8 Merknader til de enkelte bestemmelser
Til § 4-29
§ 4-29 åpner for midlertidig plassering av barn i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller den som har foreldreansvaret for barnet ved fare for menneskehandel. Bestemmelsens første ledd omhandler hva som skal regnes som menneskehandel, hva som skal være formålet med plasseringen og plasseringssted.
Det er ikke nærmere definert i bestemmelsen hva som skal regnes som menneskehandel. I stedet henvises det til straffeloven § 224 om forbud mot menneskehandel, se første ledd første punktum. Dette innebærer at den til enhver tid gjeldende definisjonen av menneskehandel i straffeloven vil være styrende for hva som skal regnes som menneskehandel etter barnevernloven. Videre følger det av første ledd første punktum at barnet kan plasseres i statlige, kommunale eller private institusjoner omfattet av kapittel 5 i barnevernloven, jf. henvisningen til barnevernloven § 5-1 og § 5-8. Dette innebærer at bestemmelsen ikke åpner for plassering i fosterhjem.
Hovedformålet med barnevernloven er å sikre at utsatte barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får rett hjelp til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Første ledd annet punktum inneholder likevel en presisering av hva som skal være formålet med plasseringen; å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Dette innebærer at formålet både er å beskytte barnet mot å bli utnyttet til menneskehandel, og at barnet skal få nødvendig omsorg, hjelp og støtte i dagliglivet. Årsaken til at formålet er ytterligere regulert i bestemmelsen, er at beskyttelsesaspektet ved plasseringer etter § 4-29 er mer fremtredende enn ved andre plasseringer etter barnevernloven. Det vises for øvrig til at barnet skal plasseres i en institusjon som faglig og materielt er i stand til å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg, jf. ny § 4-30 første ledd.
Annet ledd omhandler de materielle vilkårene for at Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker skal kunne fatte vedtak om plassering i barneverninstitusjon.
For det første er det et vilkår at politiet finner at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel og at vedtak om plassering er nødvendig for å beskytte barnet, jf. første ledd bokstav a). Det er derfor en forutsetning for plassering at politiet er involvert i saken og har foretatt en trusselvurdering ut fra sitt ansvar og faglige ståsted.
For det andre skal også fylkesnemnda foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene er oppfylt, jf. annet ledd bokstav b). Dette innebærer at nemnda, basert på politiets trusselvurdering og de øvrige opplysningene i saken, må finne det sannsynlig at det foreligger en slik nærliggende og alvorlig fare, og at plasseringen er nødvendig for å beskytte barnet. Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fatte vedtak.
Nemnda skal også foreta en endelig overordnet samlet vurdering av om plassering er den beste løsningen for barnet. Et eksempel på at det kan være grunn til ikke å plassere barnet i institusjon, selv om de øvrige vilkårene er oppfylt, er tilfeller der barnet ønsker å returnere til hjemlandet og dette vurderes som forsvarlig. Et annet eksempel er der barnets alder antas å være nær 18 år og plassering ikke fremstår som den klart beste løsningen for barnet.
Vedtak om plassering kan bare fattes dersom det ikke er mulig å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse og omsorg med mindre inngripende tiltak. Dette innebærer at bestemmelsen bare kan benyttes der mindre inngripende tiltak har vært vurdert, men ikke funnet formålstjenlig.
Dersom fylkesnemnda finner at vilkårene er oppfylt, kan barnet plasseres i institusjon i opptil seks uker av gangen, jf. tredje ledd første punktum. Den samlede plasseringstiden, inkludert eventuelt akuttvedtak, kan ikke overstige seks måneder, jf. fjerde punktum. Plasseringen skal opphøre når barnet fyller 18 år. På tilsvarende måte som ved andre plasseringer, skal barneverntjenesten i forslaget til fylkesnemnda redegjøre for de synspunkter som bør legges til grunn for valg av plasseringssted i det enkelte tilfellet, jf. henvisningen til barnevernloven § 4-15 annet ledd. Det følger av samme bestemmelse at fylkesnemnda i vedtaket kan stille vilkår når det gjelder plasseringen.
