Prop. 1 S (2017–2018)

FOR BUDSJETTÅRET 2018 — Utgiftskapitler: 600–667, 2470, 2541–2542, 2620–2686 Inntektskapitler: 3600–3642, 5470, 5571, 5607, 5701–5705

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Regjeringen fører en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringens mål er et velfungerende arbeidsmarked som bidrar til lav arbeidsledighet og høy sysselsetting og et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle. Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt og sikkert arbeidsmiljø og et seriøst arbeidsliv uten arbeidslivskriminalitet. Et arbeidsliv for alle er også vesentlig for å bekjempe fattigdom. Samtidig vil det alltid være personer som er for syke til å jobbe. Disse skal sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. Gode velferdsordninger er grunnleggende for vårt samfunn. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og fortsetter gjennomføringen av pensjonsreformen.

Regjeringen bygger sin politikk på målet om en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Regjeringen vil bidra til en enklere hverdag for folk flest.

Et velfungerende arbeidsmarked

Et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften er et viktig mål for Regjeringen. En aktiv og målrettet arbeids- og velferdspolitikk som er utformet slik at det lønner seg å arbeide, vil bidra til bred deltakelse i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidsgiverne kan få tak i etterspurt kompetanse, og ledig arbeidskraft få tilgang til ledige stillinger.

Personer som står utenfor arbeidslivet, kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i jobb. Personer som kan jobbe, skal få muligheten til det. Enkelte grupper opplever særlige utfordringer med å få innpass i arbeidslivet. Bistanden skal være tilpasset disse gruppenes behov og bidra til raskere overgang til arbeid. Arbeid er avgjørende for å bekjempe fattigdom og heve den enkeltes levestandard og livskvalitet.

Arbeidsmarkedspolitikken påvirkes av andre politikkområder som helse- og utdanningspolitikken og den økonomiske politikken. Et nært samarbeid mellom de ulike politikkområdene vil bidra til at flere kommer i arbeid.

Gode arbeidsinsentiver og målrettede velferdsordninger

Regjeringen arbeider for å stimulere til deltakelse i arbeidslivet. Bl.a. gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv legger Regjeringen til rette for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringen øker forventningene til aktivitet i velferdsordningene for å stimulere til å søke jobb og ta del i arbeidslivet. Endringene i inntektssikringsordningene understøtter muligheten til å kombinere trygd med arbeid. Ny uføretrygd innført fra 2015 gjør det enklere å kombinere uføretrygd med arbeidsinntekt og gir bedre insentiver for uføre til å utnytte sin restarbeidsevne. Endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger, som trer i kraft 1. januar 2018, skal bidra til å øke insentivene for arbeid og gjøre overgangen tilbake til arbeid enklere.

For å utvikle velferdssamfunnet er økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsmarked avgjørende. Aldring av befolkningen gir markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Det er nødvendig med endringer og reformer for å stimulere til økt arbeidsinnsats i befolkningen. Dette demper økte framtidige kostnader og sikrer finansieringen av velferdsordningene.

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv

Et velfungerende arbeidsliv med gode arbeidsvilkår uten arbeidslivskriminalitet er avgjørende både for den enkelte arbeidstaker og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Regjeringen vil gjøre det enklere å drive seriøst og vanskeligere å drive useriøs og lovstridig virksomhet. Det er derfor nødvendig med et bredt og vedvarende samarbeid i arbeidslivet for å bekjempe useriøsitet og kriminell aktivitet. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal intensiveres i nært samarbeid med bransjene selv, og styrket myndighetssamarbeid skal bidra til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet.

Samfunnet endrer seg mer og mer til et 24/7-samfunn. Arbeidslivet er mer mangfoldig enn før, og ulike arbeidstakergrupper har ulike behov. Dette gir grunnlag for et større mangfold av løsninger når det gjelder arbeidstid. På denne bakgrunn er arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven endret.

Regjeringen legger til grunn at hovedregelen er og skal være fast ansettelse i norsk arbeidsliv. Samtidig er det viktig at regelverket gir fleksibilitet ved at det gir adgang til alternative tilknytningsformer som bl.a. midlertidige ansettelser.

Regjeringen vil jobbe for et godt trepartssamarbeid, høy produktivitet, høy HMS-standard og trivsel blant arbeidstakerne. Dette bidrar til et godt og ryddig arbeidsliv for alle og understøtter ansvars- og rollefordelingen i norsk arbeidsliv.

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Norge er og skal være et land med små økonomiske og sosiale forskjeller. Regjeringens mål er et samfunn der alle kan delta og der alle gis muligheten til å bidra. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til å nå dette målet.

De aller fleste har utdanning og arbeid som mål og har forventninger om å leve selvstendige liv. Det sosiale sikkerhetsnettet skal bidra til at alle får nødvendig bistand til å kunne delta i arbeidslivet og på andre sosiale arenaer.

Regjeringen vil legge bedre til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta på lik linje med andre i arbeidsliv, utdanning og dagligliv. Det følges bl.a. opp gjennom forslag til tiltak på hjelpemiddelområdet i denne proposisjonen.

Innsatsen for et sterkere sosialt sikkerhetsnett omfatter også tiltak under andre departementer knyttet til strategien Barn som lever i fattigdom, familievern og barnevern, opptrappingsplan mot vold og overgrep, opptrappingsplan for rusfeltet, den nasjonale strategien for boligsosialt arbeid og en rekke andre tiltak.

Frivillige organisasjoner yter viktige bidrag for å hindre at mennesker faller utenfor sosiale arenaer. Sosiale entreprenører bidrar med nye løsninger på sosiale utfordringer. Regjeringen viderefører arbeidet med å bedre betingelsene for sosiale entreprenører og frivillig sektor for å skape et sterkere sosialt sikkerhetsnett.

Et økonomisk og bærekraftig pensjonssystem

Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner. Folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt. Samtidig skal personer uten eller med liten tilknytning til arbeidsmarkedet få en god grunnsikring i alderdommen.

Det blir gradvis færre arbeidstakere per pensjonist i Norge. Det er derfor viktig at pensjonssystemet stimulerer til arbeid og bidrar til å sikre bærekraften i det norske velferdssamfunnet. Regjeringen fortsetter gjennomføringen av pensjonsreformen.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er sentral for gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal bidra til målet om flere i arbeid, gi relevante tilbud til dem som ikke kan delta i arbeidslivet og yte god service til brukerne.

Regjeringen legger i Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet til grunn at det statlig/kommunale samarbeidet i NAV-kontoret skal videreutvikles ved å gi det lokale NAV-kontoret større handlingsrom og myndighet til å tilpasse tjenestene til lokale forhold. Dette betyr bl.a. større fleksibilitet i praktiseringen av arbeids- og velferdspolitikken i møte med den enkelte bruker. Dette følges opp ved å gi NAV-kontoret flere virkemidler til bedre og tettere oppfølging. Regjeringen mener at dette vil gjøre kontorene bedre i stand til å nå overordnede mål og prioriteringer.

Videre skal IKT-moderniseringen gjøre brukerne i stand til å utføre flere oppgaver via selvbetjeningsløsninger. Dette vil frigjøre ressurser som kan benyttes på brukere som har behov for mer omfattende bistand.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Mill. kr

Betegnelse

Saldert budsjett 2017

Forslag 2018

Pst. endr. 17/18

Programområde 09 Arbeid og sosiale formål

09.00 Administrasjon

495,7

487,1

-1,7

09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken

12 294,2

12 572,8

2,3

09.20 Tiltak for bedrede levekår mv.

339,5

329,7

-2,9

09.30 Arbeidsmarked

9 200,6

9 084,0

-1,3

09.40 Arbeidsmiljø og sikkerhet

1 071,7

1 086,4

1,4

09.50 Pensjoner mv. under Statens pensjonskasse

6 237,4

5 119,9

-17,9

09.60 Kontantytelser

2 639,0

2 831,0

7,3

Sum før lånetransaksjoner

32 278,1

31 510,9

-2,4

Lånetransaksjoner

4 500,0

3 400,0

-24,4

Sum Arbeid og sosiale formål

36 778,1

34 910,9

-5,1

Programområde 29 Sosiale formål, folketrygden

29.20 Enslige forsørgere

3 562,2

3 100,3

-13,0

29.50 Inntektssikring ved sykdom, arbeidsavklaring og uførhet

160 318,7

164 540,7

2,6

29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne m.v.

9 584,1

10 199,9

6,4

29.70 Alderdom

214 965,0

223 060,0

3,8

29.80 Forsørgertap m.v.

2 275,6

2 206,3

-3,0

Sum før lånetransaksjoner

390 705,6

403 107,2

3,2

Lånetransaksjoner

0,0

0,0

0

Sum Sosiale formål, folketrygden

390 705,6

403 107,2

3,2

Programområde 33 Arbeidsliv, folketrygden

33.30 Arbeidsliv

17 275,0

13 838,0

-19,9

Sum før lånetransaksjoner

17 275,0

13 838,0

-19,9

Lånetransaksjoner

0,0

0,0

0

Sum Arbeidsliv, folketrygden

17 275,0

13 838,0

-19,9

Sum Arbeids- og sosialdepartementet

444 758,8

451 856,1

1,6

Arbeids- og sosialdepartementets samlede budsjettforslag for 2018 er på 451,9 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene inkludert lånetransaksjoner på om lag 7,2 mrd. kroner, eller 1,6 pst. sammenlignet med Saldert budsjett 2017.

Budsjettforslaget for 2018 for de G-regulerte ytelsene inkluderer anslått effekt av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2018 og overhenget fra trygdeoppgjøret fra 2017. Som følge av dette øker utgiftsanslaget for 2018 med til sammen 9,3 mrd. kroner. Antatt lønns- og prisvekst for 2018 utgjør om lag 1,9 mrd. kroner av økningen fra Saldert budsjett 2017. Til sammen utgjør dette om lag 11,2 mrd. kroner.

Utgiftene til lånetransaksjoner reduseres med om lag 1,1 mrd. kroner. Når effekten av lønns- og prisvekst for 2018, G-regulering og lånetransaksjoner hensyntas, reduseres utgiftene under Arbeids- og sosialdepartementet med 2,9 mrd. kroner, eller 0,65 pst. i 2018 sammenliknet med Saldert budsjett 2017. Nedgangen i utgiftene fra Saldert budsjett 2017 til 2018 forklares ved at anslaget for økningen i folketrygdens grunnbeløp (G) i 2017 var for høyt. Det forventes nå lavere utgifter under folketrygden i 2017 enn anslått i Saldert budsjett 2017. Dersom det korrigeres for dette, øker utgiftene under Arbeids- og sosialdepartementets budsjett med om lag 0,7 mrd. kroner, eller 0,2 pst i 2018 sammenlignet med Saldert budsjett 2017.

Folketrygdens ytelser

Folketrygdens utgifter under Arbeids- og sosialdepartementet utgjør om lag 417 mrd. kroner, eller om lag 92 pst. av de samlede utgiftene i 2018. Dette er 9 mrd. kroner høyere enn i Saldert budsjett 2017.

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeids- og sosialdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2009–2018 under punkt 3.4.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Arbeids- og sosialdepartementets budsjettforslag motvirker arbeidsledighet og bygger opp under et velfungerende arbeidsmarked og et inkluderende arbeidsliv som skal stimulere til arbeid og selvforsørgelse. Parallelt prioriterer Regjeringen tiltak og virkemidler som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling. Velferdsordningene er utformet slik at de gir økte insentiver til inntektsgivende arbeid for dem som helt eller delvis kan arbeide. Samtidig gir ordningene økonomisk trygghet. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Regjeringen vil følge opp Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet.

Hovedprioriteringene under Arbeids- og sosialdepartementet for 2018 er:

  • En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

  • Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

  • En velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

Boks 2.1 Regjeringens viktigste satsinger i arbeids- og velferdspolitikken

  • Regjeringens ungdomsinnsats skal sikre unge ledige raskere oppfølging fra NAV-kontoret for å komme i arbeid eller fullføre utdanning. Satsingen videreføres i 2018, og driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten foreslås økt med 70 mill. kroner.

  • For å videreføre den forsterkede innsatsen for langtidsledige som nærmer seg slutten av dagpengeperioden, foreslås driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten økt med 37,2 mill. kroner i 2018.

  • Omfanget av arbeidsmarkedstiltakene tilpasses situasjonen på arbeidsmarkedet. Siden arbeidsledigheten nå er på vei ned, vil behovet for arbeidsmarkedstiltak til helt ledige være lavere i 2018. Det foreslås derfor en viss nedtrapping av tiltak for denne gruppen. Det er fortsatt et høyt omfang av arbeidsmarkedstiltak, som bl.a. skal bidra til å bedre deltakernes jobbmuligheter, motvirke langtidsledighet og bidra til integrering av innvandrere og andre utsatte grupper på arbeidsmarkedet.

  • For å sikre at flere brukere får tilbud om varig tilrettelagt arbeid (VTA), foreslås bevilgningen til tiltaksplasser i VTA styrket med 15 mill. kroner i 2018.

  • Regjeringen foreslår at fosterforeldre med dagpenger og arbeidsavklaringspenger unntas fra avkortning. Dette medfører 25 mill. kroner i økte utgifter.

  • Som en oppfølging av lovendringene knyttet til arbeidsavklaringspenger, jf. Prop. 74 L (2016–2017) og Innst. 390 L (2016–2017), foreslår Regjeringen å styrke bevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten med 25 mill. kroner og 85 mill. kroner for å utvide perioden for rett til arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker fra tre til seks måneder.

  • Arbeids- og velferdsetatens driftsbevilgning foreslås økt med 35 mill. kroner til etatens arbeid med tilpasninger til modernisert folkeregister.

  • NAV-kontorene får økt myndighet og handlefrihet. Arbeids- og velferdsetaten får bl.a. økte muligheter til å utføre oppfølgingstjenester i egen regi gjennom en fullmakt til å kunne omdisponere inntil 200 mill. kroner fra arbeidsmarkedstiltak til Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett.

  • Gjennom den økte omdisponeringsfullmakten vil Arbeids- og velferdsetatens innsats for arbeidsinkludering av personer med psykiske helseproblemer prioriteres.

  • Det foreslås bevilget 631,6 mill. kroner til Prosjekt 2 i IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten.

  • Økt IKT-sikkerhet i petroleumssektoren – bevilgningen for Petroleumstilsynet foreslås økt med 5,9 mill. kroner, finansiert gjennom sektoravgifter.

  • Bevilgningen til Norges forskningsråd foreslås økt med 10 mill. kroner i 2018 for å styrke langsiktig forskning på arbeids- og velferdsområdet.

2.2.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Tidlig innsats for utsatte unge

Regjeringen iverksatte en ny ungdomsinnsats i 2017. Denne ble først rullet ut i fylkene på Sør- og Vestlandet, som har hatt betydelig svekkelse av sine arbeidsmarkeder som følge av nedgangen i etterspørselen fra oljenæringen. I løpet av 2017 vil innsatsen gjelde for hele landet.

