3 Gjeldende rett

3.1 Oppholdstillatelse og oppholdsetikett

Førstegangs oppholdstillatelse for utlendinger som ikke er omfattet av EØS-regelverket, gis som midlertidig oppholdstillatelse for inntil tre år. Med mindre annet er fastsatt i lov eller forskrift, skal tillatelse gis for minst ett år, jf. utlendingsloven § 60. Etter tre år kan det etter søknad innvilges permanent oppholdstillatelse dersom vilkårene for det er oppfylt, jf. § 62. Gyldig oppholdstillatelse dokumenteres i dag ved at utlendingen får en oppholdsetikett limt inn i utlendingens eventuelle reisedokument. Slik etikett utstedes ved personlig fremmøte for politiet etter at utlendingen har fått et vedtak om innvilget oppholdstillatelse. En visumpliktig utlending som befinner seg i hjemlandet, og som får innvilget oppholdstillatelse, får først et innreisevisum til Norge ved den aktuelle utenriksstasjonen. Vedkommende må så melde seg for politiet innen sju dager etter innreise i Norge for utstedelse av oppholdsetikett, jf. utlendingsloven § 19.

Utlendingsforskriften § 20-2 gir Utlendingsdirektoratet adgang til å utarbeide nødvendige skjemaer, etiketter, stempler osv. som er nødvendig for gjennomføring av forskriften. Utlendingsdirektoratet har i rundskriv RS 2011-19 gitt retningslinjer for utforming av felles etikett for midlertidig og permanent oppholdstillatelse. Oppholdsetiketten er, som nevnt ovenfor, felles for alle Schengen-landene, jf. rådsforordning (EF) nr. 1030/2002.

3.2 Utlendinger omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

Utlendinger som er borgere av et land som deltar i EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen (heretter kalt EØS-borgere) med gyldig identitetskort eller pass, har oppholdsrett i inntil tre måneder. For opphold utover denne perioden er det et krav om at de skal registrere seg, jf. utlendingsloven § 117. Det utstedes ikke noe eget oppholdskort men det utstedes et registreringsbevis. Etter fem års sammenhengende opphold får EØS-borgere varig oppholdsrett og varig oppholdsbevis etter søknad, jf. utlendingsloven § 115, jf. § 119 første ledd. Det er her et krav om at oppholdet er lovlig, jf. utlendingsloven § 115 første ledd første setning.

En tredjelandsborger som er familiemedlem til en EØS-borger, trenger heller ikke oppholdstillatelse, men plikter å søke om oppholdskort (ikke Schengen-standardisert oppholdskort) innen tre måneder etter innreise, jf. utlendingsloven § 118, jf. § 114. Etter fem års sammenhengende lovlig opphold kan vedkommende etter søknad få varig oppholdskort, jf. utlendingsloven § 119 annet ledd, jf. § 116.

Også andre tredjelandsborgere med oppholdsrett etter EØS-regelverket, det vil si tjenesteytere og etablerere fra tredjeland, men med fast opphold i EØS-området, plikter å søke om oppholdskort for opphold i mer enn tre måneder, jf. utlendingsloven § 118. Oppholdsrett som tjenesteyter eller etablerer etter EØS-regelverket danner ikke grunnlag for familieinnvandring eller varig oppholdsrett. Det er ikke noe vilkår i EØS-regelverket om at oppholdskortene skal utformes som Schengen-standardiserte oppholdskort eller at de skal inneholde biometri, se mer om dette i punkt 6.10.

3.3 Fotografi og fingeravtrykk etter andre bestemmelser i utlendingsloven

Utlendingsloven § 100 omhandler fotografi og fingeravtrykk til bruk i utlendingssaker. Bestemmelsens første ledd regulerer hvem det kan tas fotografi og fingeravtrykk av. Det kan tas fotografi og fingeravtrykk av en utlending som a) ikke kan dokumentere sin identitet, eller som det er grunn til å mistenke for å oppgi falsk identitet, b) søker oppholdstillatelse etter loven, c) er blitt innvilget eller har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse etter loven, eller d) er bortvist eller utvist, eller som antas å oppholde seg ulovlig i riket. I henhold til § 100 annet ledd kan fotografi og fingeravtrykk registreres elektronisk i et register. Det opptas ikke rutinemessig fingeravtrykk av alle utlendinger som søker om en oppholdstillatelse etter loven, selv om loven åpner for dette. I henhold til utlendingsforskriften § 18-1, skal det tas fotografi og fingeravtrykk av:

