4 Utenlandsk rett
4.1 EU
Alle medlemslandene i EU må ha et merverdiavgiftssystem. Hoveddirektivet for merverdiavgift er Rådsdirektiv 2006/112/EF (merverdiavgiftsdirektivet). Merverdiavgiftsdirektivet setter krav til, og rammer for, medlemslandenes regelverk på området, men det er opp til de nasjonale myndigheter hvordan innholdet i direktivet skal gjennomføres i nasjonal rett. Direktivet gir også valgmuligheter på enkelte områder.
Som ledd i etableringen av det indre marked fra 1. januar 1993 ble det lagt stor vekt på å harmonisere merverdiavgiftssystemene i medlemslandene. Gjennom merverdiavgiftsdirektivet har EU kommet langt i harmoniseringen av merverdiavgiften.
Etter merverdiavgiftsdirektivets artikkel 204 kan medlemsstatene tillate at avgiftspliktige personer som ikke er etablert i det EU-land merverdiavgiften skal betales kan oppnevne en avgiftsrepresentant. Dette er en valgfrihet som den avgiftspliktige selv har. Medlemsstatene kan likevel pålegge slike avgiftspliktige personer å utnevne en representant som er ansvarlig for betaling av merverdiavgift, dersom EUs regelverk ikke gir medlemsstaten krav på assistanse for oppfølgningen av den avgiftspliktiges merverdiavgiftsforhold.
Hovedregelen er at det kun er den avgiftspliktige person (etablert eller ikke-etablert) som kan være betalingspliktig og dermed eneansvarlig for merverdiavgiften. Dette ble vedtatt ved Rådets direktiv 2000/65/EF av 17. oktober 2000 om endring av direktiv 77/388/EØF for så vidt angår bestemmelse om betalingsplikten for merverdiavgiften. Ved dette direktivet ble medlemslandenes mulighet til å gjøre bruk av avgiftsrepresentant obligatorisk innsnevret til kun å gjelde i tilfeller der den avgiftspliktige person er hjemmehørende i et land hvor det ikke finnes rettslige instrumenter om bistand på linje med EUs regler. Bakgrunnen for endringen var et ønske om å forenkle reglene for de næringsdrivende og da særlig for de minste aktørene.
For å sikre et velfungerende indre marked, sammenholdt blant annet med økende mobilitet hos skattesubjektene og økende antall grenseoverskridende transaksjoner, pågår det en kontinuerlig modernisering av rettslige instrumenter om administrativt skattesamarbeid mellom medlemslandene. Det er vedtatt flere direktiver og forordninger hvor formålet er å få til et effektivt samarbeid mellom skatteadministrasjonene. På området for direkte skatt gjelder Rådets direktiv 2011/16/EU av 15. februar 2011 om administrativt samarbeid på beskatningsområdet. På merverdiavgiftsområdet trådte med virkning fra 1. januar 2012 en ny forordning i kraft, se Rådets forordning (EU) nr. 904/2010 av 7. oktober 2010 om administrativt samarbeid og bekjempelse av merverdiavgiftssvindel. Forordningen fastsetter regler og prosedyrer for utveksling av informasjon med sikte på en korrekt anvendelse av merverdiavgiftsregelverket, overvåke denne anvendelsen, samt å bekjempe merverdiavgiftssvindel. Gjensidig assistanse mellom medlemslandene for å inndrive skattekrav dekkes av Rådets direktiv 2010/24/EU av 16. mars 2010 om gjensidig bistand ved inndrivelse av fordringer i forbindelse med skatter, avgifter og andre foranstaltninger. Direktivet dekker også inndrivelse av merverdiavgiftskrav, og fastsetter dessuten en generell plikt til å utveksle anmodninger og dokumenter.
4.2 Svensk rett
Merverdiavgiften skal som utgangspunkt betales til staten ved avgiftspliktig omsetning fra en «beskattningsbar person». Merverdiavgift skal også betales ved kjøp, herunder fra andre medlemsland i EU, når det er kjøperen som er avgiftspliktig. Det skal viderebetales merverdiavgift ved innførsel, se Mervärdesskattelag (1994:200) (heretter ML) 1 kap.
Begrepet «beskattningsbar person» omfatter den som utøver økonomisk virksomhet, uavhengig av formål eller resultat og av hvor den er etablert. En «beskattningsbar person» som ikke er etablert eller bosatt i Sverige omtales ofte som en utenlansk beskattningsbar person, se 1 kap. 15 § ML. For denne gruppen gjelder det visse særregler.
I utgangspunktet er det den som omsetter skattepliktige varer og tjenester i Sverige som vil være skattskyldig etter den svenske merverdiavgiftsloven og skal registreres hos Skatteverket. Med skattskyldig menes den som er ansvarlig for å betale merverdiavgiften, se 1 kap. 2 § ML. Dette kan være både fysiske og juridiske personer, som kan være enten svenske eller utenlandske.
