6 Høringsforslaget

Utlendingsloven § 84 regulerer i dag opplysningsplikt og unntak fra lovbestemt taushetsplikt for hhv. barnevernet og sosialtjenesten når det gjelder opplysninger om utlendingers navn og adresse, og sosialtjenesten når det gjelder opplysninger om hvorvidt referansepersonen i en sak om familieinnvandring har mottatt økonomiske ytelser. Som vist i kapittel 5 ovenfor, har utlendingsmyndighetene også behov for en rekke andre opplysninger når de behandler en sak etter utlendingsloven. I høringsbrevet av 17.06.2011 foreslo derfor departementet å utvide bestemmelsen, slik at opplysningsplikt og unntak fra taushetsplikt lovfestes for følgende myndigheter:

• barnevernmyndighetene

• det kommunale introduksjonsprogrammet

• Statens lånekasse for utdanning

• arbeids- og velferdsforvaltningen

• ligningsmyndighetene

• politiet

For å tydeliggjøre at bestemmelsen pålegger en plikt til å utlevere opplysninger, foreslo departementet at ordet “opplysningsplikt” ble inntatt i bestemmelsens overskrift.

Forslaget innebærer at det, som i dag, fremgår av loven hvilke organer som har opplysningsplikt. Videre er det stilt et absolutt krav om at opplysningene som innhentes, må være “nødvendige” for å behandle en sak etter utlendingsloven, jf. utkast til § 84 første ledd. Det er lagt opp til at det nærmere omfanget av de ulike organenes opplysningsplikt reguleres i forskrift.

Departementet foreslo at opplysningsplikten inntrer når utlendingsmyndighetene anmoder om det. Utlendingsmyndighetene kan anmode om opplysninger når nødvendighetsvilkåret er oppfylt i den enkelte sak. Bestemmelsen avgrenses imidlertid mot andre organers opplysningsplikt på eget initiativ – i slike tilfeller er det ikke nødvendig med anmodning fra utlendingsmyndighetene. Opplysningsplikten gjelder, i henhold til forslaget, på alle stadier i saksbehandlingen, også i den innledende saksforberedelsen.

Høringsforslaget fastsetter at det er “utlendingsmyndighetene” som kan innhente og behandle opplysningene. Utlendingsloven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet, politiet og andre offentlige myndigheter. Andre offentlige myndigheter kan f.eks. være norske utenriksstasjoner, som kan gis myndighet til å avgjøre søknader etter utlendingsloven. Dersom det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen i forskrift hvilke oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instansene skal ha etter loven, jf. utlendingsloven § 75. Det foreslås derfor at det gis nærmere bestemmelser i forskrift om hvilke organer som kan innhente opplysninger.

Forslaget åpner for at det skal kunne innhentes opplysninger om “utlendinger eller andre loven gjelder for”. Utlendingsloven regulerer utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Det kan imidlertid også være behov for opplysninger om andre enn hovedpersonen, eksempelvis en referanseperson. Med referanseperson menes en person som søkeren (utlendingen) ønsker å bli gjenforent med eller etablere familieliv med i Norge. Referansepersonen kan være utenlandsk statsborger, som omfattes av betegnelsen “utlending”, men vedkommende kan også være norsk. Videre kan en tredjemann stille garanti i forbindelse med en sak etter utlendingsloven, for eksempel når det er tale om oppholdstillatelse uten adgang til eller krav om å ta arbeid. Garantisten kan være både utenlandsk og norsk statsborger. Hvem det kan innhentes opplysninger om, bør derfor reguleres nærmere i forskrift.

I § 84 annet ledd foreslås en forskriftshjemmel som fastslår at opplysningsplikt etter første ledd forutsetter nærmere regulering i forskrift gitt av Kongen. Høringsbrevet inneholdt også forslag til forskriftsbestemmelser. Av forskriften skal det fremgå hvilke organer som kan be om opplysninger, i hvilke sakstyper det kan innhentes opplysninger, hvem det kan innhentes opplysninger om, samt hvilke opplysninger som kan innhentes. Kongens myndighet til å gi forskrifter etter utlendingsloven er delegert til Justis- og beredskapsdepartementet, jf. delegeringsvedtak 9. oktober 2009 nr. 1260 og omorganiseringsvedtak 18. desember 2009 nr. 1582.