3 De viktigste forhandlingsresultatene
3.1 Generelt
EFTA fikk gjennomslag for sentrale krav i forhandlingene og frihandelsavtalen ble ferdigstilt med et godt resultat på viktige områder for Norge som varer, tjenester, investeringer og handel- og bærekraftig utvikling. På vareområdet er det oppnådd vesentlig forbedret markedsadgang for norsk eksport og forutsigbarhet utover regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for blant annet kvantitative restriksjoner, importlisensprosedyrer og veterinære- og plantesanitære bestemmelser. For tjenester oppnådde Norge markedsadgangsforpliktelser fra Indonesia som går vesentlig utover statens WTO-forpliktelser for prioriterte sektorer som forretningstjenester og telekommunikasjonstjenester. Investeringer utenfor tjenestesektoren omfattes ikke av WTOs Generalavtale for handel med tjenester (GATS). Frihandelsavtalen garanterer imidlertid adgang til fullt norsk eierskap i viktige sektorer som olje og gass, fiskeoppdrett og malingsproduksjon. Kapitlet om handel og bærekraftig utvikling støtter opp om klima- og skogssamarbeidet blant annet ved å inneholde utvidete bestemmelser om bærekraftig skogforvaltning og bærekraftig utvikling av vegetabilske oljer. For første gang i en EFTA-frihandelsavtale er det også inntatt en bestemmelse om bærekraftig forvaltning av fiskerier og havbruk.
Nedenfor omtales de ulike delene av avtalen.
3.2 Avtalens fortale
I avtalens fortale stadfester partene blant annet sine forpliktelser til prinsipper om demokrati, rettsstaten, menneskerettigheter og fundamentale friheter i samsvar med FN-pakten og FNs menneskerettighetserklæring, arbeidstakerrettigheter, herunder prinsippene som følger av ILO-konvensjoner som partene er part i, næringslivets samfunnsansvar, bærekraftig utvikling og anti-korrupsjon.
3.3 Handel med varer
Industrivarer og sjømat
Frihandelsavtalens bestemmelser om handel med varer er nedfelt i kapittel 2. Ved avtalens ikrafttredelse vil EFTA-statene gi nulltoll for alle industrivarer, mens Indonesia vil gradvis eliminere eller redusere toll på nesten alle produkter som eksporteres fra Norge. 80 prosent i verdi av norsk eksport til Indonesia kan eksporteres tollfritt til Indonesia når avtalen trer i kraft. Det vil bli gradvis nedtrapping av toll for øvrige varer, som starter fra avtalens ikrafttredelse, slik at om lag 99 prosent av dagens norske eksport til Indonesia får nulltoll tolv år etter avtalens ikrafttredelse. Av Norges 20 største eksportprodukter får 16 nulltoll fra dag én etter avtalens ikrafttredelse, slik som blant annet olje og gass, gjødsel, utstyr til boremaskiner/boremaskiner, gassturbiner, navigasjonsinstrumenter, ulike typer motorer, og grafitt. Resten vil kunne eksportere tollfritt etter fem eller ni år, slik som dumpere, rør av jern og stål, og fersk og fryst laks og ørret. Indonesia viderefører toll på 791 industrivarelinjer som de anså som svært sensitive. Norge har imidlertid ikke særlige eksportinteresser for disse varene.
Importlisensiering og kvantitative restriksjoner
Mange eksportører opplever til dels store utfordringer når de skal eksportere til Indonesia på grunn av svært byrdefulle og byråkratiske prosesser som involverer importlisenser og andre ikke-tariffære handelshindre. Dette blir av mange eksportører ofte nevnt som et større problem for eksporten enn toll. I bestemmelsene i frihandelsavtalen har de prosessuelle bestemmelsene rundt utstedelsen av importlisenser blitt tydeligere: det blir nå lettere og tydeligere når det er mulig for en økonomisk operatør å anke avgjørelser som er tatt, det er klargjort at både en anke og eventuelt avslag på anken skal begrunnes skriftlig. Det etableres også en forpliktelse om informasjonsutveksling om importlisensieringskrav og kontaktpunkter mellom partene for å lette kommunikasjon rundt disse spørsmålene. Partenes forpliktelser under WTO hva gjelder dette punktet tydeliggjøres også. Når det gjelder kvantitative restriksjoner, der eksportører også opplever utfordringer i Indonesia, er det blitt etablert et krav om at partene som anvender disse skal ha som mål å avslutte disse innen det er gått tre år, og at anvendelsen av eventuelle restriksjoner skal være ikke-diskriminerende og ikke ha en handelshindrende effekt.
