2 Utvisning av flyktning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser m.m.

2.1 Høringen

Justis- og beredskapsdepartementet sendte et forslag til lovendringer på høring 6. oktober 2021, med frist for uttalelser 19. november 2021. Formålet var å sikre et mest mulig tydelig regelverk på punkter hvor det er identifisert behov for forbedringer. Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Barneombudet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

• Datatilsynet

• Domstoladministrasjonen

• Fylkesmennene

• Helsedirektoratet

• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

• Kriminalomsorgsdirektoratet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Nasjonalt ID-senter

• Norad

• Politidirektoratet

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Regjeringsadvokaten

• Riksadvokaten

• Statens sivilrettsforvaltning

• Språkrådet

• Utlendingsdirektoratet

• Utlendingsnemnda

• Norges institusjon for menneskerettigheter

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Akademikerne

• Amnesty International Norge

• Antirasistisk Senter

• Arbeiderpartiet

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Bispedømmene (11 stykker)

• Demokratene

• Den norske advokatforeningen

• Den norske dommerforening

• Den norske kirke – Kirkerådet

• DROF – Driftsoperatørforum

• Fagforbundet

• Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid

• Flyktninghjelpen

• Fremskrittspartiet

• For Fangers Pårørende

• Helsingforskomiteen

• Hovedorganisasjonen Virke

• Human Rights Service

• Høyre

• Innvandrernes Landsorganisasjon

• Islamsk Råd

• Juridisk Rådgivning for Kvinner

• JussBuss

• Jussformidlingen

• Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon

• Kontoret for fri rettshjelp

• Kristelig Folkeparti

• Kristent Interkulturelt Arbeid

• KUN Senter for kunnskap og likestilling

• Kystpartiet

• Landsorganisasjonen i Norge

• Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner

• Mennesker i Limbo

• Miljøpartiet De grønne

• MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

• Norges Juristforbund

• Norges Kommunistiske Parti

• Norges politilederlag

• Norsk Folkehjelp

• Norsk Innvandrerforum

• Norsk organisasjon for asylsøkere

• Norsk Tjenestemannslag

• Næringslivets hovedorganisasjon

• Organisasjonen mot offentlig diskriminering

• Pensjonistpartiet

• Personvernkommisjonen

• Politiets Fellesforbund

• Politijuristene

• PRESS – Redd Barna Ungdom

• Redd Barna

• Rettferdighet i asylpolitikken

• Rettspolitisk forening

• Røde Kors

• Rødt

• Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

• Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

• Seniorsaken

• Senterpartiet

• Sosialistisk Venstreparti

• Stiftelsen barnas rettigheter

• Uføre Landsorganisasjon

• UNHCR Stockholm

• Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede

• Venstre

• Vergeforeningen

• Vergeforeningen Følgesvennen

• Yrkesorganisasjonens Sentralforbund

Følgende instanser har uttalt seg om realiteten i lovforslaget:

• Barneombudet

• Politidirektoratet

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Utlendingsdirektoratet

• Utlendingsnemnda

• Jussbuss

Følgende instanser har uttalt at de ikke avgir uttalelse i saken eller at de ikke har merknader til forslaget:

• Forsvarsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Klima- og miljødepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Domstoladministrasjonen

2.2 Gjeldende rett

2.2.1 Utvisning av flyktning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser

Flyktningkonvensjonen definerer hvem som regnes som konvensjonsflyktning og fastsetter flyktningers rettigheter. Konvensjonens regler får anvendelse for utlendinger som risikerer forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning, jf. konvensjonens artikkel 1 A og utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. En utlending som anerkjennes som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd har rett til oppholdstillatelse (asyl) i Norge, jf. utlendingsloven § 28 annet ledd.

I 2014 ble reglene om enkeltsaker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn samlet i utlendingsloven kapittel 14, se endringslov 21. juni 2013 nr. 92, Prop. 141 L (2012–2013) og Innst. 461 L (2012–2013). Inntil da fremgikk det tydelig av loven at det var adgang til å treffe vedtak om utvisning av en flyktning etter flyktningkonvensjonen (konvensjonsflyktning) av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, selv om det ikke kan pålegges plikt til å forlate landet med grunnlag i et slikt vedtak dersom utlendingen er vernet mot utsendelse fordi vedkommende risikerer alvorlige overgrep. Utlendingsloven § 73 fjerde ledd hadde følgende ordlyd:

«Vernet [mot utsendelse til forfølgelse og umenneskelig behandling mv.] kommer til anvendelse ved alle former for vedtak etter loven. Vernet mot utsendelse er ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning [av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser]. Slikt vedtak kan ikke iverksettes før grunnlaget for utsendelsesvernet er bortfalt.»

