3 En ny modell for standardisert inntektstaperstatning til barn

3.1 Gjeldende rett

Den alminnelige regelen i norsk erstatningsrett er at erstatning for personskader utmåles individuelt. Unntak gjelder for enkelte særlige områder der man har valgt å standardisere erstatningen. Ett slikt område er erstatning til barn. Hvor den skadelidte er under 16 år på skadetiden, anviser skadeserstatningsloven § 3-2 a en samlet standardisert erstatning for fremtidig inntektstap og menerstatning. Standardiseringen har bakgrunn i den særlige usikkerheten som knytter seg til fastsetting av fremtidig inntektstap for yngre skadelidte.

Utmålingen etter skadeserstatningsloven § 3-2 a baserer seg på medisinsk invaliditet. Det er denne som avgjør om det overhodet skal tilkjennes erstatning og i så fall hvor mye. Hovedregelen er at det ved 100 prosent varig medisinsk invaliditet gis en engangserstatning på 40 G. Dersom retten av særlige grunner fastsetter erstatningen til terminbeløp, skal den årlige erstatningen utgjøre 3,5 G. Den alminnelige fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd for sykelønn og trygdeytelser mv. kommer ikke til anvendelse. Det skal imidlertid gjøres fradrag i erstatningen for eventuelle forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien, jf. § 3-2 a tredje ledd. Er den skadelidtes varige medisinske invaliditet lavere enn 100 prosent, reduseres erstatningen forholdsmessig. Det gis imidlertid ikke erstatning ved lavere invaliditetsgrader enn 15 prosent. I § 3-2 a fjerde ledd er det gitt en unntaksregel for det tilfellet at den skadelidte de siste to årene før skaden hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer. I disse tilfellene kan erstatningen forhøyes i det omfang det finnes rimelig.

§ 3-2 a er omtalt i utredningen punkt 6.1.1. Der heter det blant annet:

«Skl. § 3-2 a inneholder regler om standarderstatning til barn som skades før fylte 16 år. Bestemmelsen anviser en standardisert erstatning med to dekningsformål. Det ene er å erstatte fremtidig inntektstap (økonomisk tap). Det andre er å kompensere for tapt livsutfoldelse (ikke-økonomisk tap). De to kompensasjonselementene er i dag samlet i én erstatning. Skl. § 3-2 a gir uttømmende regler om erstatning for fremtidig inntektstap og tapt livsutfoldelse. Konsekvensen er at skadelidte ikke kan kreve erstatning basert på de alminnelige reglene. Dette fremgår forutsetningsvis av skl. §§ 3-1 fjerde ledd og 3-2 andre ledd, og er uttrykkelig lagt til grunn i forarbeidene. Bestemmelsen om standardisert barneerstatning ble gitt som et tillegg til skadeserstatningsloven kapittel 3 i 1987. Ordningen gjelder for skader som er konstatert etter denne datoen. Skl. § 3-2 a gir enkle regler, både med hensyn til om det skal tilkjennes erstatning og selve utmålingen.

Det sentrale formålet med skl. 3-2a er å gi barn lik erstatning for lik skade, uten hensyn til kjønn, bosted, evner og familiebakgrunn. For unge skadelidte er det vanskelig å fastsette fremtidig inntektstap gjennom et langt livsløp. Prognosene blir ofte usikre. Uvissheten øker normalt jo yngre skadelidte er. En regel basert på en konkret og individuell utmåling ville i realiteten henvise rettsanvenderen til en «kvalifisert gjetning». En standardisert utmålingsmodell må bygge på mer generelle betraktninger om fremtidsperspektivene for barn i tilsvarende situasjon. Det er mot denne bakgrunn man må forstå skl. § 3-2 a, som standardiserer erstatningen til barn som på skadehandlingstidspunktet var under 16 år.

De øvrige erstatningspostene utmåles etter samme regler som for andre skadelidte (det vil si de som er eldre enn 16 år på skadehandlingstidspunktet). Det innebærer blant annet at erstatning for påførte merutgifter og fremtidige merutgifter utmåles etter de alminnelige reglene i skl. § 3-1. Det samme gjelder oppreisning, som erstattes etter skl. § 3-5. Det har vært diskutert om skadelidte kan kreve erstatning for påført inntektstap. Dette besvares med nei i Løff II (Rt. 2009 s. 425). Ut fra Høyesteretts presisering om at uttrykket «på skadetiden» i skl. § 3-2 a første ledd skal forstås som skadehandlingstidspunktet, blir det ikke rom for noe påført inntektstap som skal dekkes i tillegg til standarderstatningen, jf. dommens avsnitt 37 med henvisning til Løff I (Rt. 2008 s. 1336). …»

Skadeserstatningsloven § 3-2 a er ikke den eneste regelen om utmåling av fremtidig inntektstaperstatning til barn. Dersom den skadelidte har vært utsatt for lovovertredelser som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3, kommer § 3-2 a ikke til anvendelse. Erstatningen utmåles da i stedet konkret og individuelt etter den alminnelige regelen i § 3-1 første ledd. Dersom begrepet «barn» defineres som personer under 18 år, er det også grunn til å peke på at det er § 3-1 første ledd som kommer til anvendelse hvor den skadelidte er 16 år eller eldre på skadetiden. I tillegg kommer yrkesskadeforsikringsloven som gjelder på vanlig måte hvor barn har vært utsatt for en yrkesskade. Se nærmere om dette i utredningen på side 201–202.

Reguleringen i skadeserstatningsloven § 3-2 a har vært gjenstand for en viss kritikk. Det har vært anført at det standardiserte erstatningsnivået er for lavt og fører til underkompensasjon av unge skadelidte. Det har også blitt tatt til orde for at erstatningssummen bør justeres etter barnets alder på oppgjørstidspunktet, og at manglende korrelasjon mellom medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhet etter omstendighetene gir uheldige utslag, jf. eksempelvis Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (2011) side 506–507 og Nygaard: Skade og ansvar (2007) side 158. Sistnevnte problemstilling er drøftet i utredningen punkt 6.3.1:

«Begrepet «medisinsk invaliditet» gir uttrykk for skadelidtes medisinske funksjonsevne. Begrepet er ikke legaldefinert i skadeserstatningsloven. Derimot inneholder forskriften til ftrl. § 13-17 om ménerstatning en definisjon av interesse. Forskriftens § 1 tredje ledd lyder slik: «Med medisinsk invaliditet forstår vi den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatte evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), fritidsinteresser o.l.».

Medisinsk invaliditet må holdes atskilt fra begrepet ervervsuførhet (og yrkesuførhet), som omhandler skadelidtes evne til å skaffe seg inntekt. Ved vurderingen av ervervsuførhet rettes oppmerksomheten mot den enkeltes individuelle muligheter til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. En slik vurdering anvendes ved utmåling av inntektstaperstatning etter skl. § 3-1 første ledd (se også andre ledd). Uførhetsgraden trenger ikke uttrykkes i en bestemt uførhetsprosent, selv om dette gjøres for eksempel i medisinske spesialisterklæringer. Ved vurderingen etter skl. § 3-2 a er det derfor uten betydning om ervervsuførheten er større eller mindre enn den medisinske invaliditeten. Selv om det ofte er en viss sammenheng mellom skadelidtes medisinske funksjonsevne og arbeidsevne, finnes det atskillige eksempler på manglende eller svak korrelasjon.

Dette korrelasjonsproblemet er kjernen i kritikken mot å anvende – og dermed videreføre – medisinsk invaliditet som basis for utmålingen. Skadelidte kan ha sterke intellektuelle evner, slik at en fysisk funksjonsbegrensning medfører lite begrensninger i arbeidslivet. Skadelidte kan for eksempel ha IT-basert arbeid eller drive undervisningsorientert arbeid. Fra rettspraksis er Bråtanesaken illustrerende. Skadelidte er 100 % medisinsk invalid, men fungerer i arbeid (prest). Hun hadde likevel krav på full barneerstatning etter skl. § 3-2 a. Eksemplet anskueliggjør at medisinsk invaliditet kan medføre overkompensasjon, sammenliknet med hva som ville blitt utfallet etter alminnelige utmålingsregler. Modellen i skl. § 3-2 a kan også gi motsatt utslag, og medføre underkompensasjon. Tilfeller der skadelidte er påført hodeskader er anskueliggjørende. Hodeskader medfører ofte en høyere ervervsuførhet enn den medisinske invaliditeten tilsier. Konsekvensen blir at skadelidte får mindre enn full erstatning, og dermed ikke får dekket sitt tap.»

Til sammenligning nevnes at standardiseringssystemet i yrkesskadeforsikringsloven bygger på ervervsuførhet som grunnlag for å fastsette fremtidig inntektstaperstatning. Når dette ikke er valgt for barneerstatningen, må dette ses i sammenheng med at de fleste som er yngre enn 16 år på skadetidspunktet, er uten fast inntekt.

For en omtale av rettstilstanden i andre nordiske land, vises det til utredningen punkt 6.2.

3.2 Utvalgets forslag

3.2.1 Forslaget i hovedtrekk

Utvalget går inn for å videreføre en ordning med en form for standardisert inntektstaperstatning til barn. Det foreslås videre å utvide ordningens virkeområde til personer som er yngre enn 19 år på konstateringstidspunktet. Etter mønster fra yrkesskadeforsikringsloven § 5 er «konstateringstidspunktet» definert som ulykkestidspunktet eller det tidspunktet den skadelidte enten a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp, b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen, jf. utvalgets forslag til ny § 3-1 åttende ledd i skadeserstatningsloven.

Utvalget foreslår flere strukturelle endringer sammenlignet med gjeldende regler om barneerstatning. Det foreslås å skille mellom utmålingen av erstatning for fremtidig inntektstap og utmålingen av menerstatning. Menerstatning skal da utmåles på samme måte som for andre skadelidte etter det alminnelige systemet. Det foreslås også separat utmåling av erstatning for hjemmearbeidstap etter egne regler i utvalgets forslag til ny § 3-5 i skadeserstatningsloven. Særregelen om barneerstatning skal etter forslaget dermed kun regulere erstatning for tradisjonelt inntektstap (utearbeidstap).

Utvalget foreslår vesentlige endringer i modellen for utmåling av inntektstaperstatning. Det legges opp til en tofasemodell. I fase 1 ytes det en såkalt «overgangserstatning» til dekning av barnets inntektstap frem til og med det året det fyller 21 år. Utvalget går her inn for en grovmasket sjablongerstatning basert på barnets medisinske invaliditet med et krav på minst ti prosent medisinsk invaliditet. Ved invaliditetsgrader fra 10 til og med 39 prosent utmåles det en gradert erstatning, mens det ytes full erstatning ved medisinsk invaliditet på 40 prosent eller mer. Erstatningen foreslås også justert ut fra barnets alder på konstateringstidspunktet.

