8 Departementets vurdering

Departementet merker seg at flertallet av høringsinstansene støtter forslaget. Departementet er enig med høringsinstansene i at både hensynet til effektivitet, til god brukerservice og til god datakvalitet taler for at forslaget bør gjennomføres. Det vises til redegjørelsen for bakgrunnen for forslaget i kapittel 2 ovenfor.

Når det gjelder innvendingene fra Redd Barna, Juss-Buss og MiRA-senteret om at forslaget ikke bør gjennomføres fordi det innebærer et for stort inngrep i privatlivet og krenker personvernet og rettssikkerheten, anser departementet at fordelene ved forslaget oppveier de nevnte ulempene. I mange tilfeller vil opplysningene som kan innhentes, ikke være av særlig sensitiv karakter (for eksempel informasjon fra Lånekassen). Departementet anser at hensynet til brukerservice og effektivitet blir mer tungtveiende enn hensynet til personvernet for slike typer opplysninger. I andre tilfeller, derimot, vil personvernhensyn være mer tungtveiende, for eksempel når det gjelder innhenting av informasjon fra politiet. I slike tilfeller vil adgangen til informasjonsinnhenting primært tjene kontrollformål, og hensynet til kontroll og god datakvalitet vil være tilsvarende mer tungtveiende på den andre siden. Utlendingen vil i liten grad ha interesse av å bidra med slike opplysninger, og samtykke eller partens mellomkomst vil her ikke være noe godt alternativ. Avveiningen av de ulike hensynene tilsier, etter departementets vurdering, også i disse tilfellene at forslaget opprettholdes.

Departementet understreker også at alminnelige forvaltningsrettslige regler (om partsinnsyn, begrunnelsesplikt mv.) medfører at alle opplysninger som er vektlagt i et avslag, skal fremgå av vedtaket. Hensynet til kontradiksjon og rettssikkerhet er således ivaretatt ved at opplysningene vil fremgå av vedtaket, og at eventuelle feil dermed kan korrigeres ved en klage. I tillegg til dette bør utlendingsforvaltningen i størst mulig grad orientere søkere og andre personer som det kan innhentes informasjon om, om adgangen man har til å innhente informasjon. Dette kan for eksempel gjøres i søknadsskjemaer, garantiskjemaer, på UDIs hjemmeside mv.

Som det fremgår av lovforslaget, stilles det vilkår om at opplysningene som innhentes, må være nødvendige for sakens opplysning. Det er det organet som behandler saken, som står nærmest til å vurdere hva som er nødvendig for sakens opplysning, og det overlates derfor til vedkommende organ å vurdere nødvendighetskriteriet. Dette er også presisert i lovteksten. Det vil bli presisert nærmere i forskriften hvilke opplysninger som er nødvendige for å behandle hvilke saker.

Departementet presiserer at nødvendighetskriteriet ikke skal forstås så snevert som at det er et vilkår for utlevering av opplysningene at de faktisk får avgjørende betydning i den konkrete saken. Det kan utlendingsmyndighetene først ta stilling til etter å ha sett informasjonen. Spørsmålet er om denne typen informasjon kan tenkes å få avgjørende betydning i den aktuelle sakstypen. Dette innebærer at organene vil kunne forhåndsdefinere/predefinere hvilke typetilfeller som er omfattet av utleveringsplikten. De aktuelle typetilfellene/opplysningene kan dermed forhåndsavklares mellom utlendingsforvaltningen og avgiverorganet, slik at det kan legges til rette for et automatisert system med meldingsutveksling, uten at avgiverorganet trenger å vurdere den konkrete saken ut over at det angis hvilken type sak det er og hvilken type informasjon det er behov for. Departementet forutsetter at UDI i samarbeid med avgiverorganene utarbeider hensiktsmessige og tydelige bestillingsrutiner for utlendingsforvaltningen, slik at informasjonsutvekslingen blir så lite ressurskrevende for avgiverorganet som mulig. Departementet slutter seg for øvrig til Datatilsynets uttalelse om at avgiverorganet må godkjenne rutinene/reglene for utlevering fra systemene, dvs. hva som skal/kan leveres ut, til hvem og på hvilke vilkår.

