten som skisseres i artikkel 6 nr. 1 er i overensstemmelse med prosedyren som er skissert i Europakommisjonens tolkningsmeddelelse fra 2003 og har vært gjeldende rett på ulovfestet grunnlag for myndighetene frem til i dag. At framgangsmåtene nå kodifiseres, er en bedring for de næringsdrivendes rettsikkerhet. Regelverket som skal følges er nå klarere for alle parter.
Ifølge forordningen er det den ansvarlige myndighet i mottakerlandet som skal sannsynliggjøre at det er nødvendig at varen oppfyller den nasjonale regelen for å sørge for en effektiv beskyttelse av de relevante hensyn.
Det stilles krav om at et vedtak inneholder begrunnelse for hvorfor den ansvarlige myndighet kom til det aktuelle resultatet. EU-domstolen la i sak C-21/81 (postfrankeringsmaskindommen) til grunn at en part har rett til å få begrunnelse for et vedtak. Det er et ulovfestet prinsipp i EU-retten at alle skal ha rett til å benytte seg av rettsmidler mot nasjonale tiltak som de mener er brudd på Traktaten eller sekundær fellesskapslovgivning. Prinsippet medfører at partene allerede i dag har rett til å få informasjon om begrunnelsen for vedtaket fra den ansvarlige myndighet før saken bringes inn for domstolene. Kravet om begrunnelse samsvarer med forvaltningslovens regler.
Artikkel 6 nr. 2 setter som vilkår at den næringsdrivende og Europakommisjonen blir underrettet innen 20 virkedager etter at myndighetene har truffet et vedtak. Europakommisjonen har i sin tolkningsmeddelelse fra 2003 lagt til grunn at en frist på rundt 20 arbeidsdager er å anse som innen rimelig tid. Dette blir nå lovfestet som en maksimumsfrist som partene må handle innenfor. I norsk rett fastslår forvaltningsloven § 11a at et forvaltningsorgan skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, og lovens § 11b gir hjemmel for å fastsette frister for behandling av saker om enkeltvedtak. Når det gjelder kravet om å notifisere vedtaket til Europakommisjonen vil notifiseringen for EØS EFTA-statene skje til EFTAs overvåkingsorgan (ESA).
Et vedtak skal etter artikkel 6 nr. 2 tredje ledd inneholde informasjon om klageadgang etter gjeldende lovgivning og hvilke klagefrister som gjelder, og skal kunne prøves for nasjonale domstoler. Fortalen punkt 25, 26 og 27 viser til at den næringsdrivende bør informeres om utenomrettslige ordninger for problemløsning, som for eksempel SOLVIT. SOLVIT er et nettverk mellom myndighetene i EØS opprettet og administrert av Europakommisjonen. Nærings- og handelsdepartementet er SOLVIT-senter i Norge.
Artikkel 6 nr. 4 angir rettsvirkning av brudd på tidsfristen i nr. 2. Konsekvensen av oversittet frist er at varen anses for å være lovlig markedsført.
Justisdepartementet har i høringen ikke meldt inn at reglene som innføres i forordningen vil kreve endring i forvaltningsloven. Forvaltningsloven har en lex specialis bestemmelse i § 1 første setning, som sier at regler i andre lover som kommer i strid med forvaltningslovens regler vil gå foran. Det medfører at i tilfelle motstrid vil reglene i forordningen gå foran reglene i forvaltningsloven.
Forordningen artikkel 6 nr. 1 sier at et forhåndsvarsel må angi den tekniske regelen som et eventuelt vedtak vil bygge på. Regelverket gjennomfører et felleseuropeisk regelverk, og det vil i siste instans være domstolene på nasjonalt og fellesskapsnivå som fastlegger de rettslige rammene for ordlyden i EØS-regelverket.
8.1.4 Midlertidig stans av en vare
8.1.4.1 Forordningens innhold
Ansvarlig myndighet kan i medhold av artikkel 7 nr. 1 midlertidig stanse omsettingen når en vare eller varetype utgjør en alvorlig risiko for sikkerhet og helse. Dette gjelder forutsatt at varen er i normal eller rimelig forventet bruk. En vare eller varetype som på grunn av hensynet til offentlig moral eller nasjonal sikkerhet er forbudt å plassere på markedet i en annen EØS-stat, kan også stanses midlertidig.
