Prop. 150 L (2015–2016)

Lov om undersøkelser av ulykker og hendelser i Forsvaret (forsvarsundersøkelsesloven)

Til innholdsfortegnelse

9 Tilgang til fakta i saken

9.1 Gjeldende rett

Sjef for den avdeling som er berørt har etter gjeldende forskrift § 3 andre ledd plikt til å foreta de skritt som ikke uten skade kan utsettes for å sikre bevis, slik som avsperring av åsted, sikring av vitner og spor mv. Ut over dette inneholder ikke forskriften nærmere bestemmelser som gir undersøkelseskommisjonen adgang til fysiske bevis.

Avdelingssjefen gis forholdsvis vidtgående fullmakter etter dagens forskrift. En militær avdelingssjef har ikke uten videre forutsetninger for å drive denne typen undersøkelsesarbeid og har sjelden særskilt opplæring i fag og metode, slik som for eksempel i sikring av bevis osv. Følgelig er det i dag en forholdsvis høy risiko for at bevis forspilles. Normalt vil de militære avdelingene selv gjennomføre tiltak ved alvorlige ulykker i dag, uten at undersøkelsesmyndigheten konsulteres.

Det eksisterer ingen hjemmel til å benytte privat grunn eller ta beslag i annet enn det som er Forsvarets eiendom i dagens regelverk. Man er derfor i stor grad avhengig av samtykke for å kunne utføre sitt arbeid. Undersøkelsesmyndigheten har ikke selv hatt adgang til å be om at det gjennomføres legeundersøkelser eller obduksjon, men har vært avhengig av samtykke, eller hjelp fra politi eller militærpoliti, for å få adgang til slike bevis.

9.2 Høringsnotatet

Departementet fremhever i høringsnotatet at dersom undersøkelsesmyndigheten skal kunne utføre sitt arbeid er den avhengig av å få tilgang til relevante bevis i saken. Dette gjelder både tilgang til skadested, gjenstander, vrakrester, mv., men også tilgang til resultater av medisinske tester osv. Dessuten må undersøkelsesmyndigheten ha adgang til å kreve at tester blir utført der dette ikke allerede er gjort.

Disse behovene er søkt hensyntatt i forslaget til §§ 9 og 10 i loven. Disse bestemmelsene bygger i hovedsak på de sivile transportlovene, som gir Statens havarikommisjon for transport en tilsvarende adgang til bevis.

I tillegg anser departementet det som sentralt at undersøkelsesmyndigheten gis adgang til relevant informasjon den måtte ønske fremlagt fra Forsvaret, som er av betydning for undersøkelsene. Dette vil først og fremst gjelde data som kan angå saken direkte, men også bakenforliggende informasjon som kan bidra til å belyse mer grunnleggende årsaksfaktorer og risikomomenter som kan ha forbindelse med ulykken eller hendelsen. Her vil særlig interne hendelseshåndteringsverktøy (dataapplikasjoner) og andre kontrollfunksjonssystemer kunne gi nyttig og nødvendig informasjon til undersøkelsesmyndigheten.

Tilgang til slik informasjon vil kunne bidra til å avdekke systemfeil i Forsvarets enheter, og departementet anser en slik tilgang til informasjon som så sentral at den bør forankres i loven.

9.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten redegjør i sitt høringssvar for politiets bevissikring på et åsted og understreker at denne som utgangspunkt må gjennomføres upåvirket av om det vil bli foretatt en kommisjonsundersøkelse eller ikke.

«I et strafferettslig perspektiv og for å opprettholde et åsteds nødvendige bevisverdi, vil det være av avgjørende betydning at politiet sikres kontroll og styring over både åsted og gjenstandsbevis.»

Riksadvokaten henviser videre til straffeprosessloven § 203, og påberoper at politiet må gis forrang til beslag i gjenstander der man ikke kommer til enighet om undersøkelsen av disse:

«Dersom politiet og kommisjonen ønsker å ta hånd om samme gjenstander, og de undersøkende myndighetene ikke kommer til enighet, må utvilsomt de straffeprosessuelle regler gå foran lovutkastet § 10, og slik gi politiet forrang. Dette kan med fordel gå uttrykkelig frem av loven. Kommisjonen må sørge for å avklare med politiet om etterforskning kan bli aktuelt før man foretar undersøkelser som kan påvirke bevissituasjonen.»