I fase 2 utmåles erstatning som skal tjene til dekning av den skadelidtes inntektstap fra og med det året vedkommende fyller 22 år. Det er i denne forbindelsen det vesentlige fremtidstapet gjøres opp. Utmålingen tar da ikke lenger utgangspunkt i den skadelidtes medisinske invaliditet, men dennes ervervsuførhet. Grunnpilaren i den nye modellen er å utskyte denne delen av oppgjøret fordi man da normalt får bedre forutsetninger for å vurdere den skadelidtes ervervsevne. Den nærmere utmålingen foreslås samkjørt med utvalgets forslag til inntektstaperstatning til voksne, dvs. ved bruk av tabeller som fastsetter erstatningssummen ut fra den skadelidtes alder og inntektsnivå. Innenfor barneerstatningsreglenes virkeområde skal utmålingen baseres på et inntektsnivå uten skaden fastsatt til 6 G pr. år. Hvor skadelidte på konstateringstidspunktet eller året før rent faktisk har inntekter som overstiger 6 G, skal den skadelidte kunne velge å heller få erstatningen utmålt etter de alminnelige reglene om «voksenerstatning», jf. utvalgets forslag til ny § 3-1 første ledd og § 3-2 i skadeserstatningsloven. Utvalget foreslår i tillegg at skadelidte skal innrømmes en valgfrihet til å få gjort opp de mindre og mer moderate skadene allerede i fase 1 etter en utmåling basert på medisinsk invaliditet (valgfrihetsmodellen).

Lovteknisk legger utvalget opp til at de konkrete erstatningsbeløpene skal fremgå av tabeller fastsatt i forskrift. De foreslåtte erstatningstabellene er gjengitt og omtalt nedenfor i proposisjonen punkt 3.2.2 og 3.2.3. For en beskrivelse av de generelle forutsetningene som ligger til grunn for tabellene, herunder spørsmål om kapitaliseringsrentefot og tillegg for skatteulempe, vises det til utredningen punkt 4.12.3 med videre henvisninger. Her nevnes kun at utvalget for samtlige tabeller har benyttet en kapitaliseringsrentefot på fem prosent, og at skatteulempen for jevnt påløpende fremtidstap er satt til 30 prosent for skadelidte i gruppen 0 til 25 år.

Når det gjelder oppgjørstidspunkt, er utgangspunktet etter forslaget at erstatningen som er utmålt i fase 2, skal gjøres opp det året den skadelidte fyller 21 år. Er skaden konstatert det året den skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år, forskyves imidlertid den ytre grensen for oppgjør til det året vedkommende fyller 24 år. Dersom det er åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør, kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året vedkommende fyller 21 år. Skadevolderen skal videre når som helst kunne oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale en erstatning som om den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør. Fremskutt oppgjør er betinget av samtidig oppgjør av merutgiftserstatning, hjemmearbeidserstatning og menerstatning med lovens høyeste erstatning etter utvalgets forslag til nye bestemmelser om disse postene.

Skadevolderen eller dennes representant skal gi den skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør av erstatning i fase 2 det året den skadelidte fyller 19 år, se nærmere punkt 4.

Når det gjelder spørsmålet om oppgjørsform – dvs. om utgangspunktet skal være engangsutbetalinger eller terminvise utbetalinger – går utvalget inn for å videreføre dagens ordning med engangsutbetalinger som hovedregel, jf. utredningen punkt 6.6.3 og punkt 11.1 i proposisjonen.

Det er gitt en sammenfattet omtale og illustrasjon av forslaget i utredningen på side 236 og 237. Utvalgets overordnede evaluering av den foreslåtte tofasemodellen fremgår av utredningen punkt 6.5.5. I utredningen er det for øvrig også gjort rede for enkelte modeller som utvalget har vurdert, men forkastet, jf. punkt 6.4.2 om «medisinsk invaliditet»-modellen, «påslagsmodellen» og «funksjonsevnemodellen».

3.2.2 Nærmere om tofasemodellen

Fase 1. Overgangserstatning

Overgangserstatningen tar sikte på å dekke tapte inntekter fra deltidsarbeid og sommerjobber mv. frem til og med det året den skadelidte fyller 21 år. Erstatningen foreslås standardisert og nærmere regulert ved tabeller fastsatt i forskrift. Utvalget har latt arbeidsmiljølovens regler om forbud mot barnearbeid trekke en ramme for hva som skal anses som relevant erverv, herunder ved å fastsette den nedre alderskategorien i tabellen til 13 år. Etter forslaget skal overgangserstatningen basere seg på medisinsk invaliditet. Om dette uttaler utvalget på side 205:

«Utvalget er bevisst på å unngå de foran beskrevne innvendingene mot medisinsk invaliditet som styringsfaktor, men anser problemet for å stå i en annen stilling hva gjelder «fase 1»-erstatningen (overgangserstatningen). For det første er ungdomsarbeid i form av sommerjobber mv. ofte mer fysisk preget enn teoretisk. Derfor er det rimelig å anta at det er en nærmere sammenheng mellom størrelsen på invaliditetsgrad og uførhetsgrad, enn det er ved utmåling av «voksenerstatning». For det andre er det vanligvis tale om begrensede beløp og med mindre spredning. Det må ses i sammenheng med at tapsperioden er avgrenset. Dette siste argumentet tilsier at det er mulig å gi en romslig standarderstatning uten at ordningen blir for kostbar.»

For en nærmere beskrivelse av empirien og tallmaterialet som ligger til grunn for utvalgets forslag til utmålingstabell og erstatningsnivå, vises det til utredningen punkt 6.5.2.2. og 6.5.2.3. Departementet vil her nøye seg med å gjengi hovedpunktene i utvalgets tilnærming ved utformingen av de foreslåtte reglene.

Utvalget har tatt utgangspunkt i hvordan gjennomsnittlig personinntekt for personer med slik inntekt fordeler seg på de relevante alderskategoriene. Ut fra dette materialet har utvalget regnet ut hvor stor denne gjennomsnittsinntekten er i antall G. Deretter er det sett hen til forholdstallet mellom personer med og uten personinntekt i den enkelte alderskategori. Utvalget har lagt til grunn at erstatningsberegningen bør ta hensyn til sannsynligheten for at den skadelidte ville tilhøre gruppen med inntekt om skaden tenkes bort. Den foreslåtte modellen følger etter dette prinsippet om såkalt «proportionate liability» etter inspirasjon fra Principles of European Tort Law (PETL). Innfallsvinkelen er utdypet i utredningen på side 207.

Utvalget har utviklet en tabell med utgangspunkt i dette, men slik at det er foretatt en noe grovere sannsynlighetskategorisering. Ved denne grovtilpasningen i den enkelte alderskategori har utvalget gjennomgående rundet prosentsatsen oppover. Dette har ledet til følgende tabell hvor sannsynligheten for at den skadelidte tilhører gruppen med inntekt, er reflektert i midtre kolonne og gjennomsnittsinntekten for gruppen med inntekt er reflektert i høyre kolonne:

Tabell 6.4 Skjønnsmessig tilpasning basert på empiri og juridisk skjønn

Utvalget har på grunnlag av dette utformet følgende tabell for fastsettelse av overgangserstatning hvor det konkrete erstatningsbeløpet er tilpasset den skadelidtes alder på konstateringstidspunktet og underlagt en gjennomsnittsbasert diskontering, jf. utredningen side 208:

Tabell 6.5 Standardisert overgangserstatning. Aldersjustert (råtall)

Etter forslaget skal det ytes full overgangserstatning etter denne tabellen ved medisinsk invaliditet på 40 prosent eller mer. Ved invaliditetsgrader fra 10 til og med 39 prosent skal det ytes en gradert erstatning, mens det ved lavere invaliditetsgrader enn 10 prosent ikke ytes erstatning i det hele tatt. Dette foreslås uttrykt ved følgende tabell inntatt i forskrift:

Tabell 6.6 Gradert overgangserstatning

Om dette heter det i utredningen på side 209 og 210:

«En vanlig fremgangsmåte i slike sammenhenger er å redusere erstatningen forholdsmessig ved lavere medisinsk invaliditet enn 100 %, sml. for eksempel dagens ordning i skl. § 3-2 a. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at en korrigering må tilpasses den virkeligheten regelen fungerer i, hvilket tilsier at man her ikke kan følge en lineær nedgradering. Skadelidte med høyere medisinsk invaliditet – men lavere enn 100 % – har sjelden en restarbeidsevne svarende til den matematiske differansen. Et eksempel: Hvis skadelidte er 80 % medisinsk invalid, er det begrensede muligheter for å omsette de resterende 20 % til restervervsevne. I slike tilfeller vil den gjenværende arbeidsevnen sjelden være praktisk utnyttbar (utenom for eksempel hos foreldre). Det er Utvalgets oppfatning at den matematiske differansen mellom en lavere og 100 % medisinsk invaliditet gir en enda svakere indikasjon på restervervsevne når det gjelder deltids- og sommerjobber i ungdomsårene enn når det gjelder fremtidig erverv. Dette har dels sammenheng med arbeidsmarkedet, og dels at det for skadelidte i ungdomsårene normalt er tale om fysisk preget arbeid.

[…]

Som et utgangspunkt har Utvalget ansett en terskel på 40 % som passende for en slik justeringsregel. Har skadelidte en varig medisinsk invaliditet på 40 % eller høyere, skal det ytes full overgangserstatning. Er den medisinske invaliditeten lavere enn 40 %, reduseres erstatningen forholdsmessig.»

Om minstekravet til medisinsk invaliditet på ti prosent eller mer, heter det på side 210:

«I samsvar med Mandatet har Utvalget vurdert «om nedre grense for erstatning bør senkes». En slik senking aktualiseres ikke for «fase 2»-erstatningen. Det er fordi denne er basert på en vanlig ervervsevnevurdering etter lovutkastets § 3-2 (Inntektstapmodellen). Dette er annerledes for overgangserstatningen, som er basert på medisinsk invaliditet. Sommerjobber mv. har som nevnt ofte en fysisk karakter, og er nærmere forbundet med den medisinske funksjonsevnen. For denne gruppen av skadelidte kan selv en liten invaliditet resultere i ervervsbegrensninger – selv om denne sammenhengen ikke trenger være lik for alle personer. På den annen side relaterer overgangserstatning seg til begrensede erverv både tidsmessig og artsmessig. Deltidsjobber og sommerjobber i ungdomsårene er arbeid som utføres i kortere tidsrom og består ofte i enklere oppgaver. Derfor må det antas at mange av de mindre skadene ikke vil hindre deltids- eller sommerjobb i ungdomsårene. Dette tilsier at overgangserstatningen bør ha en minstegrense for medisinsk invaliditet, til forskjell fra hva som gjelder for ervervstapserstatning etter Inntektstapmodellen.

[…]

Utvalget anser at det store flertall av unge skadelidte med medisinsk invaliditet i intervallet 0–9 % vil ha mulighet til å skaffe seg deltids- eller sommerjobb, på lik linje med annen ungdom. For eksempel vil skadelidte som får mindre arr, tap av en tå eller tap av ytre falang på lillefinger/ringfinger, kunne fungere i vanlig arbeid. I den nærmere utformingen av regelen har Utvalget tatt det standpunktet at minstegrensen bør settes til 10 % medisinsk invaliditet. Grensen er noe høyere enn de øvrige minstekravsreglene i lovforslaget, men dette anses nødvendig ut fra formålet med overgangserstatningen.»

Utvalget har presisert at det ikke har funnet grunn til å forlate grunnvilkåret om årsakssammenheng. Dersom den skadelidte har realiserte plager fra før ansvarshendelsen, er det dermed kun merskadene forårsaket av ansvarshendelsen som skal kunne kreves erstattet, se nærmere punkt 11.2. For øvrig har utvalget lagt til grunn at det vil gjelde et implisitt varighetskrav for å kunne kreve overgangserstatning, jf. særreguleringen av tidsbegrensede tap i utvalgets forslag til ny § 3-3 syvende ledd som er nærmere omtalt i utredningen punkt 6.5.2.8.3.