Dersom midlertidig stans er aktuelt, skal den ansvarlige myndighet umiddelbart varsle den næringsdrivende og Europakommisjonen om dette jf. artikkel 7 nr. 2. Et varsel som gjelder en konkret vare som nevnt i artikkelens nr. 1 bokstav a, skal inneholde teknisk eller vitenskapelig begrunnelse. Artikkel 8 beskriver nærmere hvem som regnes som næringsdrivende og som varselet skal rettes mot.
Beslutning om midlertidig stans som er truffet med hjemmel i denne bestemmelsen, skal ifølge artikkel 7 nr. 3 kunne påklages eller bringes inn for nasjonale domstoler eller rettsinstanser eller andre klageinstanser jf. også fortalen punkt 26 og 27.
8.1.4.2 Departementets vurdering
Bestemmelsen gir de ansvarlige myndigheter hjemmel til å stanse omsettingen av en vare som utgjør en alvorlig risiko for sikkerhet og helse, eller som på grunn av hensynet til offentlig moral eller nasjonal sikkerhet er forbudt å plassere på markedet i en annen EØS-stat.
Bestemmelsen pålegger også EØS-statene å sørge for at en beslutning fra ansvarlig myndighet om midlertidig stans skal kunne bringes inn for domstolene eller påklages. I Norge er det adgang til å påklage midlertidige avgjørelser. De kan også angripes ved midlertidig forføyning. Midlertidig forføyning går ut på at den som har et krav på annet enn penger kan begjære at saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling, eller at et formuesgode skal settes ut av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse. Dette er regulert i tvisteloven kapittel 32 og 34 og innebærer en foreløpig sikring av krav på annet enn penger. En midlertidig forføyning er ikke en endelig fastsettelse av forholdet mellom partene. Midlertidige avgjørelser kan angripes ved alminnelig søksmål dersom de alminnelige vilkår for å fremme søksmål, herunder rettslig interesse, er til stede. Forordningens krav vurderes å være oppfylt i norsk rett.
8.1.5 Hvem anses som næringsdrivende
8.1.5.1 Forordningens innhold
Artikkel 8 presiserer hvem som er adressat for myndighetenes anmodning om opplysninger, skriftlig forhåndsvarsel og vedtak om midlertidig stans av en vare.
Som næringsdrivende i artikkel 4, 6 og 7 menes produsent av en vare, såfremt produsenten er etablert i EØS. Alternativt vil rette vedkommende være den som har brakt varen i omsetning eller som har anmodet om å få sette varen på det indre marked. Dersom myndighetene ikke kan fastslå identitet og kontaktopplysninger for noen av de ovenfor nevnte, er produsentens representant i EØS eller importøren av varen inn i EØS å anse som rette vedkommende.
Dersom ansvarlig myndighet ikke kan fastslå identitet og kontaktopplysninger til noen av de ovennevnte skal henvendelsen rettes til en hvilken som helst profesjonell aktør i omsetningskjeden. Dette gjelder såfremt vedkommendes virksomhet kan påvirke egenskapene ved varen som reguleres av den tekniske regelen som ligger til grunn for vedtaket, informasjonsinnhentingen, forhåndsvarselet eller den midlertidige stansen. Dersom det ikke kan fastslås identitet og kontaktopplysninger til noen av de ovenfor nevnte, regnes enhver næringsdrivende i omsetningskjeden som rette vedkommende, uavhengig av om vedkommendes virksomhet kan påvirke egenskaper ved varen eller ikke.
8.1.5.2 Departementets vurdering
Bestemmelsen klargjør for myndighetene hvem de skal rette sine henvendelser til. Det finnes ikke tilsvarende EØS-regler i dag. Bestemmelsen vil gjøre det enklere for myndighetene å oppfylle sine informasjonsplikter og overholde tidsfrister. Klare regler er viktig fordi forordningen også innfører rettsvirkninger av brudd på tidsfristene (artikkel 6 nr. 4).
8.1.6 Etablering av varekontaktpunkt
8.1.6.1 Forordningens innhold
EØS-statene skal etter artikkel 9 nr. 1 utpeke nasjonale varekontaktpunkter. Kontaktinformasjon om varekontaktpunktene skal sendes til Europakommisjonen og de andre EØS-statene. Ifølge artikkel 9 nr. 2 skal Europakommisjonen sette opp og jevnlig oppdatere en liste over varekontaktpunktene. Listen skal publiseres i Den europeiske unions tidende og være tilgjengelig på internett.