Riksadvokaten omtaler også muligheten for informasjonsutveksling mellom etterforskere og kommisjonsmedlemmer. Det trekkes frem at taushetsplikt vil sette skranker i så måte, det samme vil undersøkelsenes ulike formål og etterforskningstaktiske hensyn:

«Når det gjelder opplysninger av mer teknisk art bør det i større grad være rom for informasjonsutveksling, da dette kan være hensiktsmessig for å hindre unødig ressursbruk.»

Kripos understreker viktigheten av godt samarbeid mellom politiet og undersøkelseskommisjoner. Samtidig etterspør denne høringsinstansen nye regler om adgangen til samarbeid og informasjonsdeling som sikrer forutsigbarhet på dette området. Taushetsplikten etter lovforslaget, og i hvilken grad denne hindrer undersøkelseskommisjonen fra å samarbeide med politiet om tekniske bevis, trekkes frem:

«Spørsmålet er hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplikten. Slik Kripos forstår reglene vil ikke kommisjonens egne fysiske funn være omfattet, og kan således deles med politiet. Etter en rent språklig forståelse vil dette kunne strekke seg videre enn departementets omtale av tekniske funn i notatet. Likeså antas at kommisjonen vil kunne dele informasjon om sine øvrige observasjoner og vurderinger, som typisk foretas på grunnlag av særskilt fagkunnskap. Det sentrale i vurderingen av hvilke typetilfeller må være om delingen av konkret informasjon kommer i konflikt med hensynene bak en åpen rapporteringskultur og vernet mot selvinkriminering.»

Kripos antar i forlengelsen av dette at undersøkelseskommisjonen kan dele opplysninger som tilfaller kommisjonen utenfor rammene av forklaringsplikten i lovforslagets § 16 med politiet:

«Oppsummert anses det sentralt for Kripos at adgangen til og betydningen av samarbeid og informasjonsdeling ikke underkommuniseres ved de skott som nå innføres mot politiet.»

Rogaland politidistrikt uttaler at det sentrale poeng er at ordningen med undersøkelseskommisjoner ikke må begrense politiets ansvar eller myndighet. Politiet må ha førsteprioritet på tilgang til bevisene, slik som vitner og reelle bevismidler. Begrunnelsen for dette fremheves å være at politiet er samfunnets nøytrale organ i etterforskning og at politiet har en plikt til å etterforske objektivt, både i ulykkestilfeller og i «mistanketilfeller». Formuleringer i høringsnotatet tas videre til inntekt for å gi politiet førsteprioritet til alle bevis:

«Høringsnotatet peker på side 70 på at undersøkelsesmyndigheten ikke skal kunne hindre politiet i sitt arbeid. Det er både betryggende og selvsagt. Jeg forstår formuleringen slik at politiets arbeid dermed skal ha førsteprioritet på alle bevis.»

Statens havarikommisjon for transport (SHT) anbefaler at man vurderer å innta en hjemmel om bruk av data fra systemer som registrerer lyd og bilde. Slik hjemmel er inntatt i luftfartsloven § 12-10 og jernbaneundersøkelsesloven § 9.

9.4 Departementets vurderinger

Som redegjort for i punkt 5.3 anerkjenner departementet behovet for godt samarbeid mellom de ulike instansene som driver undersøkelser og etterforskning etter en ulykke eller hendelse. Departementet understreker behovet for å trekke opp den nærmere grensegang mellom etterforskning og undersøkelser av ulike instanser i forskrift. I en slik forskrift bør også adgangen til samarbeid om innhenting og tolking av bevis behandles.

Alle instanser på åstedet vil ha samme mål for øyet, nemlig å sikre faktum i saken. Slike faktiske opplysninger skiller seg fra forklaringer fra de involverte etter utkast til § 16. Innholdet i forklaringer vil undersøkelsesmyndigheten på grunn av taushetsplikten i § 19 ikke kunne formidle videre. Politiet, undersøkelsesmyndigheten, og eventuelt andre aktører vil i utgangspunktet kunne samarbeide om innhentingen av andre bevis i saken og diskutere dette seg imellom. Dette vil i mange tilfeller være arbeidsbesparende.

