12 Tvangsmidler og straff
12.1 Tvangsmidler
12.1.1 Gjeldende rett
Utlendingsloven kapittel 12 gir regler om bruk av tvangsmidler i alminnelige utlendingssaker, herunder regler om undersøkelser, beslag, meldeplikt og bestemt oppholdssted, samt pågripelse og fengsling. Flere av bestemmelsene i kapittel 12 viser til prosessuelle regler i straffeprosessloven «så langt de passer». Utlendingslovens regler utfylles således med straffeprosesslovens regler. Departementet bemerker at det i Prop. 126 L (2016–2017) er fremmet forslag om en betydelig revisjon av kapittel 12, hvor hovedformålet er å avklare og tydeliggjøre hvilke regler i straffeprosessloven som skal gjelde for bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven (se særlig kapittel 6 til 10).
Det følger av utlendingsloven § 99 første ledd at et tvangsmiddel bare kan benyttes når det er tilstrekkelig grunn til det, og det må ikke være et uforholdsmessig inngrep. Tvangsmidler kan benyttes både før og etter at det foreligger et vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, jf. utlendingsloven § 99 annet ledd.
I praksis er det lagt til grunn at politiet i kraft av kompetansen etter utlendingsloven § 22, jf. § 15 har adgang til å holde tilbake en person for et kort tidsrom uten at det treffes formell pågripelsesbeslutning. Det er antatt at grensen går ved omkring 4 timer (jf. også politiloven § 8) mens det gjennomføres nødvendige undersøkelser.
Politiloven § 8 om innbringelse for politimessige formål supplerer utlendingsloven § 22, jf. § 15, og lyder:
«Politiet kan innbringe til politistasjon, lensmannskontor eller annet lokale som benyttes under polititjenesten
den som på offentlig sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel
den som ikke etterkommer pålegg fra politiet om å fjerne seg fra offentlig sted når omstendighetene gir skjellig grunn til å frykte for forstyrrelse av den alminnelige ro og orden eller den lovlige ferdsel
den som ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktigheten av
den som treffes på eller ved sted der det må antas å være begått en forbrytelse umiddelbart forut.
Ingen må holdes tilbake lenger enn nødvendig etter denne bestemmelsen og ikke ut over fire timer.»
I saker om bortvisning eller utvisning hvor utlendingen må holdes lenger enn fire timer, er det i første rekke utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b som er den aktuelle hjemmelen for pågripelse og fengsling. Det følger av bestemmelsen at en utlending kan pågripes og fengsles når det foreligger «konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket.» Vedkommende vil i slike tilfeller kunne plasseres i ventecelle/politiarrest i påvente av uttransport eller overføring til Politiets utlendingsinternat.
Vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket, herunder vedtak om bortvisning og utvisning, innebærer at utlendingen må forlate Schengen-området (hvis han eller hun er tredjelandsborger). Det kan derfor tenkes situasjoner hvor det foreligger adgang til pågripelse og fengsling i medhold av § 106 første ledd bokstav b når utlendingen vil forlate Norge, men ikke Schengen-området, jf. Rt. 2012 s. 1330.
12.1.2 Utvalgets forslag
Et samlet utvalg har påpekt at gjeldende lovgivning ikke regulerer situasjonsbestemte behov for å holde person og dokumenter under kontroll når ikke utlendingslovens vilkår for pågripelse og fengsling foreligger. Utvalget har imidlertid ikke vært samstemte i synet på om regulering bør skje i grenseloven eller utlendingsloven, jf. utredningen punkt 4.4.3.
Medlemmene Aukrust, Furnes og Ottersland viser til at utlendingsloven har godt utbygde regler om tvangsmidler. En eventuell endring bør derfor etter disse medlemmenes syn først skje etter en totalvurdering av utlendingslovens tvangsmiddelsystem, ikke som en spesialbestemmelse i ny grenselov.