Bearbeidede landbruksvarer
Frihandelsavtalen omfatter handel med bearbeidede landbruksvarer slik det går fram av vedlegg IV. EFTA-statene og Indonesia gir tollkonsesjoner for bearbeidede landbruksvarer i henhold til varelistene i vedlegget.
Etter avtalen plikter Norge å gi Indonesia de samme tollkonsesjoner for bearbeidede landbruksvarer som Norge har gitt til EU. Indonesia har fått tollreduksjoner for blant annet yoghurt, kaffe, te, sukkerholdige produkter, sjokolade, bakervarer, supper, sauser og drikkevarer. Samtidig fastslår en fotnote at varer under HS nr. 15.11 og 15.30 (som dekker palmeolje), som importeres til Norge, skal være i tråd med bærekraftsmålene omtalt i bestemmelsen om bærekraftig utvikling i den vegetabilske olje-sektoren i kapitlet om handel og bærekraftig utvikling.
Indonesia plikter å gi tollkonsesjoner til Norge for blant annet sjokolade, bakervarer, supper og tilberedte næringsmidler. Norge viderefører dagens system med prisutjevning for bearbeidede landbruksvarer overfor Indonesia.
Ubearbeidede landbruksvarer
Bestemmelsene knyttet til handel med ubearbeidede landbruksvarer går fram av kapittel 2.
Forhandlingsresultatet gir Indonesia bedre markedsadgang til Norge for blomster, grønnsaker, frukt, krydder, vegetabilske oljer, frø, fruktjuice og tobakk. Norge har også tilbudt Indonesia nulltoll for fôrvarer til fisk.
Norges eksport av ubearbeidede landbruksvarer til Indonesia er liten. Total eksport av landbruksvarer var på 12 millioner kroner i 2018. Norge har imidlertid fått forbedret markedsadgang for kjøtt, meierivarer, blomster, grønnsaker, frukt, vegetabilske oljer og vann.
Norge aksepterte, etter krav fra Indonesia, at Norge ikke kan bruke eksportsubsidier for landbruksvarer som gis tollkonsesjoner. Det legges også opp til at det i fremtiden kan bli ytterligere drøftinger om videre liberalisering av handelen med landbruksvarer.
Ved avtalens iverksettelse opphører GSP-ordningen (det generelle preferansesystemet for utviklingsland) Norge har med Indonesia. Indonesia får imidlertid bedre adgang for landbruksvarer gjennom frihandelsavtalen enn de hadde med GSP-ordningen.
Tekniske reguleringer
For tekniske reguleringer (TBT) inneholder avtalen plusselementer i forhold til regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO), blant annet ved at partene forplikter seg til å holde tekniske konsultasjoner dersom en part anser en annen part å handle i strid med WTO-regelverket. Avtalen fastslår blant annet at partene har plikt til å konsultere om TBT-tiltak innført av en part som en annen part mener strider mot WTOs TBT-avtale eller denne artikkelen og som innvirker på handelen mellom partene. Konsultasjonene skal gjennomføres innen 40 dager. Artikkelen har også en bestemmelse om reforhandling av importkrav dersom en tredjepart (i realiteten EU) oppnår lettelser i sine betingelser for handel med Indonesia. Formålet med bestemmelsen er at EFTA-statene i fremtiden skal få de samme fordelaktige betingelsene som EU.
