Prop. 103 S (2016–2017)

Samtykke til ratifikasjon av endringer av 15. oktober 2016 i Montrealprotokollen om stoff som reduserer ozonlaget av 16. september 1987

Til innholdsfortegnelse

4 Nærmere om Kigali-endringene i Montrealprotokollen

Nedenfor er en kort omtale av artiklene i Montrealprotokollen som endres gjennom Kigali-endringene.

Artikkel 1 nr. 4 definerer stoffene som reguleres av protokollen. Endringen innebærer at HFK tas inn i protokollen ved at det henvises til et nytt vedlegg (vedlegg F) som lister opp HFK-gassene som reguleres.

Artikkel 2 nr. 5 fastsetter at alle parter kan overføre hele eller deler av sitt produksjonsnivå fastsatt for de aktuelle regulerte stoffene til en annen part. Denne artikkelen omfatter etter endringen også nedfasingen av HFK-gasser.

Artikkel 2 nr. 8 a) fastsetter at parter som er medlemmer i en regional, økonomisk integrert organisasjon kan enes om sammen å oppfylle forpliktelsene. Denne artikkelen omfatter etter endringen også nedfasingen av forbruk av HFK-gasser, på samme måte som de ozonreduserende stoffene. Videre utvides artikkelen til at parter som er medlemmer i en slik organisasjon også kan oppfylle forpliktelsen om nedfasing av produksjon av HFK-gassene i fellesskap.

Artikkel 2 nr. 9 a) beskriver hvordan partene kan justere det ozonreduserende potensialet for de enkelte stoffene på bakgrunn av de vitenskapelige rapportene som etter artikkel 6 skal utarbeides hvert fjerde år. Endringen utvider denne muligheten til også å omfatte GWP-verdi for KFK-gassene, HKFK-gassene og HFK-gassene.

Artikkel 2 nr. 11 slår fast at partene kan innføre strengere regulering av samtlige stoffer som reguleres under protokollen. Endringen utvider bestemmelsen til også å gjelde HFK-gasser.

Artikkel 2J gjelder nedfasingsregimet for forbruk og produksjon av HFK-gasser som er listet i vedlegg F.

Artikkel 2J nr. 1 fastsetter nedfasingsregimet for forbruk av HFK-gasser. Artikkelen definerer basisnivået for reduksjonen av HFK-forbruk som den respektive partens gjennomsnittlige forbruk av HFK-gasser i årene 2011 – 2013 pluss 15 prosent av basisnivået for forbruk av HKFK (vedlegg C, gruppe I). Nedfasingstrinnene og basisnivået defineres i CO2-ekvivalenter, basert på de ulike stoffenes GWP-verdi, ref. endringen i Artikkel 2 nr. 9 a).

Artikkel 2J nr. 1 forplikter partene til å sikre at forbruket av HFK-gasser reduseres med:

  • 10 prosent av basisnivået innen 2019

  • 40 prosent av basisnivået innen 2024

  • 70 prosent av basisnivået innen 2029

  • 80 prosent av basisnivået innen 2034

  • 85 prosent av basisnivået innen 2036

Artikkel 2J nr. 2 åpner opp for at partene kan beslutte at enkelte parter kan gjennomføre et alternativt nedfasingsregime for forbruk av HFK-gasser. Det alternative nedfasingsregimet har en senere oppstart, og en langsommere nedfasingstakt fram til 2025. Basisnivået er også fastsatt på et høyere nivå.

Artikkelen definerer basisnivået for reduksjonen av HFK-forbruk som den respektive partens gjennomsnittlige forbruk av HFK-gasser i årene 2011 – 2013 pluss 25 prosent av basisnivået for forbruk av HKFK.

