Forsiden

Prop. 19 S (2009-2010)

Om samtykke til å sette i kraft en overenskomst om utveksling av opplysninger i skattesaker med tilhørende protokoll mellom Norge og Bermuda, undertegnet i Washington 16. april 2009, med tilleggsoverenskomster

Til innholdsfortegnelse

3 Generelle bemerkninger

1. Overenskomst om utveksling av opplys­ninger i skattesaker og tilhørende protokoll

Artikkel 1 har bestemmelser om overenskomstens virkeområde. I likhet med artikkel 26 i OECDs mønsteravtale for skatteavtaler fastslås her plikten til å innhente og utveksle alle opplysninger som er overskuelig relevante for fastsetting, iligning, innkreving og inndriving av de skatter overenskomsten omfatter, så vel som rettsforfølgning både i sivile saker og i straffesaker.

Artikkel 2 har i likhet med OECDs modell en bestemmelse som fastslår at en part ikke er forpliktet til å framskaffe og oversende opplysninger som er utenfor deres jurisdiksjon.

Artikkel 3 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av overenskomsten. Overenskomsten omfatter alle direkte skatter.

Artikkel 4 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten. Overenskomsten omfatter uttrykkelig norsk kontinentalsokkel. I likhet med våre alminnelige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret for dobbeltbeskatningsavtaler, men er betydelig mer detaljert enn denne.

Artikkel 5 angir hvilke regler som skal iakttas når en anmodning om opplysninger skal utformes. Anmodninger skal kun fremmes dersom egne muligheter til å innhente opplysningene er uttømt, men opplysningene skal innhentes selv om den anmodede part ikke selv har behov for dem.

Etter punktene 2 og 3 skal den anmodede part benytte alle relevante midler for å innhente opplysningene, og om ønskelig i form av vitneforklaringer og bekreftede kopier av originaldokumenter.

Punkt 4 forplikter partene til sørge for at de nødvendige fullmakter foreligger til å innhente opplysninger fra banker, finansinstitusjoner, forvaltere mv, og om reelle eierforhold i selskaper, stiftelser og truster mv. Slike fullmakter foreligger i norsk lovgivning. For Bermudas vedkommende fastslår den inngåtte protokollen at Bermuda forplikter seg til å endre sin lovgivning i den utstrekning den er til hinder for at Bermuda kan oppfylle sine forpliktelser etter overenskomsten.

Punkt 5 angir den type opplysninger som en part ikke er forpliktet til å utveksle etter avtalen. I hovedsak er dette opplysninger som ellers er offentlig tilgjengelige, eller opplysninger som er i tredjepersons besittelse og som ikke direkte gjelder skattyteren.

Punkt 6 fastslår at dersom saken ikke gjelder et tilfelle av alvorlig skatteunndragelse skal en høyere tjenestemann i anmodende parts kompetente myndighet bekrefte at anmodningen er relevant og nødvendig for fastsettelse av skatteplikt. Det framgår imidlertid av protokollen at dette kravet ikke skal benyttes slik at det innskrenker overenskomstens generelle formål slik det framkommer i overenskomstens artikkel 1. Det framgår videre av protokollen at slik bekreftelse skal være tilstrekkelig til å oppfylle vilkårene i overenskomsten.

Punkt 8 gir detaljerte regler for hva en anmodning om opplysninger skal inneholde.

Artikkel 6 åpner adgang for representanter for en parts kompetente myndigheter å være tilstede ved skattundersøkelser i den annen part.

Artikkel 7 gir uttømmende regler for når en part kan avslå en anmodning om opplysninger, og tilsvarer punktene 3-5 i artikkel 26 i OECDs mønsteravtale. Artikkelen fastslår at anmodningen må være i samsvar med overenskomsten og at egne muligheter til å innhente opplysningene må være uttømt, for å sikre mot såkalte «fisketurer». Yrkesmessig taushetsplikt er sikret i punkt 3. Dette medfører at konfidensiell kommunikasjon mellom en advokat og hans klient med sikte på å innhente juridiske råd eller å vurdere rettstvist kan avslås utlevert.

Artikkel 8 har bestemmelser om taushetsplikt i samsvar med OECD-modellen.

Artikkel 9 bestemmer at de rettigheter og det vern som tilkommer personer i henhold til lovgivningen eller administrativ praksis i den anmodede part fortsatt skal gjelde, men det skal sikres at effektiv utveksling av opplysninger ikke blir unødig hindret eller forsinket.

I artiklene 10 og 12-14 er det bestemmelser om kostnader, språk, gjensidige overenskomster og ikrafttredelse og opphør.

I artikkel 11 er det gitt bestemmelser om at dersom Norge treffer tiltak mot såkalt skadelig skattepraksis og dette kan ramme Bermuda på grunn av at Bermuda skulle anses ikke å effektivt utveksle informasjon i skattesaker, så skal det opptas forhandlinger for å løse saken.

2. Overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning av fysiske personer med hensyn til skatter av inntekt

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen fysiske personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge parter. Artikkel 2 inneholder en bestemmelse om hvilke skatter som omfattes av overenskomsten. Overenskomsten omfatter bare direkte skatter. Bermuda ilegger for tiden ikke inntektsskatt.

Artikkel 3 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten. Overenskomsten omfatter ikke norsk kontinentalsokkel. Arbeid som utføres på kontinentalsokkelen skattlegges derfor fullt ut etter norske regler. I likhet med våre alminnelige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret for dobbeltbeskatningsavtaler.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en part». Punkt 2 regulerer situasjonen hvor en fysisk person etter intern lovgivning i de to parter anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Bermuda.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 5. Som etter OECD-mønste­ret tilkommer det den part hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen part. I så fall har den part hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Blant annet er det satt som vilkår for unntaket om skattlegging i den part arbeidet utføres at arbeidsgiver ikke er bosatt i denne part. Unntaket i punkt 2 b) kommer ikke til anvendelse dersom det foreligger arbeidsutleie. Dette er presisert i punkt 3.

Artikkelens punkt 4 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den part hvor arbeidstakeren er bosatt.

Artikkel 6 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den part hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 7 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den part hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 5 om lønnsinntekt. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den part hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

Artikkel 8 omhandler pensjoner. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen både private og offentlige pensjoner. Pensjoner som betales fra en part til en person bosatt i den annen part kan skattlegges i den part hvor inntekten skriver seg fra, men den skatt som ilegges i kildestaten kan ikke overstige 15 % av ytelsens bruttobeløp.

Artikkel 9 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den part som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 (b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 8.

Artikkel 10 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene parten og som midlertidig oppholder seg i den annen part i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte part av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne part.

Artikkel 11 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning. Norge benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. Som nevnt i relasjon til artikkel 2 ilegger Bermuda ikke inntektsskatt. For det tilfellet at Bermuda i fremtiden ilegger inntektsskatt følger det av bestemmelsen at dobbeltbeskatning skal unngås i henhold til lovgivningen i Bermuda.

For Norges vedkommende sier artikkelen innledningsvis at bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 til 16-28 skal kunne gis anvendelse ved beregningen av fradrag i norsk skatt for skatt betalt i Bermuda. De alminnelige retningslinjer for kreditmetoden er imidlertid inntatt i bestemmelsen og innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Bermuda. Norge må imidlertid i den utlignede skatt på den inntekten som kan beskattes i Bermuda, gi fradrag for den skatt som er betalt i Bermuda på inntekten, jf. punkt 2 a).

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Bermuda å skattlegge skal det i Norge brukes den alternative fordelingsmetode. I punkt 2 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den delen av inntekten som skriver seg fra Bermuda. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Bermuda.

Artikkel 12 har bestemmelser om framgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater, og artiklene 13 og 14 har bestemmelser om ikrafttredelse og opphør. Som nevnt forutsettes det at avtalen om effektiv informasjonsutveksling blir gjennomført for at denne avtale skal ha virkning, og den vil ellers automatisk bortfalle.

3. Overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning av foretak som driver skip eller luftfartøy i internasjonal fart

Overenskomsten fastsetter et gjensidig skattefritak for inntekt fra drift av skip og luftfartøy i internasjonal fart og tilsvarer bestemmelsene om dette i OECDs mønsteravtale. For skipsfartsinntekter følger dette fritaket allerede av skatteloven § 2-37 annet ledd. Overenskomsten har derfor liten praktisk betydning for skatteplikt i Norge, men sikrer skattefritak for norske skips- og luftfartsforetak i Bermuda.

4. Overenskomst om prosedyrer for inngåelse av gjensidige overenskomster om regulering av internpriser mellom foretak med interessefellesskap

Overenskomsten bygger på prinsippene i artikkel 9 i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven § 13-1. Slik retting ville uten overenskomsten følge direkte av denne bestemmelse.

Artikkel 4 gir partene adgang til direkte underretning og inngåelse av gjensidige overenskomster i slike saker. Dette ville på grunn av taushetspliktsbestemmelsene i partenes lovgivning ikke vært mulig uten denne overenskomsten.

Partene skal underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at overenskomstene kan tre i kraft er oppfylt. Overenskomstene trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Overenskomsten om utveksling av opplysninger i skattesaker vil få virkning for straffbare skattesaker fra denne dato, men ikke tidligere enn 1. januar 2010. For andre saker fra og med det skatteår som begynner på eller etter 1. januar i det kalenderår som følger etter det året da overenskomsten trer i kraft, men ikke tidligere enn 1. januar 2010. Tilleggsoverenskomstene får virkning fra sistnevnte dato.

Til dokumentets forside