11 Enkelte særlige spørsmål

11.1 Terminerstatning

Etter gjeldende § 3-2 a i skadeserstatningsloven fastsettes erstatningen som hovedregel til en engangssum. Erstatningen kan likevel helt eller delvis fastsettes til terminbeløp dersom det foreligger «særlige grunner», jf. § 3-2 a annet ledd annet punktum, jf. § 3-9. Etter utvalgets forslag videreføres denne ordningen, jf. utredningen punkt 6.6.3.2. Til forskjell fra gjeldende rett foreslår utvalget imidlertid ikke en standardisering av terminbeløpet. Etter gjeldende § 3-2 a annet ledd annet punktum skal den årlige terminerstatningen utgjøre 3,5 G ved 100 prosent medisinsk uførhet. Utvalgets forslag er begrunnet i at terminerstatning etter gjeldende rett er skattepliktig, og at erstatningen derfor må tilpasses den skadelidtes skattesituasjon. Problemstillingen er omhandlet i utredningen i tilknytning til forslaget om standardisert inntektstaperstatning til voksne, jf. punkt 5.8.6 hvor det blant annet heter:

«Et problem i denne forbindelse er imidlertid at terminerstatning etter gjeldende rett skal beskattes. Erstatningen måtte dermed få et tillegg for skyldig skatt til det offentlige, slik utmålingen gjøres ved påført tap, se punkt 5.1.2 foran. Dette skjer i dag slik at erstatningen tilpasses skadelidtes individuelle skattesituasjon. Her kan det eksempelvis ha betydning om skadelidte har forsørgeransvar, er gift eller har stor gjeld på bolig. Slike individuelle faktorer kan imidlertid vanskelig tas i betraktning ved standardisert erstatning. Det vil derfor falle vanskelig å gi et standardisert påslag i erstatningen som skal dekke skatten på terminerstatningen. Her ligger det en åpenbar fare for at skadelidte får for mye eller for lite.»

Etter utvalgets forslag blir en eventuell terminerstatning da å fastsette individuelt, men slik at terminbeløpet settes til et antall G for å gjøre erstatningen verdibestandig. Utvalget fremhever at terminerstatning kun vil være aktuelt i sjeldne tilfeller, og at løsningen dermed ikke undergraver standardiseringsordningen.

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag på dette punktet. Den foreslåtte tofasemodellen, med et utskutt oppgjør av det vesentlige fremtidstapet, innebærer at synspunktene foran gjør seg gjeldende også ved utmåling av barneerstatning. Departementet foreslår en regel om terminerstatning i lovforslaget § 3-2 a tolvte ledd som i motsetning til gjeldende lov bygger på at terminbeløpet skal fastsettes individuelt. Departementet foreslår at det sies uttrykkelig i lovteksten at det ved fastsettelsen av terminbeløpet skal tas hensyn til den skadelidtes skattesituasjon. For øvrig skal erstatningen utmåles etter reglene i § 3-2 a. Departementet foreslår i likhet med utvalget at terminene skal fastsettes til et antall G.

11.2 Avgrensning mot skadelidtes inngangsinvaliditet

I enkelte tilfeller vil den skadelidte ha realiserte plager allerede fra før den aktuelle ansvarshendelsen, ofte referert til som «inngangsinvaliditet» eller «grunnskade». Det oppstår da spørsmål om og eventuelt hvordan dette skal hensyntas ved erstatningsutmålingen etter de standardiserte reglene. I utredningen punkt 6.5.2.6 legger utvalget til grunn at det i disse tilfellene kun er merskadene som følge av ansvarshendelsen som skal kunne kreves erstattet. Utvalget viser til at det ikke har funnet grunn til å forlate grunnvilkåret om årsakssammenheng. Departementet er enig i dette og slutter seg til utvalgets vurderinger.

Når det gjelder den nærmere håndteringen av denne typen spørsmål, opereres det etter gjeldende rett med tre mulige prinsipper. I Rt. 2006 side 871 er disse gjengitt som følger:

«Med bruttoprinsippet menes at erstatningen fastsettes ut fra den samlede medisinske invaliditet, uten at det blir gjort noe fradrag for den forutgående invaliditeten, også beskrevet som inngangsinvaliditeten eller grunnskaden.

Etter differanseprinsippet fastsettes erstatningen ut fra differansen mellom den medisinske invaliditeten etter skaden og den invaliditet som grunnskaden isolert sett hadde utgjort.

Når separasjonsprinsippet anvendes, ser man bort fra grunnskaden og vurderer isolert hvilken medisinsk invaliditet den etterfølgende skadevoldende handling har påført skadelidte. Erstatningen beregnes ut fra denne invaliditeten.»

Betydningen av eventuell inngangsinvaliditet ble drøftet nærmere ved innføringen av gjeldende § 3-2 a i skadeserstatningsloven, jf. Ot.prp. nr. 81 (1986–1987) punkt 5.2.3, og har vært gjenstand for etterfølgende presiseringer i rettspraksis, jf. særlig Rt. 1997 side 771 og Rt. 2006 side 871. De gjeldende utgangspunktene i relasjon til inntektstaperstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 a kan etter dette noe forenklet skisseres som følger: Det anvendes et differanseprinsipp hvor inntektstaperstatning allerede er ytt fullt ut på grunnlag av den forutgående skaden. Hvor grunnskaden ikke har bakgrunn i en ansvarsbetingende hendelse, benyttes som hovedregel et separasjonsprinsipp. Det anvendes likevel et bruttoprinsipp i den utstrekning grunnskaden har medført at den nye skaden har fått større konsekvenser enn den ellers ville ha fått. Etter departementets syn stiller ikke forslaget til nye regler om barneerstatning seg i noe annet forhold til spørsmålet om inngangsinvaliditet enn de nåværende reglene. Det legges til grunn at domstolene er egnet til å ivareta de nærmere nyanseringsbehov som eventuelt måtte oppstå som følge av den nye utmålingsmodellen.