Handelstiltak
EFTA-statene anvender ikke handelstiltak, og ønsket i avtalen forbud mot å benytte antidumpingtiltak. På grunn av indonesisk lovgivning, samt interne politiske forhold i Indonesia, var det ikke mulig å enes om et slikt forbud. De relevante artiklene i varekapitlet inntar derfor i avtalen WTOs avtaler om henholdsvis subsidier, antidumping og sikkerhetstiltak, men supplerer disse med bestemmelser som inneholder ulike disiplinerende elementer. I tillegg er det avtalt bestemmelser om bilaterale sikkerhetstiltak som partene på bestemte vilkår kan iverksette dersom avtalens tollreduksjonsforplikter fører til skade. Resultatet ses på som tilfredsstillende sett med norske øyne.
Det er avtalt en oppfordring om ikke å benytte handelstiltak mot hverandre, og om å unnta hverandre fra eventuelle globale sikkerhetstiltak som en part måtte iverksette. Partene har en notifikasjonsplikt med etterfølgende konsultasjoner ved innføring av bilaterale sikkerhetstiltak, samt i forkant av subsidie- og antidumpingundersøkelser.
Annet enn i særlige tilfeller kan antidumpingundersøkelser ikke iverksettes for samme produkt en gang til dersom en undersøkelse har konkludert med at vilkårene for antidumpingtiltak ikke var til stede. Ved innføring av bilaterale sikkerhetstiltak er det avtalt at tiltaket i særlige tilfeller kan videreføres fra ett til tre års varighet forutsatt kompensasjon.
Veterinære og plantesanitære tiltak
Bestemmelsen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS) er nedfelt i kapittel 2. Artikkelen må sees i sammenheng med det totale importregimet til Indonesia som har framstått som restriktivt og noe uforutsigbart. Helse- og hygienemessige krav til importen har bidratt til at markedet har vært vanskelig tilgjengelig for norske eksportører. Hovedformålet med denne bestemmelsen har derfor vært å sikre klarere og mer forutsigbare regler for importkontroll av alle matvarer og animalske produkter, herunder særlig fisk. Et annet hovedformål er å sikre en effektiv og rask grensekontroll som skal hindre forringelse av varene mens de venter på importkontrollen.
Resultatet av forhandlingene må karakteriseres som tilfredsstillende, og forpliktelsene i bestemmelsene trekker opp klare rammer for hvordan grensekontrollen skal foregå. Denne skal følge globale og internasjonale regler for handel, forankret i WTO og standardsettende organisasjoner for mat, dyr og planter. Rettsikkerheten for de handlende er sikret med klagemuligheter, og det er etablert konsultasjonsordninger på myndighetsnivå mellom Indonesia og EFTA-statene hvis det oppstår uenighet mellom partene med henhold til gjennomføringen av avtalen.
Artikkelen har også en forpliktelse om reforhandling av importkrav dersom en tredjepart (i realiteten EU) oppnår lettelser i sine betingelser for handel med Indonesia. I et slikt tilfelle skal EFTA-statene og Indonesia bli enige om å gi hverandre de samme fordelaktige betingelsene som mellom Indonesia og EU.
3.4 Opprinnelsesregler og gjensidig tolladministrativt samarbeid
Bestemmelsene om opprinnelsesregler, inkludert tilhørende tollsamarbeid om kontroll av opprinnelsesbevis mv. og transportregler, er nedfelt i kapittel 2 og i vedlegg I til avtalen.
Opprinnelsesreglene avgrenser de fordeler som frihandelsavtalen gir til bare å gjelde varer som har tilstrekkelig tilknytning til avtalepartene. Opprinnelsesreglene presiserer derfor kravene om lokalt innhold som må være oppfylt for at ferdigvaren skal oppnå opprinnelsesstatus.