Varekontaktpunktets oppgaver beskrives nærmere i artikkel 10. På forespørsel fra for eksempel en næringsdrivende eller ansvarlig myndighet i en annen EØS-stat, skal varekontaktpunktet etter artikkel 10 nr. 1 gi opplysninger om hvilke regler som gjelder for en spesifisert type vare i den staten der varekontaktpunktet er etablert. Det skal også opplyses om denne type vare er underlagt krav om forhåndsgodkjenning. Videre skal det gis opplysninger knyttet til prinsippet om gjensidig godkjenning og anvendelsen av denne forordningen i vedkommende stat. Det skal også gis kontaktinformasjon om ansvarlige myndigheter i vedkommende stat. Varekontaktpunktet skal opplyse om hvilken klageadgang som finnes i tilfelle tvist mellom vedkommende myndighet og en næringsdrivende.
Ifølge artikkel 10 nr. 2 skal varekontaktpunktene innen 15 virkedager svare på enhver henvendelse som er beskrevet i artikkel 10 nr. 1. Varekontaktpunktet i den EØS-staten der den næringsdrivende lovlig har markedsført varen, kan i medhold av artikkel 10 nr. 3 bidra med alle relevante opplysninger eller synspunkter til den næringsdrivende eller til den ansvarlige myndigheten jf. artikkel 6.
Etter artikkel 10 nr. 4 skal ikke varekontaktpunktene kreve gebyr for å gi opplysninger som nevnt i artikkel 10 nr. 1.
Artikkel 11 åpner for at Europakommisjonen kan etablere et internettbasert verktøy for informasjonsutveksling mellom varekontaktpunktene og/eller ansvarlige myndigheter i EØS-statene for gjennomføringen av bestemmelsene i denne forordningen. Dette skal gjøres i komiteen som skal opprettes i henhold til artikkel 13 nr. 1, og i samsvar med den rådgivende prosedyre etter beslutning 1999/468/EF artikkel 3, som nevnt i artikkel 13 nr. 2.
8.1.6.2 Høringsinstansenes syn
Virke mener at det er viktig å etablere gode informasjonskanaler for de næringsdrivende om de ulike staters nasjonale varekrav og peker på behovet for at forvaltningen får tilstrekkelige ressurser til dette.
NHO understreker at det trengs bedre koordinering av regelverksarbeidet, både mellom fagdepartementer og mellom myndighetene på nasjonal, regionalt og lokalt nivå. De foreslår derfor at det etableres et nasjonalt indre markedssenter som kan bidra til en bedre koordinering, økt synlighet av det omfattende indre markedsarbeidet og bedre forståelse for virkningen av vår deltakelse. NHO viser til det svenske Kommerskollegium som et godt eksempel på et slikt indre markedssenter.
Standard Norge (SN) viser i sin uttalelse til at varepakken åpner for at varekontaktpunktet kan legges til kompetente private og/eller kommersielle organisasjoner. SN mener at de bør betraktes som en naturlig samarbeidspartner som tas med i vurderingen ved en eventuell lokalisering av varekontaktpunktet utenfor departementet. SN forutsetter at det prioriteres å utvikle tjenester og informasjon på norsk ved varekontaktpunktet. De understreker at det må settes av tilstrekkelige ressurser for å kunne tilby en kvalitetssikret tjeneste.
8.1.6.3 Departementets vurdering
Fortalens punkt 28 presiserer at det er viktig for det frie varebytte i det indre marked at nasjonale regler gjøres tilgjengelig. Varekontaktpunktet vil være til hjelp for næringsdrivende som ønsker å bringe en vare i omsetning i en eller flere EØS-stater. Næringslivet skal kunne få oversikt over og etterleve nasjonale regler i de enkelte EØS-statene. Ulovlige nasjonale regler vil lettere kunne bli avdekket og opphevet.
Det er EØS-statene som avgjør hvordan de vil organisere varekontaktpunktet. For å unngå unødvendig mange kontaktpunkter og for å forenkle administrative prosedyrer kan EØS-statene for eksempel overlate rollen som varekontaktpunkt til eksisterende kontaktpunkter som er opprettet i henhold til andre EØS-ordninger. Varekontaktpunktet kan også legges til nasjonale SOLVIT-sentre, handelskamre, yrkesorganisasjoner eller private organer.
