Prop. 106 L (2017–2018)

Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven)

Til innholdsfortegnelse

9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

9.1 Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1-1 Lovens formål

Det følger av formålsbestemmelsen at loven skal fremme forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene på kontinentalsokkelen i tråd med samfunnsmessige målsettinger.

Lovens formål gir de overordnede rettslige rammene for forvaltningen av mineralressursene på kontinentalsokkelen. Med samfunnsmessige målsettinger menes en forvaltning som er bærekraftig og som tar hensyn til andre interesser enn de rent ressursrelaterte, jf. opplistingen i bestemmelsen. Hovedmålsettingen er en samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av mineralressursene. Hensynet til verdiskaping, miljø, sikkerhet ved virksomheten og hensynet til øvrig næringsvirksomhet og andre interesser, skal ivaretas. Rammevilkårene i lovverket skal legge til rette for at mineralressursene skal kunne utnyttes i tråd med Grunnloven § 112, samtidig som man avveier mineralvirksomhetens betydning mot andre interesser og deres betydning, herunder deres økonomiske betydning. I dette ligger blant annet at det må tas hensyn til økosystemet på havbunnen og i vannsøylen, fiskeri, petroleumsvirksomhet, rikets forsvar og andre interesser i de samme havområdene. Regelverket skal altså legge til rette for verdiskaping innenfor forsvarlige miljø- og sikkerhetsmessige rammer.

Bestemmelsen har sin parallell i andre havrelaterte og ressursrelaterte lover, jf. havressurslova § 1, mineralloven § 1 og havenergilova § 1-1.

Til § 1-2 Lovens saklige virkeområde

§ 1-2 omtaler lovens saklige virkeområde. Dette er avgrenset til undersjøiske mineralforekomster. Petroleumsforekomster skal fortsatt reguleres av petroleumsloven. Petroleum og petroleumsforekomster omfatter etter definisjonene i petroleumsloven også andre stoffer som utvinnes i forbindelse med hydrokarboner. Mineraler som utvinnes i forbindelse med hydrokarboner reguleres således av petroleumsloven og vil ikke reguleres av denne loven.

Det foreslås ingen egen definisjon av «mineraler» eller «mineralforekomster», hvilket heller ikke finnes i mineralloven. Mineralforekomster omfatter blant annet sulfider, noduler og skorper som kan bestå av ulike typer mineraler. Forekomster av skjellsand, sand, grus og leire vil også være omfattet.

§ 1-2 første ledd sier at loven gjelder virksomhet knyttet til undersøkelse og utvinning. Begrepet «virksomhet» er benyttet da loven også kommer til anvendelse på virksomhet som finner sted før eller etter selve undersøkelsen eller utvinningen. Dette gjelder f.eks. regler om åpningsprosess, planlegging og erstatning.

Det skilles mellom vitenskapelig forskning, undersøkelse og utvinning. Forslaget innebærer at loven skal dekke alle typer kommersiell virksomhet knyttet til mineralforekomster. § 1-2 andre ledd fastslår at vitenskapelig forskning på mineralressurser på norsk sokkel ikke vil være dekket av loven. Dette skal fortsatt reguleres av kontinentalsokkelloven. Dagens regler om vitenskapelig forskning på havbunnen følger av resolusjon 31. januar 1969 om vitenskapelige undersøkelser etter naturforekomster på den norske kontinentalsokkelen. For utenlandske forskningstokt er det i tillegg gitt egne regler om blant annet søknadsprosedyrene i forskrift 30. mars 2001 nr. 360 om utenlandsk vitenskapelig forskning. Det foreslås ingen endringer i disse forskriftene.

Grensedragningen mellom vitenskapelig forskning og undersøkelser som reguleres etter denne loven er nærmere beskrevet i merknadene til definisjonen av «undersøkelse», se nedenfor til § 1-5 bokstav c).

Det kan ikke utelukkes at marine arter, planter og genetisk materiale vil bli tatt opp i forbindelse med mineralvirksomhet. Det kan være hensiktsmessig å regulere slikt opptak som ledd i samme tillatelsesregime i den nye loven, i stedet for under et eget regime med hjemmel i havressurslova. De berørte departementer vil måtte ta stilling til dette. Det foreslås derfor en forskriftshjemmel i § 1-2 tredje ledd som åpner for at Kongen kan bestemme at det skal behandles under ett. Tilgang til genetisk materiale vil også kunne reguleres etter naturmangfoldloven §§ 57 og 58.

Det fremgår av § 1-2 siste ledd at loven gjelder med de begrensningene som følger av overenskomster med fremmede stater eller folkeretten for øvrig.

Til § 1-3 Lovens geografiske virkeområde

Lovens anvendelsesområde tilsvarer anvendelsesområdet for lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, dog slik at kontinentalsokkelen utenfor norsk biland i Antarktis ikke er omfattet.

Loven gjelder i utgangspunktet for all havbunn under norsk jurisdiksjon, det vil si havbunnen i havområder hvor Norge har suverenitet (territorialfarvannet) eller suverene rettigheter. Dette omfatter kontinentalsokkel utenfor Kongeriket Norge (Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen) og norske biland (Bouvetøya og norsk biland i Antarktis). Kontinentalsokkelen utenfor de norske bilandene i Antarktis (Dronning Maud Land og Peter I Øy) er imidlertid eksplisitt unntatt fra lovens anvendelsesområde. Dette skyldes at all mineralaktivitet i Antarktis er forbudt etter artikkel 7 i Miljøprotokollen til Antarktistraktaten.

Loven kommer til anvendelse på norsk kontinentalsokkel fra og med de indre farvann og ut så langt kontinentalsokkelen strekker seg i henhold til folkeretten. Det er inngått avgrensningsavtaler med hhv. Sverige, Danmark (for Danmark, Færøyene og Grønland), Storbritannia, Island og Russland.

Mot land avgrenses virkeområdet mot minerallovens virkeområde. Mineralloven gjelder så langt den private eiendomsrett strekker seg ut til havs, det vil si til marbakken hvor sjøbunnen begynner å falle sterkt, jf. mineralloven § 4. Der hvor det ikke er en marbakke, eller der hvor det skråner jevnt utover, gjelder den private eiendomsrett ut til to meters dyp, jf. Høyesteretts dom i Rt. 2005 s. 1577.

Lovens forvaltningsregler kommer ikke til anvendelse på utvinning av mineralforekomster hvor innslagspunktet for gruven vil være på land, men hvor gruvegangene så strekker seg utover under havbunnen. Mineralforekomster som utvinnes fra gruveganger med innslagshull på land vil reguleres av mineralloven og ikke av denne loven. Det foreslås i § 11-2 visse endringer i mineralloven § 4 som presiserer at denne lovens forvaltningsregime kommer til anvendelse på disse mineralforekomstene. Etter at mineralforekomsten er tatt ut vil bruken av slike gruveganger, hulrom eller reservoarer, både naturlige og menneskeskapte, bli regulert av kontinentalsokkelloven. Hvilken lov som regulerer forvaltning og bruk av mineralforekomster, gruveganger, hulrom eller reservoarer har uansett ingen betydning for statens eiendomsrett til alle naturressurser og naturforekomster utenfor marbakken, det være seg på havbunnen eller i dens undergrunn.

Det foreslås at Kongen kan bestemme at loven også skal gjelde for videre bearbeiding av mineraler fra en utvunnet undersjøisk mineralforekomst som foregår på norsk landterritorium, men denne muligheten er begrenset til tilfeller der slik virksomhet er nødvendig for eller utgjør en integrert del av utvinningen.

Til § 1-4 Retten til mineralforekomster og ressursforvaltning

Første ledd tilsvarer § 1-1 i petroleumsloven, jf. også motivene til denne i Ot.prp. nr. 43 (1995–96) på side 26. I tillegg til eiendomsretten fastslås også statens eksklusive rett til forvaltning av mineralressursene. Retten til ressursforvaltning følger av statens høyhetsrett samt de oppgaver som følger av denne. Bestemmelsen gjør således ingen materiell endring i gjeldende rett og er i tråd med folkeretten.

Andre ledd fastslår at det er Kongen, dvs. myndighetene, som forestår ressursforvaltningen. Forvaltningen skal skje innenfor rammene gitt ved denne loven. En tilsvarende bestemmelse finnes i petroleumsloven § 1-2 første ledd.

Til § 1-5 Definisjoner

Bokstav a) definerer mineralvirksomhet ved henvisning til bestemmelsen om saklig virkeområde i § 1-2, der det fremgår at loven gjelder virksomhet knyttet til undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på havbunnen og grunnen under denne.

Bokstav b) definerer «innretning». Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 1-6 bokstav d).

Departementet legger til grunn at grensedragningen mellom innretning og fartøy, på samme måte som i petroleumsloven, må være knyttet til aktiviteten som utføres. Det er dermed ikke installasjonens/anleggets form og konstruksjon som er avgjørende for om den anses å være en innretning eller ikke, men hvilke oppgaver som faktisk utføres.

Ved vurderingen om en installasjon, et anlegg eller annet utstyr skal anses som en innretning må man se hen til om den anvendes til aktivitet som er sentral for mineralvirksomhet, typisk om aktiviteten er en integrert del av eller forutsetning for det å drive mineralvirksomhet. I den grad deler av virksomheten skjer fra flyttbare innretninger, er det også naturlig å se hen til aktivitetens varighet. Brukes enhet som utøver en aktivitet som det kontinuerlig er behov for under hele eller det vesentligste av utvinningsperioden, vil den anses som innretning.

Forflytning av innretninger faller ikke inn under loven.

«Forsynings- og hjelpefartøy» er unntatt fra definisjonen av en innretning. Eksempler på typiske forsynings og hjelpefartøy vil, som for petroleumsloven, kunne være fartøyer som benyttes som beredskapsfartøyer, ankerhåndteringsfartøyer, konstruksjons-, ferdigstillelses-, reparasjons-, og vedlikeholdsfartøyer, dykkefartøyer, kabel- og rørledningsfartøyer, geologiske og seismiske fartøyer, andre enheter som driver geologiske undersøkelser i undersøkelsesfasen, slepefartøyer, samt luftfartøyer. For øvrig er også skip som transporterer mineraler i bulk unntatt fra loven.

Dette innebærer imidlertid ikke at den «mineralvirksomhet» som finner sted på fartøy unntas. Dette er tilsvarende som for petroleumsvirksomhet, jf. Ot.prp. nr. 43 (1995–96) om lov om petroleumsvirksomhet s. 30.

Undersøkelse er i bokstav c) definert som leting etter og kartlegging av mineralforekomster for kommersielt formål. Grunne boringer og innsamling av mineraler for å kartlegge mineralforekomster, avgjøre utbredelse, mineralgehalt og drivverdighet vil være omfattet av definisjonen. Som omtalt i punkt 7.3 er det ikke funnet hensiktsmessig å trekke opp et konkret skille mellom vitenskapelig forskning og undersøkelse etter mineralressurser basert på kvanta som tas opp eller borehullenes dybde. Man går bort fra løsningen i forskrift 12. juni 1970 nr. 3 (midlertidig) for undersøkelse etter visse andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum på den norske kontinentalsokkel m.v. (1970-forskriften) § 7 bokstav b, hvoretter kun grunne boringer ned til 25 meter kan tillates under en undersøkelsestillatelse.