I forbindelse med endringen i 2014 ble ovennevnte bestemmelse opphevet og erstattet av en ny § 126, hvor første, annet og femte ledd lyder som følger:

Første ledd:

«Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan det treffes vedtak eller beslutning om å nekte en tillatelse eller rettighet som ellers kunne blitt innvilget etter loven eller forskriften. Tilsvarende kan det settes begrensninger eller vilkår eller treffes vedtak om bortvisning.»

Annet ledd:

«Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan det treffes vedtak om utvisning eller om tilbakekall av en innvilget tillatelse eller andre rettigheter.»

Femte ledd:

«I saker om beskyttelse etter kapittel 4 og om vern mot utsendelse etter kapittel 9 går reglene i disse kapitlene foran reglene i første og annet ledd i paragrafen her. Vernet mot utsendelse i § 73 første til tredje ledd er ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, men vedtaket kan ikke iverksettes før grunnlaget for utsendelsesvernet er bortfalt. Det gjelder ikke en rett til anerkjennelse som flyktning etter § 28 første ledd bokstav b, dersom det er grunnlag for å utvise utlendingen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.»

Formuleringen i femte ledd første punktum om at vernet mot utsendelse «går foran» blant annet reglene om utvisning i annet ledd, kan ved en isolert lesning av ordlyden skape et uklart bilde.

2.2.2 Tidspunktet for bortfall av oppholdstillatelse ved utvisning

Utlendingsloven § 80 fastsetter at forvaltningsloven gjelder når ikke annet følger av utlendingsloven.

Etter forvaltningsloven er utgangspunktet at et forvaltningsvedtak har virkning med en gang førsteinstansen har truffet vedtak. Samtidig fastsetter forvaltningsloven § 42 første ledd første punktum en praktisk viktig unntaksregel:

«Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort.»

I utvisningssaker gjelder visse særregler. I henhold til utlendingsloven § 90 første ledd kan det i utgangspunktet straks iverksettes utsendelse av en utlending som ikke har oppholdstillatelse og som blir utvist. Det samme gjelder for en utlending som er omfattet av EØS-regelverket i utlendingsloven kapittel 13, men som ikke har oppholdsrett utover tre måneder. En utlending som har oppholdstillatelse kan derimot i utgangspunktet ikke pålegges å forlate landet før vedtaket om utvisning er endelig, dvs. først når det foreligger avgjørelse fra klageinstansen dersom vedtaket er påklaget, se § 90 fjerde ledd. Det samme vil gjelde for en utlending som har oppholdsrett lenger enn tre måneder etter regelverket i kapittel 13.

Når det gjelder den virkningen av utvisningsvedtaket som er knyttet til bortfall av utlendingens oppholdstillatelse, er det i de alminnelige reglene om utvisning fastsatt i § 71 første ledd første punktum at utvisningsvedtaket først har virkning fra det tidspunkt det er endelig:

«Enhver gyldig tillatelse til opphold i riket opphører å gjelde når et vedtak om utvisning er endelig.»

Utlendingsloven § 129 femte ledd fastsetter følgende særregel for sikkerhetssakene:

«Vedtak kan iverksettes på et tidligere tidspunkt enn det som følger av § 90. Det kan settes en kortere frist enn sju dager eller unnlates å gi en utreisefrist etter § 90 sjette ledd, dersom utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.»

Dette innebærer klart nok at den virkningen som går ut på at utlendingen plikter å forlate Norge, kan inntreffe før vedtaket er endelig, også i de tilfellene hvor utlendingen har oppholdstillatelse eller oppholdsrett i Norge. Men utlendingsloven kapittel 14 har ingen særskilte bestemmelser om tidspunktet for bortfall av oppholdstillatelse ved utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.

2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å tydeliggjøre i loven at det er adgang til å treffe vedtak om utvisning av konvensjonsflyktning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Det ble vist til at det også etter gjeldende rett er adgang til å treffe slikt vedtak, men at tidligere endringer i de aktuelle lovreglene har gjort ordlyden i den aktuelle utvisningsbestemmelsen uklar.