Det finnes i dag ingen instans som gir næringsdrivende og andre samlet informasjon om nasjonalt teknisk regelverk i Norge. Nærings- og handelsdepartementet har samordningsansvar for arbeidet med handelsforenkling i det indre marked. Det nasjonale SOLVIT-senteret og flere andre indre markedsverktøy er plassert i departementet. Nærings- og handelsdepartementet vil derfor i første omgang bli nasjonalt varekontaktpunkt. Fortalens punkt 31 presiserer at opprettelsen av varekontaktpunkter ikke bør påvirke fordelingen av oppgaver mellom relevante myndigheter. Ansvarsfordelingen mellom norske myndigheter vil ikke bli endret som følge av etableringen av varekontaktpunktet i departementet.
Varekontaktpunktet vil samarbeide med et nettverk av myndigheter på nasjonalt nivå som har ansvar for relevant nasjonalt regelverk. På sikt kan det bli aktuelt å vurdere hvorvidt en annen organisering kan være hensiktsmessig.
I tråd med fortalen punkt 30 legges det i første rekke opp til et internettbasert kontaktpunkt på Nærings- og handelsdepartementets hjemmesider1. Hovedmålgruppen er først og fremst utenlandske næringsdrivende og myndigheter, ikke norske. Det vil derfor bli prioritert å tilby overordnet informasjon og assistanse på engelsk. Mye informasjon vil imidlertid allerede være tilgjengelig på norsk, slik at norske brukere vil ha nytte av den. Basert på bruk og tilbakemeldinger fra brukerne og de berørte etater og departementer, samt drøftinger på europeisk nivå, vil hjemmesidene kunne videreutvikles. Brukere som ikke finner de opplysningene de har behov for på hjemmesiden, skal kunne sende e-post til varekontaktpunktet og derfra få hjelp til å finne frem til relevant regelverk eller myndighet.
Forordningen setter en frist på 15 virkedager for svar på henvendelser etter artikkel 10 nr. 2. Fristen gjelder fra den dag varekontaktpunktet mottar henvendelsen. I tilfeller der varekontaktpunktet må konsultere med ansvarlige myndigheter vil disse få kortere frist til å besvare henvendelsen. Det er foreløpig uklart hva som skjer dersom fristen overskrides ettersom forordningen ikke legger opp til sanksjoner.
Europakommisjonen har foreløpig ikke utviklet et internettbasert verktøy for administrativt samarbeid slik det åpnes opp for i artikkel 11. Nærings- og handelsdepartementet vil følge med på og delta i fremtidige diskusjoner i komiteen opprettet i medhold av artikkel 13.
Etter artikkel 10 nr. 4 skal ikke varekontaktpunktene kreve gebyr for å gi opplysninger som nevnt i artikkel 10 nr. 1. Dette er begrunnet ut fra ønsket om å legge forholdene best mulig til rette for samhandel over grensene i det indre marked. I fortalens punkt 30 sies det imidlertid at det er adgang til å gi næringsdrivende tilleggsinformasjon eller synspunkter i forbindelse med framgangsmåtene som er fastsatt i denne forordningen. For slik tilleggsinformasjon har varekontaktpunktene adgang til å kreve gebyrer som står i forhold til kostnadene ved slik informasjon. Departementet ser ikke at det i den første fasen er grunn til å innføre en betalingsordning fra brukere som ber om tilleggsinformasjon fra kontaktpunktet. Det forventes ikke et stort antall av slike forespørsler. Spørsmålet kan eventuelt vurderes på sikt dersom forespørselsmengden øker.
8.1.7 Rapporteringsplikt og opprettelse av komité
8.1.7.1 Forordningens innhold
Medlemsstatene skal etter artikkel 12 nr. 1 hvert år rapportere til Europakommisjonen om anvendelsen av denne forordningen. Rapporten skal som et minimum inneholde opplysninger om antallet skriftlige forhåndsvarsel som er gitt i medhold av artikkel 6 nr. 1, og hva slags type varer det gjaldt. Videre skal den inneholde informasjon om vedtak truffet i medhold av artikkel 6 nr. 2. Det skal oppgis hvilke grunner vedtakene var basert på, samt hvilken type varer det gjaldt. Til slutt skal det rapporteres om antall vedtak truffet i medhold av artikkel 6 nr. 3, og hvilken type varer vedtakene gjaldt.