Gjennom ungdomsinnsatsen skal unge ledige raskere få oppfølging fra NAV-kontoret for å komme i arbeid eller fullføre utdanning. Målet er å motivere unge til å søke arbeid og raskt komme over i arbeid, utdanning eller annen hensiktsmessig aktivitet. Innsatsen skal rettes mot unge under 30 år som etter åtte ukers ledighet står uten tilbud om arbeid, utdanning eller annen hensiktsmessig aktivitet. Hovedinnsatsen er en planlagt og individuelt tilpasset arbeidsrettet oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsetaten vil benytte relevante virkemidler, og ved behov for kompetanseheving vil bruk av opplæringstiltak bli vurdert.

Ungdomsinnsatsen representerer en systematisk styrking av oppfølgingsarbeidet for unge som står utenfor arbeid og utdanning. Dette gir også et forbedret grunnlag for samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og utdanningsmyndighetene om oppfølging av unge som ikke er i arbeid eller utdanning.

Satsingen videreføres i 2018, og driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten foreslås økt med 70 mill. kroner.

Se resultatområde 2 og programkategori 09.10 for nærmere omtale av ungdomsinnsatsen.

Forsterket oppfølging av langtidsledige

De fleste ledige kommer seg i jobb relativt raskt. Noen blir imidlertid gående ledige lenge. Dagpengene har en varighet på ett år for de med lav opptjening, og to år for de med inntektsgrunnlag over to ganger grunnbeløpet i folketrygden. Overgangen til jobb synker med varigheten av arbeidssøkerperioden. Overgangen til jobb øker imidlertid mot slutten eller like etter utløpet av dagpengeperioden. For å understøtte denne effekten, styrket Regjeringen oppfølgingen av dagpengemottakere med kort tid igjen av dagpengeperioden i Revidert nasjonalbudsjett 2017.

Hensikten med innsatsen er å sikre at de som har gått ledige over lengre tid sikres et arbeidsrettet tilbud, og dermed gi økt overgang til arbeid. Innsatsen innebærer at dagpengemottakere vil få oppfølgingssamtaler for å motivere til forsterket jobbsøking når de har rundt et halvt år igjen av dagpengeperioden. Informasjon om ledige stillinger, jobbsøkingsaktiviteter, avklaring av rettigheter til livsopphold og andre tiltak med sikte på overgang til arbeid er aktuelle tema.

Satsingen videreføres i 2018, og driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten foreslås økt med 37,2 mill. kroner i 2018.

Samtidig foreslås det å avvikle langtidsledighetsgarantien fra 1. januar 2018. Måloppnåelsen har over tid vært lav, og forskning har vist at garantien slår inn for sent til å ha noen reell effekt på arbeidslediges vei tilbake i jobb.1 Styrket oppfølging av langtidsledige som nærmer seg slutten av dagpengeperioden, sikrer et bedre og mer målrettet tilbud til langtidsledige tidligere i ledighetsforløpet enn dagens langtidsledighetsgaranti.

Se resultatområde 2 og programkategori 09.10 for nærmere omtale.

Arbeidsmarkedstiltak

Fortsatt et høyt omfang av arbeidsmarkedstiltak

Regjeringen har de siste årene styrket tiltaksnivået for å tilpasse omfanget av arbeidsmarkedstiltakene til situasjonen på arbeidsmarkedet. Etter to år med svak vekst er sysselsettingen nå økende, og arbeidsledigheten er på vei ned. Behovet for arbeidsmarkedstiltak til helt ledige vil være lavere i 2018, og det foreslås derfor en viss nedtrapping av tiltak for denne gruppen. Det legges opp til en nedtrapping gjennom året, slik at nivået i 1. halvår ventes å være noe høyere enn mot slutten av året. Se nærmere omtale under kap. 634, post 76 Tiltak for arbeidssøkere.

Et fortsatt høyt omfang av arbeidsmarkedstiltak skal bl.a. bidra til å bedre deltakernes jobbmuligheter og sammen med forsterket oppfølging før utløpet av dagpengeperioden, bidra til at personer som har vært lenge ledige, bl.a. på Sør- og Vestlandet, får nødvendig bistand. Det gir også rom for tiltaksplasser som fremmer bedriftenes omstillingsevne i regioner med høy ledighet og tiltak som bidrar til at arbeidssøkere kan formidles til næringer og regioner som etterspør arbeidskraft. Mange av flyktningene som kom til Norge i 2015, deltar i eller er i ferd med å avslutte introduksjonsprogram og vil kunne melde seg på arbeidsmarkedet med behov for arbeidsmarkedstiltak i 2018.

Grupper som stiller svakere på arbeidsmarkedet, prioriteres for arbeidsmarkedstiltak i 2018. Dette er ungdom og innvandrere fra land utenfor EØS-området. Videre prioriteres innsats for personer som har vært lenge ledige.

Se også omtalen ovenfor av forsterket innsats for langtidsledige og videreføring av ungdomsinnsatsen i 2018.

Styrking av arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid (VTA)

Gjennom tiltaket varig tilrettelagt arbeid (VTA) gis det tilbud om varig arbeid til uføretrygdede med varig og vesentlig nedsatt arbeidsevne. For å sikre at flere brukere får tilbud om varig tilrettelagt arbeid, foreslår Regjeringen en styrking av bevilgningen til tiltaksplasser i VTA med 15 mill. kroner i 2018, jf. omtale under kap. 634, post 77 Varig tilrettelagt arbeid.

Utvidet oppfølging i egen regi

Regjeringen vil gi Arbeids- og velferdsetaten økte muligheter til å utføre oppfølgingstjenester i egen regi, jf. Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet.

Regjeringen foreslår derfor at omdisponeringsfullmakten fra arbeidsmarkedstiltak (kap. 634, post 76 Tiltak for arbeidssøkere) til Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett (kap. 605, post 01 Driftsutgifter) økes fra 100 mill. kroner, til inntil 200 mill. kroner i 2018. Muligheten for utvidet oppfølging vil bidra til styrket samarbeid med arbeidsgivere og tettere oppfølging av arbeidssøkere, slik at de kommer over i lønnet arbeid.

Styrking av Arbeids- og velferdsetatens innsats for arbeidsinkludering av personer med psykiske helseproblemer, bl.a. gjennom oppfølgingsmetoden Individuell jobbstøtte (IPS), prioriteres innenfor rammen av oppfølgingstjenester i egen regi, jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 57, 17. november 2016.

Se resultatområde 2 og programkategori 09.30 for nærmere omtale av arbeidsmarkedstiltakene.

Dagpengeordningens opptjeningsperiode

For å få rett til dagpenger stilles det i dag krav om arbeidsinntekt på minst 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden sist avsluttede kalenderår, eller minst tre ganger grunnbeløpet i folketrygden de tre sist avsluttede kalenderårene.

Ved å målrette dagpengeordningen mot de som har nærmere tilknytning til arbeidslivet, vil den enkelte få sterkere insentiver til kontinuerlig arbeidsdeltakelse. Gjennom dette styrkes arbeidslinja.

Fra 1. januar 2018 foreslås adgangen til å legge arbeidsinntekt for de siste tre avsluttede kalenderårene til grunn avviklet. Regjeringen foreslår at bare arbeidsinntekt det sist avsluttede kalenderåret før søknadstidspunktet skal kunne legges til grunn for å få rett til dagpenger.

For å skjerme personer som har hatt lengre fravær fra arbeidslivet som følge av sykdom, foreslås det at arbeidsinntekten som vurderes i forbindelse med minsteinntektskravet utvides til også å omfatte sykepenger, pleiepenger samt opplærings- og omsorgspenger mv.

Opptjeningsperioden for inntekten som dagpengene beregnes på grunnlag av bør være lik opptjeningsperioden for minsteinntektskravet, og foreslås også endret slik at bare inntekt fra sist avsluttede kalenderår regnes med.

Dette målretter dagpengeordningen mot personer som har en nær tilknytning til arbeidslivet, og som nylig har opplevd et inntektsbortfall. Forslaget vil redusere dagpengebevilgningen i 2018. Se resultatområde 2 og programkategori 33.30 for nærmere omtale.

Videreutvikling av ordningen med arbeidsavklaringspenger

Regjeringen la 31. mars i år fram Prop. 74 L (2016–2017) om endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader. Alle lovforslagene ble vedtatt av Stortinget, jf. Innst. 390 L (2016–2017). Endringene innebærer en smalere inngang til ordningen, at det legges til rette for et strammere stønadsløp og økte arbeidsinsentiver.

Endringene som er knyttet opp mot satsingene i budsjettet innebærer:

  • Maksimal stønadsperiode reduseres fra fire til tre år. Vilkårene for forlengelse skjerpes og maksimal forlengelse begrenses til to år, og dette lovfestes. I dagens ordning er det ingen øvre grense for slik forlengelse.

  • Mottakere av arbeidsavklaringspenger plikter å delta i medisinsk behandling eller arbeidsrettede aktiviteter, og ved alvorlige brudd kan ytelsen stanses. Ved mindre alvorlige brudd på aktivitetsplikten, der full stans i utbetalingen ikke er aktuelt, innføres en ny og mildere reaksjon der arbeidsavklaringspengene reduseres tilsvarende én dags ytelse.

  • Overgangen tilbake til arbeid skal gjøres enklere. Etter at perioden med behandling/tiltak er fullført, vil mange brukere trenge noe tid på å søke arbeid. Perioden som brukeren kan motta arbeidsavklaringspenger mens han eller hun søker arbeid, utvides fra tre til seks måneder.

Sammen med iverksatte tiltak for å styrke og målrette det arbeidsrettede tilbudet i Arbeids- og velferdsetaten antas endringene å gi en raskere avklaring av stønadsmottakers arbeidsevne og økt overgang til arbeid. For å understøtte de positive effektene av at det innføres en absolutt begrensning for hvor lenge en kan motta arbeidsavklaringspenger, er det nødvendig med en hyppigere oppfølging av mottakerne gjennom stønadsløpet. Økt oppfølging vil også være viktig for å redusere overgangen til uføretrygd for de som når maksimal varighet på arbeidsavklaringspenger.

Det vises til Regjeringens forslag om å øke Arbeids- og velferdsetatens driftsbevilgning med 25 mill. kroner under kap. 605, post 01. Regjeringen foreslår videre å øke bevilgningen med 85 mill. kroner under kap. 2651, post 70 til å utvide perioden for rett til arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker fra tre til seks måneder med virkning for alle fra 1. januar 2018. Se resultatområde 2 og programkategoriene 09.10 og 29.50 for nærmere omtale.

2.2.2 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett er ett av de åtte satsingsområdene til Regjeringen, jf. Sundvolden-erklæringen. Regjeringen vil arbeide for å hindre at mennesker faller utenfor arbeidslivet og viktige sosiale arenaer. Innsatsen omfatter også tiltak på andre departementers budsjettområder.

Fosterforeldre med dagpenger og arbeidsavklaringspenger

Fosterforeldres arbeidsgodtgjørelse fører i dag til avkortning (gradering) av dagpenger og arbeidsavklaringspenger. Arbeidsgodtgjørelsen inngår i grunnlaget for opptjening og beregning av trygdeytelser (f.eks. dagpenger og arbeidsavklaringspenger), som annen pensjonsgivende inntekt.

Regjeringen foreslår en overgangsordning for fosterforeldre som mottar dagpenger og arbeidsavklaringspenger, slik at godtgjørelse knyttet til det å være fosterforeldre ikke lenger vil føre til avkortning av dagpenger og arbeidsavklaringspenger, jf. også Stortingets anmodningsvedtak nr. 656 av 11. mai 2017.

Endringene vil gjelde for alle med virkning fra 1. januar 2018. Endringen representerer en særregel for familier som påtar seg det viktige ansvaret som fosterforeldre. Å være fosterforeldre betraktes mer som å ta seg av egne barn enn som lønnsarbeid. Unntak fra avkortning gjelder ikke fosterforeldre som er frikjøpt fra arbeid.

Budsjetteffekten anslås til 25 mill. kroner i økte utgifter i 2018, fordelt med 17 mill. kroner på arbeidsavklaringspenger og 8 mill. kroner på dagpenger.

Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg som skal gjennomgå rammebetingelsene for ordinære fosterhjem. Utvalget skal se nærmere på fosterforeldres rammevilkår og bl.a. vurdere om det er nødvendig med tydeliggjøring og/eller endringer i rettigheter knyttet til ytelser ved bl.a. sykdom, uførhet og arbeidsledighet. Utredningen vil foreligge ved utgangen av 2018. På bakgrunn av utvalgets utredning vil derfor graderingsreglene for fosterforeldre vurderes på nytt. I det videre arbeidet bør det ses etter løsninger som ivaretar sammenhengen i velferdsordningene på en god måte.

Se resultatområde 2 og programkategoriene 29.50 og 33.30 for nærmere omtale.

Styrking av hjelpemiddelområdet

I Regjeringens politiske plattform står det at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken i løpet av regjeringsperioden. Et ekspertutvalg gjennomgikk hjelpemiddelpolitikken i 2016 og leverte sin innstilling 6. februar 2017. Utvalget vurderte dagens system opp mot framtidens krav, herunder hvordan sikre hensiktsmessige løsninger på ulike livsarenaer. Sentralt for utvalget var å finne løsninger som ivaretar brukernes behov på en god måte. Utvalget foretok også en vurdering av ansvarsdelingen mellom staten og kommunene på området.

Rapporten har vært på alminnelig høring med frist 31. mai 2017. Regjeringen deler utvalgets vurdering om at det er behov for å gjøre noen justeringer i dagens modell for å møte framtidens behov og vil utrede nærmere hvordan flere av forslagene kan følges opp.

Som det framgår av Sundvolden-erklæringen har Regjeringen ønsket å gå gjennom forsøksordningen med servicehunder med sikte på at gjøre den mer lik ordningen med førerhund for blinde og svaksynte. Regjeringen foreslår at det etableres en permanent ordning med servicehunder som administreres av Arbeids- og velferdsetaten. Regjeringen foreslår å bevilge totalt 5,8 mill. kroner til dette formålet. Ordningen innebærer at personer med nedsatt funksjonsevne vil kunne få sitt pleie- og omsorgsbehov redusert, og få bedret mulighetene til å delta på aktiviteter på linje med andre. Det vises til nærmere omtale under programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

Regjeringen foreslår å utvide ordningen med stønad til parykk for personer mellom 18 og 30 år, slik at denne aldersgruppen får dekket utgiftene fullt ut til inntil to tillagede parykker eller seks syntetiske parykker per kalenderår. En utvidelse av denne stønaden vil gjøre at flere i alderen 18 til 30 år vil ha råd til å kjøpe seg en god nok parykk, noe som kan motvirke isolasjon, og dermed også medvirke til at flere gjennomfører utdanning og kommer inn i arbeidslivet. Regjeringen foreslår å bevilge 6,4 mill. kroner til dette formålet.

Regjeringen foreslår å utvide stønad til lese- og sekretærhjelp for blinde- og svaksynte i dagliglivet, slik at maksimumsgrensen økes fra 20 til 40 timer. Økningen vil gjøre at synshemmede får en bedret mulighet til å delta i samfunnet på linje med andre. Regjeringen foreslår å bevilge 1,6 mill. kroner til dette formålet.