Fase 2. Fremtidstaperstatning

Utvalgets forslag til en tofasemodell innebærer at deler av saken blir liggende i bero frem til det året skadelidte fyller 21 år. Da utmåles en erstatning som skal dekke inntektstapet fra og med det året den skadelidte fyller 22 år. Denne erstatningen utmåles med basis i den skadelidtes ervervsmessige uførhet. Bakgrunnen for skjæringstidspunktet på 21 år er at skaden etter utvalgets syn da normalt vil ha stabilisert seg slik at man vil ha et bedre grunnlag for å vurdere og ta standpunkt til den skadelidtes ervervsevne. Om dette heter det i utredningen på side 213:

«De fleste personer er ferdige på videregående skole når de er 19 år, og ved 21-årsalderen er det et bedre grunnlag for å vurdere karrierevalg. Ved nådd 21-årsalder vil rettsanvenderen normalt ha noe bedre forutsetninger for å drøfte, og å ta standpunkt til, skadelidtes ervervsevne. Den må fastlegges ut fra en samlet vurdering, der skadelidtes praktiske og teoretiske funksjonsevne vurderes. Det legges ikke opp til en rent medisinsk bedømmelse, selv om leger, psykologer mv. kan være sentrale premissleverandører for vurderingen. Som Kjønstad fremhever, «bør man bygge på en kombinasjon av medisinsk invaliditetsgradering og ervervsmessig uføregradering. En ervervsmessig vurdering må være utgangspunktet, men det bør også tas et visst hensyn til den medisinske invaliditetens størrelse». Videre bør det legges vekt på om skadelidte har fått redusert sine karrieremuligheter eller har måttet endre karrierevalget som følge av skaden. Rettsanvenderen står til sist overfor en juridisk vurdering, der det også må tas stilling til skadelidtes innretningsplikt (utnytte restarbeidsevnen). Som påpekt i juridisk teori, vil «[y]rkesvalget … ofte bli bestemt av skaden, og yngre menneskers tilvenningsmuligheter kan gjøre inntektstapet mindre». Ved å avvente oppgjøret av fremtidstapet, vil man samtidig få bedre grunnlag for å vurdere hvordan skadelidte har kunnet tilpasse seg sitt handikap i arbeidslivet.»

Etter utvalgets forslag forutsetter retten til denne formen for erstatning at det foreligger en varig skade, jf. særreguleringen av tidsbegrensede tap i utvalgets lovutkast § 3-3 syvende ledd, som er nærmere omtalt i utredningen punkt 6.5.2.8.3. Spørsmålet om det nærmere innholdet i et varighetskrav er drøftet i utredningen punkt 6.5.3.4.

Utvalget foreslår at det skal gjelde en tidsmessig ramme for oppgjøret av erstatningen i fase 2. Utgangspunktet er at oppgjøret skal skje det året den skadelidte fyller 21 år. Konstateres skaden det året den skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år, forskyves imidlertid den ytre grensen for oppgjørstidspunktet til det året vedkommende fyller 24 år. Bakgrunnen for dette er at skaden i tilfeller hvor skadeåret ligger så nær opp til 21-årsgrensen, ofte ikke vil ha rukket å stabilisere seg innen det oppgjørstidspunktet som følger av hovedregelen.

Når ervervsevnen er fastsatt, foreslår utvalget at utmålingen av fremtidig inntektstap så langt som mulig skal samkjøres med den såkalte «inntektstapmodellen», dvs. utvalgets forslag til standardiserte regler om fremtidig inntektstaperstatning for voksne. Se utredningen kapittel 5 om dette. Utvalget legger da til grunn at erstatningsberegningen i barneerstatningstilfellene bør ta utgangspunkt i en årlig normalinntekt på 6 G. I utredningen heter det om dette på side 214:

«Barneerstatningen skal – med renter, men fratrukket skatt – resultere i et beløp som er lik erstatningen til en 22-åring med inntekt 6 G, når skadelidte blir 22 år. Dette gir 46,8 G, som utgjør ca. 3,5 millioner kroner i 2010 (når skattekompensasjonen beregnes til 30 %). Det presiseres at 22-årsalderen reflekterer et gjennomsnitt for når norske borgere begynner å skaffe seg inntekt (samtidig som det tas hensyn til at skadelidte ikke trenger å ta studielån og kostnadene ved det). 22-årsalderen er med andre ord kun beregningsteknisk bestemt.

Erstatningsbeløpets størrelse må ses på bakgrunn av at trygdedekningen for denne gruppen skadelidte utgjør kun 48,5 %. Skadelidte i denne kategorien vil få minstetrygd, likevel slik at de omfattes av ordningen for unge uføre. Etter de opplysninger som foreligger per april om det bebudede lovforslaget vedrørende uførestønad (oppfølging av NOU 2007: 4), vil skadelidte i denne gruppen ved full uførhet motta 2,91 G i trygd. Denne summen utgjør 48,5 % av 6 G. Dermed må skadevolder dekke de resterende 51,5 % av et årstap stipulert til 6 G. Nærmere om problematikken knyttet til trygdefradrag ved inntektstaperstatning i punkt 5.3.2 foran.»

Utvalget foreslår et unntak fra hovedregelen om oppgjørstidspunkt for tilfeller der det er åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør. I disse tilfellene skal erstatningen kunne fastsettes på et tidligere tidspunkt enn det året vedkommende fyller 21 år. Om dette heter det i utredningen på side 215:

«Det bør være grunnlag for tidligere oppgjør – som da skjer i fase 1 – hvor bortfallet av ervervsevnen er åpenbart. Vanligvis vil dette gjelde saker hvor det er klart at skadelidte har totalt bortfalt arbeidsevne. Som eksempel nevnes tilfeller hvor skadelidte er påført en alvorlig hjerneskade under fødselen, og det er åpenbart at skadelidte aldri vil komme i arbeid. Her er det ingen grunn til å avvente oppgjøret til fase 2, fordi det på faktaplanet er grunnlag for oppgjør allerede i fase 1. Dette vil også fremme de hensynene som skal ivaretas ved en standardiseringsordning. I slike tilfeller oppstår det et diskonteringsproblem, ved at skadelidte får utbetalt erstatning for fremtidig inntektstap før dette oppstår. Problemet kan langt på vei løses gjennom matematiske beregninger, se punkt 6.6.1.

[…]

Utvalget har drøftet om unntaksregelen også bør gjelde situasjoner hvor det tidlig kan fastsettes en gradert ervervsuførhet. Hvis man forutsetter at det angis en bestemt uførhetsgrad, og den er åpenbar, er det ønskelig å kunne gjøre opp saken uten å måtte vente til skadelidte blir [21] år. I de fleste sakene utenom fødselsskadesakene med alvorlige hjerneskader, er det imidlertid ikke åpenbart hva som er, eller vil bli, skadelidtes medisinske situasjon – og oftest langt vanskeligere å fastsette en bestemt uførhetsgrad. En regel som åpner for dette vil hjelpe i et begrenset antall tilfeller, men medføre ulemper i flertallet av saker (herunder særskilte tvister om fremskyndede fastsettelser av ervervsuførheten). Utvalget foreslår derfor å la unntaksregelen bare omfatte tilfeller hvor det er åpenbart at skadelidte er 100 % varig ervervsufør. Unntaksbestemmelsen er imidlertid ikke avgrenset til fødselsskadesakene, selv om denne gruppen fanger inn det store volumet av unntakstilfeller.»

Utvalget foreslår at skadevolderen etter omstendighetene også utenfor situasjoner som er omfattet av denne unntaksregelen, skal kunne frigjøre seg fra forpliktelsen ved å betale på et tidligere tidspunkt enn fase 2. Dette skal kunne skje på to måter: gjensidig avtale eller ensidig utløsningsadgang for skadevolderen mot at saken gjøre opp basert på 100 prosent varig ervervsuførhet, jf. utredningen side 216:

«For det første kan frigjøringen skje ved gjensidig avtale mellom skadevolder og skadelidte. Partene har i utgangspunktet avtalefrihet. De har derfor mulighet for å komme til en løsning hvor det for eksempel legges til grunn en såkalt «omforent ervervsuførhet». Fra et praktisk ståsted kan dette være nærliggende i en forhandling, og hvor de medisinske spesialisterklæringene peker i ulike retninger. Utvalget presiserer at de rettighetene som lovutkastets § 3-3 anviser, forutsettes å legge føringer for partenes avtalebaserte løsning. Det siktes særlig til Utvalgets vektlegging av å sikre og styrke barns erstatningsrettslige vern, hvilket ligger til grunn for tofase-modellen som er lovforslagets normalordning. Utvalget vil også tilføye at den avtalefriheten partene har, verken er i en særstilling for så vidt gjelder posten barneerstatning eller representerer noe nytt i forhold til gjeldende rett. Ved ensidige oppgjør fra skadevolder er det derimot ikke samme fleksibilitet. Her er «utkjøpsmuligheten» betinget av de vilkårene som er bygget inn i release-adgangen. Dette skal utdypes i fortsettelsen.

Ved rettergang har skadelidte og skadevolder fri rådighet over saken, disposisjonsprinsippet, jf. tvl. § 11-2 første ledd. Det vises for øvrig til de generelle merknadene om avtalefrihet og preskriptivitet i punkt 4.6.

For det andre får man spørsmål om ensidig utløsningsadgang for skadevolder. Problemstillingen er om debitor bør kunne kreve å løse ut betalingsforpliktelsen på et tidligere tidspunkt. Utvalget har vurdert en slik release-adgang. Utvalget har vurdert å gi skadevolder en slik rett, betinget av at saken gjøres opp basert på full ervervsuførhet – for å sikre at skadelidte barn ikke underkompenseres fordi skadevolder vil bli raskt ferdig med saken. En annen ordning kunne motvirke de bærende hensyn bak tofase-modellen. På den annen side kan Utvalget vanskelig se at skadelidte har noen (beskyttelsesverdig) interesse i å nekte skadevolder å gjøre opp saken under denne forutsetning.»

Utvalget har etter dette kommet frem til følgende tabell for utmåling av erstatningen i fase 2, hvor de konkrete erstatningsbeløpene aldersjusteres (neddiskonteres) etter barnets alder på oppgjørstidspunktet (se utredningen side 453):

3.2.3 Nærmere om «valgfrihetsmodellen»

Utvalget foreslår at skadelidte som har en varig medisinsk invaliditet på til og med 25 prosent, i stedet for å få erstatningen fastsatt etter tofasemodellen skal kunne velge å få fastsatt en engangserstatning etter en modell basert på medisinsk invaliditet (omtalt som «valgfrihetsmodellen» eller «invaliditetsmodellen»). Erstatning etter denne modellen foreslås standardisert og nærmere regulert ved tabell fastsatt i forskrift. Det oppstilles et minstekrav på fem prosent varig medisinsk invaliditet. Erstatning etter valgfrihetsmodellen skal være forbeholdt skadelidte som er yngre enn 16 år på konstateringstidspunktet.