Medlemmene Clementsen, Hansen og Aaserød mener grenseloven bør ha en egen bestemmelse om adgang til forvaltningsmessige tvangstiltak overfor personer som kommer til et grenseovergangssted eller påtreffes ved grensen, og som antas ikke å fylle vilkårene for å komme inn i riket. Utvalgets leder, Jon Karlsrud og utvalgsmedlem O‘Connor, tiltrer forslaget, men mener lovbestemmelsen bør begrenses til å gjelde personer som stanses ved inn- og utreisekontrollen på et grenseovergangssted. Utvalget har dermed hatt flertall for å foreslå en hjemmel for forvaltningsmessige tvangsmidler i grenseloven. Etter forslaget kan tilbakeholdelse skje før faktisk grensepassering, og før overtredelse av straffbarhetsvilkåret.
Utvalget foreslår en henvisning i utlendingsloven § 66 bokstav a til at også grov eller gjentatt overtredelse av grenseloven gir grunnlag for utvisning.
12.1.3 Høringsinstansenes syn
Utlendingsdirektoratet støtter utvalgets forslag om innføring av et forvaltningsmessig tvangstiltak i grenseloven, og viser til at det kan forekomme situasjoner hvor det er behov for å holde en person tilbake uten at det grunnlag for å benytte tvangsmidler etter utlendingsloven. Tilbakeholdelse kan være et inngripende tiltak, og direktoratet mener det er positivt at utvalgets utkast stiller krav til forholdsmessighet og domstolskontroll for tilbakeholdelse ut over tre dager. Siden tilbakeholdelse vil være aktuelt ved politiets forberedelse av bort- eller utvisningsvedtak og gjennomføring av slikt vedtak, anbefaler UDI at det inntas en henvisning til bestemmelsen i de aktuelle reglene i utlendingsloven, for eksempel i § 18 om bortvisning og § 72 om utvisning.
Også Romerike politidistrikt støtter forslaget om en ny forvaltningsmessig tvangshjemmel, men mener bestemmelsen bør plasseres i gjeldende utlendingslov. Politidirektoratet er i tvil om behovet for ytterligere lovregulering og legger til grunn at en slik hjemmel forutsetter at det gjøres en totalvurdering av reglene i utlendingsloven. Bestemmelsen bør plasseres i utlendingsloven.
Etter Troms og Finnmark statsadvokatembeters syn bør det ikke innføres regler om forvaltningsmessige tvangsmidler i ny grenselov uten samtidig utredning av de tilsvarende reglene i utlendingsloven. Regelsettene griper inn i hverandre, og gir behov for samkjøring. Embetene mener mye taler for at regulering bør skje i utlendingsloven.
Østfinnmark politidistrikt viser også til at et forvaltningsmessig tvangsmiddel vil være nært knyttet til behandlingen av utlendingssaken og de materielle vurderingene av vilkårene i utlendingsloven. Naturlig plassering vil da være i utlendingsloven. Tilsvarende Troms og Finnmark statsadvokatembeter.
12.1.4 Departementets vurdering
Når politiet i dag avdekker i innreisekontrollen eller utreisekontrollen at en utlending ikke fyller vilkårene for lovlig innreise eller utreise, blir vedkommende holdt tilbake. Etter EMK vurderes det i utgangspunktet ikke som frihetsberøvelse om utlendingen holdes tilbake i noen få timer for kontroll eller gjennomføring av returreise/avvisning fra utreise. I norsk praksis er grensen satt ved om lag fire timer. Praksis utøves i dag med hjemmel i utlendingsloven § 22, jf. § 15 om grensekontroll og politiloven § 8 om innbringelse for visse politimessige formål. Departementet vil vurdere en endring i utlendingsloven for å tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget.
I noen tilfeller må den det gjelder holdes tilbake lenger enn fire timer for å avklare om vedkommende skal bortvises eller utvises eller for å arrangere returreise. I disse tilfellene må man i dag vurdere om det foreligger unndragelsesfare slik at det er rettslig grunnlag for at en politijurist kan treffe beslutning om pågripelse etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. Departementet vil vurdere en endring i utlendingsloven § 106 som vil gi særskilt grunnlag for pågripelse når det oppstår situasjonsbestemte behov for å holde utlendingen tilbake lenger enn fire timer.