For vitenskapelig forskning er det en forutsetning at mineralprøver og data gjøres tilgjengelig for alle, og at det kvantum som tas opp og de undersøkelser som foretas har et vitenskapelig formål og ikke er ressurskartlegging. Relevante kvanta som skal tillates tatt opp, og hvilke andre undersøkelser som skal tillates under en tillatelse til vitenskapelig forskning vil måtte avgjøres konkret av Oljedirektoratet i det enkelte tilfelle, i medhold av 1963-loven og 1969-resolusjonen.

Kravet til at informasjonen og studiene skal være tilgjengelige for alle gjøres ikke gjeldende for en undersøkelsestillatelse, da den vil ha et kommersielt formål. For prøver, rådata og tolkede data som innsamles under en undersøkelsestillatelse vil materialet og informasjonen være underlagt konfidensialitetsbestemmelsene i loven her, jf. §§ 9-11 og 9-12. Det vil også være anledning til mer intensivert leting og ressurskartlegging enn under en forskningstillatelse, men likevel begrenset til det som i det enkelte tilfelle vil anses som nødvendig for ressurskartleggingsformål. En undersøkelsestillatelse vil for eksempel ikke gi anledning til uttak av kvanta i en størrelsesorden som sett hen til den enkelte mineralforekomst, kan karakteriseres som utvinning.

Det vil således være opp til den enkelte søker å vurdere om han vil søke om en forskningstillatelse etter kontinentalsokkelloven eller en undersøkelsestillatelse etter loven her.

Utvinning er i bokstav d) definert som uttak av mineraler for kommersielt formål. Det er formålet som er det sentrale, og ikke om mineraler tas ut i kommersielle kvanta eller om rettighetshaver faktisk oppnår økonomisk gevinst ved uttaket. Loven legger opp til at en rettighetshaver under en utvinningstillatelse først vil foreta en intensivert og konsentrert leteaktivitet før selve uttaket igangsettes. Det vil således kunne gå mange år hvor rettighetshaveren til en utvinningstillatelse driver en virksomhet med kommersielt formål, men uten fortjeneste.

Utvinningsbegrepet er avgrenset til virksomhet som foregår på havbunnen, havbunnens undergrunn og i eller på havet over. Landbasert aktivitet (nedstrøms) relatert til f.eks. utskillelse, knusing, foredling, raffinering og smelting er i utgangspunktet ikke omfattet av utvinningsbegrepet. Det foreslås imidlertid i § 1-3 femte ledd at loven også skal kunne gis anvendelse for videre bearbeiding av mineraler fra en utvunnet undersjøisk mineralforekomst som foregår på land, når slik bearbeiding er nødvendig for eller utgjør en integrert del av utvinningen.

Bokstav e) og f) definerer rettighetshaver og operatør. Begrepene tilsvarer definisjonene i petroleumsloven § 1-6 bokstav j og bokstav k. Det er dog presisert at der hvor det er flere rettighetshavere vil det være en av dem som er utpekt som operatør. Operatøren kan således ikke være et driftsselskap som ikke selv er rettighetshaver i en tillatelse.

Til § 1-6 Krav om tillatelse

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 1-3. Bestemmelsen fastslår at ingen andre enn staten kan drive mineralvirksomhet uten de tillatelser, godkjennelser og samtykker som kreves i medhold av denne lov. Med staten forstås her departementene og direktoratene, f.eks. Oljedirektoratet. Statseide stiftelser og universitetene er ikke omfattet av statsbegrepet i loven her og må søke tillatelser på linje med alle andre. Det antas ikke å være aktuelt for staten å drive utvinning av undersjøiske mineralforekomster, men det kan ikke utelukkes at staten vil kunne ønske å foreta en viss kartlegging av ressursene i egen regi.

Bestemmelsene for øvrig i loven og de forskrifter som gis i medhold av den, gjelder for statens virksomhet så langt de passer.

Til § 1-7 Krav til forsvarlig mineralvirksomhet

Bestemmelsen er basert på § 10-1 første og andre ledd i petroleumsloven. Den fastslår grunnprinsippene for forsvarlig virksomhet.

Det vises spesielt til at andre ledd omtaler vern av kulturminner på havbunnen. Kulturminneloven gjelder ikke utover 24 nautiske mil fra grunnlinjene. Departementet kan imidlertid i forskrift og i den enkelte tillatelse stille vilkår om vern av kulturminner på havbunnen utenfor 24 nautiske mil selv om kulturminneloven i seg selv ikke gjelder der.

Til § 1-8 Flyttbare innretninger under fremmed flagg

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 1-5 andre ledd.

Kapittel 2. Åpning av områder for undersøkelse og utvinning

Til § 2-1 Åpning av områder for mineralvirksomhet

Første ledd fastslår at Kongen i statsråd kan beslutte at et nærmere avgrenset område av norsk kontinentalsokkel skal åpnes for mineralvirksomhet. Dette tilsvarer regelen i havenergilova § 2-2 første ledd. Med kontinentalsokkel menes her all norsk kontinentalsokkel, også den som ligger innenfor territorialfarvannet.

Andre ledd fastslår at før et område åpnes for undersøkelse og utvinning skal det foretas en konsekvensutredning. Dette er nærmere omtalt i punkt 7.4 foran og i lovens § 2-2. Bestemmelsen i § 2-1 andre ledd tilsvarer havenergilova § 2-2 andre ledd.

Tredje ledd fastsetter at et forslag om åpning av et nytt område for mineralvirksomhet skal sendes på høring og at høringsfristen normalt skal være tre måneder. Dersom fristen skal settes kortere, bør dette begrunnes og det må sikres at det er mulig for berørte å gi innspill.

Til § 2-2 Konsekvensutredning før åpning

§ 2-2 første og andre ledd fastlegger at det er departementet som er ansvarlig for å gjennomføre en konsekvensutredning før et område åpnes for mineralvirksomhet, samt hva denne konsekvensutredningen skal belyse. De nærmere bestemmelser for hvordan dette skal gjøres kan fastsettes av Kongen i forskrift. For en nærmere omtale vises det til punkt 7.4.

Til § 2-3 Mineralvirksomhet i åpnede områder

Før et område er åpnet kan det ikke gis tillatelse til undersøkelse eller utvinning etter denne loven, men det kan utstedes forskningstillatelse etter lov 21. juni 1963 nr. 12.

For undersøkelser etter skjellsand, sand og grus i kystnære områder vil det kunne bestemmes at det ikke er behov for en åpningsprosess eller stilles andre krav, jf. lovens kapittel 10. Dette betyr ikke at konsekvensutredninger ikke må foretas, men at det kan ses hen til undersøkelser som allerede er foretatt i forbindelse med slik virksomhet, det planverk fylkeskommunene har fastlagt og de konsekvensutredninger som allerede er foretatt for slik virksomhet innenfor den enkelte fylkeskommunes områder.

Kongen i statsråd kan i tillegg i særlige tilfeller unntaksvis gi tillatelse til mineralvirksomhet også utenfor et åpnet område. Et eksempel kan være uttak av svært begrensede mengder mineraler i et område. Selv om det ikke vil foreligge en konsekvensutredning for hele det omliggende havområdet, vil nødvendige konsekvensutredninger for den enkelte virksomhet måtte foretas i slike tilfeller.

Kapittel 3. Undersøkelsestillatelse

Til § 3-1 Søknad om og tildeling av undersøkelsestillatelse

I første ledd slås det fast at departementet kan, men må ikke, tildele en undersøkelsestillatelse. Ingen har rettskrav på å få en tillatelse selv om vilkårene ellers er til stede. Det å gi en tillatelse vil være innenfor forvaltningens frie skjønn, dog slik at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om blant annet krav til god saksbehandling og saklighet må følges.

EØS-avtalen gjelder ut til 12 nautiske mil, det vil si ut til grensen for territorialfarvannet. Norge har således ingen EØS-rettslig forpliktelse til likebehandling av EØS-borgere eller -selskap når det gjelder deres adgang til å delta i mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel utenfor territorialfarvannet. EØS-avtalen gjelder for øvrig heller ikke for territorialfarvannet utenfor Svalbard. Dette skyldes at Norge benyttet sin rett til å unnta Svalbard fra anvendelse av avtalen, jf. EØS-avtalens protokoll 40 om Svalbard. Territorialfarvannet utenfor Bouvetøya faller også utenfor EØS-avtalens anvendelsesområde fordi avtalen gjelder Kongeriket Norges territorium, se artikkel 126. En slik forpliktelse til likebehandling følger heller ikke av Havrettskonvensjonen. § 3-1 inneholder likevel ikke noen nasjonalitetsbegrensning, i motsetning til det som følger av § 4 i forskrift (midlertidig) for undersøkelse etter visse andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum på den norske kontinentalsokkel m.v. av 12. juni 1970 nr. 3 (1970-forskriften).

Det anses hensiktsmessig å ikke begrense hvem som kan tildeles en undersøkelsestillatelse basert på nasjonalitet, da det er et ønske om aktivitet og verdiskaping på kontinentalsokkelen og relevante selskap kan finnes både i Norge og i utlandet. Kontrollbehovet overfor det enkelte selskap er heller ikke det samme på undersøkelsesstadiet som det vil være på utvinningsstadiet, hvor det kreves at virksomheten forestås av en norsk juridisk person, jf. § 4-1 andre ledd.

Det er ikke aktuelt å åpne for undersøkelse eller utvinning i territorialfarvannet ved Svalbard. Svalbardtraktatens bestemmelser om likebehandling for selskap fra traktatpartene er derfor ikke relevante.

Departementets myndighet til å gi undersøkelsestillatelser kan delegeres.

Andre ledd fastslår at søkeren må angi et geografisk område i søknaden, og dette må gjøres basert på koordinater. Man følger således det som er systemet i dag i 1970-forskriften § 5 (c) og retningslinjer ved saksbehandling og tildeling av konsesjoner i henhold til kontinentalsokkelloven.

Andre ledd omtaler hovedinnholdet som kreves av en søknad. Andre ledd fastslår at det alltid skal kreves et undersøkelsesprogram. Søknaden må også opplyse om hvilke mineraler det skal undersøkes etter. Hvilke undersøkelser som ønskes foretatt må beskrives i søknaden, og dette må ligge innenfor legaldefinisjonen av undersøkelse i § 1-5. Departementet kan kreve tilleggsopplysninger. Departementet gis i tredje ledd hjemmel til i forskrift å fastsette mer detaljerte krav til søknader.

Fjerde ledd fastslår at departementet ikke er bundet av søkerens ønske om et visst geografisk område. Det omsøkte området må stå i forhold til undersøkelsesprogrammet som er foreslått, og det som kan gjennomføres innenfor det tidsrommet tillatelsen vil gjelde for. Departementet kan, uten hensyn til søknaden, beslutte at tillatelsen skal gjelde for et mindre geografisk område.