Adgangen til å treffe midlertidig akuttvedtak er regulert i § 4-29 fjerde ledd. Det følger av første punktum at barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten er gitt kompetanse til å treffe midlertidige akuttvedtak om plassering i institusjon. Vilkåret er at de etter en konkret faglig vurdering finner det sannsynlig at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet. I motsetning til der fylkesnemnda fatter vedtak, er det ikke et vilkår for akuttvedtak at politiet har foretatt en trusselvurdering. Politiets vurderinger av faren for utnyttelse og beskyttelsesbehov kan likevel ha stor betydning for spørsmålet om det er behov for å fatte et akuttvedtak. Barneverntjenestens leder bør derfor kontakte politiet der dette er praktisk mulig uten å sette barnet i fare.
De beskyttelsestiltak som skal iverksettes i det enkelte tilfellet skal fremgå av akuttvedtaket og skal ikke være mer omfattende enn nødvendig, se merknad til nytt femte ledd. På tilsvarende måte som ved de ordinære vedtakene, kan barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten i vedtaket begrense barnets adgang til å motta besøk, kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og begrense barnets bevegelsesfrihet utenfor institusjonens område. Det kan også i vedtaket fastsettes begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er, se merknad til nytt femte ledd.
Institusjonen har plikt til å gjennomføre de beskyttelsestiltakene som følger av akuttvedtaket, se merknad til nytt § 5-9 femte ledd.
Dersom det fremmes forslag om mer langvarig plassering, må begjæring om tiltak sendes fylkesnemnda snarest og senest innen to uker. Dette fremgår av fjerde ledd annet punktum som henviser til barnevernloven § 7-11. Dersom saken ikke er sendt fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort, se tredje punktum. Er saken sendt fylkesnemnda innen to uker, kan plasseringen imidlertid opprettholdes inntil fylkesnemnda har behandlet saken. Det vises for øvrig til merknaden til §§ 7-22 og 7-23.
Femte ledd angir de beskyttelsestiltakene som kan iverksettes for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan utnytte det til menneskehandel. Hvilke beskyttelsestiltak som skal iverksettes i det enkelte tilfellet skal fremgå av selve plasseringsvedtaket og skal ikke være mer omfattende enn nødvendig. Dette fremgår av femte ledd annet punktum. Bestemmelsen inneholder således en uttømmende opplisting av hva beskyttelsestiltakene kan gå ut på. Fylkesnemnda kan i vedtaket begrense barnets adgang til å motta besøk, kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og begrense barnets bevegelsesfrihet utenfor institusjonens område, se bestemmelsens tredje punktum. Det kan også fastsettes begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er, se fjerde punktum. Institusjonen har plikt til å gjennomføre de beskyttelsestiltakene som følger av fylkesnemndas vedtak, se merknad til nytt § 5-9 femte ledd.
Fylkesnemnda kan ikke fastsette beskyttelsestiltak som hindrer barnet i å ha kontakt med verge, advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende, se bestemmelsens femte punktum. Med unntak av vergen tilsvarer dette § 3 annet ledd i ny Forskrift av 15. november 2011 om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften). Forskriften gjelder fra 1. mars 2012.
Femte ledd gjelder også når barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten fatter akuttvedtak, se merknad til bestemmelsens fjerde ledd.
Sjette ledd første punktum bestemmer at barneverntjenesten kan unnlate å sette i verk fylkesnemndas vedtak dersom forholdene tilsier det og politiet samtykker. Bestemmelsen åpner for en revurdering av barnets situasjon og beskyttelsesbehov før vedtaket er iverksatt. At politiet må samtykke er imidlertid en vesentlig begrensning i barneverntjenestens anledning til å unnlate å iverksette vedtaket. Dersom vedtaket ikke iverksettes, skal barneverntjenesten varsle nemnda om dette, se annet punktum. Dersom vedtaket ikke er blitt iverksatt innen seks uker, faller det bort. Dette følger av tredje punktum. Med unntak av kravet om politiets samtykke, tilsvarer bestemmelsen det som gjelder ved plassering av barn med alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven § 4-25 tredje ledd.
Syvende ledd i § 4-29 omhandler saksbehandlingsregler. Det fremgår av bestemmelsens første punktum at barnevernloven kapittel 7 om saksbehandlingsregler for fylkesnemnda skal gjelde for vedtak etter § 4-29. Ved behandling av spørsmål om å forlenge fylkesnemndas vedtak om plassering, skal dette avgjøres av nemndsleder alene, se merknad til nytt fjerde ledd i § 7-5.