Departementet foreslo også å tydeliggjøre i § 126 annet ledd at enhver oppholdstillatelse som utgangspunkt skal opphøre å gjelde når det treffes vedtak om utvisning i førsteinstans, med mindre førsteinstansen, klageinstansen eller domstolen beslutter at denne virkningen skal utsettes.

Videre ble det foreslått å presisere i utlendingsloven § 126 annet ledd, at det i stedet for vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, kan treffes vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og andre rettigheter som er gitt etter loven, også når utlendingen er vernet mot utsendelse. Det ble imidlertid understreket at dette trolig er lite praktisk fordi det i de aktuelle sakene så godt som alltid vil være ønskelig med et vedtak om utvisning med et fremtidig innreiseforbud.

Endelig foreslo departementet å tydeliggjøre i § 126 femte ledd at utsendelsesvernet etter utlendingsloven § 73 gjelder fullt ut også ved vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser og andre vedtak i medhold av § 126 som innebærer at utlendingen må forlate riket. Det ble vist til at dette strengt tatt allerede følger av utlendingsloven § 73 fjerde ledd, som fastslår at vernet etter første til tredje ledd får anvendelse ved alle former for vedtak etter loven, men at det er ønskelig å synliggjøre dette sentrale prinsippet også i særbestemmelsene om grunnleggende nasjonale interesser, i utlendingsloven § 126.

2.4 Høringsinstansenes syn

2.4.1 Utvisning av flyktning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser

Politidirektoratet (POD) er enig i at det er behov for å tydeliggjøre adgangen til å treffe vedtak om utvisning av en konvensjonsflyktning.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er enig i at dagens ordlyd er uklar, og støtter departementets forslag. PST mener forslaget bidrar til en mer oversiktlig og strukturert lovbestemmelse, og en mer presis ordlyd.

Utlendingsdirektoratet (UDI) mener departementets forslag tydeliggjør adgangen til å treffe vedtak om utvisning i de aktuelle tilfellene, men bemerker samtidig:

«I forbindelse med forslaget mener vi det også vil bidra til et tydeligere regelverk om det i utlendingsloven § 73 fjerde ledd siste punktum inntas en uttrykkelig henvisning til at vernet mot utsendelse ikke er til hinder for at det fattes utvisningsvedtak etter § 126 annet ledd.»

Barneombudet mener det er positivt at departementet ønsker å tydeliggjøre hva som er gjeldende rett i de ulike bestemmelsene, og viser til at dette er viktig for å ivareta rettssikkerheten og sikre forutberegnelighet for de berørte. Samtidig fremhever Barneombudet blant annet viktigheten av at hensynet til barnets beste trekkes inn i vurderingen av om det i utvisningstilfellene skal gis en begrenset oppholdstillatelse etter § 74 til barnets forelder, når det foreligger vern mot utsendelse.

Jussbuss er kritisk til at flyktninger som utvises, men som ikke har mulighet til å returnere til hjemlandet eller et annet trygt område, skal kunne nektes en formell oppholdstillatelse i Norge. Jussbuss viser til at flyktningene dermed hindres i å delta i samfunnet frem til en eventuell retur kan gjennomføres, fordi de står uten mulighet til å arbeide eller ta utdannelse. Jussbuss legger til grunn at de i så fall vil være uten rett til annet enn øyeblikkelig helsehjelp. Det vises til at dette er personer med flyktningstatus som uansett ikke kan returnere. Jussbuss mener at det ikke er noen gode grunner til at utlendingen i denne perioden ikke skal kunne bidra positivt til samfunnet gjennom deltakelse. På denne bakgrunn mener Jussbuss at personer i denne situasjonen bør få en midlertidig oppholdstillatelse, eventuelt med begrensninger dersom dette er hensiktsmessig, frem til trygg utreise kan foretas.

2.4.2 Tidspunktet for bortfall av oppholdstillatelse ved utvisning m.m.

Flere av høringsinstansene har også uttalt seg om forslaget om å presisere i loven at enhver gyldig oppholdstillatelse bortfaller straks det er truffet vedtak om utvisning.