Det vil være en rekke forhold som kan begrense hvilke undersøkelser som faktisk kan foretas innenfor det området en undersøkelsestillatelse gjelder for. Undersøkelsesaktiviteten må f.eks. respektere sikkerhetssoner rundt eksisterende eller kommende innretninger innenfor området, jf. § 3-2 femte ledd med dens henvisning til § 4-8.

Femte ledd fastsetter at en undersøkelsestillatelse skal kunne tildeles for en periode på inntil fem år. Dette er kortere enn de 15 år som Havbunnsmyndigheten opererer med for de store havdyp. Samtidig er det lenger enn bestemmelsen om to år som følger av 1970-forskriften § 3, eller tre år som er hovedregelen etter petroleumsloven § 2-1 tredje ledd.

Dagens lengde på to år etter § 3 i 1970-forskriften antas å være for kort. Erfaringene fra Havbunnsmyndigheten er at ingen selskap, ved utløpet av perioden på 15 år, har vært klare til å starte utvinning. Samtidig må det forventes at behovet for lengde på undersøkelsesperioden er avhengig av mineraltype, havdybde, avstand fra fastlandet, og det geografiske områdets størrelse. Det synes derfor mer nærliggende å se hen til hva som er et adekvat arbeidsprogram for de undersøkelser som ønskes foretatt, og hva som er en rimelig periode til å gjennomføre dette. Det er derfor foreslått en maksimal lengde, med fleksibilitet for departementet til å fastsette en kortere periode. Dersom en kortere periode er fastsatt, vil departementet kunne forlenge varigheten av undersøkelsestillatelsen innenfor rammen på 5 år. Hvorvidt slik forlengelse skal gis, vil bero på en skjønnsmessig vurdering fra departementet der det bl.a. ses hen til om uforutsette omstendigheter har vanskeliggjort gjennomføring av undersøkelsesprogrammet innen den opprinnelig fastsatte varigheten av undersøkelsestillatelsen,

Et selskap kan også søke om en ny undersøkelsestillatelse når den første utløper. I begge tilfeller kan vilkårene bli endret innenfor rammen av loven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.

Sjette ledd fastslår at det skal betales et behandlingsgebyr for en søknad. Gebyret skal betales uavhengig av om man blir tildelt en tillatelse eller ikke. Gebyrets størrelse fastsettes ved forskrift. Dette er et behandlingsgebyr og ikke en fiskal avgift, slik at det ikke er meningen at departementet skal ha overskudd fra gebyret. Samtidig vil departementet kunne se hen til de tilsynsoppgaver det vil ha i den periode tillatelsen gjelder for og fastsette gebyrets størrelse i lys av dette. Bestemmelsen gjør det mulig for departementet å ha forskjellige gebyrsatser for forskjellige typer mineralforekomster.

Syvende ledd fastslår at departementet i forskrift eller den enkelte tillatelse kan stille vilkår til en tillatelse. Loven gir enkelte eksempler, men eksemplene er ikke uttømmende, og det blir opp til departementet å gi nærmere retningslinjer om dette i forskrift. Blant de vilkår som vil bli stilt er kravet om et undersøkelsesprogram som innebærer en viss aktivitetsplikt, jf. også andre ledd. Bestemmelsen nevner også krav til teknologi. Teknologien for utvinning av mineraler fra havbunnen er i dag fortsatt lite utviklet og konsekvensene av de ulike teknologiske løsningene ukjente. Testing av løfteteknologi, utvinningsutstyr, prosesseringsfasiliteter og transportsystemer kan ønskes utført under en undersøkelsestillatelse, og myndighetene har da behov for å kunne kontrollere dette eller sette særskilte vilkår til slik testing. Departementet kan også kreve at det foretas miljøundersøkelser som ledd i et undersøkelsesprogram, f.eks. ved testing av ny teknologi, som vil være av relevans for en senere utvinningstillatelse.

Til § 3-2 Undersøkelsestillatelse gir ikke enerett eller fortrinnsrett

§ 3-2 tilsvarer 1970-forskriften § 9 første og tredje ledd. Første og andre ledd tilsvarer også petroleumsloven § 2-1 andre ledd.

Bestemmelsen fastslår at en undersøkelsestillatelse ikke gir en eksklusiv rett til undersøkelser innenfor det geografiske området. Den åpner således for at flere selskap kan få undersøkelsestillatelser med overlappende områder. Regelen i 1970-forskriften § 9 andre ledd, hvoretter et selskap kan tildeles enerett til undersøkelse for et begrenset område i et bestemt tidsrom, foreslås ikke videreført. Selskap som ønsker en eksklusiv rett må søke om utvinningstillatelse, hvor det geografiske området forutsetningsvis vil være mer begrenset og kravene til aktivitet strengere.

Det foreslås samtidig i andre ledd at det kan tildeles utvinningstillatelse etter loven her til andre innenfor samme geografiske område uten hensyn til at det allerede er gitt en undersøkelsestillatelse der. Utvinningstillatelen gir i henhold til § 4-1 første ledd enerett til undersøkelse og utvinning i det området som er omfattet av tillatelsen.

I tredje ledd reguleres den situasjonen at en undersøkelsestillatelse etter mineraler etter denne loven også kan bli berørt av aktivitiet i det samme geografiske området, men som utøves under tillatelser tildelt etter andre lover. Dette vil typisk være tillatelser til leting etter og utvinning av petroleum etter petroleumsloven, tillatelser til forskning eller utnytting av reservoarer etc. etter kontinentalsokkelloven, eller tillatelser etter havressurslova som f.eks. bioprospektering. Rettighetshaver etter undersøkelsestillatelse må tåle dette, jf. tredje ledd.

Fjerde ledd inneholder en konfliktregel som sier at det ikke kan gis undersøkelsestillatelse i områder hvor det allerede er gitt en utvinningstillatelse etter denne loven. Det foreslås likevel at departementet skal kunne tillate undersøkelser under forutsetning av at det gjelder andre mineraler, at nødvendige sikkerhetssoner for pågående utvinning respekteres, og at den som har en pågående eller planlagt utvinning samtykker. Samtykke er nødvendig da rettighetshaver etter utvinningstillatelsen har fått en eksklusiv rett som gjelder alle mineralforekomster innenfor utvinningstillatelsens geografiske område.

Femte ledd fastslår at rettighetshaveren etter en undersøkelsestillatelse må tåle at det anlegges andre innretninger i området mens tillatelsen løper, jf. bestemmelsen i § 4-8 som er gitt tilsvarende anvendelse.

Til § 3-3 Melding i forbindelse med undersøkelser mv.

Første ledd tilsvarer petroleumsforskriften § 6 første ledd. Dette gjelder meldinger i forbindelse med igangsettelse av aktivitet, som er av betydning for dem som har annen aktivitet i det samme geografiske området.

Andre ledd gir grunnlag for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser om melding som nevnt i første ledd, og om unntak fra fristen til å gi melding. Her vil det være naturlig å vurdere bl.a. om det bør innføres tilsvarende bestemmelser som i petroleumsforskriften § 6 andre til niende ledd.

Tredje ledd er basert på den tilsvarende bestemmelsen i petroleumsloven § 10-18 siste ledd. Behovet relaterer seg særlig til der man ønsker å gi pålegg til skip som er leid inn for undersøkelsesvirksomhet om å ha VMS-system og lignende om bord, uavhengig av i hvilken stat skipet er flagget.

Kapittel 4. Utvinningstillatelser mv.

Bestemmelsene i kapittel 4 er nye sammenlignet med gjeldende rett. Kapitlet gir reglene for utvinningstillatelser for mineralvirksomhet, herunder søknad om og tildeling av tillatelse, vilkår til en tillatelse, tillatelsens varighet og plan for utbygging og drift. Kapitlet inneholder også blant annet reglene for eiendomsretten til utvunnede mineraler, avgiftsbetaling og forholdet til konkurrerende virksomhet.

Reglene er delvis basert på petroleumslovens kapittel 3 og 4, som nærmere beskrevet under den enkelte paragraf.

Til § 4-1 Utlysning og tildeling

Første ledd, første setning, fastslår at det er Kongen som tildeler utvinningstillatelser. Myndigheten kan i utgangspunktet delegeres til departement eller direktorat, men dersom utvinningstillatelsen i det enkelte tilfelle anses som en sak av viktighet etter Grunnloven § 28, vil den måtte tildeles av Kongen i statsråd. Bestemmelsen tar således høyde for at utvinningstillatelser kan spenne fra mindre forekomster av grus i kystnære områder til utvinning av store mineralforekomster på dypere vann som innebærer større inngrep og krever større investeringer. Bestemmelsen begrenses av forslaget til § 10-2 som tillegger fylkeskommunene kompetanse til å gi tillatelser til undersøkelse etter og utvinning av skjellsand, sand og grus i kystnære områder.

Regelen i første ledd, første setning må ses i sammenheng med kravet i § 1-6 om at alle andre enn staten må ha tillatelse for å kunne drive mineralvirksomhet.

Første ledd, andre setning fastslår at en utvinningstillatelse, i motsetning til en undersøkelsestillatelse etter lovens kapittel 3, er eksklusiv. Tillatelsen vil også gjelde for alle mineralforekomster innenfor dens geografiske virkeområde som er omfattet av loven, jf. § 1-2 første ledd. Det er ikke ansett hensiktsmessig å begrense en utvinningstillatelse til ett eller flere spesifiserte mineraler, selv om tillatelsen er basert på eksistensen av forekomster av spesifiserte mineraler. Dette skyldes at det kan være flere mineraler som tas opp samtidig med den teknologien som benyttes. Det skyldes også at det synes hensiktsmessig å gjøre ett selskap ansvarlig for oppfyllelsen av miljøkrav innenfor dette geografiske området. Bestemmelsen tilsvarer mineralloven § 32 første ledd første setning og petroleumsloven § 3-3 tredje ledd. Det vises også til omtalen av dette ovenfor i punkt 7.6.

Andre ledd fastsetter utgangspunktet om at kun norske juridiske personer kan tildeles utvinningstillatelse. Dette er begrunnet i behovet for kontroll med virksomheten og jurisdiksjon over rettighetshaver. Krav om organisering som norsk juridisk person vil også lette kravet om tilgang til rettighetshavers regnskaper og annet materiale. Bestemmelsen åpner for at det kan gjøres unntak fra dette der det følger av internasjonale avtaler, som f.eks. EØS-avtalen. Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 3-3 andre ledd.

Tredje ledd omhandler systemet for tildeling. Hovedregelen for tildeling av utvinningstillatelse er at Kongen utlyser det området som det kan søkes om utvinningstillatelse i. Med utlysning menes her en offentlig innbydelse til å søke om tillatelser i det aktuelle området innen en gitt frist. Dette for å sikre at det blir konkurranse om utvinningstillatelse der det er mulig og således tildele tillatelse til det selskapet som samlet sett anses best egnet. Utlysning ivaretar også hensynet til rettighetshavere etter eksisterende undersøkelsestillatelser eller etter tillatelser gitt i henhold til annet lovverk, ved at det skapes notoritet for at området vil bli gjenstand for en prosess som kan lede til at ett eller flere selskap får en utvinningstillatelse der. Det området Kongen utlyser må ligge innenfor en del av sokkelen som er åpnet for mineralvirksomhet, jf. § 2-3. Spørsmålet om tildeling av utvnningstillatelse etter første ledd er underlagt Kongens skjønn og Kongen er ikke forpliktet til å tildele utvinningstillatelse på grunnlag av innkomne søknader. Søker har med andre ord ikke rettskrav på å få tildelt utvinningstillatelse. Dette gjelder selv der hvor søkeren objektivt sett fyller vilkårene som det er naturlig å stille til en søker.