I menneskehandelsaker vil barnets alder ofte være uavklart. For at bestemmelsen skal kunne gi reell mulighet til å beskytte barn mot å bli utnyttet til menneskehandel, er det derfor gitt en presumsjonsregel om at det kan fattes vedtak om plassering dersom det er grunn til å anta at den personen saken gjelder er under 18 år. Bestemmelsens annet punktum er i samsvar med tilsvarende presumsjonsregel i Europarådets konvensjoner om menneskehandel og beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk.
Plasseringen skal opphøre når barnet fyller 18 år.
Til § 4-30
Bestemmelsen omhandler oppfølging av vedtak etter ny § 4-29 om plassering i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel.
Av første ledd fremgår det at barnet skal plasseres i en institusjon som faglig og materielt er i stand til å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Bestemmelsen må ses i lys av formålet med plasseringen, som er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Ny § 4-29 innebærer at det kan iverksettes omfattende og inngripende tiltak for å beskytte barnet mot å bli utsatt for menneskehandel. De institusjonene som skal ha plassert barn utsatt for menneskehandel, må derfor ha en bemanning og faglig kompetanse som er egnet til å gi barna et godt og forsvarlig omsorgstilbud og beskyttelse mot menneskehandel. Institusjonen må ha bemanning og faglig kompetanse til å gjennomføre de beskyttelsestiltakene som følger av fylkesnemndas vedtak, og som samtidig sikrer at rettighetsforskriftens bestemmelser om beboernes rettigheter og grenser for bruk av tvang og makt blir ivaretatt.
På tilsvarende måte som ved andre plasseringer i institusjon, er det den kommunale barneverntjenesten som har omsorgen for barnet når barnet er plassert, jf. annet ledd. Videre fremgår det av bestemmelsen at institusjonen utøver den daglige omsorgen for barnet på vegne av barneverntjenesten.
Det følger av tredje ledd første punktum at barneverntjenesten fortløpende skal følge opp plasseringen. Videre skal barneverntjenesten i samarbeid med politiet under hele plasseringsperioden vurdere om plasseringen er nødvendig for å beskytte barnet eller om den kan opphøre. Bestemmelsen skal sikre at plasseringen er til barnets beste og at den opphører dersom det i løpet av plasseringsperioden viser seg at barnet kan gis tilstrekkelig omsorg og beskyttelse med mindre inngripende tiltak. Det er barneverntjenesten som ut fra sin faglige vurdering og kjennskap til barnet kan beslutte at plasseringen skal opphøre. Før slik beslutning tas, skal barneverntjenesten imidlertid informere og gi politiet anledning til å uttale seg om utnyttelsesfare og beskyttelsesbehov, se bestemmelsens annet punktum. Politiets faglige vurdering skal tillegges stor vekt.
Henvisningen i siste punktum til barnevernloven § 4-17 innebærer at barneverntjenesten kan flytte barnet til en annen institusjon. Barneverntjenesten kan imidlertid bare flytte barnet dersom endrede forhold gjør dette nødvendig eller dersom flytting anses til beste for barnet. På tilsvarende måte som ved opphør, skal politiet informeres og gis anledning til å uttale seg før barnet flyttes.
Til § 5-9 femte ledd
Barnevernloven § 5-9 omhandler barn og unges rettigheter og adgangen til bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon. Formålet med bestemmelsen er primært å sikre at barnas rett til alminnelig livsutfoldelse ikke blir vilkårlig begrenset eller begrenses utover det som er nødvendig. De fire første leddene i bestemmelsen er uendret.
For å beskytte barn mot menneskehandel kan det iverksettes beskyttelsestiltak som begrenser barnets bevegelsesfrihet og adgang til kommunikasjon, se merknad til nytt § 4-29 femte ledd. Nytt § 5-9 femte ledd er en konsekvens av de særlige reglene om iverksetting av beskyttelsestiltak ved plasseringer etter § 4-29. Det er presisert i § 5-9 femte ledd at institusjonen har plikt til å iverksette de beskyttelsestiltakene som følger av vedtaket.