Etter avtalen gjelder følgende alternative vilkår for at en vare oppnår opprinnelsesstatus:
1) at produktet anses som fremstilt i sin helhet i en av avtalepartene i henhold til vedleggets artikkel 3;
2) at produktet, i samsvar med bestemmelsen i de spesifikke listereglene nevnt i tillegg 2 til vedlegg I, anses for tilstrekkelig bearbeidet.
3) at produktet tilfredsstiller bestemmelsene om kumulasjon med innsatsmaterialer som er opprinnelsesprodukter fra en annen avtalepart;
Det er også i vedleggets artikkel 5 tatt inn en bestemmelse om hvilke enkle former for bearbeiding, eller foredling utført på ikke-opprinnelsesmaterialer, som ikke anses som tilstrekkelig for at produktet kan anses som opprinnelsesprodukt.
Bestemmelsene om transport av varer mellom avtalepartene er gjort mer fleksibel enn i tidligere avtaler, ved at man nå tillater mellomlagring og oppsplitting av forsendelser i tredjeland så lenge det kan godtgjøres at varene ikke har blitt manipulert.
I motsetning til det som har vært mest vanlig for EFTAs frihandelsavtaler, inneholder avtalen mellom EFTA-statene og Indonesia ikke bestemmelser om forbud mot bruk av tollrestitusjon. Med tollrestitusjon forstås tilbakebetaling av toll for tidligere innfortollede innsatsmaterialer som er brukt til fremstilling/produksjon av produktene som utføres. Som tollrestitusjon anses også ordninger med tilsvarende virkning, for eksempel tollfri innførsel av en vare når tollfriheten er betinget av at varen skal gjenutføres.
I territorialitetsprinsippet er det gitt åpning for å benytte såkalt «utenlands bearbeiding» ved fremstilling av varer som skal eksporteres som opprinnelsesprodukter under denne avtalen. Den maksimale verditilførsel er satt til 20 prosent av ferdigvarens ex-works pris (pris ut av fabrikk).
Vedlegget inneholder detaljerte bestemmelser om administrativt samarbeid mellom avtalepartenes tollmyndigheter, som blant annet innebærer at det skal etableres et samarbeid mellom nasjonale tollmyndigheter om utferdigelse og kontroll av opprinnelsesbevis.
Som dokumentasjon for varens opprinnelse skal eksportører kun benytte seg av opprinnelseserklæring. Varesertifikatet EUR.1 er erstattet av en erklæring som kan sendes elektronisk mellom eksportør og importør.
3.5 Handelsfasilitering
Avtalens bestemmelser om handelsfasilitering fremgår av kapittel 2, og letter handelen med varer gjennom prinsipper for åpenhet, forenkling, rettssikkerhet og samarbeid. Dette oppnås for eksempel gjennom partenes forpliktelse til å offentliggjøre relevante lover og forskrifter på internett, så langt som praktisk mulig på engelsk, samt å gi næringslivet mulighet for bindende forhåndsuttalelser om emner som klassifisering, tollverdi og opprinnelsesregler. Videre kan ikke partene lenger kreve legalisering av kommersielle dokumenter i forbindelse med import.
3.6 Tjenester
Avtalens bestemmelser om handel med tjenester er nedfelt i kapittel 3, og bygger på de samme hovedprinsipper og struktur som i GATS. Partene forplikter seg til å gi hverandre minst like gode vilkår som andre handelspartnere. Unntak gjelder der bedre behandling følger av andre frihandelsavtaleforpliktelser som partene har påtatt seg, eksempelvis EØS for Norges del, og der partene har ført inn eksplisitte forbehold. Partene påtar seg videre forpliktelser om likebehandling sammenlignet med egne tjenesteytere på de sektorer som de fører inn i sine respektive bindingslister.
Foruten bestemmelsene om likebehandling, inneholder avtalen en rekke generelle regler som blant annet sikrer tilgang til nødvendig informasjon og uhindret overføringer og betalinger. Videre inneholder avtalen sektorspesifikke vedlegg om blant annet finansielle tjenester, telekommunikasjon, midlertidige personbevegelser og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Bestemmelsene i disse vedleggene gir blant annet rett til rask saksbehandling av lisenssøknad og tillatelser, samt informasjon om saksgang for slike søknader, herunder behov for mer informasjon, notifikasjon når søknaden er ferdigbehandlet og begrunnelse dersom søknad avslås.