Det er fastsatt i tredje ledd, andre punktum at det skal fremgå av utlysningen hvilke kriterier tildeling av utvinningstillatelse skal skje på grunnlag av og hvilke frister og vilkår som gjelder. Relevante kriterier kan blant annet være søkerens finansielle styrke, teknologiske kunnskap, forslag til utvinningsløsninger og geologisk forståelse for området. Det kan også legges vekt på andre saklige og objektive kriterier, eksempelvis hensynet til nasjonal sikkerhet, folkehelse og miljøvern.

I henhold til tredje ledd, tredje punktum kan Kongen gjøre unntak fra utlysning i særlige tilfeller. Dette kan være særlig aktuelt i startfasen, for eksempel der det åpenbart ikke er grunnlag for konkurranse på grunn av kjent aktørbilde, der det er tale om små forekomster med begrenset økonomisk betydning, eller tilleggsareal til en eksisterende utvinning. Dersom utlysning er foretatt uten at det har vært interesse for utvinningstillatelse i området, kan Kongen i ettertid tildele utvinningstillatelse i dette området uten konkurranse forutsatt at dette skjer innen rimelig tid etter at utlysningen ble foretatt. Unntak kan også gjøres for kystnære områder i medhold av kapittel 10.

Tredje ledd, fjerde punktum fastsetter at områder som utlyses skal angis med geografiske koordinater. Som referansesystem legges samme inndeling av sokkelen som fastsatt i petroleumsloven § 3-2, jf. femte punktum. Kongen kan både utlyse og tildele områder som ikke tilsvarer hele eller deler av blokkene, da dette kun er et referansesystem som ikke nødvendigvis er tilpasset undersjøiske formasjoner og rygger. Mineralvirksomhet vil være aktuelt i områder på kontinentalsokkelen som foreløpig ikke er inndelt i blokker. Ved blokkinndeling må det vurderes hvilke datum som skal benyttes.

Myndighetenes ønske om at en rettighetshaver ikke båndlegger større arealer enn det som er nødvendig for undersøkelser og utvinning, jf. også arbeidsforpliktelsen i § 4-3, kan medføre at arealet som tildeles blir mindre enn det omsøkte, jf. fjerde ledd, første punktum. Når tillatelsen gis, fastsetter Kongen de nøyaktige geografiske koordinater som tillatelsen gjelder for, jf. fjerde ledd andre punktum.

Femte ledd gir Kongen en generell adgang til å stille vilkår til en tillatelse. Bestemmelsen gir visse eksempler på hva som kan være relevante vilkår, knyttet bl.a. til omfanget av aktivitetsplikten, den finansielle sikkerheten som skal stilles og de sikkerhetstiltak ved den aktuelle virksomheten som anses påkrevd. Utover dette anses det ikke hensiktsmessig eller nødvendig å gi anvisning på hva vilkårene kan gå ut på, f.eks. knyttet til konkrete miljøkrav eller bruk av bestemt teknologi, mv. Både arten og størrelsen av mineralforekomster og dybdeforhold forventes å variere meget slik at Kongen må ha fleksibilitet til å fastsette dette for den enkelte tillatelse.

Til § 4-2 Søknad om tildeling av utvinningstillatelse

Første ledd gir eksempler på visse elementer/informasjon som en søknad må inneholde, men overlater til departementet å fastsette de nærmere krav til søknadens innhold.

Andre ledd gir departementet myndighet til å fastsette nærmere krav til søknadens innhold ved forskrift.

Tredje ledd fastslår at det skal betales et behandlingsgebyr for en søknad om utvinningstillatelse. Størrelsen fastsettes av departementet ved forskrift. Det legges opp til at systemet skal være selvfinansierende, det vil si at søknadsgebyret ikke skal dekke mer enn myndighetenes kostnader ved å behandle søknaden, dog slik at det kan settes noe høyere enn kostnadene ved behandling av selve søknaden for å ta høyde for kostnadene ved behandling av rapportering og oppfølgning.

Til § 4-3 Arbeidsforpliktelse og arbeidsprogram

Loven baserer seg på at en utvinningstillatelse dekker to faser. Den første fasen er en utvidet og mer detaljert letefase i forhold til det som forventes under en undersøkelsestillatelse etter kapittel 3. Denne fasen skal forberede grunnen for kommersielt uttak av mineraler. Den andre fasen er selve utvinningen med utbygging og drift, jf. § 4-4.

Under den første fasen stiller loven krav til at rettighetshaver, i forbindelse med søknad om utvinningstillatelse, fremlegger forslag til et arbeidsprogram, jf. første ledd. I henhold til andre ledd fastsetter Kongen arbeidsprogrammet med de arbeidsforpliktelser som anses ønskelig for det aktuelle området. Endringer i forhold til det arbeidsprogrammet rettighetshaver har foreslått vil kunne være aktuelle blant annet hvor søkerens forslag til arbeidsprogram ikke står i forhold til størrelsen på det området han søker om eksklusive rettigheter for, jf. myndighetenes ønske om at områder ikke skal være båndlagte og ligge brakk. Etter tredje ledd kan Kongen etter søknad frafalle kravet til arbeidsprogram, eller endre det i løpet av varigheten av tillatelsen.

Til § 4-4 Plan for utvinning av mineralforekomster

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 4-2, med enkelte tilpasninger. For en nærmere beskrivelse av lovregelen i petroleumsloven vises det til Ot.prp. nr. 43 (1995–96) på sidene 41–43.

Det er rettighetshaver som må foreta den kommersielle vurderingen av om det er økonomisk forsvarlig å gå i gang med å utvinne en mineralforekomst. Dersom rettighetshaver beslutter å gå i gang, skal det først innsendes en plan for utvinning som skal godkjennes av departementet, jf. første ledd.

Departementet kan etter søknad i særlige tilfeller frafalle kravet om en plan for utvinning, jf. første ledd, siste punktum. Dette vil typisk kunne være hvis det dreier seg om meget små mineralforekomster eller der hvor det er tale om tilleggsareal til en eksisterende utvinning. I det siste tilfellet vil det allerede foreligge en plan for utvinning som evt. må justeres, jf. siste ledd. Det vil også kunne være aktuelt å frafalle krav om plan for utvinning når det gjelder mindre utvinninger av f.eks. sand og grus i kystnære områder. I slike tilfeller kan det også vurderes å kreve en forenklet plan.

Andre og tredje ledd gir hovedprinsippene for hva en plan for utvinning skal inneholde. Planen skal først og fremst beskrive hvordan utvinningsvirksomheten vil bli gjennomført og hvilke konsekvenser den vil ha. Beskrivelsen av utvinningen skal blant annet redegjøre for ressursrelaterte forhold og med det siktes det til mineralressursene. Allerede på dette stadiet bør rettighetshaver redegjøre for hvordan innretninger som vil bli benyttet i utvinningen forutsettes disponert etter opphør av virksomheten, selv om de nærmere krav til avslutningsplan kommer senere. Plan for utvinning skal i tillegg til å redegjøre for utvinningen også inneholde en konsekvensutredning. Nærmere krav til dette kan departementet fastsette ved forskrift, jf. fjerde ledd.

Sjette ledd tilsvarer petroleumsloven § 4-2 femte ledd. Av hensyn til departementets styringsrett over utbyggingsløsning og plassering av innretninger på norsk sokkel anses det sentralt at rettighetshaver ikke inngår vesentlige kontraktsmessige forpliktelser før plan for utvinning er godkjent.

§ 4-4 har i sjuende ledd en bestemmelse om at departementet, i dokument som skal offentliggjøres, skal begrunne hvorfor en plan for utvinning er godkjent eller ikke, samt redegjøre for hvilke miljøvilkår som er knyttet til godkjennelsen. Dette er i samsvar med krav som relevante internasjonale avtaler og miljøinformasjonsloven § 8 stiller til offentliggjøring av miljøinformasjon. I tillegg skal det i henhold til naturmangfoldloven § 7 fremgå av beslutningen hvordan de miljørettslige prinsippene er vurdert.

Åttende ledd om vesentlige avvik eller endringer tilsvarer petroleumsloven § 4-2 syvende ledd.

Til § 4-5 Utvinningstillatelsens varighet

§ 4-5 er sammen med §§ 4-3 og 4-4 basert på at en utvinningstillatelse dekker to faser. § 4-5 første ledd gir tidsrammen for den første fasen. En utvidet og mer detaljert lete- og forberedelsesfase skal lede frem til kommersiell utbygging og drift av mineralforekomsten.

Første ledd er, som petroleumsloven § 3-9 første ledd og mineralloven § 33 første ledd bokstav a, basert på at den initielle perioden maksimalt skal være ti år. Rettighetshaver kan søke om å få utvinningstillatelse for en kortere periode, eller departementet kan, der hvor forekomsten tilsier at forberedelsesfasen bør være kortere enn ti år beslutte å tildele området for en kortere periode. Relevante momenter vil her være forekomstens utstrekning, hvor den befinner seg, hvilke havdyp det er tale om, mv. Relevant her er også arbeidsprogrammet som er godkjent, med de konkrete arbeidsforpliktelser og tidsløp som der er fastsatt.

Den internasjonale havbunnsmyndigheten, som administrerer Området utenfor nasjonal jurisdiksjon, opererer med 15 år for eksklusiv undersøkelsestillatelse før rettighetshaver må igangsette selve utvinningen. Erfaringen har vist at dette er en for kort periode med tanke på utvinning på de store havdyp, da man ikke i tilstrekkelig grad har klart å utvikle og teste den nødvendig teknologien. Havbunnsmyndighetens regler ble derfor endret i 2015, og det er nå mulig for selskapene å søke om ytterligere fem år, hvilket selskapene benytter seg av.

Utvinning på store havdyp, på norsk sokkel, vil kunne støte på tilsvarende teknologiske utfordringer. Det foregår ikke slik utvinning i dag, og potensialet for utvinning er beheftet med stor usikkerhet selv om teknologien er under stadig utvikling. § 4-5 andre ledd gir derfor mulighet til å forlenge utvinningstillatelsen med ytterligere perioder av inntil fem år, med den arbeidsforpliktelse og på de vilkår departementet fastsetter. Dette for å sikre nødvendig fleksibilitet.

Når først rettighetshaver ønsker å gå i gang med utvinning, og planen for utvinning er sendt inn for godkjennelse, vil rettighetshaver kunne kreve utvinningstillatelsen forlenget. Forlengelsesperioden skal være fastsatt i den enkelte utvinningstillatelse og kan være inntil 20 år. Perioden kan forlenges.