Samtidig deler departementet Kripos sine betraktninger om at taushetsplikten oppstiller en grense for hva undersøkelsesmyndigheten kan meddele av informasjon. Det vil her være naturlig at undersøkelsesmyndigheten kan formidle rene fakta videre. Dersom det er informasjon som bærer preg av tolkning av informasjon, som igjen kan peke tilbake på forklaringer som er avgitt av involverte personer, kan informasjonen etter departementets syn ikke frigis. Eksempler på dette vil kunne være bilder fra en rekonstruksjon som antyder hvilke faktorer undersøkelsesmyndigheten mener ligger til grunn for ulykken eller hendelsen. Departementet deler i så måte Kripos sine betraktninger om at det er hensynene som ligger til grunn for lovens forklaringsplikt som må være førende i den skjønnsmessige vurderingen undersøkelsesmyndigheten må foreta.

Når det gjelder henstillingen fra riksadvokaten om at de straffeprosessuelle regler utvilsomt må gå foran lovutkastet § 10, og at dette må inntas i loven, støtter departementet ikke umiddelbart dette. Det er ingen slik lovmessig fortrinnsrett for politiet i de sivile transportlovene. Spørsmålet er også om man er tjent med en slik kategorisk løsning i loven, eller om det beste er å falle ned på alminnelig tolkningslære i de tilfellene der instansene ikke kommer til enighet. Erfaring fra praksis er at dette sjelden kommer på spissen. Departementet understreker viktigheten av samarbeid på åstedet, og at alle instanser gis nødvendig mulighet til å utføre rettidige undersøkelser, også der én instans har en gjenstand eller lignende i sin varetekt.

Av hensyn til samarbeid med andre aktører på ulykkesstedet, men også av hensyn til tredjeperson som utkast til § 10 får innvirkning ovenfor, mener departementet det vil være nødvendig å forskriftsregulere forhold knyttet til undersøkelsesmyndighetens tilgang til eiendom, eiendeler mv. Dette bør også innbefatte en tidsbegrensning. Forskriftskompetansen er nedfelt i forslag til § 10 sjette ledd.

På bakgrunn av innspill fra Statens havarikommisjon for transport foreslår departementet å tilføye i utkast til § 10 første ledd at undersøkelsesmyndigheten har rett til å undersøke og ta i besittelse systemer som registrerer lyd og bilde. Departementet mener forøvrig at dette i de fleste tilfeller uansett vil være dekket av utkast til § 10 fjerde ledd. Fjerde ledd gir undersøkelsesmyndigheten adgang til informasjon i forsvarssektoren som er av betydning for undersøkelsene. Opprinnelig var denne adgangen til informasjon begrenset til informasjon i Forsvaret, men dette er i lovproposisjonen utvidet til forsvarssektoren. Dette har blant annet sammenheng med at forvaltningen av materiell siden høringsrunden er skilt ut av Forsvaret og etablert som en egen etat underlagt Forsvarsdepartementet.

Som beskrevet i høringsnotatet bygger utkast til § 10 på lignende bestemmelser i de sivile transportlovene. Selve lovteksten er noe ulikt formulert i henholdsvis luftfartsloven § 12-15, jernbaneundersøkelsesloven § 13 og vegtrafikkloven § 46, men formålet med bestemmelsene er det samme. Et spørsmål som kan reise seg er hvilken tilgang undersøkelsesmyndigheten skal ha til helseopplysninger fra personer som har vært involvert i ulykken eller hendelsen. Slik lovforslaget her opprinnelig var formulert kunne det leses generelt, og dermed utvidende til å omfatte også helseopplysninger som ikke har forbindelse med eller betydning for ulykken eller hendelsen. Departementet ønsker derfor å presisere at man i utkast til § 10 andre ledd kun har ment å omfatte helseopplysninger som er relevante for saken, og som det dermed er nødvendig for undersøkelsesmyndigheten å få kjennskap til. Dette betyr imidlertid ikke at undersøkelsesmyndigheten bare bør ha tilgang til undersøkelser som foretas etter en ulykke eller hendelse har funnet sted. Helseopplysninger fra tiden før ulykken eller hendelsen inntraff kan også være avgjørende for å finne frem til årsaksforholdene. Som eksempel kan trekkes frem opplysninger om en pilots psykiske helse, dersom det er klare indikasjoner på at dette kan ha hatt innvirkning på et flyhavari, og der piloten har omkommet i ulykken.

I tråd med vurderingene over har departementet kommet til at det vil være hensiktsmessig å omformulere utkast til § 10 slik at nødvendighetsvilkåret kommer tydeligere frem. Nødvendighetsvilkåret er tatt inn som et eget tredje ledd i bestemmelsen.

Videre er det tatt inn en presisering i nytt utkast til femte ledd som slår fast at undersøkelsesmyndighetens tilgang til opplysninger etter bestemmelsen gjelder uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Til forsiden