Indonesia har i avtalen tatt markedsadgangsforpliktelser som går ut over deres eksisterende forpliktelser i GATS, eksempelvis innenfor telekommunikasjon, der Indonesia har bundet gjeldende regelverk, og tillater opptil 67 prosent eierskap for norske etableringer, og for ingeniør og arkitekttjenester der 55 prosent norsk eierskap tillates. Indonesia har også bundet flere tjenestekategorier som ikke er omfattet av deres GATS-forpliktelser, eksempelvis miljøtjenester og rådgivnings-og konsulenttjenester relatert til energidistribusjon.
Indonesias hovedinteresser i forhandlingene var midlertidige personbevegelser og anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner. Norges markedsadgangsforpliktelser er i det vesentlige på nivå med øvrige frihandelsavtaler, med unntak av midlertidige personbevegelser, der Norge basert på konkrete krav fra Indonesia, har forpliktet seg til blant annet opphold for studentpraktikanter (graduate trainees) på inntil seks måneder, og opphold på inntil seks måneder for tjenesteytere som leverer tjenester basert på kontrakt og selvstendige næringsdrivende. Norges forpliktelser for maritim transport inkluderer ikke forpliktelser på grensekryssende internasjonal maritim transport, ettersom Indonesia ikke kunne tilby tilfredsstillende forpliktelser for dette segmentet innenfor maritim transport
3.7 Etableringer (investeringer)
Avtalens forpliktelser for etableringer er nedfelt i kapittel 4, og formålet er å sikre vesentlig samme regulering for investeringer i varesektoren som for investeringer i tjenestesektoren. Kapitlet fokuserer på markedsadgang og er basert på leveringsmåte 3 i GATS, kommersiell tilstedeværelse, og skaper klarhet og forutsigbarhet om rammevilkårene for investorer og deres investeringer i partstatene.
Kapitlet gjelder bare for investeringer som ikke er dekket av frihandelsavtalens kapittel 3 om handel med tjenester. EFTA-statene og Indonesia garanterer hverandre nasjonal behandling for investorer og deres investeringer i de sektorer og undersektorer som er angitt i bindingslistene i vedlegg til avtalen, med visse nærmere definerte forbehold. Sektorer som ikke er omfattet av bindingslistene er ikke dekket av kapitlets bestemmelser. Avtalen gir ikke investorer og deres investeringer egen beskyttelse etter at de har etablert seg (investeringsbeskyttelse).
Investeringskapitlet forplikter partene til å gi personer fra den andre parten, og nøkkelpersonell ansatt av en person fra den andre parten og deres ektefelle og barn, tilgang til og midlertidig opphold i sitt territorium innenfor rammene av sine lover og reguleringer. Kapitlet slår også fast at partene kan opprettholde og innføre ny regulering som er i overensstemmelse med kapitlet og som er i det offentliges interesse (herunder helse, miljø og sikkerhet). Det fastslås videre at en part i utgangspunktet ikke skal anvende restriksjoner på løpende transaksjoner og kapitalbevegelser relatert til kommersiell tilstedeværelse som reguleres av kapitlet.
For indonesiske investeringer i Norge oppstiller den norske bindingslisten krav om bosted knyttet til ledelsen i aksjeselskap og allmennaksjeselskap, og nasjonalitetskrav ved oppkjøp av fiskefartøyer mv. Det er videre gjort unntak for norske lover og tiltak som har til formål å beskytte og fremme språklig og kulturelt mangfold og politikk knyttet til kulturområdet og det audiovisuelle området, med sikte på å ivareta handlefriheten på kultur- og medieområdet. Videre er det gjort et bredt unntak for skatt. Norge har ikke tatt forpliktelser i kraft- og energisektorene. Reindrift er også unntatt.