Fjerde ledd har som formål å sikre at utvinning faktisk iverksettes og at båndlagte områder ikke blir liggende brakk. Bestemmelsen gjenspeiler mineralloven § 45 første ledd, hvoretter driftskonsesjon bortfaller dersom drift ikke er igangsatt innen fem år etter at driftskonsesjon er gitt, men slik at manglende igangsetting innen fem år iht. en godkjent plan for utvinning medfører at også utvinningstillatelsen bortfaller. Dersom en igangsatt utvinning (drift) er innstilt i mer enn to år, faller også utvinningstillatelsen bort. Etter mineralloven faller driftskonsesjon bort hvis driften blir innstilt i mer enn ett år. I denne loven er perioden satt til to år, da det kan tenkes uttak av mineraler ved hjelp av skip eller flytende innretninger. Regelverket tar derfor høyde for at det kan foregå uttak med sesongvise driftsperioder. Det må da være anledning til å innstille uttaket i en sesong uten at tillatelsen faller bort, for eksempel på grunn av variasjoner i isdekke. For begge tilfeller kan departementet forlenge fristene og gi utsettelser, forutsatt at rettighetshaver kan godtgjøre at utvinning vil igangsettes eller gjenopptas innen rimelig tid.

Til § 4-6 Tilbakelevering av områder

Bestemmelsen må ses i sammenheng med myndighetenes ønske om at områdene som er omfattet av eksklusive rettigheter ikke er større enn dem som faktisk er eller vil bli benyttet til utvinning av en mineralforekomst.

Første ledd tilsvarer petroleumsloven § 3-9 tredje ledd. Det forutsettes at rettighetshaver, ettersom man går fra den forsterkede letefasen og til å konkretisere området for uttaket av mineraler, vil konsentrere uttaket om et mindre område. Dette kan være forskjellig for noduler, som kan være spredd over et større område på havbunnen, skorper og skorsteiner.

Det skal således ved tildeling fastsettes at rettighetshaver ved forlengelse skal levere tilbake en viss andel av området som blir tildelt. Andelen som skal leveres tilbake må ses i lys av størrelsen på det området som opprinnelig er tildelt og de forekomster det er tale om. Myndighetene bør for eksempel etter omstendighetene kunne tilby en søker et stort område mot et krav om tilbakelevering av et område som kan være mer enn halvparten av det opprinnelige tildelte området ved utløpet av den initielle periode. Motsatt vil myndighetene, der hvor det opprinnelige området var lite, kunne bestemme at kun en liten del skal leveres tilbake. Ved at dette fastsettes allerede ved tildelingen skapes forutsigbarhet for rettighetshaver og det vil bidra til effektiv letevirksomhet.

Andre setning i første ledd gir myndighetene fleksibilitet til å endre tilbakeleveringsplikten der hvor rettighetshaver søker om dette. Rettighetshaver vil etter denne bestemmelsen også kunne gis rett til å beholde hele det tildelte arealet.

Andre ledd fastslår at rettighetshaver kan levere tilbake hele eller deler av en utvinningstillatelse. Bestemmelsen har sin parallell i petroleumsloven § 3-14 og § 3-15 om hhv. tilbakelevering av områder og oppgivelse av en utvinningstillatelse. Dersom hele området tilbakeleveres etter andre ledd, vil det innebære en oppgivelse av utvinningstillatelsen. Det kreves minst tre måneders forvarsel, og tilbakeleveringen får virkning fra 1. januar kommende år. Tilbakelevering får betydning for forpliktelsen til å betale arealavgift. Når det gjelder andre forpliktelser rettighetshaver har påtatt seg må dette vurderes konkret, og departementet har etter andre ledd andre setning mulighet til å fastsette at noen av dem fortsatt skal oppfylles. Pliktene som knytter seg til avvikling av en drift endres ikke, men innslagstidspunktet for visse handlinger kan måtte justeres.

Tredje ledd gir departementet mulighet til å gi forskrifter om avgrensningen av tilbakeleverte områder. Dette kan være aktuelt for å sikre at man ikke blir sittende igjen med et lappeteppe av usammenhengende områder.

Til § 4-7 Særskilt tillatelse til anlegg av og drift av innretninger

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 4-3 første og tredje ledd. Det legges til grunn at det normale vil være at de innretninger som er nødvendige for selve utvinningen er dekket av utvinningstillatelsen, men bestemmelsen gir en mulighet til å gi særskilte tillatelser til innretninger som ikke er dekket av utvinningstillatelsen. Bestemmelsen vil i utgangspunktet kun gjelde for innretninger på kontinentalsokkelen. Anlegg på land vil følge de vanlige regler i plan- og bygningsloven. Det fastslås imidlertid i § 1-3 sjette ledd at loven også skal kunne gis anvendelse for videre bearbeiding av mineraler fra en utvunnet undersjøisk mineralforekomst som foregår på land, når slik bearbeiding er nødvendig for eller utgjør en integrert del av utvinningen. Det vil da kunne gis tillatelse til anlegg og drift på land i medhold av bestemmelsen her.

Til § 4-8 Rett for andre til å plassere innretninger mv.

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 3-12. Den har i tillegg en bestemmelse som presiserer at andre innretninger ikke skal kunne plasseres innenfor den sikkerhetssonen som departementet har fastsatt rundt innretninger som knytter seg til utvinningen, jf. § 6-3. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for plassering av innretninger i områder hvor det er gitt undersøkelsestillatelser, jf. § 3-2 femte ledd.

Til § 4-9 Andre naturforekomster enn mineraler mv.

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 3-13, men tar sikte på situasjonen hvor det er interesse for å undersøke etter og å utvinne petroleum i et område som er omfattet av en utvinningstillatelse for mineraler. Den gjelder tilsvarende der hvor det er tale om å gi tillatelse til fornybar energiproduksjon, vitenskapelig havforskning, bioprospektering eller utnyttelse av reservoarer til CO2-lagring, jf. henvisningen til havenergilova, 1963-loven, havressurslova og naturmangfoldloven. (Situasjonen hvor det fremmes søknad om en undersøkelsestillatelse etter andre mineraler i et område som er dekket av en utvinningstillatelse er omtalt under § 3-2 fjerde ledd.)

Andre ledd inneholder en kollisjonsregel. Kongen gis her, basert på kriterier som er nevnt i loven, rett til å beslutte hvilken av virksomhetene som skal fortsette og hvilken som skal utsettes. Det er ingen automatikk i at det er den pågående mineralvirksomheten som vil kunne fortsette. Gjøres det for eksempel et betydelig funn av petroleum, og hvor inntektspotensialet for staten er betydelig større enn inntektene fra mineralvirksomheten, må Kongen kunne bestemme at petroleumsvirksomheten skal gis prioritet.

§ 4-9 første ledd åpner for at det kan gis tillatelser til bioprospektering i områder hvor det allerede er gitt en utvinningstillatelse. Bestemmelsen viser til både havressurslova og naturmangfoldloven da en eventuell forskrift om uttak og utnyttelse av genetisk materiale vil være hjemlet i begge disse lover. Naturmangfoldloven §§ 57 og 58 om forvaltning, uttak og utnyttelse av genetisk materiale gjelder så langt de passer på kontinentalsokkelen, jf. dens § 2 tredje ledd. Det antas, basert på dagens teknologi for utvinning av biologisk materiale, at slik utvinning ikke vil ha et konkurrerende arealbehov som gjør mineralvirksomheten umulig. Behovet for en konkret kollisjonsregel for utvinning av biologisk materiale med tillatelse etter havressurslova er noe lovgiver må komme tilbake til ved behov.

§ 4-9 tredje til syvende ledd regulerer nærmere konsekvensene av at en rettighetshaver etter en utvinningstillatelse får sin virksomhet utsatt. Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 3-13 tredje til syvende ledd. Som i petroleumsloven åpnes det for at en utvinningstillatelse etter denne loven kan tilbakekalles av departementet dersom utsettelsen blir «særlig langvarig». Hva som ligger i dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, sett hen blant annet til hvilket stadium virksomheten befinner seg i og hvilke resultater som er oppnådd. Bestemmelsen motsvares også av rettighetshaverens mulighet til å levere tillatelsen tilbake etter § 4-6.

Til § 4-10 Eiendomsrett til utvunnede mineraler

I henhold til § 1-4 tilhører mineralforekomstene staten. Loven fastslår når eiendomsretten til mineralene går over til rettighetshaveren. Det er i loven lagt til grunn at dette skal være når de er tatt opp fra havbunnen og brakt opp til havets overflate. Først når de er tatt om bord på en innretning på havets overflate er de tilgjengelige for rettighetshaveren. Det fastslås ikke at man baserer seg på «løsrivelse fra havbunnen». Dette fordi man ikke har sikkerhet for at alt som rives eller skjæres løs fra havbunnen faktisk vil bli brakt opp til havoverflaten.

Det legges til grunn at det, avhengig av mineralet og av produksjonsformen, vil kunne foregå en viss utskillelse om bord på innretning på havets overflate – før ilandføring. Når det gjelder eiendomsretten fastslås likevel at man baserer seg på tidspunktet for når mineralene tas opp (om bord på innretning, evt. direkte på transportskip) og ikke først når de ilandføres. For kontrollformål antas det å være enklere å etterprøve hva som er tatt opp til havoverflaten, enn at man baserer seg på hva som ilandføres, da mineralene kan bli ilandført til forskjellige steder i verden som ikke er underlagt norsk jurisdiksjon. (Muligheten for kontroll og kontrolloppgavene er nærmere omtalt i lovens kapittel 9.)

Skattleggingstidspunktet kan bli et annet, for eksempel knyttet til ilandført materiale. Dette vil måtte vurderes nærmere.

Til § 4-11 Forsvarlig utvinning

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 4-1 annen og tredje setning.

Til § 4-12 Samordnet virksomhet og andres bruk av innretninger

Det antas at behovet for utvinningsinfrastruktur kan bli omfattende. Dersom den geografiske avstanden mellom mineralforekomster er slik at det anses rasjonelt å utvinne dem sammen eller å bruke eksisterende innretninger, må myndighetene kunne medvirke til at dette skjer.

Første ledd tilsvarer deler av petroleumsloven § 4-7. Dersom det er rasjonelt å samordne utvinningen av mineralforekomster, skal rettighetshaverne søke å oppnå enighet om dette. De avtaler rettighetshaverne inngår om samordnet virksomhet vil måtte adressere bl.a. risiko- og kostnadsfordeling, og inneholde mekanismer for tvisteløsning. Avtaler om samordnet utvinning skal forelegges departementet til godkjennelse. Bestemmelsen gir departementet adgang til å bestemme hvordan slik samordnet virksomhet skal foregå, dersom rettighetshaverne ikke blir enige. Bestemmelsen kommer både til anvendelse der ulike mineralforekomster befinner seg innenfor området for ulike utvinningstillatelser og der en mineralforekomst strekker seg over området for to eller flere utvinningstillatelser. I sistnevnte tilfelle foreslås det ikke en adgang for departementet til å fordele forekomsten, slik det er etter petroleumsloven § 4-7. I tilfeller der departementet må si noe om fordeling av kostnadene ved den samordnede virksomheten, skal departementet legge til grunn kostnadene ved å utvinne ressursene i de ulike tillatelsene.

Andre og tredje ledd gjelder andres bruk av innretninger og tilsvarer deler av petroleumsloven § 4-8.