Når det gjelder Juss-Buss og MiRA-senterets bekymring for at adgangen til å innhente informasjon innebærer en mistenkeliggjøring av utlendinger, og MiRA-senterets kommentar om at tilsvarende adgang til å innhente informasjon må gjelde den øvrige befolkningen, vil departementet bemerke at myndighetene har et legitimt behov for å forsikre seg om at det legges korrekte opplysninger til grunn der privatpersoner søker om å oppnå en fordel fra myndighetene eller der de vil forsøke å unngå en ulempe. Det kan innebære ulike former for kontroll av opplysningene som gis av privatpersonen. I den grad dette forslaget innebærer kontroll, er det ikke kontroll som atskiller seg vesentlig fra kontrollen som utføres på sammenlignbare områder, som for eksempel ved søknad om ytelser fra NAV. Departementet viser videre til at lovforslaget gjelder likt for utlendinger og norske borgere. En hovedgruppe av sakene hvor det vil bli innhentet informasjon i henhold til forslaget, vil være i saker om familieinnvandring, hvor det generelt vil bli innhentet informasjon om hvorvidt referansepersonen oppfyller underholdskravet. I 2010 var 44 prosent av referansepersonene i familieinnvandringssaker norsk eller nordisk borger, så det er åpenbart at også et stort antall norske borgere vil bli berørt av regelverket.

Når det gjelder hvilke forvaltningsorganer som utlendingsmyndighetene kan innhente informasjon fra, fastholder departementet forslaget i høringsbrevet. Departementet merker seg at IMDi anfører at det ikke er behov for å omfatte informasjon om introduksjonsprogrammet, siden UDI har en alternativ måte for å innhente informasjon om deltakelse i introduksjonsprogram gjennom Nasjonalt introduksjonsregister (NIR). På den annen side viser UDI til at deres erfaringer er at informasjonen som er innhentet gjennom NIR, ikke nødvendigvis er entydig. Departementet mener det derfor fortsatt er behov for utlendingsforvaltningen for å innhente informasjon direkte.

Departementet har merket seg at Kunnskapsdepartementet er positive til at det gis hjemmel til å innhente informasjon fra introduksjonsprogrammet og ikke kommunene direkte, men legger avgjørende vekt på at Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) opplyser at «det kommunale introduksjonsprogrammet» ikke er en definert enhet i kommunen som det kan bes om opplysninger fra. Departementet tiltrer derfor KRDs forslag til formulering: «kommunene i tilknytning til introduksjonsprogrammet». Dette vil også være i tråd med innspillet fra IMDi på dette punktet.

Departementet har merket seg at noen høringsinstanser har foreslått å føre opp flere etater på listen over offentlige organer som utlendingsforvaltningen kan innhente informasjon hos; UDI ønsker å kunne innhente informasjon fra Kriminalomsorgen i utvisningssaker, og PU ønsker å kunne innhente informasjon fra organer som er omfattet av taushetsplikt etter helselovgivningen. Departementet viser til at forslagene vil være relativt inngripende for utlendingens privatliv, og at de ville måtte utredes nærmere og sendes på høring. Departementet vil vurdere forslagene og eventuelt komme tilbake til saken i et eget lovforslag.

Videre foreslår PU at utlendingsforvaltningen også bør kunne innhente informasjon fra enkelte private institusjoner, nærmere bestemt finansinstitusjoner og teleoperatører. Departementet viser til at informasjonsutveksling mellom utlendingsforvaltningen og private institusjoner faller utenfor dette forslaget. Innspillet fra PU vil ikke behandles nærmere her, men vil bli vurdert separat.

Når det gjelder PODs innvending om at hjemlene for politiets utlevering av opplysninger bør samles i politiregisterloven og -forskriften, viser departementet til at det som er samlet i politiregisterloven og -forskriften, er politiets rett og plikt til å utlevere informasjon på eget initiativ (herunder politiets adgang til å utlevere opplysninger på anmodning fra andre forvaltningsorganer). At det er politiet selv som skal initiere informasjonsutvekslingen (evt. skal avgjøre om de ønsker å utgi opplysninger på anmodning fra andre organer), gjør at lovgivningen om dette bør samles i politiregisterloven og -forskriften. Dette forslaget omhandler derimot politiets og andres plikt til å utlevere informasjon etter anmodning fra utlendingsforvaltningen. Denne form for utleveringsplikt omfattes ikke av politiregisterloven eller -forskriften, og må således reguleres i spesiallovgivningen, i dette tilfellet utlendingsloven. Hensynet til oversikt for de organene som skal avgi informasjon, ivaretas av at utlendingsforvaltningen angir lov- og forskriftshjemmelen når de anmoder om å få utlevert informasjon. Departementet vil for øvrig ved utarbeidelsen av forskriftsbestemmelser til forslagets § 84, sikre at politiets utleveringsplikt ikke kommer i strid med hensynet til etterforskning, spanings- og etterretningsvirksomhet mv.