Indonesia har inkludert et bredt sett av sektorer i avtalen og tatt forpliktelser om nasjonal behandling for norske investorer i energisektoren (utvinning av olje- og gass, fornybar energi, inkludert vannkraft) og for investeringer i fiskeoppdrett. I tillegg omfatter avtalen flere industrisektorer som for eksempel produksjon av maling og skipsbygging.
Norske investorer må etablere kommersiell tilstedeværelse i en egen selskapsform og for investeringer i industriproduksjon gjelder en del særlige krav som er: 1) investor må inngå partnerskap med lokale selskaper, 2) investeringene utgjør et minstebeløp som er oppstilt i avtalen og 3) investeringene må lede til minst 20 lokalt ansatte. Kravene som stilles til investeringer fra EFTA-statene er enten listet opp innledningsvis i vedlegget og gjelder generelt (horisontale krav) eller beskrevet i vedlegget for den enkelte sektor (sektorspesifikke krav). De fleste kravene gjelder for produksjon av varer.
For produksjon av gass og elektrisitet er det visse eierskapsbegrensninger i Indonesia. For kraftproduksjon større eller lik 10 MW er maksimalt eierskap 67 prosent mens for større enheter er maksimalt eierskap satt til 95 prosent. Olje- og gassutvinning har ingen eierskapsbegrensninger. Det samme gjelder investeringer i fiskeoppdrett til havs eller i ferskvann.
3.8 Immaterialrett
Frihandelsavtalens bestemmelser om immaterialrett er nedfelt i avtalens kapittel 5 og reguleres av avtalens vedlegg XVII og de konvensjoner som det er vist til i vedlegget. Forpliktelsene i avtalens artikkel 5 sikrer ikke-diskriminerende vilkår for beskyttelse av immaterialrettigheter. Det er presisert at dette gjelder både nasjonal behandling og bestevilkårsbehandling, med slike unntak som WTO-avtalen om handelsmessige sider ved immaterialrettigheter (TRIPS) åpner for.
Det ble i avtalens artikkel 5.4 tatt inn en særskilt bestemmelse for det tilfelle at Indonesia inngår fremtidige handelsavtaler med bestemmelser om immaterialrettigheter med et høyere beskyttelsesnivå enn det som ble oppnådd i avtalen. Bestemmelsen sikrer at det skal gis melding om slike avtaler, bestevilkårsbehandling og mulighet for reforhandling av frihandelsavtalen med sikte på å inkludere tilsvarende bestemmelser.
Artiklene i avtalens vedlegg XVII fastsetter det nærmere innholdet i beskyttelsen av de forskjellige kategoriene av immaterialrettigheter. Bestemmelser i frihandelsavtaler om immaterialrettigheter skal sikre effektivt vern av norske aktørers immaterialrettigheter. Samtidig ble det klart at Norge i forhandlingene med Indonesia på flere områder, slik som varemerker, design og patent, ikke ville oppnå et vern som går særlig utover minimumsnivået i TRIPS-avtalen. På andre områder, slik som beskyttelse av geografiske betegnelser, andre geografiske angivelser, landsnavn og håndheving, er avtalen i hovedsak i samsvar med EFTAs modelltekst.
Da Indonesia ikke er medlem av Internasjonal konvensjon om vern av nye plantesorter (UPOV), er det tatt inn en bestemmelse om at parter som ikke har tiltrådt UPOV 1978, skal ha et regelverk som samsvarer med de materielle bestemmelsene i UPOV 1991. Indonesias regelverk om planteforedlerrettigheter er innholdsmessig allerede i samsvar med UPOV 1991. Det er klargjort i avtalen at forpliktelsen til å ha regler på nivå med UPOV 1991 ikke er til hinder for at Indonesia fortsatt kan beskytte lokale plantesorter.
