4 Internasjonal og utenlandsk rett
4.1 Den europeiske patentkonvensjonen (EPC)
Ved revisjon av den europeiske patentkonvensjonen i 2000 ble det tatt inn bestemmelser i artikkel 134 a om at Forvaltningsrådet i Den europeiske patentorganisasjonen kan gi bestemmelser om taushetsplikt for autoriserte patentrådgivere (EPAs) oppført på listen etter EPC artikkel 134 nr. 1, og om beskyttelse av kommunikasjon mellom slike rådgivere og klienten samt tredjeparter i saker om europeiske patenter. I den norske oversettelsen av konvensjonen brukes ordet «patentfullmektig». I proposisjonen her brukes ordet «patentrådgiver», blant annet fordi reglene om bevisforbud gjelder utover der rådgiveren opptrer som fullmektig for Patentstyret og Det europeiske patentverket, uten at «patentrådgiver» er ment å ha et annet meningsinnhold enn «patentfullmektig».
I medhold av artikkel 134 a er det i de utfyllende reglene til den europeiske patentkonvensjonen (Implementing Regulations to the European Patent Convention vedtatt av Forvaltningsrådet i Den europeiske patentorganisasjonen 7. desember 2006 og sist endret 15. desember 2020) regel 153 fastsatt at når rådgivning er søkt fra en EPA i denne egenskap, kan kommunikasjon knyttet til innholdet i og grunnlaget for rådgivningen ikke kreves fremlagt i prosesser for Det europeiske patentverket, med mindre klienten samtykker. Det følger av regel 153 nr. 2 at vernet mot fremleggelse blant annet omfatter enhver kommunikasjon eller ethvert dokument som gjelder vurdering av patenterbarheten av en oppfinnelse, forberedelse eller behandling av en europeisk patentsøknad, og enhver vurdering av gyldigheten av, beskyttelsesomfanget for, eller om det foreligger inngrep i, et europeisk patent eller en europeisk patentsøknad. Disse eksemplene viser at vernets kjerne er den fortrolige rådgivningen og de vurderinger patentrådgiveren har gjort for klienten. Bestemmelsene gjelder uansett om den aktuelle patentrådgiveren er en ekstern rådgiver eller ansatt i foretaket som er part i saken.
Regel 153 gjelder bare for EPAs, og bare i saker for Det europeiske patentverket. En norsk patentrådgiver som er EPA vil være omfattet av bestemmelsen.
Nasjonale domstoler har imidlertid ingen plikt til å anvende regel 153 i saker om europeiske patenter for nasjonale domstoler. Det finnes heller ikke noe krav i konvensjonen om at statene som er tilsluttet den, skal innføre lovgivning om et slikt vern. Dette innebærer at i rettssaker om et europeisk patent som er gitt virkning i Norge, er det de alminnelige reglene i tvisteloven, og eventuelt straffeprosessloven, som får anvendelse. Reglene i konvensjonen og de utfyllende reglene gjelder ikke for rent nasjonale patenter.
4.2 EU-regelverk
4.2.1 Patentrådgivere
I EU finnes det ikke noe harmonisert regelverk om patentrådgivere. Det varierer mellom medlemsstatene i hvilken grad det er innført nasjonalt regelverk og nasjonale autorisasjonsordninger.
Regler om bevisforbud for kommunikasjon med patentrådgivere finnes imidlertid i artikkel 48 nr. 5 i avtalen 19. februar 2013 om en felles patentdomstol for enhetspatenter innen EU, som ikke er trådt i kraft. Avtalen oppretter, sammen med Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 1257/2012 om et fordypet samarbeid om et enhetlig patentvern og Rådets forordning (EU) nr. 1260/2012 om oversettelser, en ordning med enhetlige patenter med virkning i medlemsstatene som er tilsluttet ordningen. Det europeiske patentverket skal kunne meddele enhetspatenter med virkning for alle medlemsstatene som deltar i ordningen. Tvister om enhetspatenter skal behandles av en egen felles patentdomstol som skal ha jurisdiksjon over saker om gyldighet og inngrep i enhetspatenter, samt over europeiske patenter meddelt i medlemsstatene. Selv om Norge ikke kan delta i ordningen, vil norske virksomheter kunne søke om og inneha enhetspatenter. Det er per mars 2021 usikkert når ordningen vil tre i kraft fordi den tyske ratifikasjonsprosessen for domstolsavtalen foreløpig ikke er sluttført. Tretten medlemsstater, inkludert de tre medlemsstatene med størst andel av europeiske patenter i kraft i året før undertegningen av avtalen (Frankrike, Italia og Tyskland), må ha ratifisert før den kan tre i kraft.