POD støtter innholdet i departementets forslag. Det samme gjør PST som bemerker følgende:

«Ved at regelen om opphør av oppholdstillatelse tas inn i den samme bestemmelsen som regulerer utvisning, bidrar man til å unngå usikkerhet om hvilken status utlendingen har i Norge når det først er truffet et utvisningsvedtak. Nettopp i saker hvor grunnleggende nasjonale interesser står på spill, er det svært viktig for PST at man har mulighet til å handle raskt etter at utvisningsvedtaket er fattet. Tidsmomentet vil ofte være sentralt her. Når en utlending blir utvist på grunn av f.eks. faren for fremtidige terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet, spionasje og salg av våpenteknologi m.m., er det viktig at saksbehandlingsreglene er så oversiktlige og presise som mulig. At loven blir tydeligere på dette punktet, vil kunne bidra til at PST og utlendingsmyndighetene greier å følge opp iverksettelse av vedtak, eventuell tvangsmiddelbruk og uttransportering på en mer effektiv måte.»

PST har ingen innvendinger til forslaget om å presisere at det er adgang til å tilbakekalle en tillatelse i stedet for å utvise, men mener at regelen trolig vil være lite praktisk.

UDI er positive til de ulike forslagene til endringer i § 126 som de mener er tydeliggjørende.

Utlendingsnemnda (UNE) bemerker følgende:

«Skjæringstidspunktet for når en oppholdstillatelse faller bort og spørsmålet om iverksetting av vedtaket er prinsipielt sett to forskjellige rettslige spørsmål. Det ville ikke være noe i veien for en ordning der tillatelsen faller bort når førsteinstansen har truffet vedtak, uavhengig av om det på et senere tidspunkt foreligger en beslutning om å utsette iverksettingen av vedtaket.

På tidspunktet for UDIs utvisningsvedtak er det åpent om vedtaket vil bli påklaget og om utsatt iverksetting [når det gjelder utsendelse] i så fall vil bli gitt. Hvis en eventuell senere utsatt iverksetting [når det gjelder utsendelse] skal være avgjørende for om tillatelsen anses bortfalt, vil det på UDIs vedtakstidspunkt ikke være klart om tillatelsen er bortfalt på grunn av vedtaket eller ikke. Samtidig virker det kanskje noe inkonsekvent hvis en tillatelse skal anses bortfalt på tidspunktet for UDIs utvisningsvedtak, men så etter en eventuell senere beslutning om utsatt iverksetting [når det gjelder utsendelse] likevel ikke anses bortfalt («gjenoppstår»). Samtidig er det også et spørsmål hva slags oppholdsstatus utlendingen har fra tidspunktet for UDIs vedtak om utvisning på grunn av nasjonale interesser og frem til en eventuell beslutning om utsatt iverksetting av vedtaket (det være seg fra UDI, UNE eller domstolene). Vi mener at det er behov for klargjøring her.

Som kjent skjer iverksetting av et vedtak ved at utlendingen pålegges å forlate Norge innen en frist eller føres ut av Norge uten utreisefrist (se f.eks. utl § 90 og § 129).

I noen av disse sakene vil situasjonen på vedtakstidspunktet være at utsendelse ikke er aktuelt på grunn av det absolutte returvernet etter utl § 73. I slike tilfeller antar vi at det ikke vil være grunn til å fatte beslutning om utsatt iverksettelse [når det gjelder utsendelse], idet det da allerede skal fremgå av vedtaket at det for tiden ikke kan iverksettes. Dette behøver ikke ha betydning for når en oppholdstillatelse er falt bort i disse tilfellene.

Høringsnotatet sier heller ikke noe om forholdet mellom forslaget til ny bestemmelse på dette punktet og uttalelsene i forarbeidene om iverksetting av vedtak og utl § 129 siste ledd. Av den sistnevnte bestemmelsen fremgår det at hvis en utlending påberoper seg rett til beskyttelse etter § 28 eller for øvrig gir opplysninger om at vernet mot utsendelse etter § 73 vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes når det er endelig hvis vilkårene i bokstav a, b eller c er oppfylt. Disse alternativene synes ikke anvendelige i de tilfellene som her er aktuelle – nemlig utvisning av flyktning. Vi antar dermed at hovedregelen i § 129 siste ledd normalt vil komme til anvendelse i disse tilfellene, altså at vedtaket ikke kan iverksettes før det er endelig.»

Barneombudet bemerker at det også her er viktig at barnets beste tillegges vekt som et grunnleggende hensyn i vurderingen av om utlendingen skal beholde oppholdstillatelsen frem til vedtaket er endelig. Det vises til at et utvisningsvedtak kan ramme barn hardt.

