7 Høringsinstansenes syn

Utlendingsdirektoratet (UDI), Norsk identitets- og dokumentasjonssenter (NID), Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD), Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (nå: Virke), Utlendingsnemnda (UNE), Riksadvokaten og Utenriksdepartementet støtter forslaget. UDI mener at lov- og forskriftsforslagene legger til rette for store effektiviseringsgevinster, men at betydelige gevinster først kan forventes når utlendingsforvaltningen får realisert løsningene for elektronisk informasjonsutveksling og samhandling med de aktuelle etatene. PU viser til at kortere behandlingstid i saker som ender med avslag på søknad om oppholdstillatelse, forenkler arbeidet med retur, da utlendingen i de fleste tilfeller vil ha en svakere tilknytning til Norge.

JURK mener lovendringen kan hindre avslag på grunnlag av manglende dokumentasjon. JURK viser til at deres klienter, blant annet pga. manglende norskferdigheter, ikke alltid forstår viktigheten av å gi nødvendige opplysninger som er relevante i deres sak, eller er usikre på hvilke dokumenter som er relevante. NID viser til at forslaget vil gjøre det lettere for både utlendingsmyndighetene og andre offentlige etater å kunne ta stilling til hvilke opplysninger som kan innhentes/utleveres, fra hvilke etater og i hvilke saker.

Datatilsynet uttaler generelt at de er skeptiske til å legge stor vekt på effektiviserings- og ressurshensyn for å innhente informasjon som er belagt med taushetsplikt. De uttaler at der taushetsbelagte personopplysninger er nødvendige og relevante for arbeidet i et annet forvaltningsorgan, skal det som hovedregel skaffes til veie med brukerens mellomkomst. Tilsynet viser til at da forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt ble behandlet av Stortinget i 1976, ble det fremhevet at bestemmelser som tar sikte på økt rettssikkerhet, ofte må være ressurskrevende, og at man skal være forsiktig med å la ressurshensyn begrunne begrensninger i de rettighetene som forvaltningsloven gir den enkelte. Det vises også til at teknologien etter dette har gitt stadig nye muligheter til effektivisering, og at det da er viktig å holde fast ved at potensiell effektivisering ikke alene er tilstrekkelig til å gjøre unntak fra rettigheter etter forvaltningsloven. Tilsynet forstår forslaget slik at avgiverorganet må foreta «en konkret og selvstendig vurdering av om vilkårene er oppfylt og selv iverksette utleveringen av opplysningene i det konkrete tilfelle». Tilsynet presiserer denne formuleringen i en e-post til departementet av 28.02.2012:

«Avsnittet i Datatilsynets høringsuttalelse må forstås slik at avgiverorganet må godkjenne reglene for utlevering fra systemene – avgiverorganet må altså predefinere hva som skal/kan leveres ut, til hvem og på hvilke vilkår.

Slik får avgiver kontroll over utleveringene, og kan sikre at det ikke skjer brudd på taushetspliktsbestemmelser og vilkår i personopplysningsloven. Avgiver plikter for øvrig også å loggføre alle utleveringene, og for å kontrollere i ettertid at utleveringene var lovlige.»

Datatilsynet støtter en slik meldingsbasert ordning, fremfor en ordning hvor utlendingsmyndighetene selv henter ut opplysninger gjennom en egen tilgang til avgiverorganets informasjonssystemer.

NID og UDI er enige med departementet i at de foreslåtte endringene ikke kommer i konflikt med personopplysningsloven.

Redd Barna, Juss-Buss og MiRA-senteret er negative til forslaget og mener at det innebærer et for stort inngrep i privatlivet og krenker personvern og rettssikkerhet. Juss-Buss mener det er fare for at det innhentes langt flere opplysninger enn nødvendig for saksbehandlingen. De mener videre at nødvendighetsvilkåret bør presiseres ytterligere, med tanke på hva det kan bes om innsyn i og på hvilket grunnlag det kan bes om innsyn. JURK og Juss-Buss viser til at brukerne bør få opplysninger i søknadsprosessen om adgangen til informasjonsinnhenting pga. hensynet til personvern og rettssikkerhet.

Juss-Buss mener at dokumentene bør være nødvendig i det konkrete tilfellet, og at det ikke bør være adgang til å innhente opplysninger på bakgrunn av hvilken type sak det dreier seg om. De mener også at det må spesifiseres i vedtaket hvilke opplysninger som er innhentet, og klargjøres hvilke opplysninger som er vektlagt, slik at en kan overprøve om de opplysningene som ble innhentet var nødvendige og om det ble lagt vekt på riktige opplysninger da vedtaket ble fattet.