Utenlandsk næringsdrivende som registreres skal i utgangspunktet representeres av et ombud, se 6 kap. 2 § Skatteförfarandelag (2011:1244). Dette gjelder imidlertid ikke for næringsdrivende fra EU eller fra land som Sverige har avtale om bistand med og der avtalen har tilsvarende regler som EUs direktiver og forordninger. Unntaket fra plikten til å registreres ved ombud er knyttet til om den næringsdrivende har setet for virksomheten sin – sitt faste etableringssted, er bosatt eller stadig oppholder seg – i land som Sverige har slik avtale med, se 6 kap. 3 § Skatteförfarandelag. Det utenlandske foretaket kan imidlertid velge å ha et ombud. Ombudet skal, i henhold til fullmakt fra den skattskyldige, sørge for innberetning av merverdiavgiftsoppgavene og representere den skattskyldige virksomheten i merverdiavgiftsspørsmål. Videre skal dokumentasjonen for merverdiavgiftsoppgavene være tilgjengelig hos ombudet.
I en rekke tilfeller er det imidlertid mottaker som er ansvarlig for avgiften (omvendt avgiftsplikt) slik at den utenlandske næringsdrivende ikke er skattskyldig og heller ikke registreringspliktig, se blant annet 5 kap. ML. Ved såkalte fjernsalg (distansförsäljning) skal virksomhet fra EU, med forretningssted utenfor Sverige, registreres for omsetning av særavgiftspliktige varer og for ikke-særavgiftspliktige varer dersom omsetningen overstiger SEK 320 000, se 5 kap. 2 § if. ML.
Dersom en utenlandsk næringsdrivende ikke er skattskyldig for merverdiavgift i Sverige, men pådrar seg merverdiavgiftskostnader ved kjøp av varer eller tjenester der, kan det søkes om refusjon av merverdiavgiften, se 19 kap. Återbetalning av skatt. Utenlandske næringsdrivende fra EU-land kan søke om refusjon via et elektronisk skjema. Næringsdrivende fra andre land må sende inn et fysisk skjema, vedlagt originalfakturaer.
4.3 Dansk rett
Avgiftspliktige personer som driver virksomhet med levering av varer og tjenester skal registrere virksomheten hos toll- og skatteforvaltningen, jf. den danske momsloven § 47 stk. 1. Med avgiftspliktige personer menes juridiske eller fysiske personer som driver selvstendig økonomisk virksomhet.
Registreringsplikten gjelder både danske og utenlandske næringsdrivende. Avgiftspliktige personer som er etablert i landet plikter ikke å registrere seg og å betale merverdiavgift før de avgiftspliktige leveransene overstiger 50 000 kroner årlig, jf. momsloven § 48 stk. 1 jf. § 49. For avgiftspliktige som ikke er etablert i landet gjelder ingen slik beløpsgrense, dvs. at utenlandske næringsdrivende er registreringspliktige uavhengig av leveransenes verdi og fra første krone.
Avgiftspliktige personer med forretningssted utenfor Danmark skal imidlertid ikke registreres dersom mottaker er betalingspliktig, jf. momsloven § 47 stk. 2 if. Av momsloven § 46 a følger at avgiftsplikten i flere tilfeller er lagt på mottakeren, hvoretter transaksjonen ikke utløser registreringsplikt for selgeren. Som i Sverige er såkalte distansesalg særskilt regulert, jf. momsloven § 48 stk. 3.
Avgiftspliktige personer som er etablert i et land utenfor EU, bortsett fra Færøyene, Island og Norge, som Danmark ikke har avtale med om gjensidig bistand med tilsvarende regler som i EU, skal registreres ved representant. Representanten hefter solidarisk for betaling av merverdiavgiften, jf. momsloven § 46 stk. 6, og må være bosatt eller ha forretningssted i Danmark, jf. momsloven § 47 stk. 2. Ved avgjørelsen av hvor den næringsdrivende skal anses å være etablert, legges det vekt på hvor vesentlige beslutninger vedrørende den alminnelige drift av virksomheten treffes, hvor virksomheten har sitt vedtektsfestede hjemsted og hvor virksomhetens ledelse møtes. Dersom disse kriteriene ikke entydig utpeker etableringsstedet, har stedet der de vesentlige beslutninger for den alminnelige drift av virksomheten treffes forrang som tilknytningsmoment.
Virksomheter fra EU-land, Færøyene, Island og Norge som ikke er etablert i Danmark kan pålegges å stille sikkerhet som vilkår for momsregistrering, se momsloven § 62 a. Slikt krav kan stilles dersom det er nærliggende risiko for avgiftstap. Et moment i en slik vurdering vil være om virksomheten har overholdt sine forpliktelser til å betale merverdiavgift i andre land. Sikkerhet må stilles i form av bankgaranti, kontantinnskudd e.l. Sikkerheten skal beløpe seg til forventet innberettet beløp i en tre måneders periode. Kravet om sikkerhet opphører når virksomheten i løpet av tolv måneder rettidig har overholdt sine betalingsforpliktelser og risikoen for avgiftstap vurderes som bortfalt.
Momsloven § 45 gir på nærmere vilkår virksomheter som ikke er etablert i Danmark rett til godtgjøring av avgift. Ordningen er forbeholdt virksomheter som ikke er registrerte eller registreringspliktige i landet.