12.2 Straff
12.2.1 Gjeldende rett
Riksgrenseloven § 4 fastslår at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i medhold av loven straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud. Forsøk straffes som fullbyrdet handling. Ved gjentagelse, flere handlinger til samtidig pådømmelse eller andre skjerpende omstendigheter er straffen bøter eller fengsel inntil ett år. Straffansvar for medvirkning til overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av riksgrenseloven følger av straffeloven § 15, jf. Prop. 64 L (2014–2015) punkt 12.6.
Med hjemmel i riksgrenseloven § 3 første ledd oppstiller riksgrenseforskriften i §§1 og 4 og §§ 5 til 8 en rekke forbud og påbud som gir grunnlag for straff etter loven. Disse adferdsreglene ivaretar forpliktelsene etter grenseregimeavtalen med Russland, og gjelder bare dette grenseavsnittet. Reglene er detaljerte, og omfatter blant annet forbud mot å løsne skudd over grensen, forbud mot å vise fornærmelig adferd mot nabostat ved grensen, forbud mot å «overskride grensen til lands, til vanns, eller i luften uten særskilt tillatelse fra Norges grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense», og forbud mot «uten særskilt tillatelse fra Norges grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense å føre samtaler eller ha annet slags samkvem med personer som befinner seg på den annen side av grensen.»
Grenseregimeavtalen med Russland har i art. 5 en særlig bestemmelse om ivaretakelse av grensemerkene på den ca 200 km lange grensestrekningen. Art. 5 nr. 5 forplikter de kontraherende parter til å treffe alle nødvendige tiltak for å verne om grensemerkene, og trekke til ansvar personer som er funnet skyldige i flytting, beskadigelse eller ødeleggelse av grensemerkene. Denne typen overtredelser kan straffes etter straffelovens bestemmelser om tyveri i §§ 321 til 323, om skadeverk i §§ 351 til 353 og om borttaking av grensemerke i § 364. Skade på grensegaten kan også gi bot etter straffeloven § 346, som retter seg mot forskjellige former for rettsstridig bruk og beskadigelse av grunn i annens besittelse.
Straffen for tyveri er bot eller fengsel inntil 2 år. Skadeverk straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Grovt tyveri og grovt skadeverk straffes med bot eller fengsel inntil 6 år. Etter riksgrenseloven er skyldkravet forsett eller uaktsomhet. Etter straffeloven er skyldkravet forsett med mindre annet er bestemt. Grovt uaktsomt skadeverk er straffbart etter § 352.
Riksgrenseloven § 3 tredje ledd har enkelte prosessuelle bestemmelser som reelt er forvaltningsmessige tvangsmidler. Disse bestemmelsene gir politiet og «grensemyndighetene», det vil etter § 1 tredje ledd si grensekommissæren, adgang til å foreta ransaking uten hensyn til straffens størrelse, og uten rettens beslutning. Grensekommissæren og politiet har også adgang til å inndra ved dom våpen, fotoapparat og film som har vært benyttet i strid med forbud fastsatt etter første ledd, «uten at straffesak behøver å bli reist eller å kunne reises mot noen.» Overtredelse av straffebudene i og i medhold av riksgrenseloven gir normalt ikke pågripelsesadgang etter straffeprosessloven § 171, som kun får anvendelse for overtredelser som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.
Grensekommissæren har ikke politimyndighet eller ansvar for oppgaver som tilligger politiet. Hendelser ved grensen som faller inn under politiets ansvarsområde (lovbrudd som brudd på riksgrenseloven og mistanke om kriminelle forhold) og de forvaltningsmessige oppgavene (grenseovervåking, grensekontroll, utlendingskontroll på territoriet) ligger derfor utenfor grensekommissærens myndighet. Grensekommissæren har imidlertid ansvar for å oppklare sakens fakta ved hendelser som utgjør brudd på grenseregimeavtalen med Russland, og bidrar derfor til politiets etterforskning. Ettersom alle brudd på riksgrenseloven også utgjør brudd på grenseregimeavtalen, følges slike saker alltid opp i to spor: Et polisiært spor med etterforskning og straffeforfølgelse, og et bilateralt spor med grensekommissærene på norsk og russisk side for å avklare hendelsesforløpet og forebygge lignende hendelser.