• a) utlending som ikke kan dokumentere sin identitet eller som det er grunn til å mistenke at oppgir falsk identitet,

• b) utlending som søker om beskyttelse etter loven,

• c) utlending over 18 år som søker oppholdstillatelse etter lovens kapittel 6 (familieinnvandring) som familiemedlem til en utlending som har søkt om beskyttelse,

• d) utlending som nevnt under bokstav b eller c som har fått avslag på sin søknad, når fingeravtrykk ikke er tatt tidligere,

• e) utlending som blir utvist,

• f) utlending som blir bortvist etter å ha blitt ilagt straff eller gitt påtaleunnlatelse, og

• g) utlending som har oppholdt seg ulovlig i riket.

Samtidig med registrering av fingeravtrykk etter § 100 skal det foretas søk i utlendingsregisteret for å undersøke om utlendingen allerede er registrert under samme eller en annen identitet, jf. forskriftens § 18-3. Det skal også foretas søk i det alminnelige fingeravtrykkregisteret for å undersøke om utlendingen er ettersøkt i Norge eller et annet land. For øvrig inneholder utlendingsforskriften §§ 18-2 til 18-4 nærmere regler om oppbevaring og sletting av fingeravtrykk i utlendingsregisteret.

Norge deltar i Dublin-samarbeidet, som regulerer hvilket land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad. Som ledd i dette samarbeidet tas det fingeravtrykk av alle som søker om beskyttelse eller oppholder seg ulovlig i riket, jf. utlendingsloven § 101. Fingeravtrykkene overføres til sentralenheten for fingeravtrykksopplysninger, Eurodac.

I forbindelse med inn- og utreisekontroll har grensekontrollørene adgang til å foreta andre former for identitetskontroll enn sjekk av reisedokumenter, blant annet gjennom kontroll av fingeravtrykk, jf. utlendingsloven § 15 tredje ledd.

Politiet har på visse vilkår adgang til å stanse en utlending i riket (alminnelig utlendingskontroll), jf. utlendingsloven § 21. Ved slik kontroll må utlendingen vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på det rene. Der vedkommende ikke kan dokumentere sin identitet eller det er grunn til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet, vil det være adgang til å ta fingeravtrykk av vedkommende, jf. utlendingsloven § 100.

Med rådsforordning (EF) nr. 767/2008 av 9. juli 2008 (VIS-forordningen), opprettes Visa Information System (VIS). Dette er et felles visuminformasjonssystem for EU- og Schengen-medlemslandene for utveksling av opplysninger mellom statene i forbindelse med behandling av visumsaker, og for identifisering bl.a. ved innreise over Schengen yttergrense. Opplysninger om visumsøkere skal lagres i en sentral database. I tillegg til registrering av opplysninger om navn, fødselsdato osv. vil det bli innført bruk av biometri (ansiktsfoto og fingeravtrykk). I henhold til VIS-forordningen skal det på søknadstidspunktet opptas ti fingeravtrykk som, sammen med foto av søker, skal lagres i databasen. Nærmere om opptak og bruk av fingeravtrykk for VIS-formål, fremkommer hovedsakelig av rådsfordning (EF) nr. 810/2009 av 13. juli 2009 (visumforordningen) artikkel 13. Bakgrunnen for opprettelsen av VIS er blant annet felles utfordringer knyttet til kontroll og verifisering av identitet. Ordningen trådte i kraft 11. oktober 2011.

Som Schengen-medlemsland er Norge en del av dette systemet. VIS-forordningen og visumforordningen er gjort til norsk rett ved implementering i utlendingsloven §§ 102 til 102 f og utlendingsforskriften § 3-4. I henhold til utlendingsforskriften § 3-4 er hele visumforordningen inntatt som vedlegg til utlendingsforskriften.

Norske pass skal i henhold til rådsforordning (EF) nr. 2250/2004 inneholde biometri (fotografi og fingeravtrykk). Endringen i passloven ble vedtatt ved lov av 17. juni 2005 nr. 93 (ansiktsfoto) og 29. juni 2009 nr. 86 (fingeravtrykk). Passloven gir også hjemmel for at utlendingspass og reisebevis for flyktninger, som er utstedt med hjemmel i utlendingsloven, skal inneholde biometri.