Beskyttelsen av kommunikasjon med patentrådgivere mot å fremlegges som bevis for den felles patentdomstolen, er nærmere regulert i regel 287 og 288 i utkastet til prosessreglement for domstolen. Vernet vil omfatte all fortrolig kommunikasjon med en advokat eller en patentrådgiver som opptrer i profesjonell egenskap og der kommunikasjonen er «relating to the seeking or the provision of … advice», jf. artikkel 287 nr. 1. Det er altså kommunikasjon knyttet til rådgivningen som er vernet. Bestemmelsene gjelder også for patentrådgivere og advokater som er ansatt hos parten, så lenge disse opptrer i egenskap av rådgiver, jf. regel 287 nr. 2. Det er imidlertid bare advokater i medlemsstater og EPAs som har et eget sertifikat som viser deres kjennskap til domstolsprosessen for europeiske patenter («European Patent Litigation Certificate»), som vil kunne representere parter for domstolen, jf. regel 286. Reglene om beskyttelse av fortrolig kommunikasjon omfatter alle patentrådgivere som etter nasjonal rett kan gi rådgivning om beskyttelse av oppfinnelser eller om rettergang om patenter og patentsøknader, og som konsulteres i egenskap av å være slik rådgiver, se definisjonen av «patent attorney» i regel 287 nr. 6 (b). Bevisforbudet dekker etter sin ordlyd også fortrolig kommunikasjon med patentrådgivere som ikke er hjemmehørende i en medlemsstat, eller oppført på Det europeiske patentverkets liste over EPAs. Etter regel 288 gjelder også bevisforbudet for fortrolig kommunikasjon rådgiveren har med tredjeparter for å innhente informasjon i tilknytning til rådgivningen.
4.2.2 Andre rådgivere innen immaterialrettigheter
Det finnes ikke særlige regler på europeisk nivå om vern for fortrolig kommunikasjon knyttet til rådgivningen fra andre rådgivere på immaterialrettsområdet enn patentrådgiverne. For EUs varemerke- og designmyndighet, European Union Intellectual Property Office (EUIPO), må parter hjemmehørende utenfor EØS bruke en fullmektig etablert i EØS for alle andre forhold enn å levere en søknad om registrering av et varemerke eller design, se rådsforordning (EU) 2017/1001 artikkel 119 nr. 2 og rådsforordning (EF) nr. 6/2002 artikkel 77 og 78. En fullmektig kan være en advokat etablert i EØS som har rett til å opptre for nasjonal varemerkemyndighet i hjemstaten, eller en annen representant oppført på EUIPOs liste over fullmektiger, jf. artikkel 120 nr. 1. For å føres opp på listen stilles ikke krav om noen spesiell utdanning eller eksamen, men der hjemstaten ikke har noen autorisasjonsordning, må personen ha praktisert i fem år for å føres opp på listen. Etter norsk rett har advokater adgang til å opptre som fullmektiger overfor Patentstyret i nasjonale varemerke- og designsaker, og kan også opptre overfor EUIPO i saker om EU-varemerker og fellesskapsdesign.
Rettssaker om EU-varemerker og fellesskapsdesign vil gå for egne nasjonale domstoler som er utpekt til å behandle denne typen saker i de enkelte medlemsstatene. Der det aktuelle forholdet ikke er regulert i de relevante forordning vil domstolen anvende nasjonal rett, jf. forordning (EU) 2017/1001 artikkel 129 nr. 2 og forordning (EF) nr. 6/2002 artikkel 88 nr. 2. Siden forordningene ikke har regler om beskyttelse av kommunikasjon med advokater eller andre rådgivere i rettssaker, vil nasjonale regler om dette få anvendelse. Hvorvidt kommunikasjon mellom en rådgiver og klient er beskyttet mot å fremlegges som bevis eller ikke, beror på i hvilken grad nasjonal prosessrett i det enkelte landet gir en slik beskyttelse. Saker om gyldighet av eller inngrep i EU-varemerker eller fellesskapsdesign vil normalt ikke gå for norske domstoler, siden disse rettighetene ikke har virkning i Norge. Så lenge rådgiveren er advokat, vil de nasjonale prosessreglene for vern av kommunikasjon med advokater gjelde.
4.3 Regelverket i andre land
Danmark har i likhet med Norge ikke en egen nasjonal ordning for autorisasjon av patentrådgivere. Ved endring i retsplejeloven § 170 våren 2018 ble det innført et bevisforbud for kommunikasjon mellom klienter og patentrådgivere der den aktuelle rådgiveren er oppført som EPA på listen etter den europeiske patentkonvensjonen artikkel 134 nr. 1. Reglene omfatter alle patentrådgivere som er oppført på listen, uavhengig av nasjonalitet. Rådgivere som er hjemmehørende i land som ikke er tilsluttet konvensjonen (for eksempel USA), og dermed ikke kan oppføres på listen, omfattes ikke av den danske bestemmelsen.