Regjeringen foreslår å innføre rett til taleflythjelpemidler i folketrygden. Det har vært gitt stønad til taleflythjelpemiddel gjennom en forsøksordning, og denne foreslås nå gjort permanent. Regjeringen foreslår å bevilge 1,5 mill. kroner til dette formålet.

Se resultatområde 2 Arbeid og velferd, hovedmål 4 og programkategori 29.60 for nærmere omtale.

2.2.3 Økt myndighet og handlefrihet til NAV-kontoret

Meld. St. 33 (2015–2016) legger til grunn at det statlig/kommunale samarbeidet i NAV-kontoret skal videreutvikles ved å gi det lokale NAV-kontoret større handlingsrom og myndighet og tilpasse tjenestene til lokale forhold. Økt handlingsrom for NAV-kontorene handler i stor grad om at kommune og stat på lokalt nivå kan gi tjenester til brukerne ut fra felles mål og forventninger. Ikke minst betyr det større fleksibilitet i praktiseringen av arbeids- og velferdspolitikken i møte med den enkelte bruker. Regjeringen følger opp dette med flere tiltak som gir NAV-kontoret virkemidler til bedre og tettere oppfølging. Regjeringen mener at dette vil gjøre NAV-kontorene bedre i stand til å nå overordnede mål og prioriteringer.

Arbeids- og velferdsetaten får videre i dette budsjettet økt mulighet til å utføre oppfølgingstjenester i egen regi. Det er også satt i gang et arbeid med å videreutvikle styringen av arbeidsmarkedstiltakene som i større grad legger vekt på kvaliteten på tiltaksplassene og resultater for brukerne.

Regjeringen har også iverksatt flere tiltak som tydeliggjør NAV-kontorenes ansvar for oppfølging av utsatte grupper på tvers av statlig og kommunalt ansvarsområde. Regjeringens nye ungdomsinnsats og innføringen av en lovfestet aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad under 30 år understøtter dette arbeidet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har igangsatt flere konkrete tiltak for å følge opp retningvalgene i meldingen og har bl.a. besluttet å øke NAV-kontorets ansvar for arbeidsavklaringspenger ved at NAV-kontoret skal foreta alle vurderinger av brukers arbeidsevne. I dag er dette delt mellom NAV-kontoret og forvaltningsenhetene i Arbeids- og velferdsetaten.

Se resultatområde 2 Arbeid og velferd, hovedmål 5 for nærmere omtale.

2.2.4 IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten

Rapportering fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at Prosjekt 2 er i rute. Siste leveranser for spesialisering av ytelsesforvaltningen ble avsluttet i juni 2017. Foreldrepengeprosjektets første leveranse, endringssøknad på nett, ble satt i produksjon i mars 2017. I henhold til milepæler og leveranseplaner er prosjektet godt i gang med etablering av teknisk plattform for den nye vedtaksløsningen som nå er under utvikling og konstruksjon. Det foreslås bevilget 631,6 mill. kroner til prosjektet for 2018.

Regjeringen har i henhold til premisser i Prop. 67 S (2015–2016) besluttet at Arbeids- og sosialdepartementet kan starte planleggingen av et Prosjekt 3. I tråd med tidligere planer vil hovedinnretningen for et Prosjekt 3 trolig være å realisere moderne digitale systemløsninger på sykepengeområdet, pleiepenger, omsorgspenger, opplæringspenger og svangerskapspenger. Før en eventuell beslutning skal det først gjennomføres en såkalt KSP og deretter en KS2.

I tillegg til IKT-moderniseringen har etaten dels startet, dels planlagt en rekke viktige IKT-investeringer. Nytt folkeregister og tilknyttet ID-forvaltning er helt sentrale elementer i de fleste IKT-løsninger i etaten. Hovedprosjektet for modernisering av nytt folkeregister gjennomføres av Skattedirektoratet, men Arbeids- og velferdsetaten er deltager i prosjektet for de opplysninger etaten skal oppdatere i nytt folkeregister. Det vil være et omfattende arbeide å tilpasse NAVs systemløsninger slik at de kan utnytte nye funksjoner og informasjonselementer fra nytt folkeregister.

Se resultatområde 2 Arbeid og velferd, hovedmål 5 og programkategori 09.10 for nærmere omtale.

2.2.5 IKT-sikkerhet i petroleumssektoren

En omfattende og rask teknologiutvikling har ført til store endringer i samfunnet de siste tiårene. Denne utviklingen har gjort IKT-teknologi til en økende strategisk sikkerhetsutfordring. Med bakgrunn i bl.a. Lysne-utvalgets rapport2 og den økte satsingen på digitalisering i petroleumsnæringen foreslår Regjeringen en styrking av Petroleumstilsynet for å øke IKT-sikkerheten i petroleumsnæringen.

Styrkingen innebærer økt kunnskaps- og kompetanseutvikling på området, avklaring av utfordringer og gjennomføring av tilsyn med IKT-sikkerhet i petroleumsnæringen. Forslaget innebærer også en styrking av beredskaps- og hendelseshåndteringen, bl.a. ved gjennomføring av øvelser. Dette vil bidra til å redusere risiko for storulykker som kan ramme mennesker, ytre miljø og økonomiske verdier. Tiltakene vil evalueres etter gjennomføring for å utvikle kunnskap som kan bidra til å forbedre IKT-sikkerheten videre.

Regjeringen foreslår at det for 2018 bevilges 5,9 mill. kroner til økt IKT-sikkerhet i petroleumsnæringen. Satsingen skal gå over perioden 2018–2021 og finansieres ved økt sektoravgift. Se også omtale under resultatområde 4.

2.2.6 Forskningsprogram i Norges forskningsråd

Bevilgningen under kap. 601, post 50 Norges forskningsråd foreslås økt med 10 mill. kroner. Styrkingen er en oppfølging av Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 og satsingsområdet Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse og omsorgstjenester. Styrkingen skal tilføres den utfordringsdrevne arbeids- og velferdsforskningen. Utfordringer som globalisering, migrasjon, endringer i demografi og teknologi samt nødvendig omstilling i norsk økonomi vil påvirke sektoren og rammebetingelser for departementets ansvarsområder, politikk og tjenester. Det er behov for kunnskap utviklet over tid som kan gi forståelse og beskrivelse av hvordan større samfunnsutfordringer og trender påvirker arbeidsmarked, arbeidsliv og velferdsordninger. Se resultatområde 1, programkategori 09.00 for nærmere omtale.

2.2.7 Avvikling av hjelpestønad sats 0

Hjelpestønad sats 0 er til hjelp i huset og kan gis til den som har særskilt behov for hjelp i huset på grunn av varig sykdom eller skade. Hjelpestønad gis bare dersom det foreligger et privat pleieforhold eller privat tjeneste. Ordningen ble opphevet i 1992, jf. Ot.prp. nr. 5 (1991–1992), men overgangsordningen løper fortsatt for tilfeller som allerede var innvilget hjelpestønad i 1992. Overgangsordningen ble bl.a. begrunnet med at det ville bli en stor belastning for kommunene å få søknader om hjemmehjelp fra den store gruppen som i 1991 hadde hjelpestønad sats 0. Antall mottakere av denne hjelpestønaden har imidlertid falt kraftig siden 1991. Det foreslås å oppheve sats 0 for mottakere av hjelpestønad fra 1. juli 2018. De som i dag bruker stønaden til å dekke privat hjelp i huset, vil kunne søke kommunen om hjelp. Kommunen plikter å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester, herunder praktisk bistand til hjelp i huset. Avviklingen utgjør en innsparing på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett på 73 mill. kroner i 2018. Helårsvirkningen av tiltaket i 2019 anslås til 140 mill. kroner.

2.2.8 Endring i satser for bidragsforskott

Forsørgelse av barn er foreldrenes ansvar. Når foreldrene ikke bor sammen, skal den forelderen som ikke bor sammen med barnet, betale bidrag til forsørgelse av barnet. Det offentlige har påtatt seg et ansvar for å forskuttere uteblitt eller forsinket underholdsbidrag når bidragsmottakeren har en inntekt under et visst nivå. Staten krever refusjon fra den bidragspliktige for det forskotterte bidraget.

Forskottet er behovsprøvd og utbetales i tre satser avhengig av den enslige forsørgerens inntekt, av om vedkommende er gift eller samboer og antall barn. Dersom inntekten overstiger 502 400 kroner, bortfaller retten til forskott. Forhøyet forskott utgjør 1 570 kroner for barn under 11 år og 1 960 kroner for barn over 11 år, ordinært forskott utgjør 1 180 kroner og redusert forskott utgjør 790 kroner per barn per måned.

Regjeringen ønsker å spisse ordningen i enda større grad mot forsørgere som har de laveste inntektene. Det foreslås derfor å avvikle det reduserte forskottet fra 1. januar 2018. Dette innebærer som eksempel at enslige mottakere med ett barn og inntekt som overstiger 408 200 kroner, ikke skal ha rett til bidragsforskott. Netto utgiftsreduksjon av tiltaket utgjør om lag 50 mill. kroner i 2018.

Se resultatområde 2 og programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

2.2.9 Underregulering av tilskuddssatser i folketrygden

Tilskuddssats for stønad til barnetilsyn i folketrygden foreslås videreført nominelt fra 2017 til 2018. Det må sees i sammenheng med de endringer som tidligere er gjort mht. redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid i barnehage for de med lav inntekt. I tillegg underreguleres satsene for tilleggsstønader, tilretteleggingstilskudd, grunn- og hjelpestønad, samt enkelte satser på hjelpemiddelområdet. Samlet utgjør dette en innsparing på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett på 37 mill. kroner.

2.2.10 Avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for økt effektivitet. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og til å skape handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer det at driftsutgifter reduseres med 66 mill. kroner.

2.2.11 Pensjonsreformen

For å styrke bærekraften i pensjonssystemet og sikre en god fordeling av byrder og goder mellom generasjoner, ble pensjonsreglene lagt om fra 2011. Det nye pensjonssystemet gir gode insentiver til arbeid og er fleksibelt slik at den enkelte kan tilpasse seg sine behov. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk, og fortsetter å gjennomføre pensjonsreformen.

Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor er ikke tilpasset endringene i det øvrige pensjonssystemet, noe som bl.a. fører til at ansatte i offentlig sektor må jobbe lenger enn ansatte i privat sektor for å kompensere for virkningene av levealdersjustering. Det er særlig viktig at yngre arbeidstakere får en større gevinst ved å stå lenger i jobb og ikke straffes økonomisk ved å skifte jobb mellom offentlig og privat sektor.

Regjeringen ønsker å redusere forskjellene mellom pensjonssystemene i privat og offentlig sektor. En ny varig løsning for offentlig tjenestepensjon må være tilpasset pensjonsreformen. Nye pensjonsordninger for offentlig ansatte skal redusere mobilitetshindringene mellom offentlig og privat sektor og stimulere ansatte i offentlig sektor til å arbeide lenger.

Arbeids- og sosialministeren og partene i arbeidslivet ble før sommeren 2015 enige om å starte et arbeid med sikte på å finne nye pensjonsløsninger for offentlig ansatte. Departementet sluttførte i desember 2015 en rapport om nye pensjonsordninger for ansatte i offentlig sektor, samt overgangsordninger. Regjeringen ønsker å fortsette arbeidet med å legge om pensjonsordningene for offentlig ansatte. Departementet har fortsatt utredningsarbeidet sammen med partene etter at rapporten var sluttført. Det er viktig at også offentlig sektor får en pensjonsordning som premierer det å stå lenger i jobb, gir mobilitet og fleksibilitet, samt støtter opp om målsetningene ved pensjonsreformen.

Arbeids- og sosialministeren vil høsten 2017 ta initiativ til en avsluttende prosess med partene i arbeidslivet med mål om å komme fram til enighet om en ny offentlig tjenestepensjon. Før det er på plass en ny pensjonsordning for offentlig sektor, vil bruttoordningen videreføres. For personer som er født fra og med 1954, og som har deler av folketrygden beregnet med ny opptjeningsmodell, er det foreløpig ikke samordningsregler for å beregne fradraget for folketrygd opptjent med ny modell. Departementet sendte i september et utkast til nye samordningsregler på høring.

Et offentlig utvalg som utredet etterlatteytelsene i folketrygden la fram sin utredning NOU 2017:3 Folketrygdens ytelser til etterlatte – Forslag til reform 2. februar 2017. Utredningen ble sendt på høring og Regjeringen arbeider med å følge opp utvalgets forslag og høringsuttalelsene.

2.2.12 Et mer inkluderende arbeidsliv

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) bygger på samarbeid og tillit mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Det overordnede målet for avtalen er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er nedfelt i tre delmål: 1) Reduksjon i sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i andre kvartal 2001. 2) Hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne. 3) Yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med tolv måneder (sett i forhold til 2009-tall).

Helt sentralt i IA-arbeidet står innsatsen på den enkelte arbeidsplass. I dette inngår forebyggende HMS-arbeid, oppfølging av sykmeldte og aktiv inkludering av arbeidstakere som har falt ut av arbeidslivet. For å støtte dette arbeidet stiller Regjeringen en rekke virkemidler til rådighet formidlet gjennom Arbeids- og velferdsetaten.

Dagens intensjonsavtale for et mer inkluderende arbeidsliv løper fra 2014–2018.

Det vises for øvrig til omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd og resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for utviklingstrekk og viktige utfordringer innenfor Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

En stor og kompetent arbeidsstyrke er vår viktigste ressurs. Utvikling av arbeidsstyrkens kompetanse stiller krav til arbeidstakere og arbeidsgivere, til våre virkemidler og til samarbeid om kompetanseheving med utdanningssystemet og partene i arbeidslivet.

Sysselsettingsandelen i Norge er høy sammenlignet med de fleste OECD-land, selv om Norges rangering er noe svekket de siste årene. Det er særlig høy deltakelse blant kvinner og seniorer som bidrar til Norges gode posisjon. Sysselsettingen for menn i alderen 25–54 år er imidlertid lavere enn gjennomsnittet for OECD. Fallet i sysselsettingsraten har vært særlig sterk etter 2008. Om lag 2/3 av fallet kom før oljeprisfallet sommeren 2014, mens om lag 1/3 har kommet senere, jf. figur 3.1 Utviklingen i sysselsettingsraten.

Figur 3.1 Utviklingen i sysselsettingsraten. Sesongkorrigerte kvartalstall, 1. kvartal 2000-2. kvartal 2017

Figur 3.1 Utviklingen i sysselsettingsraten. Sesongkorrigerte kvartalstall, 1. kvartal 2000-2. kvartal 2017

Kilde: Basert på SSBs arbeidskraftundersøkelse.

Demografiske endringer fører til at andelen eldre i befolkningen øker. Det påvirker arbeidstilbudet, forsørgerbyrden og etterspørselen etter varer og tjenester.

Mange voksne utenfor arbeidslivet mottar offentlige ytelser. Særlig er bruken av helserelaterte ytelser høy. I løpet av de siste tiårene har det særlig vært vekst i andelen unge som mottar helserelaterte ytelser. Strammere offentlige budsjetter som følge av mindre inntekter fra oljefondet kan kreve sterkere prioriteringer innenfor de offentlige ytelsene.