Juss-Buss mener eventuelle feil i registre vil kunne føre til en vurdering på uriktig grunnlag. Forslaget vil også medføre fremmedgjøring og mindre forståelse av egen sak fordi søkerne ikke vet hvilke dokumenter som er nødvendige og i mindre grad vil være klar over hvilke opplysninger som er av betydning for et vedtak.

Juss-Buss og MiRA-senteret mener forslaget innebærer en fare for mistenkeliggjøring av utlendinger og for skade på tillitsforholdet mellom forvaltningen og den enkelte. MiRA-senteret mener at dersom adgangen til å innhente opplysninger via andre offentlige organer skal gjelde utlendinger, må den også gjelde den øvrige befolkningen.

Redd Barna viser til FNs barnekonvensjon art. 3 og mener det ikke er til beste for barnet at det innhentes informasjon om barnet uten at det blir gjort oppmerksom på dette og gis anledning til å kommentere det. Redd Barna er også bekymret for at en eventuell fremtidig endring av omfanget av barnevernets opplysningsplikt ikke lenger vil kreve lovendring.

Redd Barna viser særlig til myndighetenes ansvar for mindreårige asylsøkeres omsorg og behandling av søknaden. De mener at det er en krevende dobbeltrolle, og at det derfor er viktig at det sikres åpenhet om saksbehandlingen.

Politidirektoratet (POD) viser til Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) om politiregisterloven, der departementet går inn for å samle alle hjemler for å utlevere informasjon fra politiet i politiregisterforskriften, mens departementet her foreslår å innføre en slik hjemmel i særlovgivningen. Å samle alle hjemlene i politiregisterforskriften vil være lettere for politiet å håndtere enn et stort antall utleveringshjemler spredt utover i særlovgivningen.

IMDi viser til at Nasjonalt introduksjonsregister (NIR), ifølge forskrift om Nasjonalt introduksjonsregister, skal overføre en rekke opplysninger til Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF). IMDi mener derfor at utlendingsforvaltningens behov for dokumentasjon allerede er ivaretatt, og at hjemmelen vil kunne medføre uheldig dobbeltarbeid. UDI mener derimot at det er behov for å innhente informasjon direkte fra kommunene som et supplement til informasjon fra NIR, fordi informasjonen i NIR ikke alltid er entydig.

UDI ønsker at utlendingsforvaltningen skal få adgang til å innhente opplysninger fra Kriminalomsorgen i utvisningssaker for å belyse spørsmålet om utvisning er et forholdsmessig tiltak og spørsmålet om utvisningens varighet. Det vises til behovet for opplysninger om besøk eller kontakt med egne barn under soningstiden, om vedkommende er blitt rusfri eller har vist en positiv utvikling osv.

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) viser til at «det kommunale introduksjonsprogrammet» ikke er en definert enhet i kommunen som det kan bes om opplysninger fra, og kommunene har organisert arbeidet med introduksjonsprogrammet forskjellig. I enkelte tilfeller kan det være lagt til det lokale NAV-kontoret. KRD tilrår at lovforslaget endres fra «det kommunale introduksjonsprogrammet» til «kommunene i tilknytning til introduksjonsprogrammet». IMDi viser også til at den kommunale forvaltningen av tjenestene regulert av introduksjonsloven er organisert ulikt i de forskjellige kommunene, og at ikke alle som er omfattet av introduksjonslovens regler deltar i det kommunale introduksjonsprogrammet.

Kunnskapsdepartementet (KD) understreker at det er svært viktig at opplysningsplikten ikke blir misforstått i skolesektoren eller sender feil signaler til dem som de offentlige organene kan bli pålagt å gi opplysninger om. KD finner at formuleringen om at innhenting av opplysninger skal skje fra kommunens introduksjonstilbud, og ikke kommunene som sådan, er i tråd med deres interesser i saken.

PU ønsker at utlendingsforvaltningen skal få adgang til å innhente opplysninger som er taushetsbelagt etter helselovgivningen til hjelp for arbeidet med identitetsfastsettelse og iverksetting av vedtak etter utlendingsloven § 90. PU viser til at dette i utgangspunktet kan bidra til å svekke tillitsforholdet mellom bruker og helseinstitusjon, og at enkelte kan avstå fra å oppsøke helseinstitusjonen, men at det ikke er tale om å utlevere primæropplysninger i forholdet mellom bruker og helseinstitusjon.

PU ønsker videre hjemmel til å anmode om informasjon fra finansinstitusjoner, og det vises blant annet til informasjon som fremlegges i forbindelse med pengeoverføringer til utlandet, som kan være nyttig informasjon for politiets identifikasjonsarbeid og for iverksettingen av vedtak etter utlendingsloven. PU ønsker også hjemmel til å innhente informasjon fra teleoperatører om hvem en utlending holder kontakt med, fordi dette kan ha stor betydning for å oppklare utlendingens identitet og for å iverksette negative vedtak.