Utvalget har med denne alternative oppgjørsmodellen ønsket å legge til rette for at skadelidte med de mindre og mer moderate skadene skal kunne få et tidlig oppgjør selv om det er usikkerhet forbundet med om og i hvilken utstrekning dette vil resultere i inntektstap en gang i fremtiden. Om de bærende hensynene bak valgfrihetsmodellen heter det i utredningen på side 218:

«Den supplerende invaliditetsmodellen er begrunnet i flere hensyn. For det første kan valgadgangen bidra til å dempe noen av tofase-modellens svakheter. Antallet saker med lang ventetid kan bli redusert fordi skadelidte tar oppgjør etter invaliditetsmodellen. Dette kan være relevant i en del saker hvor skadelidte har et ønske om å bli ferdig med saken på et tidlig tidspunkt. Skadelidte kan for eksempel anse en fremskyndet oppgjørsprosess som rehabiliteringsmessig og/eller økonomisk gunstigere enn å vente og gjøre opp i fase 2 – selv om forutsetningene da ofte er bedre etter tofase-modellen med tanke på å nå et riktig oppgjørsresultat. At skadelidte gjør seg tanker om hvilken modell som gir høyest erstatning, er en naturlig konsekvens av et slikt system. Hvilken modell som gir høyest erstatning, og som derfor lønner seg for skadelidte, kan være vanskelig å avdekke, og vil ofte ha preg av å være en risikobetraktning.

Det kan hevdes at det er rimelig å innrømme skadelidte en valgmulighet. Den gir en viss «motvekt» til den valgmuligheten skadevolder er gitt ved release-adgangen, se punkt 6.5.3.6 foran. Det er imidlertid tale om et symmetrihensyn med begrenset vekt, idet release-adgangen forutsetter at skadevolder/selskapet betaler maksimal erstatning (basert på 100 % uførhet).»

Basert på et utgangspunkt om at den ervervsmessige uførheten normalt ligger høyere enn den medisinske invaliditeten, foreslår utvalget at valgfrihetsmodellen skal korrigeres med et skjønnsmessig påslag. Ut fra dette har utvalget laget en egen tabell for fastsettelse av erstatning etter valgfrihetsmodellen med utgangspunkt i grunnkomponentene overgangserstatning og fremtidig inntektstap, jf. utredningen side 219:

«Den ene er overgangserstatningen, som med dette blir innbakt i tabellen. For å beregne denne er det tatt utgangspunkt i erstatningen til en 16-åring, hvilket gir 4,9 G. Dette beløpet skal etter den graderte tabellen deles på to (fordi den medisinske invaliditetsgraden her er 25 %, maksimalt), hvilket gir 2,45 G. Den andre komponenten er ervervstaperstatning for fremtiden. Utvalget har tatt utgangspunkt i modellen for fase 2, som for en skadelidt på 16 år gir 37,9 G. [Utvalget har her brukt en rent matematisk tabell uten særskilt inflasjonsjustering, jf. punkt 3.2.4 nedenfor.] Deretter er dette beløpet multiplisert med 0,25 (fordi modellen gjelder skadelidte med inntil 25 % medisinsk invaliditet), hvilket gir 9,5 G. Forholdstallet mellom full 25 % ervervserstatning og overgangserstatning beregnet ut fra 25 % er dermed 2,45/9,5 = 0,26. Man kan dermed ta utgangspunkt i at ervervserstatningen skal ha et påslag på 26 prosentpoeng for å dekke inn overgangserstatningen. I tillegg skal det legges inn et «opsjonspåslag» for å gi skadelidte et incitament til å gjøre opp skaden tidlig, noe som innebærer en fordel for skadevolder. I påslaget inkluderes også en moderat inflasjonsjustering begrunnet i at denne erstatningen for tap i fremtidig erverv utbetales lenge før det aktuelle årstapet påløper. Nærmere om det prinsipielle bak dette argumentet kommer i punkt 6.6.2 nedenfor. Utvalget beregner skjønnsmessig disse komponentene til å kunne begrunne et samlet påslag på 14 prosentpoeng. Dermed må ervervserstatningen samlet sett gis et påslag på 40 prosentpoeng for å dekke inn overgangserstatning pluss et høvelig opsjonspåslag. Dette utgjør for 16-åringen med 25 % invaliditet 9,5x1,4 = 13,3 G.»

Utvalget er videre av den oppfatning at en flat inflasjonsjustering for hele aldersgruppen 0–16 år kan gi en noe lav erstatning for de yngste skadelidte. Utvalget har derfor lagt inn en noe høyere inflasjonsjustering for de yngste skadelidte (degressivt påslag). Dette er nærmere beskrevet i utredningen på side 220.

På bakgrunn av ovennevnte har utvalget utarbeidet følgende tabell for erstatning etter valgfrihetsmodellen hvor de konkrete erstatningsbeløpene er underlagt en gjennomsnittsbasert diskontering, jf. utredningen side 220:

Tabell 6.7 Valgfrihetsmodell – aldersjustert

Denne tabellen angir erstatningen hvor skadelidte har en varig medisinsk invaliditet på 25 prosent. (En annen versjon av tabellen synes ved en inkurie å være inntatt i utvalgets forskriftsutkast og utredningen side 221.) I tilfeller hvor invaliditetsgraden er lavere, skal erstatningen reduseres forholdsmessig etter følgende tabell:

Tabell 6.9 Gradert engangserstatning. Valgfrihetsmodell

Dersom den skadelidte velger oppgjør etter valgfrihetsmodellen, skal merutgiftserstatning, hjemmearbeidserstatning og menerstatning etter utvalgets forslag til nye bestemmelser om disse postene gjøres opp samtidig.

Utvalget har gått inn for å fastsette en tidsmessig grense for når den skadelidte må fremme et krav om oppgjør etter valgfrihetsmodellen. Etter forslaget må kravet fremsettes innen fem år fra konstateringstidspunktet og med det året skadelidte fyller 16 år som absolutt grense. (Departementet antar at den noe avvikende beskrivelsen av regelen i utredningens alminnelige merknader, jf. side 221, er å anse som en inkurie.)

3.2.4 Nærmere om enkelte beregningstekniske spørsmål

I utredningen punkt 6.6 behandles enkelte særlige beregningstekniske spørsmål i tilknytning til barneerstatningsreglene, herunder spørsmålet om aldersjustering (neddiskontering) av erstatningen hvor den utbetales før det aktuelle tapet oppstår, og spørsmål om inflasjonsjustering.

Når det gjelder spørsmålet om aldersjustering, konkluderer utvalget med at det bør foretas en neddiskontering av erstatningen som reflekterer likviditetsfordelen ved å få utbetalt erstatningen før tapet oppstår. I utredningen heter det om dette på side 230:

«Selv om realskaden er påført fra og med konstateringstidspunktet, oppstår det økonomiske tapet først senere. De fleste barn får sitt første fremtidige inntektstapsår fra 18/20-årsalderen. Jo tidligere skadelidte får utbetalt erstatningen, dess større blir likviditetsfordelen ved å kunne disponere den (for eksempel ved å sette beløpet inn i en bank eller et annet sted der det gir avkastning). Et eksempel: Skadelidte A får utbetalt erstatningen da han eller hun er 1 år, og kan dermed få en rentefordel gjennom 18–20 år. Skadelidte B får på sin side erstatningen utbetalt når han eller hun er 16 år, og dermed mulighet for å få avkastning gjennom 4 år (før det første tapsåret inntrer).

Mot denne bakgrunn har Utvalget vurdert om erstatningen bør justeres ut fra oppgjørstidspunktet, som i praksis er nært forbundet med skadelidtes alder. Avhengig av den til enhver tid gjeldende investeringsrenten, kan fordelen med å få utbetalt hele erstatningen på oppgjørstidspunktet utgjøre relativt store beløp. Eksemplet foran viser dette. Kjønstad påpeker at erstatningen i slike tilfeller kan bli mer enn dobbelt så stor.

Det finnes hensyn som taler mot å legge opp til en neddiskontering etter barnets alder. For det første krever dette kompliserte beregninger med utgangspunkt i et tenkt fremtidig tidspunkt, for eksempel 16/18-årsalderen. Komplikasjonen er lite forenlig med den rettstekniske forenklingen som Utvalget går inn for, og kan motvirke de hensynene en standardisert erstatning tar sikte på å fremme, jf. kapittel 3. For det andre kan fordelen med å få erstatningsbeløpet før tapet inntrer generelt oppstå ved erstatningsrettslige oppgjør, uten at det nødvendigvis trekkes noen konsekvenser av det. Eksempelvis kan det i et tingskadeoppgjør bli gitt erstatning for en fremtidig reparasjon uten at diskontering blir gjort til et tema. For det tredje kan man anføre et mer rettferdsorientert argument: Skadelidte som rammes i meget ung alder har fått en uvanlig uheldig skjebne, og likviditetsfordelen kan ses som en kompensasjon (av ikke-økonomisk karakter). Denne ulikheten i dekningsformål bryter neppe med rettferdsforestillinger, og antas snarere å bidra til å gi barneerstatningsregelen en forsterket legitimitet.

Utvalget har i samsvar med Mandatet vurdert de kryssende hensyn, og går inn for en regel hvor man neddiskonterer etter barnets alder. Det må i denne sammenheng skilles mellom de ulike fasene i modellen.

For den delen av barneerstatningen som utmåles før skadelidte reelt sett ville bli påført et inntektstap, møter man imidlertid diskonteringsproblemet. Dette gjelder de tilfellene der det er grunnlag for å gjøre opp saken tidlig (etter unntaksregelen), fordi skadelidte åpenbart er uten ervervsevne. Her bør det tas hensyn til at skadelidte får utbetalt erstatningen på et tidligere tidspunkt enn de reelle tapsårene oppstår. Utvalget foreslår at dette gjøres gjennom en (manuell) neddiskontering, med utgangspunkt i at skadelidte ville fått sitt første reelle tapsår da han eller hun er 22 år (første år med inntekt).»

Etter utvalgets forslag vil neddiskonteringen ta utgangspunkt i en kapitaliseringsrentefot på fem prosent. Rentefoten er nærmere omtalt i utredningen punkt 4.5.

Når det gjelder spørsmålet om inflasjonsjustering, tar utvalget utgangspunkt i Høyesteretts synspunkt om at dette er inkludert i valget av kapitaliseringsrentefot. Ut fra en betraktning om at inflasjonen gjennomgående tærer særlig hardt på kapitalen i barneerstatningstilfellene, går utvalget for barneerstatningen likevel inn for å bygge inn en moderat inflasjonsjustering på én prosent i tillegg til det som er hensyntatt ved kapitaliseringsrenten, jf. utredningen side 231:

«Det kan imidlertid være grunn til å påpeke en viktig forskjell mellom barneerstatning og «voksenerstatning»: Mens inflasjonen devaluerer hele det fremtidige erstatningsbeløpet når det gjelder barneerstatning, vil inflasjonen kun devaluere den uoppbrukte delen av erstatningsbeløpet når det gjelder «voksenerstatning». Derfor tærer inflasjonen hardere på barneerstatningen. Denne betraktningen taler for en viss oppjustering av den neddiskonterte summen som er basert på rent matematisk beregning ut fra den kapitaliseringsrente Utvalget har lagt til grunn. En viss kompensasjon for inflasjonen vil slik ikke bryte med det generelle systemet Utvalget foreslår for andre diskonteringsspørsmål.