Det største sosiale skillet i Norge går mellom de som har jobb og de som står utenfor arbeidslivet. Det er tendenser til økende inntektsforskjeller og økt andel med vedvarende lavinntekt, selv om forskjellene og forekomsten av lavinntekt er mindre enn i andre land.

Personer med svake kvalifikasjoner, personer med helseproblemer, en del unge og innvandrergrupper med svake kvalifikasjoner, kan få problemer med å få eller beholde jobben. Unge uten videregående opplæring risikerer å få en ustabil arbeidskarriere med mye ledighet og lav pensjonsopptjening. Det er sammenheng mellom lite utdanning og helseutfordringer og svak tilknytning til arbeidsmarkedet, og dermed lav inntekt. En utfordring er å sørge for at utsatte grupper som ungdom og innvandrere/flyktninger skaffer seg kompetanse og praksis som er etterspurt.

Omstillingen fra høy sysselsetting i tilknytning til petroleumssektoren til vekst i andre næringer har konsekvenser for arbeidsmarked og arbeidsliv, hvilke jobber som legges ned og skapes, hvilken kompetanse som etterspørres mv. Vekst forutsetter evne til omstilling både i bedrifter og for den enkelte arbeidstaker. Dette krever både kompetanseheving blant arbeidstakerne og en arbeidsstyrke som er mobil mellom bedrifter, næringer, sektorer og geografiske områder. Også digitaliseringen og klimaendringer har betydning for utviklingen i ulike næringer, bransjer og jobber og for kompetansebehovene. Nye virksomhetsformer, bl.a. innen delingsøkonomien, skaper nye muligheter, men kan også gi utfordringer i forhold til hvordan arbeidslivet tradisjonelt er blitt organisert og regulert.

Det er helse- og sikkerhetsmessige utfordringer i enkelte bransjer og yrker. Problemene med kriminelle aktører i arbeidslivet er økende, og kontrolletatene rapporterer om at arbeidslivskriminaliteten er blitt grovere, mer omfattende og sammensatt. De kriminelle aktørene er blitt mer tilpasningsdyktige og finner stadig nye metoder for å redusere oppdagelsesrisikoen og unngå kontroll og sanksjoner. Konsekvensene er alvorlige for arbeidstakere, seriøse virksomheter og samfunnet.

Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingen i økonomiske ytelser som skal sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet samt utviklingen på pensjonsområdet. Arbeidsmiljø- og sikkerhet omtales deretter.

3.2 Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge i 2017

Figur 3.2 Arbeidsledighet, 2008–2017. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) og registrerte ledige i NAV. Pst. av arbeidsstyrken. Sesongkorrigerte månedstall

Figur 3.2 Arbeidsledighet, 2008–2017. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) og registrerte ledige i NAV. Pst. av arbeidsstyrken. Sesongkorrigerte månedstall

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Sysselsettingen utviklet seg svakt gjennom 2015 og 2016. Det må ses i sammenheng med lavere aktivitet i petroleumssektoren, særlig på Sør- og Vestlandet.

Den siste tiden har veksten i sysselsettingen tatt seg opp, og ifølge foreløpige tall fra Nasjonalregnskapet økte sysselsettingen med 0,4 pst., eller om lag 10 600 personer i 2. kvartal 2017. Til sammen var det i 2. kvartal om lag 23 700 flere sysselsatte enn på samme tid i 2016. Veksten kom hovedsakelig i bygg- og anleggsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting, overnatting og servering, og undervisning og sosiale tjenester. Nedgangen i petroleumsvirksomhet og oljerelaterte tjenestenæringer ser ut til å ha avtatt noe.

Sysselsettingen målt i pst. av befolkningen (15–74 år) har vært fallende over flere år. I 3. kvartal 2008 var sysselsettingsandelen 72 pst. Dette var et historisk toppnivå da ledigheten var svært lav. Etter finanskrisen i 2008, oljeprisfallet i 2014 og fram til sommeren 2017, har sysselsettingsandelen falt med om lag fem prosentpoeng. Den lave økonomiske veksten er den viktigste forklaringen på nedgangen. Noe av reduksjonen skyldes endret alderssammensetning i arbeidsstyrken med flere alderspensjonister, men også at ledigheten har gått noe opp i forhold til det svært lave nivået i 2008. Høy innvandring i årene etter 2008 har bidratt til sterk befolkningsvekst. Innvandrerne har likevel hatt en lavere reduksjon i sysselsettingsraten enn befolkningen ellers, med unntak av innvandrere fra Afrika. En stor del av nedgangen i sysselsettingen kom blant unge i alderen 15–24 år. Motstykket til dette er at flere er under utdanning. Det siste halve året synes nedgangen i sysselsettingsandelene å ha stanset opp. AKU-tall fra juni 2017 viser en sysselsettingsandel på 66,8 pst.

Utdanningsnivået har betydning for sysselsettingen. Gruppen med kun grunnskole har lavest andel sysselsatte. Nedgangen i sysselsettingsraten har vært om lag lik for personer med bare grunnskole som for personer med videregående skole. Personer med utdanning fra høyskole og universitet har blitt mindre berørt.

Konkurranseevnen har bedret seg de siste årene. Lønnsoppgjørene har gitt en moderat lønnsvekst, og sammen med svekkelsen av den norske kronen fra 2013, har dette bidratt til å styrke konkurransekraften til norske bedrifter.

Stadig flere arbeider heltid, og andelen med deltidsarbeid avtar ifølge tall fra SSB. Det er særlig blant kvinner med barn under 16 år at heltidsandelen øker. Antallet midlertidig ansatte har gått noe ned fra 2. kvartal 2016 til 2. kvartal 2017. Antallet selvstendig næringsdrivende falt både blant menn og kvinner. Dette kan indikere at omfanget av såkalt atypiske jobber ikke har tiltatt det siste året.

Arbeidsledigheten er på vei ned

Den registrerte ledigheten ved NAV-kontorene har gått gradvis ned siden november 2016. Tall fra august 2017 viser at det da var 2,6 pst. helt ledige (sesongkorrigert), tilsvarende 72 000 personer. Ledigheten har ikke vært så lav siden høsten 2013.

Ledigheten falt med 10 800 personer fra august 2016 til samme tid i 2017. Summen av ledige og personer på arbeidsmarkedstiltak har falt med 9 300 personer det siste året. Det var 40 pst. nedgang i antallet helt og delvis permitterte fra august 2016, og til sammen var 3 600 personer permitterte ved utgangen av august 2017.

Ulike mål for arbeidsledighet viser noe forskjellig utvikling gjennom 2016 og 2017, se figur 3.2. Den registrerte arbeidsledigheten viste en topp i 1. halvår 2016, og har siden avtatt. Summen av registrerte arbeidsledige og arbeidssøkere på tiltak har hatt om lag samme forløp.

Arbeidskraftundersøkelsen til SSB viste at ledigheten økte gjennom 1. halvår 2016, og lå på 4,7 pst. i gjennomsnitt for året. AKU-ledigheten falt gjennom de første månedene av 2017, og utgjorde 4,3 pst. i juni.

De siste par årene har det vært betydelige forskjeller mellom arbeidsledigheten slik den måles i arbeidskraftundersøkelsen (AKU) og den registrerte arbeidsledigheten i Arbeids- og velferdsetaten. Registrerte ledige omfatter arbeidssøkere som melder seg ledige hos Arbeids- og velferdsetaten og er tilgjengelige for arbeid. Arbeidskraftundersøkelsen er en utvalgsundersøkelse, og viser hvor mange som oppgir at de aktivt søker arbeid. Avstanden mellom de to ledighetsmålene er fortsatt større enn normalt, selv om forskjellen er blitt mindre den siste tiden. En arbeidsgruppe ledet av professor Ragnar Torvik fant bl.a. at det særlig er blant personer under 40 år på Østlandet at AKU-ledigheten har økt sterkere enn den registrerte ledigheten.

Flere med lange ledighetsperioder

De fleste arbeidssøkere finner jobb etter kort tid, og tilgangen på nye registrerte ledige har avtatt sammenliknet med 2016. I august 2017 ble det registrert 800 nye arbeidssøkere per virkedag (sesongkorrigert). Dette er 16 pst. færre enn på samme tid året før. Om lag 50 pst. av de ledige hadde i august 2017 vært registrert ledige eller på tiltak i mindre enn seks måneder.

Langtidsledigheten, dvs. sammenhengende ledighet i seks måneder eller mer, avtar noe. Det er imidlertid et økende antall ledige med lange ledighetsperioder, dvs. 18 mnd. eller mer. Arbeidsledige kan motta dagpenger i maksimalt to år. Arbeids- og velferdsdirektoratet har sett nærmere på hva som skjedde med de som brukte opp dagpengerettighetene sine i løpet av 1. halvår 2016. Seks måneder senere var nær halvparten (44 pst.) av disse i jobb, de aller fleste uten ytelse fra arbeids- og velferdsforvaltningen. 20 pst. var registrert hos arbeids- og velferdsforvaltningen uten å motta noen ytelse, og 10 pst. mottok ytelse uten å være i jobb. De fleste i den siste gruppen mottok alderspensjon, sosialhjelp, kvalifiseringsstønad eller arbeidsavklaringspenger.

Det er mobilitet i arbeidsmarkedet, også mellom næringer, og også i tider med lav vekst. En analyse utført av SSB i 2016 viste at 42 pst. av de som sluttet i oljenæringene i 1. halvår 2015, og som ikke jobbet neste halvår, hadde fått ny jobb i mars i 2016. En høy andel av disse hadde gått til næringer som etterspør teknisk kompetanse. Av de som ikke var i jobb kan noen ha startet som selvstendig næringsdrivende, noen påbegynt utdanning, noen motta AFP/alderspensjon, og noen kan ha mottatt sluttpakker. 17 pst. var registrert ledige eller på tiltak, og rundt 13 pst. har trolig forlatt Norge.

Fortsatt geografiske forskjeller i ledigheten

Utviklingen i arbeidsledigheten har vist en klar geografisk todeling etter 2014. På Sør- og Vestlandet, særlig i Rogaland, økte ledigheten. Den siste tiden har den registrerte arbeidsledigheten gått ned stort sett over hele landet, også for yrkesgrupper og i regioner som har vært hardt rammet av oljeprisnedgangen. I alle fylker (unntatt Sogn og Fjordane, som har 1,6 pst. ledighet) har ledigheten gått ned de siste tolv månedene (august 2016–august 2017). Nedgangen i ledigheten er størst i Rogaland, Oppland og Nordland, deretter Agder-fylkene, Møre og Romsdal, Hedmark og Hordaland. Sammenlignet med august 2016 er det yrker innen ingeniør- og ikt-fag, industriarbeid og bygg og anlegg som har hatt størst nedgang i antallet arbeidsledige. Nedgangen i arbeidsledigheten er minst innen helse og pleie og omsorg.

Figur 3.3 Endring i registrert ledighet etter fylke august 2017 og august 2016. Endring i pst.

Figur 3.3 Endring i registrert ledighet etter fylke august 2017 og august 2016. Endring i pst.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Sysselsettingsraten i ulike fylker

Det er betydelig geografisk variasjon i sysselsettingsratene. Det er samtidig også til dels svært ulike alderssammensetninger i de forskjellige fylkene i Norge. Den aldersjusterte sysselsettingsraten i figur 3.4 forteller oss hva sysselsettingsraten i fylket ville vært hvis aldersfordelingen hadde vært lik gjennomsnittet for hele landet.

I figuren er fylkene sortert etter de ujusterte sysselsettingsratene og sammenholdt med aldersjusterte sysselsettingsrater. Figuren viser at sysselsettingsratene endrer seg mye for enkelte av fylkene. Uten aldersjustering har Oslo en høy sysselsettingsrate, men den aldersjusterte sysselsettingsraten i Oslo er klart lavere enn landsgjennomsnittet. Motsatt ser vi at Oppland, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal, som har middels ujusterte sysselsettingsrater, har noen av de høyeste sysselsettingsratene i landet med aldersjustering. Tilsvarende virker det som sysselsettingen i Hedmark og Nordland er lavere enn for hele landet når vi ikke foretar aldersjustering, mens de aldersjusterte ratene for disse fylkene er omtrent som for landsgjennomsnittet.

Figur 3.4 Sysselsettingsrater etter fylke. Med og uten aldersjustering 15–74 år

Figur 3.4 Sysselsettingsrater etter fylke. Med og uten aldersjustering 15–74 år

Kilde: Arbeids- og sosialdepartementet basert på Statistisk sentralbyrås registertall.

Lavere innvandring

Arbeidsinnvandring bidrar til å jevne ut virkninger på ledigheten av svingningene i arbeidskraftetterspørselen i Norge. Arbeidsinnvandringen har økt i perioder med høy etterspørsel etter arbeidskraft, og avtatt i perioder med svak vekst. Nettoinnvandringen har avtatt klart gjennom 2015 og 2016. Det er særlig fra Sverige, Danmark og Polen at arbeidsinnvandringen har falt. Nivået på den arbeidsrelaterte innvandringen er redusert med om lag 40 pst. siden 2013. Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at omfanget av arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden har økt med fem pst. i 1. halvår i 2017 sammenlignet med samme periode i 2016.

Innvandrere deltar i arbeidsmarkedet i mindre grad enn den øvrige befolkningen. Innvandring trekker ned den samlede sysselsettingsandelen, selv om innvandrerbefolkningen i gjennomsnitt er yngre enn norskfødte. Blant arbeidsinnvandrere er sysselsettingsandelen høyere enn for andre innvandrere.

I siste halvdel av 2015 kom en stor gruppe asylsøkere til Norge. Mange av de som fikk oppholdstillatelse deltar i, eller har gjennomført introduksjonsprogram, og vil melde seg på arbeidsmarkedet i løpet av 2018.

Den økte ledigheten siden 2014 rammet også mange innvandrere. Det siste året har imidlertid den registrerte ledigheten gått ned blant de fleste innvandrergrupper. Blant alle innvandrere gikk den registrerte ledigheten ned fra 7 pst. i 2. kvartal 2016 til 6,1 pst. i 2. kvartal 2017, ifølge SSB. Det er særlig blant personer fra våre viktigste arbeidsinnvandringsland at ledigheten har falt. I 2. kvartal 2017 var ledigheten høyest blant innvandrere fra afrikanske land med 10 pst., mens innvandrere fra EU-landene i Øst-Europa hadde 6,9 pst. ledighet.

Figur 3.5 Arbeidsrelatert innvandring fra land utenom Norden. Strømmer per måned. Januar 2013–august 2017

Figur 3.5 Arbeidsrelatert innvandring fra land utenom Norden. Strømmer per måned. Januar 2013–august 2017

Kilde: Utlendingsdirektoratet.

Ungdomsledigheten er stabil

Mange unge er under utdanning, og mye av sysselsettingen i denne gruppen er preget av deltid. Samtidig er ungdom mer utsatt på arbeidsmarkedet. Ungdomsledigheten er høyere enn ledigheten blant voksne. De yngste har gjerne minst kompetanse og ansiennitet, og det kan være vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet når etterspørselen etter arbeidskraft er lav. I slike perioder øker ofte overgangen til utdanning, samtidig som færre får mulighet til å kombinere skolegang med deltidsjobb.