Parter som tillates dette nedfasingsregimet skal redusere forbruket av HFK-gasser med:

  • 5 prosent av basisnivået innen 2020

  • 35 prosent av basisnivået innen 2025

  • 70 prosent av basisnivået innen 2029

  • 80 prosent av basisnivået innen 2034

  • 85 prosent av basisnivået innen 2036

Artikkel 2J nr. 3 fastsetter et nedfasingsregime for produksjon av HFK. Artikkelen definerer basisnivået for reduksjonen av HFK-produksjon til den respektive partens gjennomsnittlige produksjon av HFK i årene 2011 – 2013 pluss 15 prosent av basisnivået for produksjon av HKFK.

Artikkel 2J nr. 3 pålegger partene å sikre at produksjonen av HFK-gasser reduseres med:

  • 10 prosent av basisnivået innen 2019

  • 40 prosent av basisnivået innen 2024

  • 70 prosent av basisnivået innen 2029

  • 80 prosent av basisnivået innen 2034

  • 85 prosent av basisnivået innen 2036

Artikkel 2J nr. 4 åpner opp for at partene kan beslutte at enkelte parter kan gjennomføre et alternativt nedfasingsregime for produksjon av HFK-gasser. Det alternative nedfasingsregimet har en senere oppstart, og en langsommere nedfasingstakt fram til 2025. Basisnivået er også fastsatt på et høyere nivå.

Artikkelen definerer basisnivået for reduksjonen av HFK-produksjon som den respektive partens gjennomsnittlige produksjon av HFK-gasser i årene 2011 – 2013 pluss 25 prosent av basisnivået for produksjon av HKFK.

Parter som tillates dette nedfasingsregimet skal redusere produksjonen av HFK-gasser med:

  • 5 prosent av basisnivået innen 2020

  • 35 prosent av basisnivået innen 2025

  • 70 prosent av basisnivået innen 2029

  • 80 prosent av basisnivået innen 2034

  • 85 prosent av basisnivået innen 2036

Artikkel 2J nr. 5 åpner opp for at partene kan gjøre unntak fra nedfasingsregimene som er beskrevet i artikkel 2J nr. 1-4 for spesielle bruksområder for HFK som partene er enige om å holde utenfor.

Artikkel 2J nr. 6 pålegger alle parter som produserer HKFK-gasser å sørge for at utslippene av stoffer omfattet av vedlegg F, gruppe II (heretter HFK-23) destrueres fra 1. januar 2020 så langt det lar seg gjøre. Destruksjonsteknologien skal være godkjent av partene.

Artikkel 2J nr. 7 pålegger alle partene å sikre at enhver destruksjon av HFK-23 som kommer fra produksjon av HKFK-gasser kun gjøres ved hjelp av teknologier godkjent av partene.

Artikkel 3 nr. 1 a)-b) definerer hvordan partene skal beregne produksjons- og forbruksnivå for de regulerte gassene. Endringene sørger for at dette også gjelder for HFK-gassene.

Ny artikkel 3 nr. 1 d) spesifiserer at partene skal beregne utslipp av HFK-23 fra produksjon av HKFK-gasser (vedlegg C, gruppe I), samt hva som skal inkluderes i disse utslippsberegningene.

Ny artikkel 3 nr. 2 spesifiserer at basisnivå og nedfasingstrinnene spesifisert i artikkel 2J skal beregnes ut fra gassenes GWP-verdi.

Artikkel 4 omhandler kontroll av handel med land som ikke er parter til protokollen. Ny artikkel 4 nr. 1 sept forplikter partene til å forby import av HFK-gasser fra land som ikke er part til protokollen, fra det tidspunkt denne endringen til protokollen trer i kraft ref. endring i artikkel 16.

Artiklene 4 nr. 5-7 gir ytterligere føringer for hvordan partene ikke skal gi incentiver til handel med de regulerte stoffene med land som ikke er parter til protokollen, med enkelte unntak. Artiklene endres slik at bestemmelsene som gjelder handel med ikke-parter også omfatter HFK-gasser.