Selv om det matematisk-økonomiske perspektivet gir et naturlig utgangspunkt og referansepunkt, kan det ikke være enerådende for Utvalgets tilnærming. Man står overfor en sammensatt avveining av rettspolitisk karakter, der en rekke normative faktorer spiller inn i vurderingen. Her kommer det også inn at utbetalinger før et ordinært fase 2-oppgjør har preg av en selvvalgt avslutning av saken fra skadevolders side. Det er viktig at en utbetaling som kommer i stand på skadevolders initiativ oppleves som et fullgodt alternativ for skadelidte. Dette kan gi grunnlag for et visst påslag i erstatningen sammenliknet med en rent matematisk beregning basert på den valgte kapitaliseringsfaktor, et «opsjonspåslag». Et slikt opsjonspåslag er basert på at det er lagt inn en moderat inflasjonsjustering basert på 1,0 % for barneerstatningen for å kompensere for inflasjon i ventetid mellom erstatningsutbetaling og påløpende tap. Denne inflasjonsjusteringen er altså bygget inn i tillegg til det alminnelige utgangspunkt om en kapitaliseringsrente på 5 %.»

3.3 Høringsinstansenes syn

Barneombudet, Landsorganisasjonen i Norge, Norsk Sykepleierforbund, Statens pensjonskasse og Unio støtter utvalgets forslag. Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Fellesorganisasjon, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Personskadeforbundet LTN støtter forslaget i hovedsak, men har enkelte innvendinger. Om grunnstrukturen i den foreslåtte barneerstatningsmodellen uttaler Den norske Advokatforening:

«Etter Advokatforeningens syn innebærer i all hovedsak den foreslåtte standardiseringsmodellen et rimelig kompromiss mellom prinsippet om full erstatning og forutberegnelige regler som en standardisering vil måtte innebære. Det kan innvendes at oppgjørene vil trekke ut i tid med den «tofase»-modell utvalget har foreslått, men det er vanskelig å se at det foreligger gode alternativ til den modellen utvalget foreslår hvis det først skal bygges på et prinsipp om erstatning utmålt etter ervervsmessig uførhet. En heldig virkning av denne «tofase»-modellen er for øvrig at skadelidte vil få utbetalt hoveddelen av erstatningen først når tapet faktisk begynner å løpe, hvilket kan bidra til en mer hensiktsmessig disponering av erstatningsbeløpet.»

Den Norske Advokatforening og Personskadeforbundet LTN tar til orde for at reglene om barneerstatning utvides til å omfatte skadelidte som er til og med 21 år på konstateringstidspunktet. Den norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen mener at anvendelsesområdet for barneerstatningen bør utvides fra skadelidte med skader som er konstatert før fylte 19 år slik utvalget foreslår, til skadelidte som er 21 år på konstateringstidspunktet, men med mulighet for visse skadelidte til å kreve erstatning etter reglene for voksene slik utvalget foreslår i § 3-3 (5).

Begrunnelsen for denne utvidelsen er at det også for gruppen 19–21 år ofte vil være svært vanskelig å gjøre seg opp en begrunnet mening om inntekt uten skaden. Det vises for så vidt til utvalgets begrunnelse for å knytte oppgjøret av den fremtidige inntektstapserstatningen til 21 år på s. 213. En naturlig konsekvens av de problemene utvalget her peker på er at hele ordningen med barneerstatning utvides til 21 år.

Konsekvensen av utvalgets forslag om å knytte anvendelsesområdet for barneerstatningen til skader konstatert før 19 år vil være at unge skadelidte som tar utdannelse risikerer å få utmålt en erstatning basert på 5 G hvis utvalgets modell for inntektstapserstatning til voksne vedtas. En slik forskjellsbehandling mellom barn og unge skadelidte uten utdannelse vil kunne undergrave standardiseringens legitimitet. Det vil også kunne føre til at unntaksregelen i inntektstapserstatningen for voksne i § 3-2 (5) kan komme til å bli påberopt relativt hyppig av denne gruppen skadelidte.

I den grad Advokatforeningens forslag om en individuell utmåling av inntektstapserstatningen for voksne, subsidiært en nettotapsmodell, vedtas, vil urimeligheten i noen grad kunne avhjelpes gjennom et konkret skjønn, men slik det er pekt på vil anslagene over inntekt uten skaden uansett måtte bli svært skjønnsmessige for så vidt gjelder unge skadelidte.

Advokatforeningen er samlet sett således av den oppfatning at en utvidelse av barneerstatningen til 21 år er den løsningen som er best i tråd med lovutvalgets mandat, samtidig som muligheten skadelidte vil ha til å kreve erstatning utmålt etter reglene for voksne, slik utvalget foreslår, vil motvirke urimelige utslag av utvidelsen. En slik utvidelse vil videre innebære et redusert behov for standardisering av inntektstapet til voksne, og uansett redusere påberopelsen av unntaksregelen for utmålingen av inntektstapet for voksne.»

Personskadeforbundet LTN har videre enkelte innvendinger knyttet til tofasemodellen. Denne høringsinstansen mener at minstegrensen for overgangserstatning på ti prosent medisinsk invaliditet er for høy og bør senkes til et krav om fem prosent medisinsk invaliditet. Personskadeforbundet LTN har også enkelte synspunkter på den foreslåtte reguleringen av oppgjørstidspunkt for fase 2-erstatningen. Om dette heter det i høringsuttalelsen:

«Ordlyden skulle tilsi at oppgjørstidspunktet for fase 2-erstatningen må være det året skadelidte fyller 21 år, jf. uttrykket «utmåles dette året». Forbundet mener at en slik forståelse ville innebære en for streng regel som ville legge unødig tidspress på skadelidte. l flere tilfeller vil ikke skadelidtes uføregrad være på det rene det året vedkommende fyller 21 år. Det kan ta tid før skaden stabiliserer seg og før skadelidte har gjennomgått hensiktsmessige rehabiliterings- og attføringstiltak som gjør at uførhetsgraden bringes på det rene.

Basert på ovennevnte er det betryggende at Utvalget i NOU s. 495 uttaler at bestemmelsen i § 3-3 tredje ledd første punktum kun er ment å gi partene en oppfordring til å gjøre opp erstatningen etter fase 2 det året skadelidte fyller 21 år. Videre uttales det at det ikke knyttes særskilte sanksjoner til at erstatningen gjøres opp på et senere tidspunkt, og at bestemmelsen i så måte har preg av en «bør» regel. Forbundet mener det er nødvendig at bestemmelsen skal forstås på denne måten, slik at man får et fleksibelt system og uten at det legges utilbørlig tidspress på partene. Intensjonen bak regelen bør etter Utvalgets syn komme klarere frem enn den gjør i den foreslåtte ordlyden. Forbundet mener det vil være å foretrekke at regelen formuleres som en «bør»-regel, slik at det ikke hersker noen tvil om at det kun oppfordres til å foreta erstatningsoppgjøret ved fylte 21 år. Forbundet foreslår at bestemmelsen i § 3-3 tredje ledd første punktum formuleres som følger:

«Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 erstattes etter § 3-2 og bør utmåles dette året»

[…]

Utvalget foreslår videre to «release-adganger», dvs. at skadevolder gis to adganger til å frigjøre seg fra forpliktelsen ved å betale erstatningen for fremtidstapet på et tidligere tidspunkt enn å avvente til fase 2 (hvor unntaksregelen om åpenbare tilfeller ikke kommer til anvendelse). For det første innebærer forslaget at frigjøringen kan skje ved gjensidig avtale mellom skadevolder og skadelidte.

For det annet gis skadevolder en ensidig uløsningsadgang under den betingelse av at saken gjøres opp basert på 100 % ervervsuførhet. Forbundet har ingen motforestillinger mot disse «releaseadgangene». Det førstnevnte tilfellet kan begrunnes ut fra at det må gjelde en avtalefrihet for partene. Forbundet mener imidlertid at avtalefriheten burde kommet eksplisitt til uttrykk i lovteksten, slik at det ikke hersker tvil om at reglene er fravikelige ved avtale. Det kan ikke forventes at skadelidte kjenner til den ulovfestede avtalefriheten. Idet den andre «release-adgangen» innebærer oppgjør basert på full ervervsuførhet, vil ikke skadelidte ha noen interesse av å nekte skadevolder i å foreta et oppgjør.»

Personskadeforbundet LTN har også innvendinger mot den forslåtte fristen for skadelidtes rett til å kreve oppgjør etter valgfrihetsmodellen, jf. utvalgets forslag til ny § 3-3 sjette ledd i skadeserstatningsloven:

«Forbundet har imidlertid innvendinger til Utvalgets forslag om at det gjelder en tidsmessig grense for skadelidtes valg av oppgjørs modell: Skadelidte må velge oppgjør etter valgfrihetsmodellen innen skadelidte fyller 16 år, og senest 5 år fra konstateringstidspunktet.

For det første mener Forbundet at det ikke foreligger tungtveiende argumenter som tilsier at skadelidte som er i alderen 16–20 år på konstateringstidspunktet ikke skal kunne velge oppgjør etter valgfrihetsmodellen. Også skadelidte i denne aldersgruppen har behov for denne valgmuligheten.

For det annet er Forbundet uenig i at det settes en frist på 5 år fra konstateringstidspunktet. Forbundet antar at valgfrihetsmodellen vil være å foretrekke for skadelidte med moderate skader i en tidlig fase etter konstateringstidspunktet. Forbundet mener imidlertid at det ikke bør settes noen tidsfrist slik at samtlige skadelidte må velge denne modellen i en tidlig fase. For enkelte skadelidte vil det ta lang tid å få utredet den varige medisinske invaliditeten. Dette skyldes at det kan ta flere år før skadene har stabilisert seg og at enkelte medisinske spesialister har meget lang ventetid. For enkelte skade-/sykdomstilfeller er det også nødvendig med utredning av flere spesialister.

Forbundet kan ikke se tungtveiende hensyn som taler for fastsettelse av en slik 5 års grense. Fristen vil snarere legge et tidspress på skadelidte, og evt. presse frem et forhastet oppgjør. Forbundet mener, i motsetning til Utvalget, at det er rimelig at skadelidte kan vente frem til fase 2-oppgjøret for å se an hvilken modell som gir best uttelling. Det kan være først på dette tidspunkt skadelidte har nødvendige forutsetninger for å vurdere sin varige uførhet og medisinsk invaliditet, og således først da kan velge hvilken oppgjørsmodell som er gunstigst.»

Endelig gir Personskadeforbundet LTN uttrykk for at den foreslåtte kapitaliseringsrenten på fem prosent ved neddiskontering etter barnets alder er for høy.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at organisasjonen støtter Personskadeforbundet LTNs kommentarer til de enkelte lovforslag.

Finansnæringens Fellesorganisasjon gir uttrykk for skepsis til den foreslåtte retten til å kreve inntektstaperstatning etter medisinsk invaliditet (valgfrihetsmodellen):

«Kritikken mot dagens barneerstatning er todelt, hvorav den ene delen er at medisinsk invaliditetsgrad settes som utmålingskriterium for inntektstapserstatningen. For FNO fremstår det derfor som lite hensiktsmessig å videreføre medisinsk invaliditetsgrad som utmålingskriterium for denne erstatningsposten. Dette vil omfatte nær 90 % av alle saker med utbetaling av menerstatning.

