2 Hovedinnholdet i fornybardirektivet
Direktivet har som mål å etablere et felles rammeverk for å fremme bruken av energi fra fornybare energikilder i EU-landene. Hvert medlemsland skal bidra ved å oppfylle separate mål for andel fornybar energi av totalt energibruk innen 2020 slik at det bidrar til det overordnede EU-målet om en 20 prosent fornybarandel i 2020. Målene for de enkelte land står oppført i direktivets vedlegg I. Medlemslandene forutsettes å gjennomføre nødvendige tiltak slik at fornybarandelen øker i tråd med den veiledende banen som er satt opp i del B av vedlegg I.
Det er fastsatt et tilleggsmål om at 10 prosent av energibruken i transportsektoren i 2020 skal dekkes med fornybar energi. Målet om 10 prosent fornybar energi i transportsektoren gjelder likt for alle medlemslandene.
Det nasjonale fornybarmålet er et forholdstall hvor produksjon og forbruk av fornybar energi måles som en andel av brutto energibruk fra stasjonær og mobil energibruk. Som produksjon og forbruk av fornybar energi medregnes normalisert produksjon av elektrisitet fra fornybare energikilder, produsert varme fra fornybare energikilder og direkte bruk av bioenergi. I brutto energibruk medregnes summen av alle energivarer (både fornybare og ikke fornybare) levert til energiformål for industri, transport, husholdninger, tjenesteytende næringer, jordbruk, skogbruk og fiske. Energisektorens bruk av elektrisitet og varme for elektrisitets- og varmeproduksjon skal inkluderes i brutto energibruk i tillegg til distribusjonstap ved transmisjon av elektrisitet og varme1. Energibruk i næringer som utvinner eller videreforedler energi, som for eksempel i olje- og gassutvinning, kulldrift eller raffinerier, er ikke omfattet.
Det bindende tilleggsmålet om 10 prosent fornybar energi i transportsektoren beregnes etter en egen metode. Etter denne metoden beregnes fornybarandelen som bruk av fornybar energi i alle typer transport relativt til bruk av bensin, diesel, biodrivstoff og elektrisitet i landtransport. Fossil energibruk i luftfart inngår ikke i beregningsgrunnlaget for transportmålet, men inngår i beregningen av det nasjonale fornybarmålet (både innenriks- og utenriksluftfart fra Norge). I beregningene av transportmålet teller bruk av elektrisitet i elektriske kjøretøy med en faktor på 2,5 og inngår også i beregnet forbruk av fornybar energi. Bruk av biodrivstoff fra avfall, trevirke m.m. teller dobbelt.
For å oppnå det overordnede målet, kan medlemslandene velge å bruke nasjonale virkemidler og ulike samarbeidsmekanismer. Artikkel 6-11 omtaler ulike samarbeidsmekanismer som medlemslandene kan velge å ta i bruk. Fornybar energi utover det som trengs til å oppnå eget mål kan selges (overføres statistisk) fra ett medlemsland til et annet (artikkel 6). Felles energiprosjekter innenfor elektrisitet, varme og kjøling kan utvikles (artikkel 7 og 8). For elektrisitet kan det også samarbeides om prosjekter i tredjeland (artikkel 9 og 10). Det må avtales hvor store andeler av prosjektets energiproduksjon som skal telle i de ulike landenes mål. I tillegg kan to eller flere medlemsland koordinere støttesystemer eller etablere felles støttesystemer (artikkel 11).
For å oppnå transportmålet kan medlemslandene velge å bruke virkemidler som nasjonale omsetningskrav, støttesystemer og lignende.
Medlemsland skal utarbeide handlingsplaner for arbeidet med fornybar energi innenfor områdene; elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Handlingsplanene skal inneholde mål for de tre områdene og en veiledende utviklingsbane fram til 2020. Mens det nasjonale målet og transportmålet på 10 pst. er forpliktende, er sektormålene ikke forpliktende og kan revideres ved senere oppdatering av handlingsplanene. For medlemsland var fristen for å sende inn nasjonale handlingsplaner 30. juni 2010. Alle handlingsplanene er nå lagt ut på Kommisjonens hjemmeside.2 Kommisjonen skal evaluere handlingsplanene og hensiktmessigheten av virkemidlene og kan komme med anbefalinger.
Hvert medlemsland skal videre rapportere hvert annet år om fremgangen for bruken av fornybare energikilder. Første rapportering har frist 31. desember 2011. Direktivet gir retningslinjer for innholdet i rapporteringen (artikkel 22).
De medlemslandene som ligger under den veiledende utviklingsbane for sitt nasjonale mål, skal levere inn en justert handlingsplan året etter. Kommisjonen kan imidlertid frita medlemsland for dette under spesielle omstendigheter.