Til § 4-13 Utvinningstillatelse med flere rettighetshavere

Første ledd omtaler tilfellene der det er flere rettighetshavere som er deltakere i en utvinningstillatelse. Dette er vanlig for utvinning av petroleum, men ikke tilsvarende vanlig når det gjelder utvinning av mineraler på land. Det er for tidlig nå å si hva som vil være den normale forretningsmodellen for utvinning på de store havdyp, men det åpnes i § 4-13 første ledd for at modellen med flere rettighetshavere skal være mulig. Der hvor dette velges, kan departementet bestemme at én av dem skal være operatør.

Bestemmelsen medfører at operatøren må være en av rettighetshaverne. Det åpnes ikke for at operatøren er et innleid selskap, og rettighetshaveren kun en ren finansiell aktør.

Tredje ledd gir hjemmel for å sette som vilkår for tildeling av utvinningstillatelse at rettighetshaverne til en utvinningstillatelse inngår visse avtaler av bestemt innhold seg i mellom, som regulerer samarbeidet i utvinningstillatelsen. Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 3-3 siste ledd. Det kan være aktuelt å stille krav om en samarbeidsavtale og regnskapsavtale av bestemt innhold, slik man har i petroleumsvirksomheten, hvis en utvinningstillatelse gis til flere rettighetshavere.

Til § 4-14 Overdragelse av tillatelse mv.

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 10-12 første og andre ledd. Det anses viktig at myndighetene har tilstrekkelig kontroll med, og innflytelse over hvem som er rettighetshaver, og særlig hvem som er operatør for mineralutvinning innenfor lovens virkeområde. Bestemmelsene innebærer at alle overdragelser av utvinningstillatelse eller tillatelse til anlegg og drift av innretninger må ha samtykke. Departementet kan i forbindelse med sitt samtykke stille de vilkår som anses nødvendig i forbindelse med slike overdragelser. Departementet kan også gi forskrift om hvilke vilkår som kan fastsettes. I sin vurdering av om samtykke skal gis, vil myndighetene kunne legge vekt på de samme saklige og objektive kriteriene som det legges vekt på ved tildeling av tillatelser, jf. merknad til § 4-1 tredje ledd.

Som i petroleumsloven trer bestemmelsen også inn der hvor det er tale om «bestemmende innflytelse». Hvor stor eierandel dette er må avgjøres konkret. Avhengig av selskapsstruktur, aksjonærstruktur, eventuelle aksjonæravtaler og aksjeklasser kan dette være lavere enn 33,3 pst.

Andre lover kan også få betydning for hvorvidt samtykke skal gis og hvilke vilkår som eventuelt kan stilles, jf. f.eks. konkurranseloven.

Til § 4-15 Avgift til Den internasjonale havbunnsmyndigheten

Første ledd gir hjemmel til å fastsette en avgift til Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Etter Havrettskonvensjonens artikkel 82 nr. 2 skal det for mineralvirksomhet utenfor 200 nautiske mil betales en avgift til Den internasjonale havbunnsmyndigheten fra og med det syvende året med produksjon. Plikten til å svare avgiften ligger etter Havrettskonvensjonen i første hånd på den stat som har jurisdiksjon over mineralvirksomheten, men første ledd gir hjemmel til å pålegge rettighetshaver å betale denne avgiften. Hvordan denne avgiften skal beregnes mv. er det fortsatt ikke internasjonal enighet om.

Til § 4-16 Ilandføring av mineraler

Departementet gis en mulighet i § 4-16 til å pålegge ilandføring generelt eller for den enkelte utvinningstillatelse. Dersom fullmakten anvendes, må dette skje innenfor rammen av de folkerettslige avtaler som Norge er bundet av.

Det utelukkes ikke at visse typer mineraler kan bli omfattet av eksportkontroll. Dersom det skulle være tilfelle, vil det av kontrollhensyn kunne være aktuelt å kreve ilandføring til Norge.

Ilandføring av mineraler til Norge i tilfelle krig, krigsfare eller ekstraordinære kriseforhold reguleres av beredskapslovgivningen. Det vises til lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven), som henvist til også i § 6-2 tredje ledd i loven her, og til lov 16. desember 2011 nr. 65 om næringsberedskap (næringsberedskapsloven).

Kapittel 5. Avslutning av virksomhet mv.

Til § 5-1 Oppryddingsplikt

Bestemmelsen fastslår rettighetshavers generelle plikt til opprydding. Denne gjelder både mens virksomheten pågår og etter at den er avsluttet. Den gjelder både for rettighetshaver til en undersøkelsestillatelse, en utvinningstillatelse og en særskilt tillatelse til anlegg og drift. Bestemmelsen er basert på den tilsvarende bestemmelsen i mineralloven § 50.

Miljømyndighetene kan også pålegge konkrete oppryddingstiltak, jf. forurensningsloven §§ 4 og 74. Hvorvidt det skal fastsettes egne forskrifter om oppryddingstiltak, slik forurensningsloven § 74 åpner for, eller egne bestemmelser om hvem som skal anses som forurensningsmyndighet for slik aktivitet, må vurderes.

Til § 5-2 Avslutningsplan

§§ 5-2 til 5-6 er basert på petroleumsloven kapittel 5, med de nødvendige tilpasninger til mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen. For en nærmere beskrivelse vises det til Ot.prp. nr. 43 (1995–96).

§ 5-2 fastslår plikten til å fremlegge en avslutningsplan. Første ledd fastslår at en avslutningsplan normalt skal foreligge senest to år før en tillatelse utløper eller oppgis eller en utvinning avsluttes, eller bruken av en innretning opphører. Første ledd inneholder også en særregel for de tilfeller hvor en innretning tas ut av bruk før utvinningstillatelsen utløper. Avslutningsplanen, og tidspunktet for dens fremleggelse, vil i disse tilfeller avhenge av når aktuelle innretninger tas ut av bruk, ikke av når utvinningstillatelsen utløper.

Andre ledd fastslår hovedinnholdet i en avslutningsplan. Den skal både inneholde en plan om avslutning av driften og disponering av eventuelle innretninger, og en konsekvensutredning. Det nærmere innholdet kan fastsettes av departementet i forskrift. I dette inngår også at departementet kan pålegge rettighetshaveren å utarbeide en konsekvensutredning for disponeringsalternativer, jf. den tilsvarende bestemmelsen i petroleumsforskriften § 45.

Departementet gis også mulighet til å frafalle kravet om avslutningsplan. Dette kan særlig være aktuelt der det ikke benyttes faste innretninger. Det kan også være aktuelt for drift i kystnære områder som foregår med tillatelse fra den angjeldende fylkeskommune, og der hvor fylkeskommunen anser at det ikke er nødvendig.

I fjerde ledd foreslås det at bestemmelsene om avslutningsplan skal gjelde så langt de passer ved tilbakekall av tillatelse.

Til § 5-3 Vedtak om disponering

Bestemmelsen er basert på petroleumsloven § 5-3.

Første ledd fastslår at det er departementet som beslutter hvilken løsning som skal velges i det enkelte tilfellet. Departementet kan etter alminnelig forvaltningsrett fastsette nærmere vilkår i forbindelse med vedtaket.

Andre ledd fastslår at rettighetshaver(ne) og eier plikter å iverksette det som departementet beslutter. Det kan tenkes tilfeller hvor en innretning kan brukes til annen mineralvirksomhet. Departementet kan her bestemme at den eksempelvis skal benyttes videre til slik virksomhet et annet sted, dersom dette er økonomisk regningssvarende.

Tredje til sjette ledd regulerer hvem som er ansvarlig for at disponeringsvedtak blir gjennomført. Det er viktig for myndighetene å sikre at utvinningstillatelse eller eierskap til innretning ikke blir overdratt rett før avslutning av virksomheten til et selskap som ikke har den finansielle styrken til å bekoste disponering og opprydding. Bestemmelsene innebærer at opprinnelig rettighetshaver og opprinnelig eier av innretning forblir solidarisk ansvarlige for disse kostnadene, dersom ny eier av innretning eller ny rettighetshaver ikke har den nødvendige finansielle styrke.

Til § 5-4 Ansvar

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 5-4. Paragrafen regulerer ansvaret i avslutningsfasen. Ansvaret kommer i tillegg til og ikke som erstatning for andre ansvarsregler i loven. Når det gjelder kravet om sikkerhetsstillelsen for slike kostnader vises det til § 9-2.

Til § 5-5 Heftelser

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 5-5. Det vises her til NOU 1993: 25 s. 40 og merknadene til § 30 siste ledd i Ot.prp. nr.72 (1982–83) s. 67.

Til § 5-6 Statlig overtakelse

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 5-6. Det er uklart hvor relevant statlig overtakelse vil være for faste innretninger som er benyttet til mineralvirksomhet på havbunnen. Den foreslås likevel her som en mulighet for staten, selv om den antakelig sjelden eller aldri vil bli benyttet.

Kapittel 6. Særskilte krav til sikkerhet

Kapitlets hovedregler tilsvarer petroleumsloven kapittel 9, med de nødvendige tilpasninger til mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen. For en nærmere beskrivelse av petroleumslovens regler vises det til Ot.prp. nr. 43 (1995–96).

Til § 6-1 Sikkerhet

Bestemmelsens første punktum tilsvarer petroleumsloven § 9-1 og havenergilova § 5-1 første ledd. Paragrafen innebærer et krav om at deltakerne i mineralvirksomheten i tilstrekkelig grad prioriterer sikkerhetsmessige forhold ved virksomheten når den for øvrig tilpasses den teknologiske utviklingen. Det skal arbeides aktivt for at det til enhver tid kan opprettholdes og utvikles et høyt sikkerhetsnivå i virksomheten.

Andre punktum gir Kongen myndighet til å gi forskrift om sikkerhet i mineralvirksomheten.

Til § 6-2 Beredskap

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 9-2.

Til § 6-3 Sikkerhetssoner mv.

Formålet med sonene er å fysisk beskytte innretningene og den virksomhet som foregår på eller rundt disse, samt fiske og skipsfart som foregår i nærheten av innretningene. § 6-3 første til sjette ledd tilsvarer petroleumsloven § 9-4 første til sjette ledd. Bestemmelsen gjennomfører Havrettskonvensjonens regler om sikkerhetssoner, og er ikke ment å gi anledning til å opprette sikkerhetssoner utover det som følger av Havrettskonvensjonen og overenskomst med fremmed stat.

Syvende ledd har en regel om merking og andre tiltak av hensyn til navigasjon. Dette tilsvarer § 5-2 andre setning i havenergilova.

Til § 6-4 Stansing

Av § 6-4 går det klart frem at ikke bare rettighetshaver, men også andre kan ha en plikt til å stanse virksomheten ved fare- eller ulykkessituasjoner. Formålet er å sikre at det ved fare- og ulykkessituasjoner alltid er et pliktsubjekt som skal utøve en nødvendig stansing av mineralvirksomheten. Departementets mulighet til å pålegge stansing fremgår av den generelle stansingsbestemmelsen i § 9-8.