Fordelen for forsikringsnæringen med lovforslaget er at det overveldende flertall av saker kan avsluttes før skadelidte blir voksen. Dette vil gjøre skadeavsetningene enklere. Dessuten vil bevisspørsmål, for eksempel rundt årsakssammenhengen, kunne bli enklere med oppgjør nærmere skadetidspunktet.

Ulempen er at det er nettopp ved lavere invaliditeter at sammenhengen mellom inntektsevne og medisinsk invaliditetsgrad gjerne svikter. En lav medisinsk invaliditetsgrad vil regelmessig ikke påvirke ervervsevnen. Dette er fordi et barn som pådrar seg en lettere skade regelmessig vil tilpasse seg og velge yrke tilpasset sin helsesituasjon.

Denne bestemmelsen vil følgelig kunne medføre betydelige overkompensasjoner, særlig hvis terskelen reduseres fra dagens 15 % til 5 % medisinsk invaliditet.

To eksempler kan synliggjøre dette:

Gutt, 10 år, blind på ett øye. 20 % med.inv. Intet inntektstap.

Gutt, 10 år, mistet to ledd på langfinger. 6 % med.inv. Intet inntektstap.

Eksemplene viser at både utkastet og dagens lovgivning gir betydelig erstatning for ikke-reelle tap dersom skadelidte faktisk ikke blir ervervsufør som følge av skaden.

Det er etter dette også stor sannsynlighet for at skadelidte barn i gruppen 5–25 % med.inv. kommer til å benytte seg av muligheten til å kreve erstatning etter medisinsk invaliditet jf § 3-3, 6. ledd.»

Borgarting lagmannsrett, Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda går imot utvalgets forslag til nye regler om barneerstatning.

Norsk pasientskadeerstatning tar til orde for endringer i gjeldende § 3-2 a, men synes gjennomgående å anse utvalgets forslag som lite formålstjenlig. Denne høringsinstansen støtter en utvidelse av den standardiserte ordningen til å gjelde personer som er yngre enn 19 år på konstateringstidspunktet, og en generell heving av erstatningsnivået. Det tas imidlertid til orde for å beholde medisinsk invaliditet som basis for erstatningsutmålingen. I høringsuttalelsen heter det om dette:

«NPE mener at en fortsatt ordning der utmålingen er basert på medisinsk invaliditet, vanskelig kan føre til mange tilfeller med urimelige resultater. Dels kan dette langt på vei løses gjennom en økning av erstatningsnivået fra dagens 40 G, dels bør man kunne løse disse enkeltsakene med en form for påslag i erstatningen, særlig for de skadelidte med medisinsk invaliditet under 80 prosent. Skadelidte med medisinsk invaliditet i området 80–100 prosent bør kunne tilkjennes full barneerstatning foreslått satt til 55 G (kr 4 516 710), alternativt 60 G (kr 4 927 320). NPE forutsetter i en slik sammenheng at bestemmelsen med dette anviser en standardisert erstatning med tre dekningsformål- erstatning for lidt og fremtidig inntektstap, menerstatning samt tapt hjemmearbeidsevne. Erstatningsfastsetting basert på medisinsk invaliditet som i dag, gir fortsatt enkle regler og hurtige og forutsigbare oppgjør både for skadelidte og skadevolder. Dersom man samtidig hever erstatningsnivået markert, vil trolig mye av den kritikken som er reist mot dagens skl § 3-2 a dempes.

NPE erkjenner at det fortsatt kan finnes enkeltsaker hvor det oppstår manglende samsvar mellom medisinsk invaliditetsgrad og ervervsuførhet. Vi mener likevel dette vil utgjøre et fåtall saker. For alle skadelidte med medisinsk invaliditet under 100 prosent kan en grovmasket ordning med påslag i erstatningen etter følgende modell praktiseres:

Etter denne modellen gir man skadelidte barn i den aktuelle invaliditetsgruppen et skjønnsmessig og prosentmessig påslag. Dette fordi det erkjennes at ervervsuførheten i enkelte saker vil kunne være høyere enn den medisinske invaliditetsgraden. I motsetning til «valgfrihetsmodellen» (jf. pkt. 6.5.4) som er foreslått for en avgrenset gruppe (inntil 25 prosent varig medisinsk invaliditet), mener NPE det bør utarbeides en lignende modell som ovenfor vist der alle skadelidte barn inkluderes, uavhengig av medisinsk invaliditetsgrad. Modellen må likevel ikke forveksles med «påslagsmodellen», jf. pkt. 6.4.2.2. Ved å legge til grunn et romslig erstatningsnivå som utgangspunkt for bestemmelsen, vil man unngå urimelige resultater. NPE mener at en fortsatt enkel og standardisert oppgjørsregel er viktigere å gjennomføre enn å lage spesialløsninger for de få tilfeller der skadelidte etter en slik modell vil få mindre enn «full» erstatning.»

Norsk pasientskadeerstatning går videre imot å skille utmålingen av inntektstap og menerstatning og anser for øvrig forslaget for å være for komplisert og tidkrevende. Det knyttes også enkelte kommentarer til erstatningsnivået. Om disse forholdene heter det i høringsuttalelsen:

«NPE deler ikke Utvalgets syn når det foreslår å skille utmåling av erstatning for tapt livsutfoldelse og fremtidig inntektstap. Hva gjelder sistnevnte foreslås det videre en ordning basert på en tofasemodell der oppgjøret skjer i to trinn. Utvalget har i forlengelsen av dette i tillegg foreslått flere ulike unntak og individuelle løsninger. Etter NPEs syn innebærer de ulike forslag og modeller lite forutberegnelighet for både skadelidte og skadevolder. Slik NPE ser det fremstår de foreslåtte løsningene kompliserte og innebærer en til dels ressurskrevende saksbehandling sammenlignet med praktiseringen av dagens lovbestemmelse. Sammenholdt med mer komplekse og mindre forutsigbare erstatningsoppgjør, i mange tilfeller også betydelig lengre saksbehandlingstid, møter de foreslåtte løsningene etter NPEs syn ikke det mandatet som er gitt Utvalget.

Selv om NPE har tatt til orde for at man bør heve erstatningsnivået for skadelidte barn, finner vi likevel grunn til å påpeke at de forslag som foreligger innebærer en til dels betydelig heving av erstatningsnivået. Som en konsekvens av blant annet reduksjon av invaliditetsgrensen til 5 prosent medisinsk invaliditet, og utvidelsen av aldersgrensen fra 16 til 19 år, vil videre antallet saker etter den foreslåtte ordning øke. NPE har forståelse for enkelte av de synspunkter og innvendinger Utvalget har til dagens ordning, men slik forslaget fra Utvalget fremstår, kan NPE likevel ikke anbefale dette.

[…]

Dersom man likevel skulle gå inn for å separere utmåling av erstatning for tapt livsutfoldelse og fremtidig inntektstap, har NPE enkelte tilleggskommentarer til den modellen Utvalget har foreslått. Det første trinnet, «fase 1», tar sikte på å gi skadelidte en overgangserstatning frem til skadelidte fyller 19 år og er ment å dekke tapte inntekter fra deltidsarbeid, sommerjobber mv. NPE deler Utvalgets synspunkt om at dette er å anse som en beskyttelsesverdig interesse. NPE mener likevel at det foreslåtte erstatningsnivå, jf. blant annet tabell 6.5, fremstår romslig og at ordningen totalt sett vil bli kostbar sammenlignet med dagens ordning.

«Fase 2» relaterer seg til det tidspunktet skadelidte er blitt 19 år, og hvor fremtidstapet gjøres opp. Grunnpilaren i den foreslåtte modellen er å utskyte denne delen av oppgjøret fordi man da normalt får bedre forutsetninger for å vurdere ervervsevnen. NPE er av den oppfatning at modellen er forbundet med flere utfordringer. NPE ser det som utfordrende og lite ønskelig for så vel skadelidte som skadevolder, med en uavklart situasjon over flere år. Det kan nevnes at i saker der barn er skadet i forbindelse med fødselen, vil NPE i mange tilfeller gjøre opp saken mens barnet er under fem år gammelt. Det vil da gå mange år frem til oppgjør i «fase 2» kan skje.

Videre vil de vurderingene som må foretas under erstatningsfastsettingen i «fase 2» etter NPEs syn være komplekse og lite forutsigbare. De vurderinger og undersøkelser som skal foretas vil videre kunne innebære øket ressursbruk, og vil trolig kreve flere sakkyndige vurderinger fra ulike hold og profesjoner. Disse forholdene vil igjen kunne lede til uenighet om ervervsevnen og et økt antall tvister.

NPE kan ikke se dette forslaget og de foreslåtte løsningene som et vellykket forsøk på standardisering, men mer som en konkret og individuell vurdering av den enkelte skadelidtes yrkes- og ervervsevne. NPE ser klare fordeler med tidlige og avsluttede erstatningsoppgjør, slik at partene kan legge saken bak seg. Skadelidte vil oppleve sin økonomiske situasjon avklart for fremtiden, hvilket er ensbetydende med større forutberegnelighet, samtidig som erstatningssystemet avlastes. Når det gjelder selve erstatningsnivået, vil Utvalgets utgangspunkt med et nivå på 6 G øke erstatningsnivået i betydelig grad, og i mange tilfeller føre til overkompensasjon. Det fremgår i kapittel 5, pkt. 5.4, at 55 prosent av befolkningen i dag tjener under 5 G. Det er derfor vanskelig å forstå begrunnelsen for hvorfor det skal settes et nivå på 6 G for barn som grunnlag for erstatningsfastsettelsen i voksen alder. Samtidig vil skadelidte som er helt arbeidsuføre ikke få kostnader ved studielån eller utgifter forbundet med det å være i arbeid.»

Når det gjelder spørsmålet om et eventuelt varighetskrav, tar Norsk pasientskadeerstatning til orde for å videreføre den praksisen som følger av Rt. 2003 side 841 (Menerstatning) og Rt. 2003 side 1358 (Psykolog) også i relasjon til barneerstatning. I situasjoner hvor barn mister arbeidsevnen for en kortere periode enn ti år, gjøres det på denne bakgrunn gjeldende at man bør anvende regelen om individuell utmåling etter utvalgets forslag til ny § 3-1 fjerde ledd, jf. andre ledd.

Pasientskadenemnda mener det er lite å tjene på utvalgets forslag, og fremholder at det er for komplisert og ressurskrevende. Pasientskadenemnda tar i stedet til orde for å beholde strukturen i skadeserstatningsloven § 3-2 a, men med enkelte endringer:

«6.2.2 Anbefaling – alternativt forslag

Pasientskadenemnda anbefaler å beholde strukturen i § 3-2 a med følgende endringer:

• Øke aldersgrensen opp til 18 år på skadetidspunktet (imøtegåelse av kritikk 1 under)

• Vurdere å innføre et unntak dersom ervervsuførhet antas å være vesentlig ulik det medisinske menet, ved å skille menvurdering og antatt ervervsuførhet på oppgjørstidspunktet (imøtegåelse av kritikk 2 + 3 under). For eksempel dersom en hodeskade sannsynligvis vil gi større ervervsmessig uførhet enn det medisinske menet skulle tilsi.

• Vurdere å øke erstatningsnivået, slik at det blir høyere inntektstap

  (Hjemmearbeidserstatning er da inkludert i § 3-2 a, jf dagens praksis.)