Direktivet fastsetter krav til nasjonale regler og fremgangsmåter for myndighetsgodkjenning av nye produksjonsanlegg og tilhørende transmisjonsinfrastruktur. Medlemslandene skal definere tekniske spesifikasjoner som må være oppfylt for at utstyr og systemer som kan bruke fornybar energi skal kunne oppnå støtte. På områder hvor det finnes EU-standarder, skal disse brukes. Det stilles krav om at regulering vedrørende bygninger skal fremme energieffektivisering og bruk av energi fra fornybare kilder. Medlemslandene skal sørge for at nye offentlige bygg og eksisterende bygg som gjennomgår betydelig renovering, framstår som et godt eksempel innenfor direktivets kontekst (artikkel 13).
Medlemslandene skal sørge for at informasjon om støttetiltak for å fremme fornybar energi er tilgjengelig for alle relevante aktører. De skal også sørge for at markedet gis informasjon om gevinster, kostnader og energieffektivitet ved forskjellig utstyr som kan bruke energi fra fornybare kilder. Medlemslandene skal sikre at sertifiseringssystemer for installatører av biomassekjeler og -ovner, solcellesystemer, grunne geotermiske systemer og varmepumper finnes eller er tilgjengelige innen 31. desember 2012. Retningslinjer for planleggere og arkitekter skal foreligge, slik at disse kan ta optimale valg i bygg- og rehabiliteringsprosessen (artikkel 14).
For å kunne garantere sluttbrukere at en andel, eller mengde, energi i en leverandørs energimiks er produsert fra fornybare energikilder, skal medlemslandene sørge for at produsenter av fornybar elektrisitet eller varme/kjøling kan få utstedt opprinnelsesgarantier på forespørsel. Dette er en videreføring av ordningen med opprinnelsesgarantier som ble innført med fornybardirektiv I. Opprinnelsesgarantier er kun for varedeklarasjon og skal ikke kunne brukes i medlemslandenes måloppnåelse (artikkel 15).
Medlemslandene skal sørge for at transmisjons- og distribusjonsnettet for elektrisitet er utbygd i tilstrekkelig grad for å sikre en god driftssikkerhet i kraftsystemet, og med det legge til rette for videre utvikling av kraftproduksjon fra fornybare energikilder. Direktivet legger opp til at myndighetene skal sette i gang tiltak for å påskynde konsesjonsbehandling av søknader om utbygging av transmisjons- og distribusjonsnettet. Direktivet setter visse rammer for nettselskapene med sikte på å sikre gode vilkår for produsenter av fornybar elektrisitet. Nettselskapenes vilkår når det gjelder nettilknytning, innmatning av produksjon, tariffering osv. må være ikke-diskriminerende, objektive og gjennomsiktige for å legge til rette for kraftproduksjon fra fornybare energikilder (artikkel 16).
Biodrivstoff og flytende biobrensler må oppfylle visse bærekrafskriterier for å kunne telle med i transportmålet, i det overordnede målet, i eventuelle nasjonale omsetningskrav o.l. og for å få eventuell finansiell støtte (artikkel 17). Kriteriene gjelder minimum netto besparelse i klimagassutslipp sammenlignet med fossilt drivstoff, og restriksjoner på uttak fra områder med høy biodiversitetsverdi og områder med høy karbonbinding. Det settes videre verifiseringskrav for produsenter/importører/distributører (artikkel 18). Det er fastsatt beregningsmetoder og standardverdier for beregning av klimagassbesparelse (artikkel 19 og vedlegg III og V). Myndighetene skal gi brukerne informasjon om tilgangen på og om miljøfordelen av alle fornybare energikilder til transport (artikkel 21).
Kommisjonen er gitt en rekke overvåkings- og rapporteringsoppgaver i direktivet, særlig knyttet til biodrivstoff og andre biobrensler (artikler 19 og 23). Kommisjonen skal rapportere til Europaparlamentet og Rådet vedrørende biodrivstoff og biobrensler hvert annet år fra 2012. Senest i 2014 skal Kommisjonen presentere en rapport, hvor en rekke forhold knyttet til biodrivstoff og fornybar energi til transport, samt samarbeidsmekanismer skal adresseres. I 2018 skal Kommisjonen presentere et veikart for fornybar energi for perioden etter 2020. I 2021 skal Kommisjonen i en rapport evaluere fornybardirektivet (artikkel 23).
Kommisjonen skal etablere en offentlig plattform på sin nettside («transparency platform») hvor relevant informasjon om fornybardirektivet legges ut. Dette inkluderer blant annet medlemslandenes handlingsplaner og nasjonale rapporter (artikkel 24).
Direktiv 2001/77/EF, artikkel 2, artikkel 3(2) og artikkel 4 til 8 slettes med effekt fra 1. april 2010. Direktiv 2003/30/EF, artikkel 2, artikkel 3(2), (3), (5) og artikkel 5 og 6 slettes med virkning fra 1. april 2010. De omtalte direktivene oppheves med virkning fra 1. januar 2012 (artikkel 26).