Det følger av bestemmelsen at stansing ikke nødvendigvis er eneste tiltak som kan sikre forsvarlig virksomhet ved situasjoner som beskrevet i § 6-2 første ledd. Det må bero på en konkret vurdering av hvilke tiltak som må gjennomføres for sikre et tilstrekkelig sikkerhetsnivå. Stansingen må heller ikke nødvendigvis omfatte hele virksomheten, men kan begrenses både i omfang og varighet. Stansing må skje på regulert måte i tråd med prosedyrer for virksomheten, slik at ikke selve stansingen på unødvendig vis setter liv og helse i fare eller utgjør en risiko for forurensning av miljøet.

Til § 6-5 Kvalifikasjoner

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 9-7. Den inneholder regler som skal sikre at alle som arbeider i mineralvirksomheten har de nødvendige kvalifikasjoner til å utføre arbeidet på en forsvarlig måte.

Kapittel 7. Registrering og pantsettelse

Lovens kapittel 7 tilsvarer petroleumsloven kapittel 6.

Til § 7-1 Registrering av tillatelser

Lovens § 7-1 etablerer et «havbunnsmineralregister» tilsvarende registeret som finnes for utvinningstillatelser i Petroleumsregisteret. Registeret vil gjelde for selve utvinningstillatelsene, men også for innretninger som benyttes i utvinning, og som ikke er flyttbare.

§ 7-1 andre og tredje ledd er identiske med tilsvarende bestemmelser i petroleumsloven § 6-1 andre og tredje ledd.

Til § 7-2 til § 7-4

Bestemmelsene tilsvarer petroleumsloven §§ 6-2 til 6-4. For en nærmere beskrivelse av bestemmelsene vises det til merknadene til de tilsvarende bestemmelsene i Ot.prp. nr. 43 (1995–96).

I § 7-2 er det foretatt en endring sammenlignet med petroleumsloven § 6-2 ved at andre ledd ikke er tatt med. Petroleumsloven § 6-2 andre ledd innebærer at departementet, allerede ved pantsettelsen, kan gi tilsagn om at tvangssalg og tvangsbruk vil kunne skje uten at vilkårene for tillatelsen endres. Departementet har ikke funnet grunn til å ta inn denne bestemmelsen i loven her.

Kapittel 8. Særlige regler om erstatning til norske fiskere

Lovens kapittel 8 tilsvarer petroleumsloven kapittel 8 og havenergilova kapittel 6. For en nærmere beskrivelse av reglene vises det til Ot.prp. nr. 25 (1988–89).

Som i havenergilova foreslås det ikke et eget kapittel om forurensningsskade fra mineralvirksomhet, men dette vil følge forurensningslovens regler.

Kapittel 9. Alminnelige bestemmelser

Til § 9-1 Tilsynsmyndighet

Petroleumsloven har i § 10-3 første ledd en regel om at departementet er tilsynsmyndighet og fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov blir overholdt. Havenergilova har ingen tilsvarende bestemmelse. Mineralloven § 59 bestemmer at det er Direktoratet for mineralforvaltning som er tilsynsmyndighet.

Departementets myndighet som tilsynsmyndighet kan legges til ett eller flere direktorater eller organer. Loven tar ikke stilling til dette, men overlater det til departementet.

Tilsynsmyndigheten vil i forbindelse med gjennomføring av tilsyn med virksomheten som foregår på sokkelen kunne ha behov for besøk til installasjoner eller skip som benyttes i mineralvirksomheten. Norsk tilsynsmyndighet må også kunne kontrollere og inspisere innretninger under fremmed flagg.

§ 9-1 fjerde ledd fastslår at utgifter til tilsyn kan kreves dekket. Dette tilsvarer løsningen etter mineralloven § 60 tredje ledd og petroleumsloven § 10-3 tredje ledd.

Til § 9-2 Forsikringsplikt, sikkerhetsstillelse mv.

Første ledd fastsetter en forsikringsplikt for rettighetshaver som tilsvarer forsikringsplikten for petroleumsvirksomhet som følger av petroleumsforskriften § 73. Denne plikten er lovfestet her.

Andre ledd om sikkerhetsstillelse er basert på petroleumsloven § 10-7 og havenergilova § 10-3. Henvisningen til «slik sikkerhet som departementet godkjenner» er benyttet for å tydeliggjøre at alle former for sikkerhet, inkl. morselskapsgarantier og forsikringsbevis som departementet finner tilstrekkelig, skal kunne godtas.

Hva som skal være kravet til forsikringsdekning er ikke spesifisert i loven utover kravet i første ledd om at den må være «rimelig […] utfra hensynet til risikoeksponering». Tilsvarende for sikkerhetsstillelse er kravet at den er av en størrelse som departementet godkjenner.

Tredje ledd gir departementet adgang til å fastsette nærmere bestemmelser om dette. Det kan for eksempel være forskjellige krav avhengig av om det er kystnær virksomhet eller virksomhet på de store havdyp.

Til § 9-3 Plikt til å etterleve loven og påse at bestemmelser blir overholdt

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 10-6. Den anses særlig relevant for å påpeke rettighetshavers ansvar for at dem som utfører arbeid for ham overholder bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

Første ledd pålegger rettighetshaver og andre som deltar i virksomheten å iverksette «systematiske tiltak». Dette kan for eksempel være rutiner for internkontroll.

Til § 9-4 Ansvar for forpliktelser

Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 10-8.

Til § 9-5 Ansvar for skadeforvoldelse

Første ledd tilsvarer petroleumsloven § 10-9 første ledd. På samme måte som i petroleumsloven er det ikke lovfestet regler om regress mellom dem som blir ansvarlig overfor tredjemann. Dette må partene selv regulere i kontrakt eller falle tilbake på alminnelige erstatningsregler dem imellom.

Andre ledd første setning fastsetter at rettighetshaver har objektivt ansvar for forurensningsskade. Dette gjelder tilsvarende for petroleumsvirksomheten jf. petroleumsloven § 7-3 første ledd første setning. I henhold til andre ledd andre setning gjelder forurensningsloven kap 8 om erstatning for forurensningsskade tilsvarende så langt de passer. Også forurensningsloven pålegger objektivt ansvar for skade som skyldes forurensning. Etter forurensningsloven er det eier eller den som driver en virksomhet som er ansvarlig. Ved § 9-5 første ledd blir rettighetshaver(ne) solidarisk ansvarlig for slik skade overfor tredjemann.

Til § 9-6 Tvangsmulkt

Bestemmelsen tilsvarer mineralloven § 66 med enkelte tilpasninger, særlig som følge av forvaltningsloven § 51. Formålet er å gi departementet et virkemiddel til å tilskynde at bestemmelsene i loven eller enkeltvedtak gitt i medhold av loven blir gjennomført. Dersom det er aktuelt å fastsette tvangsmulkt ved brudd på forskrift, legger departementet til grunn at dette vil fremgå av den aktuelle forskriften, jf. forskriftshjemmelen i tredje ledd.

Det vises for øvrig til forvaltningsloven § 51. Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d).

Til § 9-7 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen tilsvarer mineralloven § 67, men det er ikke tatt inn i bestemmelsen at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg da det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d). Departementet kan gi nærmere forskrifter om overtredelsesgebyr. Forhold det blant annet kan legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmålingen, fremgår av forvaltningsloven § 44 tredje ledd jf. § 46 andre ledd.

Til § 9-8 Midlertidig stans av virksomhet

Bestemmelsen er basert på mineralloven § 64. Stans av virksomhet er et alvorlig virkemiddel, og departementet må konkret vurdere om dette er det beste virkemiddelet sett også hen til hvor kostbart det vil være å starte opp igjen.

Andre ledd fastslår departementets mulighet til å stanse virksomheten ved en fare- eller ulykkessituasjon. For rettighetshavers plikt til å stanse i slike tilfeller vises det til § 6-4.

Til § 9-9 Endring og tilbakekall av tillatelse mv.

Bestemmelsen tilsvarer mineralloven § 65, men med et tillegg i første ledd bokstav e) som på samme måte som petroleumsloven § 10-13 tredje ledd gir mulighet for tilbakekall av tillatelsen der den sikkerhet rettighetshaver plikter å stille er vesentlig svekket, eller dersom selskapet eller annen sammenslutning som innehar tillatelsen oppløses eller tas under akkord- eller konkursbehandling.

Til § 9-10 Følgene av tilbakekall, oppgivelse av rettigheter eller bortfall av andre grunner

Første ledd tilsvarer petroleumsloven § 10-14, og fastslår utgangspunktet om at tilbakekall eller oppgivelse av tillatelse mv. ikke fritar for de økonomiske forpliktelser som rettighetshaver har påtatt seg.

Andre og tredje ledd tilsvarer havenergilova § 10-7 tredje og fjerde ledd. Formålet med bestemmelsene er å skape klarhet i den prosess som vil bli iverksatt med sikte på at andre kan overta utvinningstillatelse eller innretninger.

Til § 9-11 Rapporteringskrav og datainnsamling mv.

Første ledd er en generell bestemmelse om at departementet kan kreve at materiale og opplysninger fra virksomheten skal være tilgjengelig i Norge og at dette kan kreves overlevert. Bestemmelsen innebærer at det bare er plikt til å ha dette tilgjengelig i Norge når departementet krever det, men tilsvarer ellers petroleumsloven § 10-4 første ledd første og annet punktum. Når det i siste punktum fastsettes at overlevering skal skje på det format departementet bestemmer, omfatter det også å kunne fastsette hvilken standard som skal benyttes og som f.eks. fastsetter informasjonsstrukturen i data.

Andre ledd gjelder prøver som tas opp fra havbunnen og fastslår rettighetshavers plikt til å innsende prøver av det materialet som tas opp til departementet. Dette gjelder både for rettighetshaver etter en undersøkelsestillatelse og rettighetshaver etter en utvinningstillatelse. Det fastslås at departementet overtar eiendomsretten til det innsendte prøvemateriale.

Tredje ledd pålegger rettighetshaver å sende inn en rekke andre rapporter, data mv.. Slike opplysninger kan blant annet benyttes for kontroll- og reguleringsformål.

Bestemmelsen setter også frister for innlevering og fastsetter hva som må være tilgjengelig i Norge og hva som kan gjøres tilgjengelig på annen måte. Departementet kan fastsette nærmere forskrifter om dette.

Til § 9-12 Taushetsplikt

Bestemmelsen i § 9-12 første ledd presiserer og går utover det som følger av forvaltningsloven.

Begrunnelsen for en slik taushetsplikt om geologiske forhold ligger i det økonomiske potensialet for den som har hhv. en undersøkelsestillatelse eller en utvinningstillatelse. Rettighetshaver etter for eksempel en undersøkelsestillatelse vil kunne ønske å selge data som samles inn til andre for å kunne tjene inn kostnadene ved undersøkelsene og vil kunne ha slik datainnsamling for videresalg som forretningsmodell. En rettighetshavers motivasjon for datainnsamling kan også være å få grunnlag for å kunne konkurrere om tildeling av utvinningstillatelse. Dette krever at det gis forutsigbarhet for hvor lenge dataene vil kunne hemmeligholdes.

Samtidig har myndighetene et ønske om både å få tilgang til all denne informasjonen, og til å kunne gjøre den tilgjengelig for andre. Dette er søkt løst ved at departementet kan settes konfidensialitetsperioder i medhold av § 9-12 første ledd.