Sverige innførte i 2010 en nasjonal autorisasjonsordning for patentrådgivere ved lag 2010:1052 om auktorisation av patentombud. For å bli autorisert må søkeren ha relevant utdanning og erfaring, og avlegge en egen prøve, jf. lagen 4 §. Etter 5 § må autoriserte patentombud følge god patentombudsskikk, og etter 6 § har patentombudet taushetsplikt om forhold vedkommende blir kjent med i yrkesutøvelsen. Det er opprettet en egen Patentombudsnemnd som fører tilsyn med autoriserte patentombud. Sverige har rundt 370 nasjonalt autoriserte patentombud.
I 2016 innførte Sverige regler om vitneforbud i sivile saker og straffesaker for autoriserte patentombud i 36 kap 5 § rättegångsbalken. Vitneforbudet gjelder tilsvarende for plikten til å fremlegge dokumentbevis, jf. 38 kap. 2 § rättegångsbalken. Forbudet gjelder «patenträttsliga angelägenheter» som er betrodd rådgiveren, eller som de har fått kjennskap til i deres yrkesutøvelse. Forbudet omfatter forhold som gjelder patenterbarheten av en oppfinnelse, søknad om patent og andre prosesser om patent for en myndighet eller en organisasjon, og forhold knyttet til gyldigheten av et patent eller verneomfanget for et patent, inngrep i patent eller krav om overføring, samt forberedelser og opptreden for en domstol i patentrettslige søksmål og andre saker, jf. lagen om auktorisation av patentombud 3 § nr. 1. Reglene om beskyttelse i rettergang omfatter både uavhengige ombud og patentombud som er ansatt i foretaket rådgivningen ytes til, jf. Prop. 2009/10:202 s. 38. Forbudet gjelder ikke der annet følger av særskilt lov, eller der klienten samtykker til bevisførselen.
Finland har siden 1968 (lag 552/1967) hatt en egen autorisasjonsordning for patentombud («patenttiasiamies»), se nå lag 22/2014 om auktoriserade ombud för industriellt rättsskydd, som innførte autorisasjonsordning også for varemerke- og designombud. Den finske loven stiller krav om relevant utdanning og om eksamen, jf. lag 22/2014 3 §. Det stilles også egnethetsvilkår (5 §) og krav til å følge god ombudsskikk (8 §). Ombudene er underlagt taushetsplikt om forhold ved oppdraget (9 §). En nemnd knyttet til Patent- och registerstyrelsen fører tilsyn med ombudene (13 og 14 §§, 16 §). Finland har rundt 260 nasjonalt autoriserte patentombud.
I lagen om auktoriserade ombud för industriellt rättsskydd 9 § er det fastsatt at autoriserte ombud og deres assistenter har taushetsplikt om forretningshemmeligheter og andre forhold om klienten som de har fått kjennskap til på grunn av sitt oppdrag. En del av reformen som ble gjennomført ved den nye loven i 2014, var at beskyttelsen for konfidensielle opplysninger ble styrket, se RP 89/2013 rd side 9.
Også flere andre EU-stater har innført nasjonale autorisasjonsordninger for patentrådgivere, blant annet Belgia, Frankrike, Nederland, Tyskland og Østerrike. I Tyskland er kommunikasjon med patentrådgivere med tysk autorisasjon («patentanwälte») beskyttet mot fremleggelse som bevis i rettssaker, jf. Zivilprozessordnung artikkel 383 og Strafprozessordnung artikkel 53 samt Patentadvokatforskriften av 1966 (Patentanwaltsordnung) artikkel 39 a andre ledd. I tysk rett er bevisforbudet avhengig av om det eksisterer en rettslig plikt til konfidensialitet. Dette innebærer at et tilsvarende bevisforbud som for nasjonale patentrådgivere, vil gjelde for utenlandske patentrådgivere som er underlagt konfidensialitetsforpliktelser og vitneforbud i henhold til nasjonal rett i den jurisdiksjon som rådgiveren utøver sitt virke. Dette betyr at for eksempel svenske autoriserte patentombud, som er underlagt slike regler, vil ha et tilsvarende vern etter tysk rett. Det vil derimot ikke norske patentrådgivere, som ikke kan vise til et særskilt bevisforbud.
Storbritannia har også en nasjonal autorisasjonsordning for patentrådgivere («patent attorneys»). I Storbritannia er fortrolig kommunikasjon med patentrådgivere med britisk autorisasjon eller autorisasjon som EPA beskyttet mot fremleggelse som bevis i rettssaker, jf. artikkel 280 i the Copyright, Designs and Patents Act 1988. Andre utenlandske patentrådgivere enn EPAs er derimot ikke omfattet av bevisforbudet.
