1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag til endringer i straffeloven, legemiddelloven, straffeprosessloven, politiloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Proposisjonen utgjør del II av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet, og tar for seg de strafferettslige og straffeprosessuelle sidene ved reformen. Formålet med forslagene er å sikre at personer som har omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer, normalt skal møtes med hjelp og behandling i stedet for straff. Forslagene skal også tydeliggjøre at befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk fortsatt er straffbart og kan håndheves av myndighetene, samtidig som håndhevingen og bruken av tvangsmidler skal være forholdsmessig. Proposisjonen følger opp Rushåndhevingsutvalgets utredning NOU 2024: 12 Håndheving av mindre narkotikaovertredelser, og fremmes i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet.

I proposisjonen fremmes det forslag om å samle den strafferettslige reguleringen av befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk i en ny straffebestemmelse i legemiddelloven. Videre foreslås det å lovfeste en særskilt reaksjonsordning for personer over 18 år med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer, som innebærer at det overfor disse personene normalt skal reageres med ubetinget påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall for overtredelser av den nye straffebestemmelsen. I tillegg foreslår departementet en ny bestemmelse om rusmiddeltesting og undersøkelse av tegn og symptomer på ruspåvirkning. For å bidra til at de kommunale rådgivende enhetene for russaker benyttes i større grad enn i dag, og at oppmøte ved enhetene skal ha størst mulig forebyggende virkning mot videre rusmiddelbruk, foreslås det at det ved overtredelse av straffebestemmelsen i legemiddelloven skal være en adgang til å pålegge inntil tre oppmøter ved enhetene i løpet av en periode på inntil tre måneder. Det foreslås til slutt en hjemmel i politiloven for at politiet skal kunne henvise personer til enhetene utenfor straffesak.

Et viktig formål med regjeringens helhetlige forebyggings- og behandlingsreform er å redusere stigma ved rusmiddellidelser. Samfunnets språkbruk for å beskrive personer med rusmiddelproblemer gir uttrykk for holdninger, og kan i seg selv bidra til stigmatisering. Dette er beskrevet i Meld. St. 5 (2024–2025) Trygghet, fellesskap og verdighet punkt 3.2, hvor det også gis en oversikt over begrepsbruk som vil være i tråd med en modernisering av begrepsbruken knyttet til rusmiddellidelser. I tråd med begrepsbruken i stortingsmeldingen velger departementet å bruke «person med rusmiddelavhengighet» og «rusmiddelavhengig» i stedet for «rusavhengig», som er mye brukt i rettslige dokumenter frem til nå. Som påpekt av Rushåndhevingsutvalget, som blant annet bygger på innspill fra Folkehelseinstituttet, er rusmiddelavhengig et bedre og mer presist begrep. Uttrykket «person med rusmiddelavhengighet» er generelt å foretrekke fremfor «rusmiddelavhengig», ved at det understreker at enhver pasient er mer enn sin sykdom, noe som er spesielt viktig når det hefter sosiale stigma ved det aktuelle helseproblemet. Heller ikke begrepet «rusmiddelavhengig» er altså uten negative sider, men vil i denne proposisjonen av praktiske grunner bli brukt ved siden av «person med rusmiddelavhengighet».