AKU-ledigheten for unge (15–24 år) utgjorde 11,9 pst. i 2. kvartal 2017, mens den var 4,4 pst. for befolkningen i alt. AKU viser en nokså stabil ungdomsledighet siden våren 2015. AKU-ledigheten blant ungdom har også tidligere vært nær 10 pst., både i vinterhalvåret 2012–2013 og høsten 2013. Den registrerte arbeidsledigheten har vært mer stabil for ungdom det siste året, og lå i august 2017 på 3,4 pst. for gruppen 20–24 år, og 2,7 pst. for hele gruppen under 25 år.

De tradisjonelle ledighetsmålene gir ikke en helt dekkende beskrivelse av aktiviteten til de yngste, fordi en stor andel av kullene er under utdanning. Andelen ungdom som verken er under utdanning eller i arbeid, den såkalte NEET-raten («Not in Employment, Education or Training»), er en sentral indikator på svak arbeidslivstilknytning blant unge. I perioden fra 2008 til 2013 økte antallet ungdommer i alderen 15–29 år i denne kategorien fra 43 000 til 70 000. Fra 2013 til 2016 økte den til 73 000, ifølge AKU. Dette er en sammensatt gruppe, som bl.a. består av ledige, unge med alvorlige helseproblemer, personer som er hjemme med barn og personer som har valgt å ta pause fra arbeid og skole. Innvandrere og personer med lav utdanning er overrepresentert. Ungdom med kun grunnskole utgjør 60 pst. av gruppen. Dette er en høy andel sammenlignet med andre nordiske land (Hardoy m.fl. 2016).

Figur 3.6 Utviklingen i arbeidsledigheten blant unge og eldre aldersgrupper. Pst. av arbeidsstyrken. Sesongkorrigerte månedstall januar 2013–juni 2017

Figur 3.6 Utviklingen i arbeidsledigheten blant unge og eldre aldersgrupper. Pst. av arbeidsstyrken. Sesongkorrigerte månedstall januar 2013–juni 2017

Kilde: AKU, Statistisk sentralbyrå.

Om lag uendret sysselsetting blant eldre

Andelen arbeidstakere har økt for alle årskull i alderen 60–74 år fra 2010 til 2017. En del av økningen må ses i sammenheng med pensjonsreformen fra 2011. Veksten i sysselsettingen rett etter innføringen av pensjonsreformen kom først blant 62- og 63-åringer, og de har dratt med seg dette videre når de har blitt eldre. Den økte yrkesaktiviteten har også sitt motstykke i at andelen uføre har gått ned i eldre aldersgrupper. Fra 2016 til 2017 har sysselsettingsandelene for ulike aldersgrupper blant seniorene vært mer stabile. Samlet for gruppen 55–74 år har det vært en liten nedgang.

Figur 3.7 Utviklingen i sysselsettingsrater blant eldre. 2005–2016

Figur 3.7 Utviklingen i sysselsettingsrater blant eldre. 2005–2016

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Sysselsettingsutviklingen de senere år faller sammen med økt uttak av fleksibel alderspensjon mellom 62 og 67 år etter 2011. Om lag seks av ti i denne aldersgruppen, som har tatt ut alderspensjon, jobber ved siden av. Se nærmere omtale under resultatområde 3.

Stabil sysselsetting blant funksjonshemmede

Ifølge SSBs tilleggsundersøkelse til AKU har funksjonshemmede langt større sannsynlighet for å være utenfor arbeidsstyrken enn befolkningen for øvrig. Både sysselsettingen og ledigheten i denne gruppen har vært stabil over tid.

Om lag 17 pst. av befolkningen i alderen 15–66 år, tilsvarende 605 000 personer, oppgir å ha en funksjonshemming, ifølge AKU for 2. kvartal 2017. Sysselsettingen blant funksjonshemmede (43 pst.) er lavere enn for befolkningen for øvrig (73,3 pst.). Forskjellen har ikke endret seg vesentlig fra 2002 til 2017. Andelen i arbeid synes å variere noe med andelen av befolkningen som svarer at de har en funksjonshemming. Sysselsettingen er lavere i alle aldersgrupper, men forskjellen er minst blant de unge. Mange av de sysselsatte funksjonshemmede jobber deltid (41 pst.). Vel en tredel mottar samtidig ulike stønader, først og fremst helserelaterte stønader. Både andelen i deltid og andelen som mottar stønader har vært fallende de siste årene.

Andelen av de funksjonshemmede som aktivt søker arbeid er ikke vesentlig høyere enn blant befolkningen ellers. Ifølge SSB var ledigheten blant personer med funksjonshemming 3,9 pst. i 2017.

I en forskningsrapport fra 2014 framkommer det at både funksjonshemmingen og den svake arbeidsmarkedstilknytningen for mange er av varig karakter. Mange av de som oppgir i AKU å være funksjonshemmet er registrert i Arbeids- og velferdsdirektoratets statistikk med nedsatt arbeidsevne eller som mottaker av uføretrygd.

Nedgang i antall personer med nedsatt arbeidsevne

Antall personer som er registrert med nedsatt arbeidsevne i Arbeids- og velferdsetaten er noe redusert etter toppen i 2011. Ved utgangen av juni 2017 var det knappe 200 000 personer som var registrert med nedsatt arbeidsevne, tilsvarende 5,9 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år. Av disse mottok om lag tre av fire arbeidsavklaringspenger. Andelen med arbeidsavklaringspenger har vært fallende. Det er noe flere kvinner med nedsatt arbeidsevne (6,7 pst.) enn menn (5,2 pst.) Innstrømmingen av personer med nedsatt arbeidsevne varierer noe fra kvartal til kvartal. Innstrømmingen falt med 17 pst. fra 2. kvartal 2016 til 2. kvartal 2017. Blant unge under 30 år har antallet fortsatt å øke noe det siste året, og utgjorde 42 700 personer ved utgangen av juni 2017. Av de som går ut av statusen nedsatt arbeidsevne er gjennomgående 40–45 pst. i arbeid seks måneder senere. Av de 5 900 personene som sluttet å være registret med nedsatt arbeidsevne i oktober 2016 var 45 pst. i jobb i april 2017, med eller uten stønad fra Arbeids- og velferdsetaten.

3.3 Helserelaterte ytelser

Blant personer som står midlertidig eller langvarig utenfor arbeidslivet, er det mange som mottar en helserelatert trygdeytelse.3 Antall mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer ikke nødvendigvis antall personer som står utenfor arbeidslivet. Dette skyldes at flere av dem som mottar en helserelatert ytelse har et arbeidsforhold som de enten har midlertidig fravær fra eller som de kombinerer med en gradert trygdeytelse. De aller fleste mottakere av sykepenger er i et arbeidsforhold og mange av disse kombinerer arbeid og sykepenger gjennom bruk av gradert sykmelding. Blant mottakere av arbeidsavklaringspenger er om lag en av fire i en deltidsjobb, og blant de som mottar gradert uføretrygd, som utgjør om lag 19 pst. av de uføretrygdede, var over syv av ti registrert i et arbeidsforhold i 2016. Også personer som har fulle ytelser, for eksempel full uføretrygd og arbeidsinntekt opp til inntektsgrensen, kan ha delvis tilknytning til arbeidslivet.

Omfanget og den samfunnsmessige betydningen av mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen kan illustreres ved å se på tapte årsverk som følge av mottak av disse ytelsene. I figur 3.8 er det gitt et estimat på utviklingen i denne størrelsen. Med tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser menes her hvor mange ekstra årsverk det ville utgjort dersom alle som mottok sykepenger på grunn av legemeldt fravær, eller som mottok arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, i stedet hadde vært i heltidsarbeid. De tapte årsverkene beregnes ved at det tas hensyn til hvor stor andel av en full ytelse hver person mottar og hvor stor andel av året personen mottar denne ytelsen, noe som ikke hensyntas i statistikken over antall mottakere av helserelaterte ytelser. Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og kan ikke tolkes som et realistisk anslag på hvor mange som kan komme i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet.

Figur 3.8 Estimat på antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser1 (venstre akse) og som andel av befolkningen 18–66 år (høyre akse). Antall i tusen. Andel i pst. Årsgjennomsnitt 2001, 2005, 2009–2016

Figur 3.8 Estimat på antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser1 (venstre akse) og som andel av befolkningen 18–66 år (høyre akse). Antall i tusen. Andel i pst. Årsgjennomsnitt 2001, 2005, 2009–2016

1 Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Antall tapte årsverk som følge av mottak av helserelaterte ytelser tilsvarte 15,9 pst. av alle mulige årsverk i befolkningen i alderen 18–66 år i 2016. Andelen er på samme nivå som i 2015, og også på samme nivå som i 2001. I gjennomsnitt for 2016 gikk 532 200 årsverk «tapt» knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Dette er en økning på om lag 3 000 årsverk, eller 0,6 pst., sammenlignet med 2015. Til sammenligning var det i overkant av 2,4 mill. sysselsatte årsverk i hele befolkningen i 2016.4

Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen i alderen 18–66 år økt med om lag 79 700, eller 18 pst. I den samme perioden har antall sysselsatte årsverk i hele befolkningen økt med om lag 23 pst. Økningen i antall tapte årsverk fra 2001 til 2016 skyldes en økning i tapte årsverk knyttet til mottak av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Antall tapte årsverk knyttet til legemeldt sykefravær var om lag det samme i 2016 som i 2001. Mens sysselsettingsveksten i denne perioden skulle tilsi at antallet økte, har dette blitt motvirket av en reduksjon i det legemeldte sykefraværet fra 2001 til 2016.

Det er mange personer som bidrar til de tapte årsverkene presentert i figur 3.8. Til sammen har i underkant av 1,31 millioner unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 532 000 personer stod permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2016. I gjennomsnitt stod 2,5 personer bak hvert tapte årsverk i 2016. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert tapte årsverk i de ulike ordningene. De fleste sykefravær er korte, og derfor bidro i underkant av 857 000 personer til de 109 000 tapte årsverkene i kategorien sykefravær (dvs. det står 7,9 personer bak hvert tapte årsverk). I kategorien uføretrygd står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk, mens det for personer som mottar arbeidsavklaringspenger står 1,5 personer bak hvert tapte årsverk.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser (bosatt i Norge og justert for dobbelttellinger) målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, var 16,9 pst. ved utgangen av 2016, og er 0,2 prosentpoeng lavere enn i 2015. Som illustrert i figur 3.9 har andelen av befolkningen som mottar en helserelatert ytelse vist en avtakende tendens etter 2010 og var i 2016 på sitt laveste nivå i løpet av perioden 2001 til 2016. Nedgangen må bl.a. ses i sammenheng med at antall mottakere av helserelaterte ytelser bosatt i utlandet har økt. Antall mottakere av helserelaterte ytelser bosatt i Norge og i utlandet var ved utgangen av 2016 på om lag 613 000, som er en reduksjon på om lag 2 000 mottakere fra 2015. I perioden 2001 til 2016 har dette antallet økt med om lag 113 000, eller i underkant av 23 pst.

Figur 3.9 Antall mottakere av helserelaterte trygdeytelser 18–66 år (venstre akse) og mottakere som andel av befolkningen 18–66 år (høyre akse), korrigert for at man kan motta mer enn en ytelse samtidig. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2...

Figur 3.9 Antall mottakere av helserelaterte trygdeytelser 18–66 år (venstre akse) og mottakere som andel av befolkningen 18–66 år (høyre akse), korrigert for at man kan motta mer enn en ytelse samtidig. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001–2016

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Det er ingen enkle forklaringer på utviklingen i bruken av helserelaterte ytelser de senere årene. Ettersom det er store forskjeller i mottak av helserelaterte trygdeytelser mellom kjønn, aldersgrupper og befolkningsgrupper, vil endringer i befolkningssammensetningen påvirke utviklingen i andelen som mottar helserelaterte ytelser. Generelt øker behovet for sykdomsrelatert inntektssikring og uføreandelen med alder. Den demografiske utviklingen har bl.a. vært kjennetegnet av at andelen eldre i yrkesaktiv alder har økt, og årene etter 2003 har vært preget av at de store etterkrigskullene har nådd en alder der særlig uføretilbøyeligheten er høy. Isolert sett har en økende andel eldre bidratt til å trekke opp andelen mottakere av helserelaterte ytelser mellom 2001 og 2010. Den faktiske økningen i antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser fra 2001 til 2016 må også ses i sammenheng med demografiske endringer. Dersom befolkningens størrelse og sammensetning ikke hadde endret seg fra 2001 til 2016, ville det vært en nedgang på om lag 21 300 personer eller 4,7 pst. i tapte årsverk i denne perioden. Den faktiske utviklingen i aldersspesifikke rater er da lagt til grunn.

Selv om endringer i befolkningssammensetningen har hatt betydning for utviklingen i andelen mottakere av helserelaterte ytelser de senere årene, tyder flere studier og analyser på at disse endringene i nokså liten grad kan forklare den samlede utviklingen som har funnet sted. Analyser gjort av Arbeids- og velferdsdirektoratet5 viser at endringer i alderssammensetningen alene forklarer lite av veksten i andelen mottakere av helserelaterte ytelser fram til 2004, og at den faktiske nedgangen etterpå har kommet på tross av at alderssammensetningen trekker i motsatt retning. Det ser dermed ut til at andre forhold enn endret alderssammensetning i befolkningen forklarer de store endringene i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene. Dette kan for eksempel være endringer i befolkningens helse og utdanningsnivå, forhold på arbeidsmarkedet, endringer i regelverk og endringer i individuell adferd. En studie fra Frischsenteret har tatt hensyn til effekten av økt utdanningsnivå og konkludert med at forklaringer på sterk vekst i uførerater fra 1994 til 2006 må søkes i mekanismer som fører til økt uførerisiko, gitt personers alder og utdanning.6

Den demografiske utviklingen har videre vært preget av høy arbeidsinnvandring fra midten av 2000-tallet. Den høye arbeidsinnvandringen har bidratt til å trekke ned andelen som mottar helserelaterte ytelser, fordi innvandringen har vært særlig høy i aldersgrupper med lav trygdetilbøyelighet. I tillegg har nyankomne innvandrere i mindre grad opparbeidet seg trygderettigheter, især retten til uføretrygd. Effekten av den store arbeidsinnvandringen som har funnet sted fra siste halvdel av 2000-tallet vises i den heltrukne kurven i figur 3.10, som viser utviklingen i andelen av alle bosatte i Norge i alderen 18 til 66 år som mottar en helserelatert ytelse. Andelen mottakere av helserelaterte ytelser blant bosatte født i Norge, som vist i den stiplede kurven, har i hele perioden vært større enn andelen blant alle bosatte. Differansen mellom gruppene har økt over tid fram til og med 2014, og har deretter vært uendret.

Figur 3.10 Mottakere av helserelaterte ytelser som andel av befolkningen i alderen 18–66 år. Bosatte personer født i Norge og alle bosatte. 2001–2016. Pst.