Utlendingsloven § 108 setter straff for ulike handlinger som knytter seg til ulovlig grensepassering. Etter § 108 annet ledd bokstav a straffes forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 14 om grensepassering og grensekontroll og § 20 tredje ledd om plikt til å medvirke til meldeplikt for passasjerdata med bot eller fengsel inntil seks måneder eller med begge deler. Etter § 108 annet ledd bokstav b er forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskrift gitt i medhold av loven, eller forbud, påbud eller vilkår gitt i medhold av en slik forskrift, straffbar dersom dette er fastsatt i forskriften. Utlendingsforskriften § 18-13 annet ledd angir overtredelse av følgende grenselovrelevante bestemmelser som straffbare: § 4-5 om tillatelse til videreflyging (jf. lovens § 14), § 4-8 om meldeplikt ved grensepassering (jf. lovens § 14), § 4-15 om transportselskapers kontroll av reisedokumenter (jf. lovens § 15), og § 4-24 første til fjerde ledd og sjette ledd om meldeplikt for fører av luft- og sjøfartøy (jf. lovens § 20 første ledd bokstav a og b).
Overtredelser av de aktuelle bestemmelsene i og i medhold av utlendingsloven straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder eller med begge deler. Politiet har dermed adgang til pågripelse etter straffeprosessloven § 171.
Etter straffeloven § 16 kan den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk når ikke annet er bestemt. Utlendingsloven og utlendingsforskriften har ikke særregler om forsøk. Strafferammen på bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler for overtredelse av de aktuelle bestemmelsene innebærer dermed at forsøk ikke er straffbart.
12.2.2 Utvalgets forslag
I utredningen punkt 5.8 har utvalget gjennomgått straffebudene i riksgrenseloven, straffeloven 1902 og utlendingsloven, og foreslått at straffebud i ny grenselov utformes etter prinsippene som er lagt til grunn for straffeloven 2005. Utvalget har dermed tatt i betraktning at straffeloven 2005, som trådte i kraft 1. oktober 2015, opphever skillet mellom forbrytelser og forseelser, og gir nye regler om forsøk, medvirkning, særdeles skjerpende omstendigheter og om konsekvensene av at bot kan anvendes i tillegg til fengselsstraff.
Utvalget anså det ikke nødvendig å konkretisere hvilke overtredelser som rammes. De objektive vilkårene for straff vil fremgå av plikt- og forbudsreglene i loven og dens forskrifter, samt av vedtak. Konkrete og typiske overtredelser er brudd på adferdsreglene, brudd på rådighetsbegrensningen i grensegaten, passering utenfor fastsatt grenseovergangssted og unndragelse av inn- og utreisekontroll. Utvalgets forslag til adferdsregler omfatter for øvrig også forbud mot å skade, flytte eller tilsøle grensegaten eller grensemerkene, og forbud mot å fjerne noe fra dem. Disse handlingene vil som oftest være straffbare som tyveri eller skadeverk, men bør etter utvalgets syn være straffbare etter grenseloven.
Strafferammen for alminnelig grenseovertredelse bør etter utvalgets syn være tilstrekkelig til at det gis pågripelsesadgang etter straffeprosessloven § 171. Det krever en strafferamme på mer enn 6 måneder. Behovet for pågripelse må ses i lys av at landegrensene i stor grad går i utmark, og med lange avstander til politistasjone eller lensmannskontor. I utvalges lovutkast er strafferammen for ordinær overtredelse av grenseloven angitt til bot eller fengsel inntil ett år, noe som etter utvalget syn samsvarer med straffelovens strafferamme for ordinære overtredelser. Utvalget tilsikter ingen endring i straffeutmålingspraksis. Straff for grov grenseovertredelse foreslås fastsatt til bot eller fengsel inntil 6 år, jf. tilsvarende strafferammer for grovt tyveri og skadeverk i straffeloven 1902 §§ 258 og 292. Etter utvalgets forslag skal det ikke kunne idømmes straff for grenseovertredelse samtidig som det straffes for skadeverk, tyveri eller borttaking av grensemerke ved samme handling (idealkonkurrens).