Anbefalingen er utarbeidet under hensyn til den kritikken som fremkommer fra Utvalget i NOU’en – se under, punkt 6.3.

6.3 Ytterligere merknader

Kritikk av dagens § 3-2 a som fremkommer av Utvalget:

Kritikk l: Det er uoversiktlig pga tre regelsett: 3–2A, yrkesskade barn + § 3-3 barn utsatt for personlige krenkelser

Vår kommentar: Er det særlig mange saker som gjelder yrkesskade på barn?

Kritikk 2: Korrelasjonsproblemet:

Medisinsk invaliditet som basis for utmålingen kan føre til overkompensasjon (Eks fra NOU – Bråtane 100 % medisinsk invalid, 100 % i jobb)

Vår kommentar: Hvis man med stort medisinske men likevel har ervervsevne, kan det også tenkes å være en risiko for at man blir tidlig ufør, med potensielle gjenopptakssaker. I et langt livsløp kan det bli mange tidspunkter for saksbehandling av inntektstapet:

1. Skaden og det første oppgjøret.

2. Trinn 2 ved 21 år.

3. Gjenopptak for skadelidte som klarte ikke å jobbe så mye som antatt i trinn 2

Pasientskadenemnda stiller spørsmål ved om det da er verdt å skille ut inntektstapet i en egen fase 2.

Pasientskadenemnda mener det vil være en fordel om man isteden kan gjøre denne vurderingen på oppgjørstidspunktet (trinn l) – og kun forbeholdt spesielle tilfeller, for eksempel ved «vesentlig avvik mellom medisinsk invaliditet og antatt ervervsevne».

Kritikk 3: Korrelasjonsproblemet:

Medisinsk invaliditet som basis for utmålingen kan føre til underkompensasjon («hodeskader»)

Vår kommentar: Pasientskadenemnda mener det vil være en fordel om man isteden kan gjøre denne vurderingen på oppgjørstidspunktet (trinn l) – og kun forbeholdt spesielle tilfeller, for eksempel ved «vesentlig avvik mellom medisinsk invaliditet og antatt ervervsevne».

Se for øvrig vedlegg 2 (utregningseksempel).»

3.4 Departementets vurdering

Et flertall av høringsinstansene støtter i hovedtrekk utvalgets forslag til nye regler om barneerstatning, likevel slik at flere har merknader til enkelte punkter i forslaget. Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag med noen endringer og tilpasninger. I departementets forslag er barneerstatningsreglene inntatt i skadeserstatningsloven som § 3-2 a, ikke som ny § 3-3 slik det er foreslått av utvalget.

Departementet følger opp forslaget om å skille utmålingen av erstatning for inntektstap og menerstatning. Erstatningspostene knytter seg til dels ulike tidsperioder og har ulike kompensasjonsformål. Det bør derfor gis rom for nyanser i regelverket og rettsanvendelsen som tar opp i seg disse elementene. Departementet går også inn for å skille utmålingen av erstatning for inntektstap i tradisjonell forstand (utearbeidstap) og utmålingen av erstatning for hjemmearbeidstap. Det har ikke fremkommet synspunkter i høringen som etter departementets syn gir grunn til å fravike utvalgets forslag til strukturelle endringer på disse punktene. Innvendingene fra Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda synes først og fremst begrunnet i rettstekniske og ressursmessige hensyn. Departementet kan ikke se at disse hensynene gjør seg gjeldende med en slik styrke at de gir grunn til å fravike de prinsipielle overveielsene som ligger til grunn for å skille disse erstatningspostene. Ut fra departementets forslag vil konsekvensen av et skille bli at erstatning for hjemmearbeidstap utmåles etter egne standardiserte regler, jf. punkt 5 nedenfor, og at menerstatning utmåles etter den alminnelige regelen i skadeserstatningsloven § 3-2. (Utmålingen skjer her etter gjeldende praksis langt på vei etter et standardisert mønster.) Hovedreglene i forslaget til en ny barneerstatningsordning vil etter dette knytte seg til utmåling av erstatning for inntektstap i tradisjonell forstand (utearbeidstap).

Departementet følger opp utvalgets forslag til ny utmålingsmodell for inntektstaperstatning. Den foreslåtte tofasemodellen med et utskutt oppgjør for det vesentlige fremtidstapet (fase 2) og en tapsutmåling som i hovedsak baserer seg på ervervsmessig uførhet, støttes av et flertall av høringsinstansene. Departementet viser til utvalgets vurderinger på dette punktet og slutter seg til disse, jf. særlig utredningen punkt 6.5.3.1 gjengitt ovenfor under punkt 3.2.2.

Departementet har merket seg innvendingene fra Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda, som tar til orde for å beholde en ordning basert på medisinsk invaliditet. Disse høringsinstansene gir blant annet uttrykk for at det er vanskelig å vurdere den skadelidtes ervervsmessige uførhet, og at en regel som baseres på ervervsmessig uførhet, vil kunne virke tvisteskapende og innebære økt ressursbruk. De er også kritiske til en utskyting av deler av oppgjøret ettersom skadevolderen og den skadelidte da vil kunne måtte leve med en uavklart situasjon over flere år. Departementet er enig i at dette er hensyn som taler mot den foreslåtte ordningen. De nevnte hensynene er også til dels drøftet i utredningen under punkt 6.5.5. Departementet mener likevel at de nevnte hensynene ikke kan tillegges avgjørende vekt. Forankringen i medisinsk invaliditet og manglende samsvar mellom denne størrelsen og den skadelidtes ervervsmessige uførhet utgjør et av de sentrale ankepunktene mot dagens ordning. Det vises til utredningen punkt 6.3.1 for en nærmere omtale av hvordan dette «korrelasjonsproblemet» kan føre til betydelig over- eller underkompensasjon i det enkelte tilfellet. Hensynet til å unngå slike uheldige utslag taler med styrke for å gå over til en ordning som i hovedsak er basert på ervervsmessig uførhet. Etter departementets syn må hensynet til å oppnå materielt riktige resultater på dette punktet veie tyngre enn rettstekniske hensyn. Med ervervsmessig uførhet som utgangspunkt, er det – som også Den norske Advokatforening peker på – vanskelig å se for seg hensiktsmessige alternativer til utvalgets modell med utskutt oppgjør av den vesentlige delen av inntektstapet (fase 2). Til dette kommer at omfanget av de eventuelle negative konsekvensene av tofasemodellen begrenses av unntaksreglene om fremskutt oppgjør, den skadelidtes adgang til å i stedet kreve erstatning basert på medisinsk invaliditet etter den såkalte valgfrihetsmodellen og adgangen til fremskutt oppgjør etter gjensidig avtale.

Når det gjelder adgangen til fremskutt oppgjør og erstatning etter «valgfrihetsmodellen», går departementet ikke inn for å følge opp utvalgets forslag om å gjøre oppgjør etter disse bestemmelsene betinget av samtidig oppgjør av postene hjemmearbeidstaperstatning, merutgiftserstatning og menerstatning. Det vises her til at departementets forslag – til forskjell fra utvalgets – ikke innebærer en fullstendig standardisering av samtlige tapsposter, se punkt 2.3. Følgelig kan det ikke utelukkes at det etter omstendighetene kan være grunner til å avvente utmålingen av enkelte øvrige poster. Dette bør etter departementets syn ikke være til hinder for oppgjør av inntektstaperstatningen etter reglene om fremskutt oppgjør eller etter «valgfrihetsmodellen».

Det har ikke fremkommet synspunkter i høringen som etter departementets syn gir grunnlag for å fravike det foreslåtte erstatningsnivået. Til Norsk pasientskadeerstatnings synspunktom atdet er vanskelig å forstå begrunnelsen for å ta utgangspunkt i et inntektsnivå på 6 G, viser departementet til utredningen side 138 hvor det fremgår at 6 G ut fra gjennomgått statistisk materiale anses å gi et representativt uttrykk for gjennomsnittslønnen til norske lønnstakere. At en utmåling etter gjennomsnittsbetrakninger i noen tilfeller vil medføre en viss overkompensasjon (og i andre tilfeller en viss underkompensasjon), ligger i standardiseringens natur. De nærmere premissene for det foreslåtte erstatningsnivået fremgår ellers av beskrivelsen av utvalgets forslag i proposisjonen punkt 3.2.2. På bakgrunn av Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2014 side 1203 går departementet likevel inn for enkelte justeringer i de beregningstekniske forutsetningene som ligger til grunn for utvalgets forslag. Utvalget har generelt tatt utgangspunkt i en kapitaliseringsrentefot på fem prosent ved neddiskonteringen av standarderstatningen og et skatteulempepåslag på 25 prosent, men slik at skatteulempepåslaget er hevet til 30 prosent for skadelidte under 25 år, jf. utredningen punkt 4.4. I Rt. 2014 side 1203 kom Høyesterett til at den alminnelige kapitaliseringsrentefoten burde settes ned til fire prosent samtidig som tillegget for skatteulempe som hovedregel burde settes til 20 prosent. Departementet mener på bakgrunn av dette at neddiskonteringen av standarderstatningen bør ta utgangspunkt i en kapitaliseringsrentefot på fire prosent samtidig som det særlige skatteulempepåslaget for unge skadelidte reduseres forholdsmessig i tråd med reduksjonen i det alminnelige skatteulempepåslaget, dvs. fra 30 til 24 prosent. Dette vil reelt sett medføre en viss økning i erstatningsnivået sammenlignet med utvalgets forslag. Erstatningsnivået for overgangserstatning ved 100 prosent medisinsk invaliditet og erstatning som fastsettes for fase 2 ved 100 prosent ervervsmessig uførhet, vil da bli som følger:

Ytelser fra det offentlige er i samsvar med utvalgets forslag hensyntatt ved at fradrag for uføretrygd er innbakt i tabellene for inntektstaperstatning. (Utvalget har basert fradragene på løsningene som ble foreslått i Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre), jf. endringslov 16. desember 2011 nr. 59 del 1, som trådte i kraft 1. januar 2015.) Departementet finner imidlertid grunn til å fravike utvalgets forslag på ett punkt. I utvalgets forslag utgjør tabellene med innbakt uførefradrag også utmålingsgrunnlaget for skadelidte som har lavere uføregrad enn det som kreves for å motta uføretrygd. Det vises til folketrygdloven § 12-7 første ledd som stiller krav om at inntektsevnen er «varig nedsatt med minst halvparten». I § 12-7 annet ledd er terskelen senket til 40 prosent for personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes frem. For å forhindre at skadelidte som ikke har krav på uføretrygd, blir underkompensert, foreslår departementet at fremtidstaperstatningen for denne gruppen skal beregnes uten fradrag for uføretrygd. (Se til sammenligning utvalgets behandling av dette spørsmålet i relasjon til voksne skadelidte, jf. utredningen punkt 5.7.4.) Med utgangspunkt i skadelidtes uføregrad blir erstatningen som fastsettes for fase 2, da å beregne som en forholdsmessig andel av beløpet som fremkommer ved en anvendelse av følgende tabell:

Problemstillingen knyttet til trygdefradrag og skadelidte med lave uføregrader aktualiseres ikke med samme styrke når det gjelder overgangserstatningen. Det vises til begrensningene i overgangserstatningens tidsmessige dekningsområde. Derimot gjør de nevnte synspunktene seg gjeldende i relasjon til den såkalte «valgfrihetsmodellen», jf. departementets lovforslag § 3-2 a sjette ledd. Denne modellen gjelder for tilfeller med «varig medisinsk invaliditet til og med 25 prosent». Innenfor denne avgrensingen antas den ervervsmessige uførheten normalt å ligge under kravene for å motta uføretrygd. Departementet foreslår derfor at også utmålingen etter «valgfrihetsmodellen» baseres på beregninger som ikke inneholder fradrag for uføretrygd. Med det erstatningsnivået som følger av et slikt beregningsgrunnlag, endres imidlertid premissene for det såkalte «opsjonspåslaget», jf. utvalgets beregningsmodell gjengitt i proposisjonen punkt 3.2.3. Departementet foreslår derfor at påslaget på fremtidstapskomponenten begrenses til å dekke inn overgangserstatningen og en moderat inflasjonsjustering. Erstatningsnivået etter «valgfrihetsmodellen» vil da bli som følger ved 25 prosent varig medisinsk invaliditet:

Lovteknisk legger departementet opp til at de konkrete erstatningsbeløpene gjennomgående fremgår av tabeller inntatt i forskrift. Erstatningsnivået for fase 2 foreslås likevel reflektert i loven ettersom dette utgjør den klart største erstatningsposten.