Når det gjelder patenter, uttrykker forhandlingsresultatet en felles forståelse nedfelt i en egen tolkningsprotokoll til avtalen («Record of understanding») som klargjør at import av produkter likestilles med lokal fremstilling når det gjelder krav til utnyttelse av patent. Avtalen har ingen bestemmelser om supplerende beskyttelsessertifikater for legemidler eller plantefarmasøytiske produkter (SPC).
Når det gjelder beskyttelse av fortrolig informasjon (testdata) i søknader om markedsføringstillatelse for legemidler og plantevernmidler, inneholder vedlegget i artikkel 6 en forpliktelse som gir ti års beskyttelse for testdata knyttet til plantevernmidler. Beskyttelsen går ut på at andre ikke kan vise til slike testdata før beskyttelsestiden er utløpt. Det er ikke angitt noen minstetid for beskyttelse av testdata knyttet til legemidler, men det er vist til at slike data skal beskyttes mot urimelig kommersiell bruk, og at etterfølgende søknader om markedsføringstillatelse først skal behandles etter at en tidsperiode definert i nasjonal rett er utløpt. Avtalen overlater altså til nasjonal rett til å fastsette hvilke tidsperioder for testdatabeskyttelse som skal gjelde.
Indonesia krevde at vedlegget om immaterialrett skulle inneholde bestemmelser om beskyttelse av genetiske ressurser og tradisjonell kunnskap og forholdet til konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Norges holdning er at slike ønsker skal støttes så langt de ligger innenfor rammen av gjeldende norsk rett. Det ble forhandlet frem en bestemmelse i vedlegget artikkel 10, som anerkjenner partenes suverene rett over sine naturressurser, viktigheten av biologisk mangfold og verdien av urfolk og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap. Videre understrekes betydningen av krav om at det i patentsøknader skal gis opplysninger om opprinnelsen for genetisk materiale og tradisjonell kunnskap knyttet til slikt materiale. Bestemmelsen i vedlegget gir også en henvisning til forpliktelsene etter Nagoyaprotokollen om tilgang til genetisk materiale og tradisjonell kunnskap knyttet til slikt materiale, herunder om krav til samtykke og avtaler om deling av utbytte fra utnyttelsen av materialet.
Like viktig som et godt materielt vern for immaterialrettigheter er å sikre effektiv håndheving av rettighetene. Avtalen inneholder derfor flere bestemmelser om håndheving, blant annet forpliktelser i artikkel 15 om grensekontroll for å holde tilbake varer der import eller eksport av varen innebærer et inngrep i en immaterialrettighet. I vedlegget artikkel 21 er det inntatt en egen forpliktelse om utvidet samarbeid mellom partene på immaterialrettsområdet.
3.9 Offentlige anskaffelser
Avtalens forpliktelser om offentlige anskaffelser er nedfelt i kapittel 6. Offentlige anskaffelser er et svært sensitivt område for Indonesia, og det var ikke mulig å komme til enighet om å inkludere et kapittel som inneholdt gjensidig markedsadgang for offentlige anskaffelser, som var EFTAs mål. Partene ble isteden enige om å styrke den gjensidige forståelsen av hverandres anskaffelsesregler. Partene har forpliktet seg til å svare omgående på spørsmål og gi opplysninger om hverandres anskaffelsessystemer, og å gjøre tilgjengelig relevante lover, forskrifter, internasjonale avtaler mv.
For å sikre at leverandører fra EFTA i fremtiden får like god markedsadgang til offentlige anskaffelser i Indonesia som leverandører fra andre nasjoner, er det inntatt en artikkel om reforhandlinger. Her pålegges partene å straks notifisere de øvrige partene, dersom de tilbyr en tredjepart bedre markedsadgang for offentlige anskaffelser. På forespørsel fra en annen part skal det da påbegynnes forhandlinger med sikte på tilsvarende forbedringer i avtalen mellom EFTA-statene og Indonesia.