Skyldkravet bør etter utvalgets syn fortsatt være forsett eller uaktsomhet. Både forsøk og medvirkning bør være straffbart, men utvalget anså det unødvendig å opplyse om det i utkastet til straffebud, idet det anses å følge av straffeloven §§ 15 og 16. Overtredelse bør være straffbar også når handlingen er foretatt i utlandet. Forbudene i riksgrenseforskriften gjelder etter sin karakter handlinger begått på norsk side av grensen. Utvalget anser det imidlertid ikke helt upraktisk at overtredelse av straffebud skjer også på russisk side, typisk ved at turister (norske eller utenlandske) fjerner steiner fra, eller på annen måte skader, russiske grensemerker. Straffeprosessloven § 65 nr. 4 legger påtalekompetansen i slike saker til riksadvokaten, men utvalget foreslår en endring slik at påtalekompetansen legges til politiet. Påtalekompetansen bør også ligge hos politiet når det gjelder grov overtredelse. Utvalget viser til at de aller fleste forhold vil kvalifisere for bot eller kortere fengselsstraff. Det dreier seg om overtredelser som vil være kurante for den lavere påtalemyndighet, og om avgjørelser som kan haste fordi gjerningsmannen ofte er en utlending på reisefot.
De straffeprosessuelle særreglene i riksgrenseloven som gir grensemyndighetene og politiet adgang til å foreta ransaking og inndragning av våpen og fotoapparat, foreslås ikke videreført. Utvalget mener behovet dekkes av de generelle bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 15 om ransaking og kapittel 16 om beslag, og av inndragningsbestemmelsene i straffeloven kapittel 13.
Ingen høringsinstanser har uttalt seg om utvalgets utkast til straffebud.
12.2.3 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til hovedpunktene i utvalgets vurderinger om utforming av lovens straffebud, men mener i motsetning til utvalget at de enkelte overtredelser som rammes bør fremgå av loven. Samordning og modernisering av reglene om grensetilsyn og grensekontroll skal blant annet gjøre regelverket lettere tilgjengelig, og straffebudet bør også av den grunn utformes så konkret som mulig. Departementets forslag til § 26 om straff er i likhet med utvalgets utkast i all hovedsak ment å videreføre gjeldende rett i relasjon til hvilke overtredelser som straffesanksjoneres.
Lovforslaget § 9 viderefører blant annet forbudet i riksgrenseforskriften § 1 mot å utøve rådighet i grensegaten uten etter samtykke, jf. punkt 7.4.3. Det er etter gjeldende rett ikke straffesanksjonerte forbud mot virksomhet i grensegaten mot Sverige og Finland, men departementet anser det rimelig å gi forbudet allmenn virkning i disse grensegatene på henholdsvis 2,5 og 4 meter. Ryddingen av grensegatene mot Sverige og Finland følger langvarig tradisjon, og grunneiere og rådighetshavere kan gis tillatelse til å utøve virksomhet i dem i den grad det anses legitimt.
Overtredelse av de gjeldende adferdsreglene for riksgrensen mot Russland er straffbare etter riksgrenseforskriften § 4, jf. riksgrenseloven § 4. Departementet legger til grunn at adferdsnormer i utgangspunktet bør tas inn i formell lov hvis det skal anvendes fengsel. De mest sentrale handlingsreglene foreslås derfor også overført fra riksgrenseforskriften § 4 bokstav a og c til grenseloven § 11 (skyting over riksgrensen) og § 13 (passeringsforbudet). Adferdsreglene i lovforslaget § 11 og forholdet til passeringsforbudet i lovforslaget § 13 er omtalt i punkt 7.4.6.