Jussbuss er kritisk til forslaget om at enhver oppholdstillatelse som utgangspunkt opphører når det treffes vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser i førsteinstans. Det blir vist til at det er viktig at utlendingen får anledning til å imøtegå UDIs vedtak om opphør av oppholdstillatelse før tillatelsen bortfaller. Jussbuss mener det ikke er gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at oppholdstillatelsen skal bortfalle etter vurdering av én instans og at en alminnelig klageadgang ivaretar grunnleggende rettssikkerhetshensyn.

2.5 Departementets vurderinger

2.5.1 Utvisning av flyktning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser

Selv om en utlending har status som flyktning og er vernet mot utsendelse i henhold til blant annet Grunnloven § 93, EMK artikkel 3 og utlendingsloven § 73 om beskyttelse mot alvorlige overgrep, kan det som beskrevet foran, treffes vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, med den virkning at flyktningens oppholdstillatelse bortfaller. Utlendingen får i så fall rett til å bli værende i Norge uten ordinære oppholdsrettigheter inntil det er grunnlag for å konstatere at vernet mot utsendelse er opphørt. Etter en konkret vurdering kan det gis en midlertidig oppholdstillatelse med begrensede rettigheter etter utlendingsloven § 74 i perioden frem til utsendelse kan gjennomføres. Det følger imidlertid av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) punkt 5.9.3 at det her kan være grunn til en restriktiv praksis i tilfeller som berører grunnleggende nasjonale interesser.

Etter lovendringene i 2014, da utlendingslovens regler om behandling av sikkerhetssaker ble samlet i et eget kapittel 14, er ordlyden i bestemmelsen blitt mindre tydelig med hensyn til rekkevidden av utvisningsbestemmelsen. Departementet er opptatt av at regelverket på dette viktige området skal være så tydelig som mulig, og ønsker derfor å foreta presiseringer.

Det tydeliggjøres nå i selve utvisningsbestemmelsen i § 126 annet ledd annet punktum at vernet mot utsendelse i § 73 første til tredje ledd, ikke er til hinder for at det treffes vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Det vises for øvrig til særmerknadene i punkt 5 når det gjelder forslaget til konkrete ordlydsendringer og redaksjonelle endringer.

Barneombudet har anført at det er viktig at hensynet til eventuelle barn trekkes inn i vurderingen av om den utviste kan få midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 74, og at dette av pedagogiske grunner bør synliggjøres i lovbestemmelsen. Departementet viser til at det følger av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen (som er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven) at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn. Det er derfor ingen tvil om at dette er gjeldende rett, men av pedagogiske grunner er det gjentatt i en rekke sentrale bestemmelser i utlendingslovgivningen, herunder i § 126 tredje ledd. Det er imidlertid ikke mulig eller hensiktsmessig å ta inn slike henvisninger i alle bestemmelser i lovgivningen som kan berøre barn. Bestemmelsen i lovens § 74 om oppholdstillatelse til utlending som har vernet mot utsendelse som sitt eneste grunnlag for opphold, er ikke en bestemmelse som retter seg særskilt mot barn eller tilfeller hvor hensynet til barn er en så typisk problemstilling at det her er naturlig å innta en særskilt henvisning til barnets beste.

2.5.2 Tidspunktet for bortfall av oppholdstillatelse ved utvisning m.m.

Som redegjort for i punkt 2.2.2 er utgangspunktet etter forvaltningsloven at et forvaltningsvedtak får virkning allerede ved vedtak i første instans, med mindre annet er særskilt fastsatt i regelverket eller følger av beslutning fra førsteinstansen eller klageorganet.

Når det gjelder den virkning av et utvisningsvedtak som går ut på at en eventuell oppholdstillatelse bortfaller, følger det av utlendingsloven § 71 at en slik virkning av vedtaket først inntreffer «når et vedtak om utvisning er endelig», det vil si når det foreligger vedtak fra klageinstansen i de tilfeller hvor vedtaket er påklaget. På dette punkt er det ikke noen særskilt regulering for sikkerhetssaker i lovens kapittel 14.