Figur 3.10 Mottakere av helserelaterte ytelser som andel av befolkningen i alderen 18–66 år. Bosatte personer født i Norge og alle bosatte. 2001–2016. Pst.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Resultater fra studier som ser på innvandreres deltakelse i arbeidslivet og bruk av trygdeordninger over tid, indikerer at innvandringens bidrag til en lavere andel mottakere av helserelaterte ytelser de senere årene kan være av midlertidig karakter. En studie av tidligere ankomne grupper av arbeidsinnvandrere viser fallende sysselsettingsrater og betydelig overgang til uføretrygd over tid for disse gruppene, sett i forhold til sammenlignbare grupper av norskfødte.7 En nyere studie, som bl.a. skiller mellom landbakgrunn og innvandringsårsak, viser forholdsvis store forskjeller i tilpasningen i arbeidsmarkedet mellom ulike innvandringsgrupper. Studien finner at sysselsettingsraten blant innvandrere fra lavinntektsland generelt, og flyktninger og familiegjenforente spesielt, øker de første årene etter ankomst til Norge for så å falle relativt raskt og i løpet av fem til ti år etter ankomst, samtidig som bruken av trygdeordninger øker relativt til norskfødte.8 I den grad innvandrere bosetter seg permanent i Norge vil innvandringens effekt på mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen dermed kunne endre seg over tid.

En rekke analyser utført av Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at situasjonen og utviklingen på arbeidsmarkedet har betydning for bruken av helserelaterte ytelser i befolkningen. En artikkel i Arbeid og velferd9 viser at utviklingen på arbeidsmarkedet påvirket sykefraværet på to ulike måter mellom 2000 og 2012, og med motsatt fortegn. For det første var det en tendens til at færre nye sykefravær ble påbegynt når ledigheten var høy. For det andre økte den gjennomsnittlige varigheten av sykefraværene som startet i perioder hvor antall nye arbeidsledige økte. I tråd med dette viser en nyere analyse en sammenheng mellom økt ledighet og en økning i antall personer med oppbrukte sykepengerettigheter i de fem fylkene på Sør- og Vestlandet som opplevde størst økning i ledigheten mellom 2014 og 2016.10 Nyere analyser viser også at økt arbeidsledighet reduserer sannsynligheten for overgang til arbeid for mottakere av arbeidsavklaringspenger.11 I tillegg øker tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger når ledigheten øker.12 Tidligere analyser av ordningene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad har vist tilsvarende effekter i kjølvannet av finanskrisen i 2008.

3.4 Utviklingstrekk i folketrygdens utgifter

Her følger en oversikt over utviklingen i realveksten for de sentrale stønadene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde, samt en oversikt over utviklingen i antall mottakere og gjennomsnittlig ytelse.

Tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2009–2018 under viser utviklingen i folketrygdens utgifter i nominell verdi og realvekst i pst. Utgiftsformålene er delt inn etter stønadstype, jf. fotnote til tabellen. Dagpenger mv. er ikke inkludert i tabellen. Beløpene for perioden 2009–2016 er basert på regnskapstall, mens beløpene for 2017 er anslag på regnskap. For 2018 brukes utgiftsanslag som følger av Regjeringens budsjettforslag i Gul bok 2018.

For sykepenger framkommer realveksten ved at utgiftene justeres for lønnsutviklingen. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, enslige forsørgere og etterlatte justeres for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp (G), mens for alderspensjon er det i årene etter 2011 tatt hensyn til at de fleste pensjoner under utbetaling justeres med G fratrukket 0,75 pst.

Tabellen illustrerer utgiftsendringer utover endringer som skyldes generell prisvekst, lønnsvekst eller andre faste reguleringer som gjelder for de ulike stønadene. Endringer i sykepengeutgiftene skyldes bl.a. endringer i fraværstilbøyeligheten og antall sysselsatte. Økningen i utgiftene til alderspensjon skyldes en økning i antall pensjonister og at nye pensjonister i gjennomsnitt kan ha høyere pensjon enn de som faller fra. For uføretrygd og andre stønader illustrerer tallene hovedsakelig endringer i antall mottakere.

Samlet sett har det vært en realvekst i folketrygdens utgifter hvert år siden 2009. Utgiftsveksten i disse rettighetsbaserte ordningene har begrenset handlingsrommet i budsjettpolitikken i betydelig grad, og dette forventes å gjelde også i de kommende årene.

Utviklingen i folketrygdens utgifter etter stønadstype1 2009–2018. I mrd. 2018-kroner og gjennomsnittlig årlig realvekst.2

Stønadsutgifter

Nominell verdi

Gjennomsnittlig årlig realvekst i pst.

2009

2013

2017

2018

2009–2013

2013–2017

2017–2018

Sykepenger

36,3

36,6

40,4

42,6

-3,6

0,0

2,4

Arbeidsavklaringspenger

30,5

36,5

34,7

35,5

0,5

-3,7

-0,8

Uføretrygd

59,5

71,6

82,8

86,5

0,7

1,1

1,3

Alderspensjon

112,8

164,6

211,5

223,1

6,2

4,5

3,1

Enslig forsørger

3,6

3,7

2,9

2,9

-3,4

-8,0

-2,7

Annet3

11,2

11,2

12,2

12,4

-2,0

-0,4

0,2

Sum

253,9

324,2

384,5

403,0

2,4

2,1

2,2

Det er korrigert for større tekniske endringer i perioden. F.eks. er utgiftene til uførepensjon i 2014 og tidligere år justert slik at de er sammenlignbare med bruttoutgiftene til ny uføretrygd fra 2015.

Stønadsutgiftene følger hovedsakelig kapittelstrukturen, med følgende unntak: Enslige forsørgere omfatter kap. 2620 Stønad til enslig mor eller far, men bidragsforskott er korrigert for inntekter fra bidragspliktige. Legemidler mv. omfatter i tillegg til kap. 2751, deler av kap. 2752 (refusjon egenbetaling blåreseptmedisiner). Andre helseformål omfatter programområde 30 Stønad ved helsetjenester, unntatt ovennevnte utgifter under kap. 2751 og kap. 2752.

Annet består av Grunn- og hjelpestønad, hjelpemidler mv. (kap. 2661), Etterlatte (kap. 2680) og Stønad ved gravferd (kap. 2686).

Kilde: Finansdepartementet.

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger

Etter en betydelig økning i det trygdefinansierte sykefraværet i 2009 og foregående år, ble fraværet lavere i 2010 til 2012. Fra 2013 og fram til 2015 var det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt relativt stabilt, for så å bli redusert med 3,6 pst. fra 2015 til 2016. Utviklingen så langt i år viser stabilt fravær per sysselsatt i forhold til 2016, og det legges derfor til grunn en nullvekst i det trygdefinansierte sykefraværet fra 2016 til 2017. For 2018 legges det til grunn nullvekst. Veksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Det har vært sysselsettingsvekst i alle årene, med unntak av en svak nedgang i 2009–2010. Gjennomsnittlig årlig realvekst i folketrygdens sykepengeutgifter anslås til 2,4 pst fra 2017 til 2018.

Arbeidsavklaringspenger

Fra og med 1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slått sammen under betegnelsen arbeidsavklaringspenger. I 2010 økte utgiftene med 7,0 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. I 2011 flatet veksten noe ut, og fra 2012 har det vært en årlig nedgang i utgiftene som følge av færre mottakere av arbeidsavklaringspenger. For 2018 ventes en fortsatt nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger. Gjennomsnittlig årlig realvekst i folketrygdens utgifter til arbeidsavklaringspenger anslås til -0,8 pst. fra 2017 til 2018.

Uføretrygd

Utgiftene til uføretrygd13 følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. De første årene etter 2009 var utviklingen i antall uføre om lag i tråd med den demografiske utviklingen. I 2013 falt antall mottakere av uføretrygd noe da mange uføre nådde pensjonsalder. Dette ble etterfulgt av en økning i antall mottakere igjennom 2014. Fra 2015 har antall uføre vist en sterkere vekst. Dette har sammenheng med høy tilgang til uføretrygd fra arbeidsavklaringspenger, i tillegg til at noe færre uføre nådde pensjonsalder enn tidligere år. I 2018 forventes fortsatt vekst i antall mottakere. Gjennomsnittlig årlig realvekst i folketrygdens utgifter til uføretrygd anslås til 1,3 pst fra 2017 til 2018.

Alderspensjon

Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år, mot 67 år tidligere. Mange valgte å ta ut alderspensjon før fylte 67 år, og dette bidro til at utgiftene til alderspensjon økte sterkt fra 2011 og de påfølgende årene. Den årlige veksten i antall alderspensjonister under 67 år har vært avtakende, og ventes etter hvert å flate ut. Utgiftene til alderspensjon vil likevel øke betydelig i årene som kommer, hovedsakelig som følge av at det blir flere alderspensjonister over 67 år. I 2017 og 2018 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til alderspensjon til hhv. 3,9 pst. og 3,1 pst.

Enslige forsørgere

Utgiftene til enslige forsørgere og etterlatte har vært reelt avtakende i hele perioden. Nedgangen kan ha sammenheng med økt barnehagedekning, at flere har delt omsorg, og at regelverket for å motta overgangsstønad har blitt strammet inn (etter 2011) og gjort mer arbeidsrettet. Gjennomsnittlig årlig realvekst i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere anslås til -2,7 pst. fra 2017 til 2018.

Mottakere1 av sentrale ytelser 2011–2018. Gjennomsnittstall for året (utvalgte stønadsgrupper):

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Pst.vis endring fra 2011 til 2018

1. Varig inntektssikring

Alderspensjon

698 050

742 890

781 480

820 060

854 065

881 190

905 672

929 355

33,1

Uføretrygd

302 993

310 155

307 230

308 990

312 207

317 444

321 745

326 205

7,7

Etterlattepensjoner2

34 610

33 264

32 075

30 932

29 748

28 616

27 611

26 677

-22,9

I alt

1 035 653

1 086 309

1 120 785

1 159 982

1 196 020

1 227 250

1 255 028

1 282 237

23,8

2. Midlertidig inntektssikring

Sykepenger til arbeidstakere

119 637

117 790

120 413

123 852

126 628

124 255

125 100

126 500

5,7

Arbeidsavklaringspenger3

174 858

168 847

166 159

157 333

150 931

147 363

144 200

141 000

-19,4

Overgangsstønad til enslige forsørgere

22 416

21 565

20 596

19 472

18 447

16 028

13 700

13 700

-38,9

Dagpenger til arbeidsledige

59 765

53 120

53 685

58 792

67 130

75 755

64 774

60 384

1,0

I alt

376 677

361 321

360 853

359 449

363 136

363 401

347 774

341 584

-9,3

3. Kompensasjon for merutgifter

Grunnstønad

127 968

126 082

123 999

122 416

121 024

119 410

117 962

116 546

-8,9

Hjelpestønad

84 062

82 338

79 558

77 329

75 183

73 600

71 823

70 387

-16,3

I alt

212 030

208 420

203 557

199 745

196 207

193 010

189 785

186 933

-11,8

1 En person kan ha flere stønader. Summen av antall stønadsmottakere i denne tabellen vil derfor være høyere enn det reelle antall personer som får stønad. Tall for 2016 og 2017 er anslag.

2 Etterlattepensjoner inkluderer mottakere av pensjon til gjenlevende ektefeller, barnepensjon og pensjon til tidligere familiepleiere.

3 For januar og februar 2010 er antall mottakere per måned lik summen av antall mottakere av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad.

Gjennomsnittlig ytelse1 for mottakere av sentrale ytelser, 2011–2018. Tall i 2018-kroner2

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Pst.vis endring fra 2011 til 2018

1. Varig inntektssikring

Alderspensjon

239 000

239 900

240 300

240 400

239 500

239 700

240 600

240 000

0,4

Uføretrygd3

229 500

228 900

228 800

226 700

263 000

263 800

264 800

264 600

15,3

Etterlattepensjoner4

89 000

85 000

86 900

81 800

80 900

79 100

77 300

75 700

-14,9

2. Midlertidig inntektssikring

Sykepenger til arbeidstakere

315 100

307 500

306 100

303 400

299 100

296 400

296 400

296 400

-5,9

Arbeidsavklaringspenger5

250 200

248 700

245 400

243 500

244 000

243 600

243 400

242 800

-3,0

Overgangsstønad til enslige forsørgere

140 200

141 300

141 600

141 000

145 800

150 000

158 700

158 700

13,2

Dagpenger til arbeidsledige

206 700

204 300

201 100

201 600

205 900

215 100

219 500

218 200

5,5

3. Kompensasjon for merutgifter

Grunnstønad

15 300

15 600

15 900

16 200

16 100

16 200

16 200

16 400

7,2

Hjelpestønad

23 500

23 600

23 700

23 800

23 500

23 400

23 100

23 200

-1,5

1 Gjennomsnittlig ytelse er beregnet som regnskapstall for året dividert med gjennomsnittlig antall mottakere. Tall for 2017 og 2018 er anslag. For de fleste ytelsene vil dette tilsvare årlig ytelse gitt at man mottar ytelsen et helt år. For sykepenger og arbeidsavklaringspenger er gjennomsnittlig antall mottakere beregnet som det gjennomsnittlige antallet som har fått en utbetaling for hver av månedene i året. Ettersom utbetalingene ikke alltid gjelder hele måneder, vil tallene undervurdere årlig ytelse noe for disse to ytelsene.

2 Alderspensjon, uføretrygd, etterlattepensjoner, arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad til enslige forsørgere er deflatert med veksten i folketrygdens grunnbeløp (G). For sykepenger og dagpenger benyttes gjennomsnittlig årslønnsvekst, mens det for grunnstønad og hjelpestønad omregnes med konsumprisindeksen.

3 Omfatter før 2015 post 70–72 (uførepensjon), fra 2015 post 70.

4 Etterlattepensjoner inkluderer pensjon til gjenlevende ektefeller, barnepensjon og pensjon til tidligere familiepleiere.

5 Omfatter kap. 2651, post 70 (arbeidsavklaringspenger uten tilleggsstønader).

3.5 Fattigdom, lavinntekt og økonomisk sosialhjelp

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning og de fleste har hatt en betydelig realinntektsvekst og forbruksvekst.

Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i inntekter og levekår, men også her har inntektsulikheten økt noe over de siste 30 årene. Utviklingen i retning av noe større forskjeller skyldes flere forhold. Bl.a. har kapitalinntektene økt. Dette er inntekter som i stor grad tilfaller husholdningene på toppen av inntektsfordelingen. En stor del av de økte forskjellene skyldes en vekst i innvandrerbefolkningen. De siste årene har i tillegg inntektsveksten til husholdningene med de laveste inntektene vært noe mindre enn i resten av befolkningen, noe som også bidrar til større ulikhet. Enkelte grupper, spesielt unge aleneboende og unge par uten barn, samt enslige forsørgere og barnefamilier med små barn, har hatt en svakere inntektsutvikling enn gjennomsnittet i årene etter 2009 og frem til 2014. Inntektsulikheten økte betydelig i 2015. Økningen kan i hovedsak forklares med store uttak av aksjeutbytte for å unngå økt personskattesats på utbytte fra 2016. Norske husholdninger sett under ett hadde en svak inntektsvekst fra 2014 til 2015. Flere husholdningstyper hadde en negativ inntektsutvikling i 2015.

Fordelingen av formue er også en viktig faktor bak økonomiske forskjeller. I tillegg til økte inntektsforskjeller har også formuesfordelingen blitt noe mer ulik over tid.