3.10 Konkurranse
Frihandelsavtalens bestemmelser om konkurranse er nedfelt i avtalens kapittel 7. I tråd med vanlig EFTA-modell inneholder kapitlet en beskrivelse av hva slags adferd som regnes for å være konkurransebegrensende, i tillegg til samarbeids- og konsultasjonsmekanismer.
3.11 Handel og bærekraftig utvikling
Kapittel 8 omhandler handel og bærekraftig utvikling. Kapitlet bygger på EFTAs modellkapittel og bidrar til bevisstgjøring og aksept av at handel skal foregå på en måte som bygger oppunder og støtter bærekraftig utvikling.
Kapitlet binder partene til å søke å sikre at deres lovgivning bidrar til og oppmuntrer til et høyt beskyttelsesnivå for arbeidstakerrettigheter og miljø. Partene skal videre etterstrebe å ytterligere forbedre beskyttelsesnivået. Videre forplikter partene seg til å håndheve sin lovgivning innen miljø og arbeidsliv og til å ikke redusere nivået på sin miljø- og arbeidstakerbeskyttelse for å tiltrekke seg handel eller investeringer fra en annen part. Kapitlet inneholder bestemmelser om håndheving av miljø- og arbeidsstandarder og –avtaler. Kapitlet inneholder videre en bestemmelse om handel og bærekraftig forvaltning av fiskerier og havbruk.
Indonesia har verdens tredje største tropiske regnskog, og Norge og Indonesia inngikk i 2010 en avtale for å redusere avskoging. I tillegg til å inneholde en utvidet bestemmelse om handel og bærekraftig skogforvaltning, inneholder kapitlet en bestemmelse som omhandler handel og bærekraftig produksjon av vegetabilske oljer. Bestemmelsene støtter oppunder Norges klima- og skogsamarbeid med Indonesia. Kapitlet inneholder videre en bestemmelse om kontaktpunkter og konsultasjon. Det gis også anledning til at relevante spørsmål som ikke blir løst gjennom disse prosedyrene, kan tas videre til konsultasjoner og megling under avtalens ordinære tvisteløsningsmekanisme. Kapitlet er imidlertid unntatt adgang til voldgift, i tråd med EFTAs modell.
3.12 Samarbeid
Avtalens bestemmelser om samarbeid og kapasitetsbygging er inntatt i kapittel 9. Kapitlet etablerer et rammeverk for samarbeid og kapasitetsbygging som skal bidra til å styrke de gjensidige fordelene med avtalen. Formålet med samarbeid og kapasitetsbygging er å bidra til økt konkurranseevne for varer og tjenester, og å oppnå bærekraftig utvikling. Det er i tillegg inngått et omforent memorandum med tilhørende vedlegg om samarbeid og kapasitetsbygging.
3.13 Institusjonelle bestemmelser
Avtalens institusjonelle bestemmelser er i hovedsak nedfelt i avtalens kapittel 10. Det opprettes en blandet komité som blant annet skal administrere og overvåke gjennomføringen av avtalen.
Den blandede komité skal bestå av representanter fra hver av EFTA-statene og fra Indonesia. Komiteen skal normalt møtes hvert annet år.
En av komiteens viktigste funksjoner er i henhold til avtalens artikkel 12.2 å treffe beslutninger om eventuelle endringer i avtalens vedlegg. Slike endringer vil normalt være av teknisk art.
Komiteen skal også vurdere om det er behov for å utvide avtalen og kan anbefale at det skal innledes forhandlinger på områder som ikke er dekket av avtalen, eller som komiteen er enig om å videreutvikle.
3.14 Tvisteløsning
Avtalen inneholder bestemmelser om løsninger av tvister om partenes rettigheter og forpliktelser etter avtalen. Disse er nedfelt i avtalens kapittel 11. Etter at partene i tvisten har avholdt konsultasjoner, er det åpnet for adgang til voldgift. Dersom den tapende part ikke gjennomfører voldgiftspanelets avgjørelse innen en nærmere angitt tidsfrist, er det gitt adgang til mottiltak.