Myndigheten til å fastsette slik særskilt taushetsplikt gjelder for geologiske forhold i det som skal innsendes etter § 9-11. Med geologiske forhold menes bl.a. mineraler og bergarters beskaffenhet, fysiske og kjemiske sammensetninger, i det hele opplysninger som kan ha betydning for forståelsen av forekomstens geologi og mulighetene for utvinning av mineraler. Departementet må nærmere vurdere hvilket materiale, opplysninger, data mv. som skal underlegges slik særskilt taushetsplikt og hvilke perioder som er aktuelle for de ulike typer materiale, opplysninger, data mv., når departementet fastsetter dette. Det må også vurderes om dette skal baseres på informasjonstype og/eller omsettelighet av informasjonen. Det kan også være et alternativ å basere konfidensialitetsperioden på et visst antall år etter at undersøkelsestillatelsen eller utvinningstillatelsen er tildelt eller utløpt. Når det fastsettes taushetsplikt med en bestemt varighet i medhold av denne bestemmelsen, gir det forutsigbarhet både for rettighetshaverne som bekoster innsamling av data og for myndighetene som ønsker at disse dataene etter en viss tid skal kunne gjøres fritt tilgjengelig for andre som vil vurdere mulighetene i et område. Når det er fastsatt taushetsplikt for visse data etter bestemmelsen, vil det ikke være nødvendig å vurdere hvorvidt det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde disse dataene, jf forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Taushetsplikt etter bestemmelsen vil bestå innenfor den varigheten som fastsettes i medhold av bestemmelsen og vil deretter bortfalle, uavhengig av om vilkårene i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 er oppfylt.

I andre ledd gis departementet myndighet til i forskrift eller enkeltvedtak å fastsette taushetsplikt og varigheten av taushetsplikt for opplysninger av enhver art som meddeles myndighetene i forbindelse med søknad om utvinningstillatelse. For petroleumsvirksomhet er slik taushetsplikt regulert i petroleumsforskriften § 85 andre ledd til 20 år fra tildeling i den utstrekning det følger av forvaltningsloven. Det kan være naturlig å fastsette tilsvarende for utvinningstillatelse etter loven her, men dette kan vurderes i forbindelse med forskriftsfastsettelse eller enkeltvedtak. Det vil kunne være aktuelt å fastsette dette i enkeltvedtak dersom utvinningstillatelse tildeles uten utlysning, jf. § 4-1 tredje ledd.

Reglene om taushetsplikt er ikke til hinder for at myndighetene nyttiggjør seg informasjonen i statistiske øyemed, for Enhetsregisteret eller Oppgavepliktregisteret, eller for andre offentlige formål, jf tredje ledd.

Lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) har i § 10 bestemmelser om rett til miljøinformasjon. Det er i miljøinformasjonsloven § 11 unntak fra denne retten dersom det er et reelt og saklig behov i det enkelte tilfelle og informasjonen eller dokumentet informasjonen finnes i, kan unntas fra offentlighet i medhold av offentleglova. I henhold til offentleglova § 13 er opplysninger underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, unntatt fra innsyn. Ettersom det er informasjon om geologiske forhold det kan fastsettes taushetsplikt for etter § 9-12, vil informasjonen kunne utgjøre miljøinformasjon iht. definisjonen i § 2 i miljøinformasjonsloven. Ved krav om miljøinformasjon må departementet derfor foreta den interesseavveining miljøinformasjonsloven § 11 foreskriver. Taushetspliktbestemmelsen i § 9-12 skal ivareta sentrale hensyn i loven her ved å motivere til å foreta undersøkelser. Insentivet for rettighetshaveren til å foreta undersøkelser ligger nettopp i at taushetsplikten opprettholdes i den tidsperioden taushetsplikten fastsettes for. Departementet legger til grunn at dette er et tungtveiende hensyn og at det derfor skal mye til for å anse at de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å utlevere informasjonen veier tyngre. Det vil derfor kun i særegne tilfeller kunne være tale om å gi ut slik taushetsbelagt informasjon basert på interesseavveiningen i henhold til miljøinformasjonsloven § 11. Det må også tas hensyn til miljøinformasjonsloven § 12, som fastslår at visse typer miljøinformasjon alltid skal utleveres.

For opplysninger som ikke omfattes av den særskilte bestemmelsen om taushetsplikt i § 9-12, kommer forvaltningsloven §§ 13 flg. til anvendelse.

Til § 9-13 Partsinnsyn

Reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 18 første ledd om en parts rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, kommer ikke til anvendelse ved søknad om utvinningstillatelse etter loven. Bestemmelsen tilsvarer petroleumsforskriften § 85 første ledd. Partsinnsyn kan således ikke gis i andre søkeres dokumenter eller i departementets vurderinger av søkerne. Derimot vil det være anledning til å søke om offentlig innsyn i saksdokumenter etter lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd.

Ved søknad om utvinningstillatelser kan det bli lagt frem omfattende materiale, jf § 4-2, hvis verdi er avhengig av at materialet er eksklusivt for søkeren. Forutsatt at materialet ikke blir gjort kjent for andre, kan det ha verdi for søkeren selv om søknad om utvinningstillatelse blir avslått. Det kan være mange søkere til ett og samme område. Disse er parter i saken om tildeling av utvinningstillatelse for området, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd litra e). Innholdet i det materiale som fremlegges i søknaden vil typisk inneholde informasjon som det av konkurransemessige og andre hensyn ville være ubetinget uheldig å gi andre søkere tilgang til. Partsoffentlighet i disse sakene vil kunne friste lite seriøse selskaper til å søke på områder for å få adgang til seriøse søkeres kunnskap om området og eventuelt annen informasjon om tekniske og kommersielle forhold. Konsekvensen ville bli at seriøse søkere ville bli tilbakeholdne med opplysninger, noe som igjen ville svekke grunnlaget for myndighetenes avgjørelse. Departementet er derfor kommet til at det er meget tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra partsinnsyn.

Til § 9-14 Straffebestemmelser

Paragrafen inneholder bestemmelser om straff. De bestemmelsene i loven som kan medføre straffansvar ved brudd angis. Både forsettlige og uaktsomme overtredelser omfattes. Straffebestemmelsen vil få anvendelse uavhengig av om forholdet er knyttet til mineralvirksomhet innenfor soner opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, på kontinentalsokkel hvor Norge ikke har opprettet økonomisk sone eller på norsk sokkel utenfor 200 nautiske mil.

Til § 9-15 Opplysninger om betalinger

Norge har sluttet seg til det internasjonale initiativet for å sikre åpenhet og bekjempe korrupsjon knyttet til utvinning av råvarer («Extractive Industries Transparency Initiative» – EITI). Initiativet omfatter petroleumssektoren og gruvesektoren og er i Norge gjennomført i petroleumssektoren. Mineralutvinning på havbunnen er ikke omtalt i EITIs standarder og prinsipper, men det kan argumenteres for at det er omfattet. Det foreslås derfor her en mulighet for departementet til å fastsette forskrifter om rapportering av betalinger, tilsvarende den som finnes i petroleumsloven § 10-18 andre ledd.

Kapittel 10. Særlige regler for forekomster av skjellsand, sand og grus i kystnære områder

Til § 10-1 Tilpasninger for kystnære forekomster

§ 10-1 gir Kongen anledning til å gi nærmere regler, herunder unntak for lovens bestemmelser, for undersøkelse og utvinning av skjellsand, sand og grus i områder ut til én nautisk mil fra grunnlinjene. Bestemmelsen kommer i tillegg til andre unntaksmuligheter som er gitt tidligere i loven.

For utvinning av skjellsand, sand og grus i kystnære områder kan det f.eks. være aktuelt å tilpasse kravene til åpningsprosess for områder, jf. § 2-3 andre ledd, og reglene for konsekvensutredninger.

Til § 10-2 Fylkeskommunenes kompetanse

Fylkeskommunen gis etter § 10-2 myndighet til å gi tillatelser. § 10-2 tilsvarer i all hovedsak regelen i kontinentalsokkelloven § 2 tredje ledd og delegasjonen til fylkeskommunen, men endres ved at oppgaven nå legges til fylkeskommunen i lov. Kompetansen antas i dag å være avgrenset til én nautisk mil fra grunnlinjene gitt henvisningen i retningslinjene til plan- og bygningsloven, som er avgrenset geografisk til én nautisk mil. Dette videreføres her, jf. § 10-1 og § 10-2.

Någjeldende retningslinjer fra 1. april 1993, som endret ved rundskriv 20. desember 1994, kan videreføres med hjemmel i § 10-1.

Kapittel 11. Ikrafttredelse og endring av andre lover

Til § 11-1 Ikrafttredelse mv.

Første ledd gir Kongen myndighet til å bestemme når loven skal tre i kraft. Andre ledd gjelder forholdet til eksisterende tillatelser for mineralvirksomhet gitt med hjemmel i kontinentalsokkelloven. Det legges til grunn at dette i praksis kun vil gjelde noen få tillatelser til uttak av skjellsand.

Til § 11-2 Opphevelse og endring av lover og forskrifter

§ 11-2 første ledd inneholder en rekke lovendringer som følge av den nye loven.

1963-loven om undersjøiske naturforekomster på kontinentalsokkelen videreføres, men med justert tittel og virkeområde for å ta høyde for den nye loven. For øvrig foreslås følgende endringer:

  • Forskriftshjemmelen flyttes fra § 3 til nytt andre ledd i § 1. Ordlyden i nåværende andre og tredje ledd beholdes, men blir tredje og fjerde ledd.

  • I § 2 oppheves tredje ledd om undersøkelse og utnytting av skjellsand, sand og grus. Slik aktivitet dekkes av den nye loven.

  • Det foreslås en ny § 3 hvor det presiseres at all vitenskapelig utforskning av havbunnen eller grunnen under denne krever tillatelse fra departementet eller den departementet bemyndiger. I tillegg tas det inn en klar hjemmel til å sette vilkår for slike tillatelser.

Selskapsloven endres slik at rettighetshavergrupper i en utvinningstillatelse ikke skal anses som et selvstendig rettssubjekt. Dette er tilsvarende løsningen for petroleumsvirksomhet.

Mineralloven presiseres for så vidt gjelder uttak av mineraler fra gruver med innslagspunkt på land, men hvor mineralforekomsten og dermed gruvegangene strekker seg ut under havbunnen. Eiendomsretten til disse mineralforekomstene tilhører staten, som eier av all grunn og alle naturressurser utenfor marbakken. Reguleringen av uttaket av slike mineralforekomster bør forestås av Direktoratet for mineralforvaltning, og i henhold til mineralloven, slik at den landbaserte gruvedriften og uttaket av mineraler fra gruvegangene under havbunnen ses samlet. Dersom det oppstår gruveganger eller andre hulrom på havbunnen som følge av mineralutvinning, anses disse som en naturforekomst som reguleres av kontinentalsokkelloven. Eventuell utnyttelse av gruveganger eller andre hulrom etter at mineralvirksomheten opphører vil derfor forutsette tillatelse etter kontinentalsokkelloven.

Til forsiden