I likhet med utvalget går departementet inn for at det er grunnbeløpet (G) med den verdien det har på oppgjørstidspunktet som skal legges til grunn. Det vises til proposisjonen punkt 8.1 for en nærmere omtale av dette.

Når ytelser fra det offentlige er hensyntatt ved fastleggingen av det standardiserte erstatningsnivået, oppstår det – som etter gjeldende lov – ikke noe spørsmål om særskilt fradrag for denne typen ytelser. Forslaget synes heller ikke å gi grunn til å gjøre nye vurderinger av spørsmålet om fradrag for eventuelle andre formuesoverføringer, eksempelvis forsikringsutbetalinger. Departementet går derfor inn for å videreføre den gjeldende reguleringen av fradragsspørsmålet, jf. skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd sammenholdt med departementets lovforslag § 3-2 a åttende ledd. Etter dette skal det gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien, samtidig som de alminnelige fradragsreglene i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd ikke kommer til anvendelse. Når departementet her har gått inn for en noe annen løsning enn det som følger av utvalgets forslag, må dette ses i lys av at utvalgets fradragsregulering inngår som en integrert del av en samlet standardisering av erstatningsutmålingen ved personskader, mens departementets forslag er avgrenset til en særskilt oppfølging av forslaget til nye regler om barneerstatning. I utredningen drøftes ikke disse spørsmålene særskilt for barneerstatningens del, men utvalgets forslag til fradragsregulering fremgår her ved å sammenholde utvalgets lovutkast § 3-3 med § 3-1 femte ledd og § 3-2 tredje ledd.

I utredningen punkt 6.5.5 foretar utvalget en bredere drøftelse av tofasemodellen, herunder mulige konsekvenser av at det kan gå lang tid fra skaden skjer og frem til erstatningsoppgjøret for fase 2. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er om den skadelidte med dette påføres en urimelig risiko for at den ansvarlige for kravet ikke lenger er søkegod på oppgjørstidspunktet. I tilfeller der kravet kan rettes mot et forsikringsselskap, antar departementet i likhet med utvalget at den skadelidte gjennomgående vil være tilfredsstillende sikret gjennom skadeforsikringsselskapenes garantiordning, jf. lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner kapittel 2A. Det vises til utvalgets vurderinger og omtale av garantiordningen i utredningen punkt 6.5.5.2. Problemstillingen synes videre lite aktuell ved krav mot det offentlige, herunder krav etter voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven. Situasjonen kan derimot være en annen hvor det er tale om krav mot private skadevoldere som ikke har forsikringsdekning, og hvor kravet heller ikke omfattes av ordninger som voldsoffererstatningsordningen og pasientskadeordningen. I disse tilfellene vil tofasemodellen etter omstendighetene kunne påføre den skadelidte en ikke ubetydelig risiko. Departementet antar i likhet med utvalget at de tilfellene det her er tale om, rent tallsmessig utgjør en marginal gruppe. Det er likevel viktig at også denne gruppen skadelidte gis et tilfredsstillende vern. Departementet foreslår derfor, etter mønster av skadeserstatningsloven § 3-9 annet punktum, en bestemmelse om at den erstatningsansvarlige kan pålegges å stille sikkerhet for den skadelidtes krav på oppgjør av erstatningen for fase 2. Bestemmelsen forutsettes ikke å være aktuell ved krav mot det offentlige, herunder krav etter voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven, eller hvor kravet kan rettes mot et forsikringsselskap, jf. synspunktene ovenfor.

Den Norske Advokatforening og Personskadeforbundet LTN har tatt til orde for å utvide anvendelsesområdet for reglene om barneerstatning til å omfatte skadelidte som er opp til og med 21 år. Det er pekt på at det også for gruppen 19 til 21 år ofte vil være vanskelig å gjøre seg opp en begrunnet mening om inntekt uten skaden, jf. utvalgets begrunnelse for å knytte oppgjøret av erstatningen for fase 2 til det året den skadelidte fyller 21 år. Departementet vil her peke på at det sentrale hensynet bak forslaget om å utskyte oppgjøret av erstatningen for fase 2 til det året den skadelidte fyller 21 år, er at skaden da normalt vil ha stabilisert seg i og med at det da har gått minst to år siden skadevirkningstidspunktet (som senest er dagen før skadelidte fyller 19 år). En eventuell utvidelse av barneerstatningsreglenes virkeområde til også å omfatte skadelidte fra 19 til 21 år, tilsier ut fra dette hensynet tilsvarende utskytelser av rammene for oppgjørstidspunktet. Departementet finner samlet sett ikke grunn til å gå inn for en slik løsning og foreslår å avgrense reglenes virkeområde i tråd med utvalgets forslag. Det grunnleggende utgangspunktet om at erstatning for personskader utmåles individuelt, tilsier en viss varsomhet ved utvidelse av de standardiserte reglenes virkeområde. Ut fra dette synes det naturlig å avvente spørsmålet om en eventuell ytterligere utvidelse til de foreslåtte reglene har fått virke i noe tid. Når departementet ikke følger opp utvalgets forslag til standardisering av inntektstap for voksne, bortfaller også grunnlaget for enkelte av Den Norske Advokatforenings innvendinger mot avgrensningen.

Departementets forslag bygger på en forutsetning om at det ikke vil være plass for å kreve særskilt dekning av eventuelt inntektstap, herunder hjemmearbeidstap, fra tiden før oppgjørstidspunktet i tillegg til den standardiserte barneerstatningen. (I relasjon til erstatningen for fase 2 sier dette seg normalt selv idet man frem til oppgjøret langt på vei vil være innenfor dekningsområdet for overgangserstatningen.)

Den foreslåtte standardiseringen av inntektstaperstatning til barn forutsetter på samme måte som gjeldende § 3-2 a, at det er tale om et varig erstatningsmessig tap. Reglene vil være mindre egnet i tilfeller der det er på det rene at den skadelidte kun er påført et tidsbegrenset tap for en kortere periode, for eksempel fordi han eller hun blir frisk igjen eller uansett ville mistet ervervsevnen etter en viss tid uavhengig av ansvarshendelsen. (En nærmere omtale av ulike former for tidsbegrenset tap er inntatt i utredningen på side 63 til 65.) I likhet med utvalget foreslår departementet derfor at de standardiserte barneerstatningsreglene skal være forbeholdt tilfeller hvor det foreligger et varig erstatningsmessig tap. Når det gjelder den nærmere utformingen av varighetskravet, har departementet foreslått en noe annen lovteknisk løsning enn det som følger av utvalgets forslag. Etter utvalgets forslag fremgår ikke varighetskravet uttrykkelig av lovteksten, men indirekte gjennom en særbestemmelse som foreskriver at erstatning for et tidsbegrenset tap skal utmåles individuelt med utgangspunkt i de standardiserte reglene så langt de passer, jf. utvalgets lovforslag § 3-3 syvende ledd med videre henvisning til forslaget § 3-1 annet og fjerde ledd. Reguleringsmåten (herunder også den forutsatte «tilbakeregningsmetoden», jf. utredningen side 486) er integrert med utvalgets forslag til en samlet standardiseringsordning for utmåling av personskadeerstatning og passer ikke ved en deloppfølging av reglene om barneerstatning. Departementet foreslår derfor at varighetskravet – på samme måte som i gjeldende § 3-2 a – inntas som et uttrykkelig vilkår i lovteksten, jf. departementets lovforslag § 3-2 a første ledd.

Personskadeforbundet LTN har tatt til orde for at minstegrensen for å kunne kreve overgangserstatning bør senkes fra ti prosent til fem prosent medisinsk invaliditet. Departementet er ikke enig i dette og går inn for å følge opp utvalgets forslag til minstegrense. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at det store flertall av unge skadelidte med medisinsk invaliditet i intervallet 0–9 prosent vil ha mulighet til å skaffe seg deltids- eller sommerjobb på lik linje med annen ungdom. Etter departementets syn bør den samme minstegrensen gjelde også for skadelidtes rett til å kreve erstatning etter «valgfrihetsmodellen», jf. departementets lovforslag § 3-2 a sjette ledd. Det foreslås derfor at minstegrensen for dette erstatningsalternativet settes til ti prosent medisinsk invaliditet og ikke til fem prosent slik utvalget har foreslått. Unge skadelidte med lavere invaliditetsgrader forutsettes å ofte ha gode muligheter til å tilpasse seg ervervssituasjonen med skaden slik at skaden ikke resulterer i tap. Det vises i denne sammenheng til synspunktene fra Finansnæringens Fellesorganisasjon om sviktende sammenheng mellom medisinsk invaliditet og inntektsevne ved de lavere invaliditetsgradene. En heving av minsteterskelen fra fem til ti prosent medisinsk invaliditet vil til en viss grad være egnet til å avhjelpe noen av innvendingene denne høringsinstansen har hatt til dette erstatningsalternativet. I den grad skadelidte med lavere invaliditetsgrader enn ti prosent likevel skulle være påført varig ervervsmessig uførhet, vil de kunne kreve dette tapet erstattet etter tofasemodellen. Etter forslaget vil det ikke gjelde noe minstekrav til ervervsmessig uførhetsgrad for å kunne kreve erstatning i fase 2.

Personskadeforbundet LTN har hatt enkelte synspunkter på de foreslåtte tidsmessige begrensningene i retten til å velge en alternativ erstatningsutmåling etter valgfrihetsmodellen. Personskadeforbudet LTN gir uttrykk for at skadelidte bør kunne avvente valget av oppgjørsmodell helt frem til oppgjørstidspunktet for erstatningen for fase 2 for med dette å kunne vurdere hvilken modell som vil gi best uttelling. Departementet er ikke enig i disse synspunktene. Formålet med den såkalte «valgfrihetsmodellen» er ikke å gi skadelidte en mulighet til å spekulere i ulike utmålingsalternativer, men å legge til rette for et raskere oppgjør av de mindre skadene hvor den skadelidte har et ønske om å bli ferdig med saken på et tidligere tidspunkt. Dette hensynet gjør seg gjeldende i mindre grad jo nærmere man kommer oppgjørstidspunktet for fase 2. Departementet går etter dette inn for å følge opp utvalgets forslag på dette punktet.