8 Vurdering av hvorfor Norge bør ratifisere Kigali-endringene
Klimaendringene er en global utfordring som krever internasjonalt samarbeid. Norge og flere andre land, som USA, har lenge ansett regulering av HFK under Montrealprotokollen som det mest effektive virkemidlet for å stanse den raskt økende globale veksten i bruken av HFK-gasser. Montrealprotokollen har universell oppslutning og alle land har påtatt seg forpliktelser. Protokollen har vist seg å være et effektivt og vellykket verktøy for å fase ut forbruk og produksjon av ozonreduserende stoff. HFK-gassene har de samme bruksområdene som de ozonreduserende stoffene. Mekanismene under protokollen har følgelig kunnskap og erfaring som er relevant for nedfasing av HFK. Protokollen har også en velfungerende finansieringsmekanisme som dekker utviklingslandenes merkostnader ved å oppfylle sine forpliktelser.
Norge har vært en pådriver i forhandlingene for å få til en ambisiøs regulering av HFK og regjeringen har tatt opp viktigheten av dette gjentatte ganger i ulike multilaterale og bilaterale fora. I forkant av partsmøtet i Kigali lovet Norge og 15 andre industriland å bidra med ekstra finansiering til Ozonfondet i 2017 dersom man oppnådde et ambisiøst vedtak om HFK-nedfasing.
Kigali-endringene er i tråd med norsk politikk. Utviklingslandene står for den største, og en økende andel, av det totale forbruket og produksjonen av HFK. På grunnlag av dette har man fra norsk side vært opptatt av at avtalen skulle innebære en tidlig frys av forbruk og produksjon i disse landene. Dette ville også bidra til å redusere kostnader, da man i større grad ville unngå overganger fra bruk av HKFK til HFK før HFK-gassene skulle fases ned. Frys av forbruk og produksjon i 2024 for den største gruppen av utviklingsland er en betraktelig kortere utsettelse enn det utviklingslandene normalt har hatt, sammenliknet med tidspunktet for industrilandenes første forpliktelse.
Frys i 2024 for de fleste av utviklingslandene var viktig for at Kigali-endringene skulle gi en betydelig klimaeffekt. Det er forventet at Kigali-endringene vil gi utslippsreduksjoner som ligger tett opp til effekten av det mest ambisiøse forslaget til HFK-nedfasing som forelå i forhandlingene. Det tekniske og økonomiske panelet beregnet at dette forslaget ville sørge for at verden unngår klimagassutslipp på omtrent 87 milliarder tonn CO2-ekvivalenter fram mot 2050, sammenliknet med forventet vekst.
Norge har eksisterende og planlagte virkemidler som vil bidra til oppfyllelse av reduksjonsforpliktelsene som følger av Kigali-endringene. De eksisterende virkemidlene har ført til at alternativer til HFK-gasser og til HFK-baserte anlegg i økende grad har blitt tilgjengelig på det norske markedet. Norske teknologileverandører har også blitt ledende internasjonalt på bærekraftige alternativer til HFK. Norges årlige bulkimport av HFK-gasser ligger vesentlig under det Kigali-endringene fastsetter som basisnivå for Norge. På lengre sikt er imidlertid reduksjonsforpliktelsene betydelige i forhold til basisnivået. Med gjeldende virkemidler, og gjennomføring av EUs reviderte forordning om fluorholdige gasser i norsk rett, er det uansett forventet at bulkimporten av HFK-gasser til Norge vil reduseres over tid. Det er lite trolig at reduksjonsforpliktelsene for HFK som følger av Kigali-endringene i Montrealprotokollen vil innebære betydelige økte kostnader for Norge .