En andel av befolkningen har økonomiske ressurser som avviker betydelig fra det generelle inntektsnivået i samfunnet. Noen har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for deltakelse i samfunnet. En mye brukt indikator på fattigdom og levekårsproblemer er andelen personer med inntekt under et gitt nivå. Denne andelen påvirkes i stor grad av hvordan en definerer lavinntekt, se boks 3.1. Inntekt er en sentral indikator på fattigdom, men det er også andre levekårsfaktorer som ikke fanges opp av inntektsmålet alene.

Boks 3.1 Lavinntekt som indikator på fattigdom og levekårsproblemer

Det er vanlig å bruke relativ lavinntekt som en indikator på fattigdom. Det tas da utgangspunkt i det generelle inntektsnivået i befolkningen. Lavinntektsgrensen settes i et bestemt forhold til medianinntekten, vanligvis 60 pst. eller 50 pst. av medianinntekten. Medianinntekten er den inntekten som deler befolkningen i to like store deler, der den ene halvparten har lavere inntekt enn medianinntekten, og den andre halvparten har høyere inntekt.

Inntektsbegrepet omfatter de fleste kontante inntekter husholdningene mottar, dvs. summen av alle yrkesinntekter, kapitalinntekter og offentlige stønader, fratrukket skatt. Det er en del faktorer som påvirker husholdningens økonomiske ressurser, men som ikke omfattes av inntektsbegrepet. Dette gjelder bl.a. verdien av offentlige tjenester, hjemmeproduksjon og verdien av egen bolig.

Studenthusholdninger holdes utenfor, både fordi studier er en forbigående fase, og fordi studielån ikke regnes som inntekt i inntektsundersøkelsen.

Når den økonomiske levestandarden til individer skal måles, tar man utgangspunkt i de samlede økonomiske ressursene til den husholdningen som individet tilhører. For å kunne sammenligne den økonomiske velferden til husholdninger av ulik type og størrelse justeres inntekten ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer. EUs ekvivalensskala gir første voksne husholdningsmedlem vekten 1, mens neste voksne får vekten 0,5 og barn får vekten 0,3 hver. Etter denne skalaen vil en parfamilie med to barn ha sum forbruksvekter lik 2,1, og trenger derfor en samlet inntekt etter skatt tilsvarende 2,1 ganger inntekten til en enslig for å ha samme velferdsnivå. På denne måten tar man hensyn til stordriftsfordeler i større husholdninger.

Det er vanlig å ta utgangspunkt i inntekt over tid for å unngå at kortsiktige svingninger i inntekten. Det antas at langvarig lavinntekt, eller vedvarende lavinntekt, i større grad øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. Vedvarende lavinntekt er her definert som at gjennomsnittsinntekten i en treårsperiode ligger under lavinntektsgrensen.

EU bruker 60 pst. av medianinntekten som indikator på andel personer i risiko for fattigdom («at-risk-of-poverty»).

Som en indikator på fattigdom tas det her utgangspunkt i vedvarende lavinntekt målt som gjennomsnittlig inntekt i en treårsperiode under en lavinntektsgrense satt ved 60 pst. av medianinntekten og ved bruk av EUs ekvivalensskala.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO har på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet utviklet forslag til et forbruksbasert fattigdomsmål. Mål som tar utgangspunkt i beregninger av nødvendige levekostnader kan være nyttige supplementer til inntektsmål på fattigdom.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har utviklet indikatorer på barnefattigdom. Nettsiden Barnefattigdom.no inneholder statistikk om barnefattigdom for alle landets kommuner.

Et godt utbygd utdanningssystem, høy sysselsetting og universelle velferdsordninger bidrar til at forekomsten av lavinntekt er lav i Norge sammenlignet med andre land. Personer med lavinntekt i Norge har gjennomgående et høyere inntektsnivå enn personer med lavinntekt i mange andre land. Et godt utbygd offentlig finansiert tjenestetilbud bidrar også til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i de fleste andre land. Offentlige tjenester som skole, barnehage og helsetjenester har stor betydning for den enkeltes muligheter og levekår. Regjeringen har bl.a. innført gratis kjernetid i barnehage fra barna er tre år og rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt. Dette er tiltak som kan bidra til å forebygge lavinntekt og fattigdom på lengre sikt, men som ikke umiddelbart gir utslag på indikatorene for lavinntekt. Regjeringens innsats mot fattigdom og for et sterkere sosialt sikkerhetsnett er omtalt under hovedmål 4 i del II, resultatområde 2.

Andelen med vedvarende lavinntekt har vært relativt stabil siden slutten av 1990-tallet og på 2000-tallet, men har økt siden 2010. En av forklaringene er at lavinntektsmålet er relativt, og at det generelle inntektsnivået – og dermed medianinntekten – har økt over tid. Selv om det over tid har vært en betydelig inntektsvekst i gjennomsnitt også i lavinntektsgruppen, har veksten i medianinntekten vært noe høyere. I de senere år har lavinntektsgruppen i mindre grad enn tidligere hatt en realinntektsvekst. En annen vesentlig forklaring på økningen er befolkningsvekst som følge av innvandring. Økningen må også ses i sammenheng med svekkelsen på arbeidsmarkedet fra 2012. I perioden 2013–2015 hadde 9,3 pst. av befolkningen, om lag 444 000 personer, en inntekt under 60 pst. av mediangjennomsnittet. Dette er en økning på 0,3 prosentpoeng fra forutgående treårsperiode, tilsvarende om lag 19 000 personer.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, enslige forsørgere, barnerike familier, innvandrerbefolkningen og blant aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig. Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Endrede familiemønstre, med flere enslige forsørgere og aleneboende over tid, har isolert sett bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter. Andelen barnefamilier med små barn og enslige forsørgere med lavinntekt har økt, og dette må ses i sammenheng både med økningen i innvandrerbefolkningen og inntektsutviklingen for disse gruppene. Forekomsten av lavinntekt blant ungdom og unge voksne har også økt. Utviklingen skyldes at flere unge har fått en svakere posisjon på arbeidsmarkedet. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant alderspensjonister, falt. Pensjonister har hatt relativt god inntektsvekst de senere årene. Dette skyldes bl.a. opptrapping av minstepensjonen, økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull. Omleggingen av pensjonistbeskatningen har bidratt til lavere skatt for pensjonister med lave inntekter. Økning i grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister har gitt denne gruppen økt inntekt. Særskilt økning av minstepensjonen for både enslige alderspensjonister og gifte og samboende alderspensjonister, har bidratt til å gi dem med de laveste pensjonene høyere realinntekt. Aleneboende minstepensjonister er fremdeles overrepresentert i lavinntektsgruppen.

Det er stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen, dvs. at de fleste er i lavinntektsgruppen en relativt kort periode. Forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrere14 har, på samme måte som for befolkningen for øvrig, økt noe de senere årene og ligger på et høyt nivå. Lavinntekt henger tett sammen med lav yrkesaktivitet, se punkt 3.2 om utviklingen i arbeidsmarkedet. Drøyt 28 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hadde målt ut fra EU-60 vedvarende lavinntekt i perioden 2013–2015. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Noen innvandrergrupper har høy forekomst av lavinntekt til tross for lang botid. Dette gjelder bl.a. innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Irak, Syria og Afghanistan.

Andelen og antallet barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt over tid. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning. Barn med bakgrunn fra landgrupper der familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødre er lav, er klart overrepresentert i lavinntektsgruppen. I perioden 2013–2015 levde 98 200 barn (10,0 pst. av alle barn) i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt med EU-60. Dette var en økning på 0,6 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Det tilsvarer om lag 6 100 barn. Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt også i perioder med stabil andel fordi befolkningen øker. Over halvparten (53 pst.) av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. Det har også vært en økning blant etnisk norske barn.

Økonomisk sosialhjelp

Figur 3.11 viser utviklingen i antall stønadsmottakere og utgiftene til økonomisk sosialhjelp i løpet av hele året for årene 2002–2016. Veksten i økonomisk sosialhjelp fortsatte i 2016. Det ble utbetalt totalt 6,2 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2016. Dette var en økning på 1,6 pst. i faste priser, sammenlignet med året før. I løpet av 2016 mottok i alt rett over 130 000 personer økonomisk sosialhjelp, en økning på 3 000 personer (2,4 pst.) i forhold til året før. Tallet omfatter personer som mottar stønad minst en måned i løpet av året. Dette gjelder både personer som mottar økonomisk sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad og personer som har stønaden som hovedkilde til forsørgelse.

Det er til dels store ulikheter i utviklingen i antall stønadsmottakere og utgifter til økonomisk sosialhjelp mellom kommuner. Selv om det for hele landet er et økende antall mottakere, er det også mange kommuner med avtakende tall. I 2016 var det 169 av landets kommuner som hadde færre mottakere enn foregående år.

Den største gruppen sosialhjelpsmottakere er enslige uten barn. Nær 40 pst. av mottakerne av økonomisk sosialhjelp er enslige menn uten barn, mens 22 pst. er enslige kvinner uten barn. Videre forsørger 26 pst. av mottakerne barn under 18 år. Rundt 13 pst. av mottakerne er par uten barn.

Andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakerne øker, også i 2016. Økningen må ses i sammenheng med økt innvandrerbefolkning15. Andelen mottakere med innvandrerbakgrunn i 2016 utgjorde om lag 44 pst., mot 41 pst. i 2015 og 31 pst. i 2010. All veksten i antall sosialhjelpsmottakere fra 2014 til 2016 har skjedd blant innvandrere, mens det blant befolkningen ellers har vært en nedgang i antall mottakere. Generelt er innvandrere overrepresentert blant de som ikke har rett på de helserelaterte ytelsene i folketrygden. Isolert sett kan dette føre til at en større andel av innvandrerbefolkningen mottar økonomisk sosialhjelp enn blant resten av befolkningen.

Figur 3.11 Utgifter til økonomisk sosialhjelp (2016-kroner) og antall stønadsmottakere 2002–20161

Figur 3.11 Utgifter til økonomisk sosialhjelp (2016-kroner) og antall stønadsmottakere 2002–20161

1 Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Om lag 41 pst. av stønadsmottakerne hadde økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde i 2016. Dette er samme nivå som de tre foregående årene. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. I 2016 hadde 28 pst. trygd eller pensjon som hovedinntektskilde, en nedgang på 1 pst. sammenlignet med året før. Andelen som mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden er redusert hvert år siden 2008.16

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Likevel er det en ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, som er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. Som året før var det 39 pst. av mottakerne som hadde stønad i seks måneder eller mer i 2016, mens 10 pst. av mottakerne mottok stønad i tolv måneder. I gjennomsnitt fikk sosialhjelpsmottakerne stønad i 5,1 måned i løpet av 2016.

Som i 2015 hadde om lag 10 pst. av sosialhjelpsmottakerne arbeidsinntekt som viktigste inntekt i 2016. I alt 12 pst. var registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus. Det var 39 pst. som var arbeidsledige, en nedgang på 1 prosentpoeng sammenlignet med året før.

Kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner.

Ved utgangen av 2016 var det i underkant av 5 500 deltakere i kvalifiseringsprogrammet. Det var om lag 250 færre enn ved utgangen av 2015, og litt over 200 færre enn på samme tidspunkt i 2014. Av de som gjennomførte eller planmessig avviklet programmet i 2016 gikk 43 pst. til arbeid (heltid, deltid, med eller uten lønnstilskudd) ved programslutt. I 2010 var overgangen 29 pst. I samme periode har overgangen til økonomisk sosialhjelp gått ned.

3.6 Arbeidsmiljø og sikkerhet

Norsk arbeidsliv har endret seg betraktelig fra arbeidsmiljøloven ble innført og fram til i dag. Demografisk, teknologisk og global utvikling har ført til at behovet og muligheten for større fleksibilitet i arbeidslivet har økt. Endringer i nærings- og yrkessammensetning gir behov for omstilling. Samtidig er det en underliggende stabilitet i arbeidslivet.

I Norge er andelen av befolkningen i arbeidsstyrken blant den høyeste i OECD-området. Gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid for sysselsatte i Norge er likevel lav sammenlignet med de fleste andre land i Europa. Det er flere faktorer som bidrar til dette, bl.a. den høye sysselsettingsandelen, bruk av deltid, sykefravær og godt utbygde permisjonsordninger. I europeisk sammenheng er norske yrkesaktive blant dem som i minst grad rapporterer om frykt for å miste jobben, og arbeidsforholdene oppleves som gode i norsk arbeidsliv. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå, Levekårsundersøkelsen (LKU) 2016, viser at andelen som opplever å være utsatt for risiko på jobb har falt. Over årene har andelen sysselsatte som opplever jobbusikkerhet vært relativt stabil, mens tallene for 2016 viser at det har vært noe økning, særlig blant ansatte i oljenæringen.

De aller fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, har god helse, er tilfredse med jobben og er motiverte og engasjerte i arbeidet. Arbeidsforholdene er jevnt over bedre enn i andre land, og de senere årene har mange opplevd en ytterligere forbedring av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. Det er imidlertid store ulikheter i arbeidsmiljøforhold mellom ulike yrkes- og næringsgrupper.

Arbeidslivskriminalitet er ifølge kontrolletatenes tilbakemeldinger blitt mer omfattende, grovere og mer sammensatt. Samtidig melder etatene at utfordringene med den type kriminalitet ville vært enda større uten de tiltak som er iverksatt på bakgrunn av Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. Konsekvensene er alvorlige for de enkelte arbeidstakere som berøres, for seriøse virksomheter og bransjene og for samfunnet som helhet. På arbeidslivsområdet kan dette bl.a. omfatte brudd på bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om arbeidskontrakter, arbeidstid, overtid mv. Det gjelder også mangler ved opplæring, sikkerhetstiltak og innkvartering som arbeidsgiver har ansvar for. For enkelte bransjer er det innført allmenngjøring av bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtalene, og ved tilsyn avdekker Arbeidstilsynet også brudd på disse bestemmelsene. I næringene bygg og anlegg og renhold er det innført krav om at arbeidstakere skal ha HMS-kort, også her avdekkes brudd på regelverket.

Utenlandske arbeidstakere er en særlig utsatt gruppe ved useriøs virksomhet. Risikofylte oppdrag, språkproblemer og mangler ved opplæring og bruk av verneutstyr øker også faren for skader og ulykker.

Skader og dødsfall som følge av ulykker er et alvorlig problem, særlig innen enkelte deler av arbeidslivet. Alvorlige hendelser med dødsfall eller alvorlige personskader som utfall er ofte relatert til mangelfullt systematisk HMS-arbeid, som organisering og planlegging av arbeidet i tillegg til mangelfull ledelsesoppfølging og forståelse for risiko.