Etter artikkel 12 nr. 2 skal Europakommisjonen analysere vedtakene som er truffet i medhold av artikkel 6 nr. 2. Dette skal skje på bakgrunn av de opplysninger medlemsstatene har rapportert inn. Europakommisjonen skal også vurdere begrunnelsene som vedtakene bygger på.
Europakommisjonen skal etter artikkel 12 nr. 3 gå gjennom anvendelsen av forordningen og legge frem en rapport for Europaparlamentet og Rådet. Dette skal skje første gang den 13. mai 2012 og deretter hvert femte år. Forordningen legger opp til at Europakommisjonen samtidig kan fremme forslag for å forbedre det frie varebytte dersom de anser det som hensiktsmessig.
Artikkel 12 nr. 4 pålegger Europakommisjonen å sette opp, offentliggjøre og regelmessig oppdatere en ikke-uttømmende liste over varer som ikke er harmonisert. Oversikten skal gjøres tilgjengelig på internett.
Artikkel 13 nr. 1 gir hjemmel for å opprette en komité bestående av representanter fra medlemsstatene. Komiteen skal ledes av en representant fra Europakommisjonen, og skal assistere Europakommisjonen. Det følger av artikkel 13 nr. 2 at fremgangsmåten som er fastsatt i artikkel 3 i beslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av de nærmere vilkår for utøvelsen av Kommisjonens gjennomføringskompetanse, vil komme til anvendelse her. Det samme gjelder artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8.
8.1.7.2 Departementets vurdering
I tråd med topilarstrukturen i EØS-avtalen skal Norge rapportere til EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Departementene vil være ansvarlige for å samle inn relevante opplysninger fra sine underordnede myndigheter og rapportere dem videre til Nærings- og handelsdepartementet, som koordinerer og rapporterer samlet til ESA.
Europakommisjonen har opprettet en komité under denne forordningen. Norge, ved Nærings- og handelsdepartementet har fått møterett i komiteen.
Europakommisjonen fremla en rapport i henhold til artikkel 12 nr. 3 den 15. juni 2012. I perioden fra 13. mai 2009 til 31. desember 2011 mottok Kommisjonen 1524 notifikasjoner etter artikkel 6 nr. 2 og ingen notifikasjoner etter artikkel 7 nr. 2. Det er kun sju medlemsstater som har sendt inn notifikasjoner, og Kommisjonen legger til grunn at medlemsstatene ikke notifiserer alle beslutninger som omfattes av artikkel 6 nr. 2 og artikkel 7 nr. 2. Kommisjonen har opprettet en oversikt over varer som ikke omfattes av harmonisert EØS-regelverk i henhold til artikkel 12 nr. 4 på sine hjemmesider på internett.
8.1.8 Opphevelse
Artikkel 14 opphever europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 3052/95/EF av 13. desember 1995, med virkning fra 13. mai 2009. Beslutningen erstattes av reglene i forordning (EF) nr. 764/2008.
Beslutning 3052/95/EF artikkel 3 innebærer at statene pålegges å informere hverandre om tiltak som begrenser samhandelen med varer som er lovlig framstilt eller brakt i omsetning i en annen EØS-stat. I Norge omfatter plikten provisoriske anordninger, lover, forskrifter og enkeltvedtak. Rettsavgjørelser ved domstolene er eksplisitt unntatt. Nærings- og handelsdepartementet ved Næringspolitisk avdeling er kontaktpunkt i Norge og ansvarlig for å oversende opplysningene til EFTAs overvåkingsorgan. Tiltak skal meldes Nærings- og handelsdepartement ved Næringspolitisk avdeling. Et underliggende organ skal melde et tiltak til overordnet departement. Beslutning 3052/95/EF ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 16 den 26. mars 1997. Den ble erstattet av forordning (EF) nr. 764/2008 ved EØS-komiteens beslutning nr. 126/2012 av 13. juli 2012. Det kreves ingen opphevelse i norsk rett da beslutning 3052/95/EF ikke er gjennomført som en rettsakt i norsk rett.