Artikkel 4 nr. 8 angir at handel med land som ikke er part til protokollen kan forekomme, dersom partsmøtet har besluttet at landet har innfridd alle forpliktelsene i artiklene 2 og 4, og dokumentert dette. Artikkelen endres slik at den også omfatter nedfasingsregimet for HFK-gasser.

Artikkel 4B omhandler krav til lisensiering, det vil si kontroll ved import og eksport.

Artikkel 4B nr. 2 bis stiller krav om at partene skal etablere et system for lisensiering av import og eksport av ny, brukt, resirkulert og gjenvunnet HFK-gass. Lisenssystemet skal være implementert og etablert innen 1. januar 2019 eller tre måneder etter at endringen i Montrealprotokollen trer i kraft dersom dette skjer på et tidligere tidspunkt. Utviklingsland som omfattes av artikkel 5 nr. 1 kan få utsatt frist for etablering av system for lisensiering til 1. januar 2021, dersom det ikke er mulig for dem å etablere dette innen 1. januar 2019.

Artikkel 5 omhandler den spesielle situasjonen til utviklingsland. Artikkel 5 nr. 4-6 endres slik at nedfasingsregimet for HFK-gasser også omfattes.

Ny artikkel 5 nr. 8 qua oppstiller to alternative nedfasingsregimer for forbruk og produksjon av HFK-gasser i utviklingsland, som utviklingsland kan forplikte seg til, gitt at de ikke kan gjennomføre nedfasingsregimene som er definert i artiklene 2J nr. 1 og nr. 3, og at de er definert som utviklingsland i henhold til artikkel 5 nr. 1.

Etter artikkel 5 nr. 8 qua b) forplikter parter som oppfyller kriteriene til dette nedfasingsregimet seg til å fryse forbruket og produksjonen av HFK-gasser på basisnivået innen 2024. Deretter skal forbruket og produksjonen reduseres med:

  • 10 prosent av basisnivået innen 2029

  • 30 prosent av basisnivået innen 2035

  • 50 prosent av basisnivået innen 2040

  • 80 prosent av basisnivået innen 2045

Artikkel 5 nr. 8 qua b) åpner opp for at partene kan beslutte at enkelte utviklingsland kan gjennomføre et alternativt nedfasingsregime.

Parter forplikter seg etter dette nedfasingsregimet til å fryse forbruket og produksjonen av HFK-gasser på basisnivået innen 2028. Deretter skal forbruket og produksjonen reduseres med:

  • 10 prosent av basisnivået innen 2032

  • 20 prosent av basisnivået innen 2037

  • 30 prosent av basisnivået innen 2042

  • 85 prosent av basisnivået innen 2047

Artikkel 5 nr. 8 qua c) definerer utviklingslandenes basisnivå for reduksjonen av HFK-forbruk som gjennomsnittlig forbruk av HFK-gasser i årene 2020 – 2022 pluss 65 prosent av basisnivå for forbruk av HKFK.

Artikkel 5 nr. 8 qua d) åpner opp for at partene kan beslutte at enkelte utviklingsland kan benytte et alternativt basisnivå for HFK-forbruk. Basisnivået defineres etter denne bestemmelsen som gjennomsnittlig forbruk av HFK-gasser i årene 2024 – 2026 pluss 65 prosent av basisnivå for forbruk av HKFK.

Artikkel 5 nr. 8 qua e) definerer utviklingslandenes basisnivå for reduksjonen av HFK-produksjon. Basisnivået defineres som gjennomsnittlig produksjon av HFK i årene 2020 – 2022 pluss 65 prosent av basisnivået for produksjon av HKFK.

Artikkel 5 nr. 8 qua f) åpner opp for at partene kan beslutte at enkelte utviklingsland kan benytte et alternativt basisnivå for HFK-produksjon. Basisnivået defineres etter denne bestemmelsen som gjennomsnittlig produksjon av HFK-gasser i årene 2024 – 2026 pluss 65 prosent av basisnivået for produksjon av HKFK.

