5 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

5.1 Endringer i bustadoppføringslova

Til § 12:

I nytt annet ledd presiseres det i første punktum at entreprenøren har plikt til å stille garanti straks etter avtaleinngåelsen.

I høringen har det vært kommentert at det er behov for en presisering av ordet «avtaleinngåinga» i lovteksten. Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig at tidspunktet for avtaleinngåelse fastslås etter alminnelig avtalerett. Normalt vil avtalen anses å være inngått på tidspunktet for aksept av et tilbud. Under høringen har det videre vært tatt til orde for at det bør tas hensyn til at noen finansinstitusjoner ikke utsteder garanti før det foreligger skriftlig kontrakt mellom kjøperen og entreprenøren. Til dette vil departementet bemerke at ordlyden «straks etter» skal forstås slik at entreprenøren innrømmes en rimelig frist for å gjennomføre det praktiske i forbindelse med garantistillelsen. Dersom finansinstitusjonen krever fremlagt skriftlig avtale mellom kjøperen og entreprenøren, vil entreprenøren overholde kravet såfremt slik formalisering finner sted så raskt som mulig.

I annet punktum er det gjort unntak fra fristen etter første punktum ved at det for avtaler med forbehold om åpning av byggelån, salg av et bestemt antall boliger eller innvilgelse av igangsettingstillatelse er tilstrekkelig at garantien stilles straks etter at de aktuelle forbeholdene er frafalt. Det er likevel presisert at dersom byggearbeidene starter før forbeholdet er frafalt, skal garantien være stilt fra oppstart av byggearbeidet. I høringen har Selvaag Bolig gitt uttrykk for at det bør presiseres hva som menes med oppstart av byggearbeidet. Departementet mener det bør tas utgangspunkt i den form for byggearbeider som kan lede til et mangelsansvar for entreprenøren. Riving av et eksisterende bygg er for eksempel ikke relevant, mens arbeid på tomta ellers kan regnes som en slik oppstart av byggearbeidet at det er plikt til å stille garanti.

Angivelsen av forbeholdene i annet punktum er uttømmende.

Som en følge av tilføyelsen av et nytt annet ledd blir nåværende annet til åttende ledd nye tredje til niende ledd.

Nytt niende ledd første punktum avløser nåværende åttende ledd. Bestemmelsen er foreslått endret ved at den bare gjelder kontrakter der garantien skal stilles innen fristen etter annet ledd første punktum. I annet og tredje punktum er det gitt regler om en hevingsrett for forbrukeren for tilfeller der entreprenøren ikke stiller garanti innen fristen etter annet ledd annet punktum. Forbrukeren kan likevel bare heve kontrakten dersom han eller hun etter at fristen er oversittet, sender entreprenøren et varsel om heving av kontrakten og med en ny frist på minst ti virkedager til å sørge for garantistillelsen. Dersom entreprenøren heller ikke innen denne fristen sørger for en garanti som oppfyller lovens krav, har forbrukeren rett til å heve kontrakten.

Til § 47:

I tredje ledd annet punktum foreslås det å endre henvisningene til § 12 femte og sjette ledd til sjette og sjuende ledd som følge av omnummereringen av leddene i § 12.

5.2 Endringer i arveloven

Til § 76:

Forslaget til endring av arveloven § 76 har bakgrunn i endringsoverenskomst 1. juni 2012 til den nordiske konvensjonen 19. november 1934 om arv og dødsboskifte, se punkt 2.2. Utgangspunktet etter konvensjonen er at spørsmålet om rett til arv skal prøves etter loven i det landet der den avdøde hadde sitt bosted ved sin død, jf. artikkel 2 første ledd. Det følger nå av konvensjonen artikkel 3 at nordiske borgere kan fastsette (i testaments form) at det er statsborgerlandets rett som skal gjelde for spørsmålet om arv i stedet for bostedslandets rett. Dette kan være praktisk i flere sammenhenger. Det kan for eksempel være hensiktsmessig der en arvelater ønsker å sikre at et opphold i et annet nordisk land ikke skal få konsekvenser for hvilken lov som skal regulere fordelingen av arv etter vedkommende, og der en fastsettelse av lovvalg for eksempel kan sikre at det er den samme loven som skal anvendes for deling av felleseie som ved skifte av dødsbo.

Om arvelateren på denne måten fastsetter et annet lovvalg enn bostedslandets rett, kan dette imidlertid gripe sterkt inn i den gjenlevende ektefellens eller samboerens rettigheter ved skifte av dødsboet. For samboere som er bosatt i Norge, vil for eksempel enhver endring av lovvalg til et annet nordisk lands lov kunne gi en merkbar reduksjon av rettigheter. Det er i dag bare i Norge at samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, har rett til arv og uskifte i kraft av loven.

På denne bakgrunn er det tatt inn en bestemmelse i artikkel 3 b i konvensjonen om at en kontraktsstat kan bestemme at en arvelaters fastsettelse av lovvalg etter artikkel 3 bare gjelder for arvelaterens ektefelle eller samboer ved et dødsboskifte i denne staten dersom fastsettelsen av lovvalget er meddelt ektefellen eller samboeren. Om ektefellen eller samboeren ikke er meddelt dette, vil ektefellen eller samboeren fortsatt kunne forholde seg til bostedslandets rett.

Departementet foreslår at Norge benytter seg av adgangen etter konvensjonen til å stille krav om at fastsettelse av lovvalg etter artikkel 3 må være meddelt ektefellen eller samboeren. Det foreslås at bestemmelsen tas inn som et nytt annet ledd i arveloven § 76. En slik endring ivaretar hensynet til den gjenlevende ektefellen eller samboeren, og sikrer at han eller hun ikke blir fratatt arverettigheter etter norsk rett uten å være varslet om dette på forhånd.