Departementet mener det er viktig å klarlegge i loven at enhver gyldig oppholdstillatelse som utgangspunkt skal bortfalle straks det er fattet vedtak i første instans, dersom vedtaket går ut på utvisning eller tilbakekall av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Dette gjelder alvorlige saker hvor trusselen kan fremstå så akutt at det ikke kan tillates at utlendingen skal beholde oppholdstillatelsen med alle de rettigheter den innebærer, inntil det foreligger et endelig vedtak. Dersom det for eksempel er risiko for at en utenlandsk forsker vil selge informasjon til et regime som ønsker å utvikle kjernefysiske våpen, mistanke om at en ansatt med tilgang til vitale IT-systemer vil sabotere disse, mistanke om at en ansatt med tilgang til sensitive opplysninger vil samle slikt materiale for senere misbruk osv., er det naturlig nok viktig å sikre at vedkommendes tilganger oppheves straks førsteinstansen har truffet vedtak om utvisning.

Noe annet er at det i det enkelte tilfellet fortsatt vil være mulig for førsteinstansen, klageinstansen eller domstolen å beslutte at denne virkningen av vedtaket skal utsettes, for eksempel frem til utlendingen plikter å forlate landet.

Barneombudet har uttalt seg om hvorvidt utlendingen skal gis adgang til å være i landet inntil det foreligger endelig vedtak eller ikke. Dette gjelder noe annet enn spørsmålet om fra hvilket tidspunkt de fulle oppholdsrettighetene skal bortfalle, og er derfor ikke direkte relevant for lovforslaget. Departementet påpeker likevel at det også ved utvisning i sikkerhetssaker, følger uttrykkelig av utlendingsloven § 126 tredje ledd annet punktum at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

POD har uttalt seg om tidspunktet for når den som er utvist kan sendes ut av Norge. POD har foreslått at det i § 129 bør stå at vedtaket kan «iverksettes straks». Dette var ikke en del av forslaget i høringsnotatet, men departementet er enige i at dette er en hensiktsmessig justering for å gjøre innholdet i bestemmelsen tydeligere og fremmer forslag i tråd med dette, se forslaget til endring i § 129 femte ledd.

UNE har bedt departementet om å klargjøre hva som skal skje med en bortfalt oppholdstillatelse hvis det senere gis utsatt iverksetting med hensyn til utreiseplikten, og hvilken oppholdsstatus utlendingen vil ha fra tidspunktet for UDIs vedtak om utvisning på grunn av nasjonale interesser og frem til en eventuell beslutning om utsatt iverksetting av utreiseplikten.

Departementet viser til at dette er forhold som må reguleres gjennom prosessuelle beslutninger i forbindelse med førsteinstansens vedtak. Det er naturlig at førsteinstansen i tilknytning til de enkelte utvisningsvedtak fastsetter hvilken frist som eventuelt skal gjelde for å anmode om utsettelse av henholdsvis utreisefrist og av bortfall av oppholdstillatelse, med mindre det besluttes at en av disse virkningene skal inntreffe umiddelbart. Utlendingen vil i så fall beholde oppholdstillatelsen fram til utløpet av fristen og eventuelt frem til det er truffet beslutning om spørsmålet. Det understrekes at en beslutning om utsatt utreisefrist, ikke i seg selv vil ha noen betydning for utlendingens oppholdsstatus. Det må treffes særskilt beslutning dersom utvisningsvedtakets virkning også skal innebære at utlendingen får beholde oppholdsstatus i perioden frem til det foreligger endelig vedtak, eller eventuelt frem til utreiseplikt inntrer.

UNE har tatt opp ulike spørsmål knyttet til bortfall og utsatt iverksetting, og anmodet om en klargjøring fra departementet. Departementet har på den bakgrunn gitt enkelte presiseringer i de særskilte merknadene til § 129, se punkt 5 nedenfor.

Departementet foreslår i tråd med høringsforslaget å tydeliggjøre i utlendingsloven § 126 femte ledd at utsendelsesvernet i § 73 også gjelder ved vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Tilsvarende foreslår departementet å presisere at det er mulig å treffe vedtak om tilbakekall i stedet for vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.

UDI har bemerket at det vil bidra til et tydeligere regelverk om det også i utlendingsloven § 73 fjerde ledd siste punktum inntas en uttrykkelig presisering om at vernet mot utsendelse ikke er til hinder for at det fattes utvisningsvedtak etter § 126 annet ledd. Departementet er enig i dette, og har fulgt opp forslaget.