Artikkel 5 nr. 8 qua g) åpner opp for at partene kan gi unntak fra bestemmelsene i artikkel 5 nr. 8 qua a) – f) for land som opplever høy omgivelsestemperatur.

Artikkel 6 pålegger partene å vurdere reduksjonsforpliktelsene i artikkel 2 hvert fjerde år. Denne artikkelen omfatter etter endringen også nedfasingsregimet for HFK-gassene.

Artikkel 7 nr. 2 og nr. 3 regulerer hvordan data for produksjon, import og eksport skal rapporteres. Denne artikkelen omfatter etter endringen også HFK-gasser. Landene skal rapportere data for de årene som skal benyttes til å beregne basisnivået, og for hvert år etter at endringen i protokollen har trådt i kraft for de respektive landene.

Ny artikkel 7 nr. 3 ter pålegger partene å rapportere årlige utslipp av HFK-23 i henhold til artikkel 3 nr. 1 d).

Artikkel 7 nr. 4 fastsetter at parter som er medlemmer av en integrert regional økonomisk organisasjon også skal rapportere data om import og eksport mellom organisasjonen og andre land som ikke er medlemmer av organisasjonen. Artikkelen endres til også å omfatte data om produksjon.

Artikkel 10 om finansieringsmekanismen utvides til også å omfatte nedfasingsregimet for HFK-gasser.

Det er i artikkel 10 nr. 1 tilføyd at den finansielle mekanismen under protokollen ikke skal bidra til dobbelfinansiering av utviklingslands innfrielse av forpliktelsene sine under protokollen dersom parten mottar finansiering fra andre kilder.

Artikkel 17 beskriver forpliktelser for parter som slutter seg til protokollen etter at den har trådt i kraft. Denne artikkelen omfatter etter endringen også nedfasingsregimet for HFK-gasser.

Vedlegg A, gruppe I lister alle KFK-gassene regulert av protokollen, samt deres respektive ozonreduserende potensial. Vedlegget utvides til også å inkludere GWP-verdi for de enkelte stoffene.

Vedlegg C, gruppe I lister alle HKFK-gassene regulert av protokollen, samt deres respektive ozonreduserende potensial. Vedlegget utvides til også å inkludere GWP-verdi for de enkelte stoffene.

Det følger av ny fotnote til vedlegg C at dersom det ikke er angitt GWP-verdi for et stoff i tabellen, skal verdien settes til 0 inntil en verdi angis i henhold til avtalens foreskrevne prosedyre.

Nytt vedlegg F lister alle HFK-gassene som er regulert under protokollen, med tilhørende GWP-verdier.

Andre bestemmelser i Kigali-endringene

I tillegg til endringene av bestemmelser i Montrealprotokollen spesifiserer Kigali-endringene forholdet til tidligere endringer, forholdet til FNs rammekonvensjon om klimaendring og Kyotoprotokollen, samt ikrafttredelse og midlertidig anvendelse.

Det følger av Kigali-endringene at ingen parter kan ratifisere disse endringene uten at de samtidig eller tidligere har ratifisert endringene besluttet på partsmøtet i Beijing 1999.

Kigali-endringene i Montrealprotokollen endrer ikke reguleringen av HFK-gasser i FNs rammekonvensjon om klimaendring artikler 4 og 12 eller Kyotoprotokollens artikler 2, 5, 7 og 10.

Kigali-endringene skal tre i kraft 1. januar 2019 forutsatt at minst 20 parter har deponert ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokumenter for endringene. Dersom ikke tilstrekkelig antall parter har gjort dette innen denne datoen, skal endringene tre i kraft den 90. dagen etter at forutsetningen er oppfylt. Det er unntak for endringene til protokollens artikkel 4, handel med land som ikke er parter til protokollen, som skal tre i kraft på et senere tidspunkt.

Ethvert land kan kunngjøre at de vil implementere nedfasingsregimet for HFK og de nye rapporteringsforpliktelsene i artikkel 7 før endringene til protokollen trer i kraft.