I 2016 var det ingen dødsulykker i petroleumsnæringen.17 I det landbaserte arbeidslivet omkom 25 personer i arbeidsulykker.18 De fleste ulykkene i 2016 skjedde innenfor næringsgruppene bygg og anlegg (8), transport og lagring (4) og jordbruk, skogbruk og fiske (4). I et langsiktig perspektiv har det vært en klar nedgang i antall dødsulykker, med en utflating siden millenniumskiftet.19

Statistisk sentralbyrå (SSB) har overtatt publiseringen av den nasjonale statistikken over arbeidsulykker, og de publiserte denne statistikken for andre gang i 2016.20 For ulykker som medførte langvarig sykefravær, rapporterte næringsgruppene elektrisitet, vann og renovasjon, bygge- og anleggsvirksomhet, industri, transport og lagring, og jordbruk, skogbruk og fiske om flest ulykker med 6,0-6,6 arbeidsulykker per 1000 sysselsatte. For ulykker som medførte kortere sykefravær (tre dager eller mindre), rapporterte næringsgruppene elektrisitet, vann og renovasjon og offentlig administrasjon flest arbeidsulykker med 8,6 ulykker per 1000 sysselsatte. Fall er den typen arbeidsulykke som oftest rapporteres. Også i næringen offentlig administrasjon og undervisning rapporteres fall oftest, her utgjør i tillegg påført voldsskade en betydelig andel av ulykkene.

Det er et høyt sikkerhetsnivå i norsk petroleumsvirksomhet, og det har over flere år vært en gjennomgående forbedring i sikkerhetsnivået, men de senere årene kan det synes som den positive utviklingen har stoppet opp på noen områder. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) 2016 viser nå bl.a. at totalindikatoren for storulykke er på et høyere nivå i 2016 og 2015, sammenlignet med de to forutgående årene. Det er særlig brønnkontrollhendelser og hydrokarbonutslipp som bidrar til den negative trenden. På andre områder som barrierestyring, skip på kollisjonskurs og personskader viser tall fra RNNP for 2016 en positiv utvikling.

Arbeidsmiljøet for de fleste norske arbeidstakere bidrar til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet. De største helseutfordringene i Norge når det gjelder omfang og kostnader i form av redusert helse, sykefravær og uførhet er knyttet til muskel- og skjelettplager og psykiske helseplager. I underkant av seks av ti legemeldte sykefraværsdagsverk er relatert til muskel- og skjelettplager og psykiske plager viser tall fra NAV (2016). I SSBs levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø i 2016 (LKU 2016) oppgav en tredjedel av de som det siste året hadde vært sykemeldt av lege i 14 dager eller mer at fraværet var forårsaket av helseproblemer som helt eller delvis skyldtes jobb. Statens arbeidsmiljøinstitutt har de siste årene gjennomført flere kunnskapsoppsummeringer og egne beregninger som gir et vitenskapelig fundert grunnlag for å anslå hvor stor del av sykefraværet og de arbeidsrelaterte helseproblemene som potensielt kan forebygges i arbeidsmiljøet. Selv om to tredjedeler av langtidsfraværet ikke er rapportert som arbeidsrelatert (LKU 2016), viser dette at det foreligger et forbedringspotensial for forebygging av arbeidsrelaterte helseproblemer i norsk arbeidsliv for en tredjedel av langtidsfraværet.

4 Anmodningsvedtak

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak

Sesjon

Vedtak nr.

Stikkord

Omtalt side

2015–2016

68, punkt 17

Særordninger trygderegelverket

107

2015–2016

564

Ekspertgruppe varsling

216

2015–2016

565

Varsling

216

2016–2017

53

Sammenslåing av NAV-kontor

100

2016–2017

54

Bemanning ved enkelte NAV-kontor

100

2016–2017

55

Styring av NAV-kontor

101

2016–2017

57

NAVs tilbud til psykiske lidelser

123

2016–2017

108, punkt 47

Medlemskap Statens pensjonskasse

172

2016–2017

108, punkt 60

Tiltaksplasser AFT-tiltaket

123

2016–2017

108, punkt 61

Ventetid tiltaksplasser

123

2016–2017

308

Sluttvederlag og avkorting av trygdeytelser

83

2016–2017

381

Bidragsforskott

131

2016–2017

656

Overgangsordning fosterforeldre

84

2016–2017

737

Utsendte arbeidstakere og varslingsreglene

217

2016–2017

738

Utsendte arbeidstakere

217

2016–2017

862

Innleie og Arbeidstilsynets tilsynsrolle

216

2016–2017

866

Elektronisk utsending av pensjonsslipper

98

2016–2017

989

Offentlige anskaffelser

93

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2018 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2016

Saldert budsjett 2017

Forslag 2018

Pst. endr. 17/18

Administrasjon

600

Arbeids- og sosialdepartementet

185 301

226 863

220 020

-3,0

601

Utredningsvirksomhet, forskning m.m.

243 640

268 815

267 120

-0,6

Sum kategori 09.00 428 941 495 678 487 140 -1,7

Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken

604

Utviklingstiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen

172 535

440 000

631 617

43,5

605

Arbeids- og velferdsetaten

11 793 902

11 784 357

11 869 280

0,7

606

Trygderetten

68 923

69 841

71 910

3,0

Sum kategori 09.10

12 035 360

12 294 198

12 572 807

2,3

Tiltak for bedrede levekår mv.

621

Tilskudd til sosiale tjenester og sosial inkludering

352 935

339 490

329 705

-2,9

Sum kategori 09.20 352 935 339 490 329 705 -2,9

Arbeidsmarked

634

Arbeidsmarkedstiltak

8 242 657

9 170 649

9 064 970

-1,2

635

Ventelønn

50 115

30 000

19 000

-36,7

Sum kategori 09.30

8 292 772

9 200 649

9 083 970

-1,3

Arbeidsmiljø og sikkerhet

640

Arbeidstilsynet

591 007

631 379

637 440

1,0

642

Petroleumstilsynet

252 252

290 176

297 550

2,5

643

Statens arbeidsmiljøinstitutt

117 090

119 449

122 060

2,2

646

Pionerdykkere i Nordsjøen

3 667

3 450

3 540

2,6

648

Arbeidsretten, Riksmekleren m.m.

25 093

24 435

22 918

-6,2

649

Treparts bransjeprogrammer

2 275

2 792

2 853

2,2

Sum kategori 09.40

991 384

1 071 681

1 086 361

1,4

Pensjoner mv. under Statens pensjonskasse

611

Pensjoner av statskassen

18 112

20 200

18 400

-8,9

612

Tilskudd til Statens pensjonskasse

11 154 153

5 558 168

4 740 000

-14,7

613

Arbeidsgiveravgift til folketrygden

1 134 000

302 200

26 000

-91,4

614

Boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

3 586 340

4 536 000

3 428 000

-24,4

615

Yrkesskadeforsikring

82 706

96 000

85 000

-11,5

616

Gruppelivsforsikring

201 154

194 000

200 000

3,1

2470

Statens pensjonskasse

14 833

30 876

22 538

-27,0

Sum kategori 09.50

16 191 298

10 737 444

8 519 938

-20,7

Kontantytelser

660

Krigspensjon

340 699

301 000

254 000

-15,6

664

Pensjonstrygden for sjømenn

62 000

83 000

47 000

-43,4

666

Avtalefestet pensjon (AFP)

1 639 032

1 930 000

2 200 000

14,0

667

Supplerende stønad til personer over 67 år

353 797

325 000

330 000

1,5

Sum kategori 09.60

2 395 528

2 639 000

2 831 000

7,3

Sum programområde 09

40 688 218

36 778 140

34 910 921

-5,1

Enslige forsørgere

2620

Stønad til enslig mor eller far

3 352 154

3 562 200

3 100 275

-13,0

Sum kategori 29.20 3 352 154 3 562 200 3 100 275 -13,0

Inntektssikring ved sykdom, arbeidsavklaring og uførhet

2650

Sykepenger

39 211 914

41 143 656

42 590 400

3,5

2651

Arbeidsavklaringspenger

34 962 590

35 220 000

35 494 260

0,8

2655

Uførhet

80 076 030

83 955 000

86 456 000

3,0

Sum kategori 29.50

154 250 534

160 318 656

164 540 660

2,6

Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne m.v.

2661

Grunn- og hjelpestønad, hjelpemidler mv.

9 486 577

9 584 140

10 199 930

6,4

Sum kategori 29.60

9 486 577

9 584 140

10 199 930

6,4

Alderdom

2670

Alderdom

201 708 676

214 965 000

223 060 000

3,8

Sum kategori 29.70

201 708 676

214 965 000

223 060 000

3,8

Forsørgertap m.v.

2680

Etterlatte

2 157 253

2 094 230

2 016 200

-3,7

2686

Stønad ved gravferd

178 944

181 400

190 110

4,8

Sum kategori 29.80

2 336 197

2 275 630

2 206 310

-3,0

Sum programområde 29

371 134 138

390 705 626

403 107 175

3,2

Arbeidsliv

2541

Dagpenger

15 447 848

16 300 000

13 043 000

-20,0

2542

Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv.

811 694

975 000

795 000

-18,5

Sum kategori 33.30

16 259 542

17 275 000

13 838 000

-19,9

Sum programområde 33

16 259 542

17 275 000

13 838 000

-19,9

Sum utgifter

428 081 898

444 758 766

451 856 096

1,6

Inntekter fordelt på kapitler

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2016

Saldert budsjett 2017

Forslag 2018

Pst. endr. 17/18

Administrasjon

3600

Arbeids- og sosialdepartementet

1 187

3601

Utredningsvirksomhet, forskning m.m.

282

Sum kategori 09.00

1 469

Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken

3605

Arbeids- og velferdsetaten

92 238

108 980

71 520

-34,4

Sum kategori 09.10

92 238

108 980

71 520

-34,4

Arbeidsmarked

3634

Arbeidsmarkedstiltak

1 181

200

200

0,0

3635

Ventelønn mv.

28 649

22 200

13 400

-39,6

Sum kategori 09.30

29 830

22 400

13 600

-39,3

Arbeidsmiljø og sikkerhet

3640

Arbeidstilsynet

47 262

42 915

44 079

2,7

3642

Petroleumstilsynet

66 228

88 110

76 480

-13,2

5571

Sektoravgifter under Arbeids- og sosialdepartementet

84 474

85 040

106 640

25,4

Sum kategori 09.40

197 964

216 065

227 199

5,2

Pensjoner mv. under Statens pensjonskasse

3614

Boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

20 225 521

18 428 000

13 622 000

-26,1

3615

Yrkesskadeforsikring

132 706

130 000

122 000

-6,2

3616

Gruppelivsforsikring

105 910

101 000

118 000

16,8

5470

Statens pensjonskasse

33 070

38 070

25 000

-34,3

5607

Renter av boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

1 506 455

1 075 000

825 000

-23,3

Sum kategori 09.50

22 003 662

19 772 070

14 712 000

-25,6

Sum programområde 09

22 325 163

20 119 515

15 024 319

-25,3

Diverse inntekter

5701

Diverse inntekter

2 118 446

2 007 940

2 092 127

4,2

Sum kategori 29.90

2 118 446

2 007 940

2 092 127

4,2

Sum programområde 29

2 118 446

2 007 940

2 092 127

4,2

Arbeidsliv

5704

Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs

167 875

220 000

200 000

-9,1

5705

Refusjon av dagpenger

27 164

30 200

23 800

-21,2

Sum kategori 33.30

195 039

250 200

223 800

-10,6

Sum programområde 33

195 039

250 200

223 800

-10,6

Sum inntekter

24 638 648

22 377 655

17 340 246

-22,5

5.2 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeids- og sosialdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2017

Forslag 2018

604

21

Spesielle driftsutgifter

70 515

605

70

Tilskudd til helse- og rehabiliteringstjenester for sykmeldte

15 000

621

63

Sosiale tjenester og tiltak for vanskeligstilte

1 125

141 410

621

70

Frivillig arbeid

1 553

95 700

634

21

Forsøk, utviklingstiltak mv.

153

634

76

Tiltak for arbeidssøkere

170 824

7 568 135

634

77

Varig tilrettelagt arbeid

20 000

1 370 460

646

72

Tilskudd

483

3 540

648

21

Spesielle driftsutgifter

2 880

1 530

2650

73

Tilskudd til tilretteleggingstiltak mv.

106 363

330 400

Fotnoter

1.

Oslo Economics og Frischsenteret (2016): Arbeids- og velferdsetatens arbeid med langtidsledige. Rapport til Arbeids- og sosialdepartementet.

2.

NOU 2015:13 Digital sårbarhet – Sikkert samfunn

3.

Sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd regnes her som helserelaterte trygdeytelser.

4.

Antall sysselsatte årsverk i befolkningen er noe lavere enn antall sysselsatte personer i befolkningen ettersom om lag én av fire sysselsatte personer er i deltidsarbeid.

5.

Kann, I. C., Bragstad, T. og Thune, O. (2013) «Stadig flere på trygd?», Arbeid og velferd 3/2013

6.

Bratsberg, B. og Røed, K. (2011) «Kan demografi forklare veksten i uførhet?», Søkelys på arbeidsmarkedet, nr. 1–2 2011, s. 321

7.

Bratsberg, B., Raaum, O. og Røed, K. (2011) «Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge», Rapport 1/2011, Frischsenteret

8.

Bratsberg, B., Raaum, O. og Røed, K. (2017) «Immigrant labor market integration across admission classes», Nordic Economic Policy Review – Labour Market Integration in the Nordic Countries 2017

9.

Nossen, J. P. (2014) «Utviklingen i sykefraværet: Betydningen av arbeidsmarkedet, gradering og regelendringer», Arbeid og velferd 2/2014

10.

Lima, I. A. Å. (2016) «Hvordan har økt ledighet påvirket bruken av helseytelser og økonomisk sosialhjelp?», Arbeid og Velferd 3/2016

11.

Kann, I. C., Yin, J. og Kristoffersen, P. (2016) «Fra arbeidsavklaringspenger til arbeid», Arbeid og velferd 2/2016

12.

Kann, I. C., Yin, J. og Kristoffersen, P. (2016) «Arbeidsavklaringspenger – utviklingen i hvem som kommer inn», Arbeid og velferd 2/2016 Lima, I. A. Å. (2016) «Hvordan har økt ledighet påvirket bruken av helseytelser og økonomisk sosialhjelp?», Arbeid og Velferd 3/2016

13.

Ved innføringen av uføreformen 1. januar 2015 endret ytelsen navn fra uførepensjon til uføretrygd.

14.

Innvandrere er her definert som innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.

15.

Som personer med innvandrerbakgrunn regnes her både innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn.

16.

2008 er det første året for denne tidsserien. Da var det 33,5 pst. som mottok sosialhjelp ved siden av trygd/pensjon.

17.

http://www.ptil.no/getfile.php/PDF/RNNP%202015/RNNP%202015%20-%20Hovedrapport.pdf

18.

http://www.arbeidstilsynet.no/nyhet.html?tid=260187.

19.

Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2015, STAMI.

20.

Statistikken baserer seg på dødsulykker innrapportert til tilsynsmyndighetene, samt data fra innrapporterte skjema for arbeidsulykker fra arbeidsgiver til Arbeids- og velferdsetaten. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til dette tallmaterialet bl.a. når det gjelder graden av underrapportering. En må derfor være noe varsom i tolkningen av resultatene. I regi av SSB, Arbeids- og velferdsetaten, Arbeidstilsynet og Statens arbeidsmiljøinstitutt jobber myndighetene fortsatt aktivt for å forbedre statistikkgrunnlaget. Lenke til SSBs statistikk over arbeidsulykker: https://www.ssb.no/helse/statistikker/arbulykker.

Til dokumentets forside