11.3 Beviskrav og bevisbyrde for den skadelidtes negative helseutvikling

Tofasemodellen innebærer at erstatningssaken etter omstendighetene «fryses» i lengre tid før endelig oppgjør finner sted. Det kan spørres om dette vil bidra til å komplisere vurderingen av kravet til årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden i og med at det oftere kan oppstå spørsmål om betydningen av eventuelle mellomkommende omstendigheter. Utvalgets forslag til en samlet standardiseringsordning inneholder en generell beviskravsregel som innebærer at erstatning for fremtidig tap ikke kan begrenses som følge av en negativ helseutvikling for den skadelidte, med mindre den skadelidte «åpenbart» har eller vil få en unormal negativ helseutvikling som ikke skyldes ansvarshendelsen, jf. utvalgets lovforslag § 3-1 fjerde ledd. Det følger av bestemmelsen at skadevolderen skal ha bevisbyrden for en slik påstand. Departementet har vurdert en slik regel, men ikke funnet det naturlig å foreslå en særskilt lovregulering av denne typen bevisspørsmål for barneerstatningstilfellene. Forslaget om et skjerpet beviskrav har også møtt motstand i høringen. Etter departementets forslag må slike bevisspørsmål løses etter alminnelige ulovfestede prinsipper. Utgangspunktet vil også her være at skadevolderen har bevisbyrden for eventuelle alternative årsaksfaktorer til den aktuelle skaden, jf. synspunktene i Rt. 1999 side 1473 (Stokke) med presiseringer i Rt. 2010 side 1457, noe som etter departementets syn innebærer en tilfredsstillende avveining av partenes interesser også etter tofasemodellen.

11.4 Forholdet til foreldelsesloven

Etter gjeldende rett foreldes krav på skadeserstatning som hovedregel tre år etter «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige», jf. foreldelsesloven § 9 første ledd. Dersom det er tale om mindreårige skadelidte, skal kunnskapskravet vurderes i relasjon til den som kan handle på den mindreåriges vegne, jf. Kjørven m.fl.: Foreldelse av fordringer (2011) side 227. En streng ordlydsfortolkning av denne bestemmelsen anvendt på tofasemodellen kunne innebære at kravet på erstatning for fase 2 etter omstendighetene var foreldet allerede før den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse. Tilleggsfristbestemmelsen i foreldelsesloven § 10 nr. 2 passer ikke særlig godt på et slikt tilfelle, jf. også tidsbegrensningen i § 10 nr. 4. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det inntas en bestemmelse i foreldelsesloven § 9 første ledd som klargjør at treårsfristen i disse tilfellene tidligst begynner å løpe fra den dagen den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse. (Dette fristutgangspunktet vil også gjelde hvor fristen utvides fra tre til seks år som følge av eventuelle brudd på varslingsplikten i skadeserstatningsloven § 3-2 a fjerde ledd, jf. proposisjonen punkt 4.) Den absolutte foreldelsesfristen i § 9 annet ledd første punktum reiser ikke særlige problemstillinger i denne sammenhengen, jf. § 9 annet ledd bokstav a.

11.5 Forholdet til avtaler

Utvalgets lovforslag inneholder en generell lovbestemmelse om forholdet til eventuelle forhåndsavtaler om erstatningsutmålingen. Bestemmelsen innebærer at slike avtaler til den skadelidtes ugunst skal anses ugyldige, jf. utredningen punkt 4.6 og utvalgets lovforslag § 3-1 sjette ledd. Reguleringen må her ses i lys av at utvalgets lovforslag innebærer en samlet standardisering av erstatningsutmålingen for personskader som også omfatter yrkesskadetilfellene. Innenfor den avgrensningen som ligger til grunn for departementets forslag, fremstår eventuelle forhåndsavtaler om erstatningsutmålingen som mindre aktuelt. Departementet går derfor ikke inn for en tilsvarende bestemmelse i forslaget til nye regler om barneerstatning.

Etter at skaden har skjedd, er utgangspunktet etter gjeldende rett at partene har rom for å fravike utmålingsreglene ved avtale. Departementet er enig med utvalget i at denne rettstilstanden bør videreføres. Det vises til synspunktene i utredningen punkt 4.6 hvor det blant annet heter:

«I praksis vil det være behov for å kunne treffe avtaler om utmålingsfaktorer det knytter seg usikkerhet til. Eksempelvis kan det i enkeltsaker være usikkert om vilkårene for årsakssammenheng er oppfylt. Her kan det tenkes at partene kan bli enige om en viss erstatning forutsatt at erstatningen utmåles på en bestemt måte, som ikke nødvendigvis er i samsvar med utmålingsreglene. Dette kan etter omstendighetene være et tjenlig kompromiss som gjør det mulig for partene å bli ferdige med saken og legge den bak seg. Av denne grunn må det være rom for at partene ved avtale kan fravike utmålingsreglene. Slik må rettstilstanden anses å være i dag, og Utvalget ser det som nødvendig å videreføre en slik avtalefrihet.»