Overtredelse av ekstraordinære forbud eller påbud fastsatt i medhold av lovforslaget § 12 om ekstraordinære adgangsbegrensninger bør kunne straffesanksjoneres. Bestemmelsen skal verne viktige hensyn og beskyttelsesbehov. Tilsvarende kan for eksempel også manglende etterlevelse av pålegg fra politiet etter beredskapshjemmelen i politiloven § 5 straffes med bot eller fengsel inntil 3 måneder etter politiloven § 30.
Departementet anser det i likhet med utvalget hensiktsmessig å operere med en felles strafferamme for overtredelse av grenseloven, hva enten det gjelder overtredelse av adferdsreglene som viderefører bestemmelsene i riksgrenseloven, overtredelser som i dag bare rammes av straffeloven, eller overtredelse av reglene som overføres fra utlendingsloven. I lovforslaget § 26 foreslås derfor den gjeldende strafferammen på bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler etter utlendingsloven § 108 annet ledd videreført med anvendelse også for øvrige brudd på grenseloven. På dette punktet avviker dermed departementets lovforslag fra utvalgets forslag om strafferamme på bot eller fengsel inntil 1 år. Ettersom verken utvalget eller departementet tilsikter endring i utmålingspraksis etter gjeldende rett, anses strafferammen i utlendingsloven tilstrekkelig. I praksis brukes oftest bøter. Den foreslåtte strafferammen vil også gi grunnlag for pågripelse for overtredelser som i dag bare rammes av riksgrenseloven. Det praktiske behovet dreier seg om et fåtall lovbrudd på den norsk-russiske grensen, og pågripelse fremstår ikke som et uforholdsmessig tiltak, forholdene tatt i betraktning. Med en strafferamme som ikke overstiger ett år vil tiltalekompetansen ligge hos politiet uten at det er behov for noen særregulering, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav a.
Etter gjeldende rett og utvalgets forslag rammes både uaktsomme og forsettlige overtredelser. Departementets lovforslag er utformet tilsvarende, og rammer dermed også simpel uaktsomhet. Det anses ikke aktuelt å lempe på gjeldende skyldkrav, blant annet av hensyn til forpliktelsene etter grenseregimeavtalen med Russland til å følge opp alle hendelser som kan utgjøre brudd på avtalen. Medvirkning vil være straffbart etter straffeloven § 15. Forsøk vil derimot ikke uten videre være straffbart etter straffeloven § 16, som krever en strafferamme på fengsel i 1 år eller mer. I tråd med gjeldende rett etter riksgrenseloven og med utvalgets vurderinger følger det derfor også av departementets forslag til § 26 at forsøk straffes som fullbyrdet lovbrudd.
Departementet ser ikke behov for en egen bestemmelse i grenseloven om grovere overtredelser som vil fange opp forhold som ellers reguleres av straffelovens bestemmelser om tyveri, skadeverk og borttaking av grensemerke, jf. utvalgets utkast til § 27 annet ledd. De fleste lovbruddene vil kvalifisere for bot eller kortere fengselsstraff, og grenselovens generelle strafferamme anses tilstrekkelig. De alvorligste straffebudene hører hjemme i den alminnelige straffeloven.
Straffebudet vil som hovedregel ikke ramme handlinger foretatt av utlendinger i utlandet, jf. straffeloven § 5. Utvalget har pekt på behovet for å kunne straffeforfølge utenlandske turister som fjerner eller skader grensemerker på russisk side, når handlingen etter utvalgets vurdering er begått av utlending i utlandet. Etter departementets oppfatning er utvalgets drøftelser ikke helt treffende. De norske forbudene mot overskridelse av den russiske grensen ved ferdsel i grensetraktene og mot handlinger rettet mot de russiske grensemerkene håndheves med grunnlag i overtredelsens klare forankring i Norge. Disse sakene reiser i praksis ikke problemstillinger rundt hvilket land de er begått i. Departementet ser derfor ikke behov for særregler om handlinger begått av utlending i utlandet, verken når det gjelder virkeområde eller tiltalekompetanse. Alminnelige grenseovertredelser begått av utlending i Norge straffeforfølges på vanlig måte av politiet, i praksis oftest slik at forholdet gjøres opp med forelegg før utlendingen reiser videre i eller ut av landet.