Til § 6-3 annet ledd
Det er svært viktig at barnets egen mening kommer klart til uttrykk i saken. Barnevernloven § 6-3 annet ledd regulerer barns partstatus i barnevernssaker. Tilføyelsen i § 6-3 annet ledd innebærer at barnet alltid skal regnes som part ved plassering etter § 4-29. Løsningen tilsvarer det som gjelder ved plassering av ungdom med alvorlige atferdsvansker, og er begrunnet i at vedtaket retter seg direkte mot barnet, samt at bestemmelsen er tenkt benyttet for større barn.
Som part i saken vil barnet blant annet ha krav på gratis advokatbistand. Barnet har krav på god, tilpasset og tilstrekkelig informasjon fra den myndigheten som fatter vedtak om plassering. For at barnet skal kunne ivareta sine interesser i saken, må det, dersom barnet ikke forstår norsk, innhentes tolk som kan formidle informasjon på det språket barnet forstår.
Til § 6-4 annet ledd første punktum
Å utnytte barn til menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt. For at det ikke skal oppstå tvil, endres § 6-4 annet ledd første punktum slik at det går klart frem av lovteksten at opplysningsplikten til barnevernet også omfatter menneskehandel.
Dette innebærer at alle offentlige myndigheter og en rekke yrkesutøvere har plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten ved en begrunnet bekymring for at et barn blir utnyttet til menneskehandel eller står i fare for å bli det. Opplysningsplikten er et selvstendig og personlig ansvar som påhviler den enkelte. Plikten gjelder også ved pålegg fra barnevernet.
Til § 6-8
Barnevernloven § 6-8 regulerer barneverntjenestens leders adgang til å kreve bistand fra politiet til å gjennomføre undersøkelser etter § 4-3 og til fullbyrdelse av nærmere angitte vedtak. Det kan være behov for bistand fra politiet for å gjennomføre undersøkelser og for å fullbyrde plasseringer i saker som gjelder barn utsatt for menneskehandel. Endringen i barnevernloven § 6-8 innebærer at politiets bistandsplikt også omfatter plasseringer etter ny § 4-29.
Bruk av politi for å gjennomføre undersøkelser og å iverksette tiltak er et dramatisk virkemiddel som bare bør benyttes i unntakstilfeller. Det vil være opp til politiet å vurdere på hvilken måte bistanden skal ytes i det enkelte tilfellet. Gjennomføringen av vedtaket må aldri overlates til politiet alene. Det forutsettes at barneverntjenesten er med som ansvarlig for gjennomføringen.
Til § 7-5 fjerde ledd
Ved første gangs behandling om plassering i institusjon etter § 4-29 gjelder hovedregelen om nemndas sammensetting i barnevernloven § 7-5 første ledd. Dette innebærer at nemnda består av nemndsleder, ett medlem fra det alminnelige utvalget og ett medlem fra det sakkyndige utvalget.
Når det gjelder fylkesnemndas behandling av spørsmålet om forlengelse av det opprinnelige plasseringsvedtaket, skal dette avgjøres av nemndsleder alene etter nytt § 7-5 fjerde ledd. Fylkesnemnda skal også i disse tilfellene prøve om alle vilkårene for plassering er oppfylt. Spørsmålet om det skal avholdes forhandlingsmøte også i saker om forlengelse av nemndas plasseringsvedtak, avgjøres etter reglene i barnevernloven § 7-14.
Til § 7-22 først ledd første punktum og § 7-23 første ledd første punktum
Barnevernloven §§7-22 og 7-23 regulerer etterfølgende godkjenning av og klage over midlertidige akuttvedtak. Bestemmelsene endres slik at de også omfatter vedtak etter § 4-29.
Dette innebærer at akuttvedtak etter § 4-29 fjerde ledd skal sendes til godkjenning i fylkesnemnda umiddelbart etter iverksetting, jf. barnevernloven § 7-22. Vedtaket skal snarest og om mulig innen 48 timer etter at nemnda har mottatt saken, godkjennes av nemndsleder. Videre kan akuttvedtaket påklages til fylkesnemnda, jf. § 7-23. Både den etterfølgende godkjenningen og muligheten til å påklage akuttvedtak skal bidra til å sikre barnets rettssikkerhet og at akuttvedtaket bygger på et forsvarlig grunnlag.