I Australia gjelder regler om beskyttelse av kommunikasjon med patentrådgivere fra å fremlegges som bevis. Det ble i tidligere rettspraksis lagt til grunn å gjelde bare for australske «patent attorneys», og ikke for utenlandske patentrådgivere, jf. Eli Lilly & Co v. Pfizer Ireland Pharmaceuticals (2004), 137 FCR 573. Etter en lovendring i 2013 ble beskyttelsen utvidet til å gjelde også for utenlandske rådgivere som er «authorised to provide intellectual property advice». Også i New Zealand gjelder regler om beskyttelse av kommunikasjon mellom klient og patentrådgiver i rettssaker, og disse ble i 2008 utvidet til å gjelde også for utenlandske rådgivere med en funksjon som tilsvarer innenlandske.
I Canada ble det i 2016 gjennomført endringer i patentloven for å innføre beskyttelse i rettssaker for kommunikasjon mellom rådgivere innen industrielt rettsvern og klienter, tilsvarende som for advokater. Reglene gjelder også for utenlandske patentrådgivere som er autorisert i hjemlandet, hvis den aktuelle kommunikasjonen er underlagt bevisfritak etter nasjonal rett i dette landet.
I USA er beskyttelse for fortrolig rådgivning i patentrettssaker dekket av «client-attorney privilege». I USA gjelder et system med såkalt «discovery» i rettsprosesser, som innebærer at partene som utgangspunkt må informere om og legge frem alt som kan tenkes å være relevant for saken for gjennomgang fra motpartens side. Beskyttelsen for «client-attorney privilege» gir et unntak fra dette, ved at amerikanske advokater har mulighet til å nekte å levere ut informasjon som en klient har betrodd vedkommende i forbindelse med rettslig rådgivning. Amerikanske domstoler aksepterer at beskyttelsen også gjelder for «patent attorneys» autorisert etter amerikansk rett, og det er eksempler på at domstolene har utvidet beskyttelsen til også å omfatte kommunikasjon med patentrådgivere som ikke er jurister («patent agents»). Patentrettssaker behandles av USAs føderale domstoler, som er inndelt i 94 rettsdistrikter. Selv om reglene om «discovery» og «client-attorney privilege» er fastsatt i føderal lovgivning, suppleres reglene dels av rettspraksis og dels av lokale regler fastsatt av de enkelte rettsdistrikter. Enkelte domstoler har akseptert at kommunikasjon med utenlandske patentrådgivere omfattes av beskyttelsen. Dette forutsetter imidlertid at den aktuelle rådgiveren kan vise til en lignende beskyttelse for taushetsbelagte opplysninger etter nasjonal rett i hjemlandet.
I 2017 innførte det amerikanske patentverket en ny regel (§ 42.57 Code of Federal Regulations) om beskyttelse for informasjonsutveksling mellom patentrådgiver og klient i prosesser for klagenemnden i patentverket. Regelen gjelder både for rådgivere autorisert i USA og utenlandske patentrådgivere.
4.4 Internasjonal harmonisering
Internasjonale konvensjoner på immaterialrettsområdet, slik som Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om den industrielle eiendomsrett eller TRIPS-avtalen (Avtale om handelsrettslige sider ved immaterielle rettigheter, del av WTO-avtalen 15. april 1994), innehold ikke regler om patentrådgivere
I den faste komiteen for patenter (Standing Committee on Patents, SCP) i Verdens immaterialrettsorganisasjon (World Intellectual Property Organization, WIPO) diskuteres ulike problemstillinger innen patentrett. En av disse er behovet for internasjonal harmonisering av regler om «client-attorney privilege» for fortrolig kommunikasjon med patentrådgivere. Hvis innholdet i fortrolig rådgivning må avsløres i en rettssak i ett land, kan dette være ødeleggende for patenthaveren verden over. Flere land har presentert sine regelverk i komiteens møter, og interesseorganisasjonene FICPI og AIPPI (Association International pour la Protection de la Propriété Intellectuelle) har oppfordret til internasjonal harmonisering på området. Det har vært vanskelig å oppnå fremdrift i normativt harmoniseringsarbeid.
Innenfor WIPO samarbeider vestlige land i B-gruppen. Bpluss-gruppen består av OECD-statene samt østeuropeiske EU-medlemsstater utenfor OECD og andre stater tilsluttet Den europeiske patentkonvensjonen. Bpluss-gruppen har tatt initiativ til internasjonal harmonisering på patentrettens område, blant annet muligheter for harmonisering av regler om «client attorney privilege» for patentrådgivere. Det foreligger et utkast til en multilateral avtale om grensekryssende beskyttelse av konfidensiell informasjon mellom patentrådgivere og deres klienter. Utkastet bygger på at det er viktig for virksomheter å ha tilgang til god patentrådgivning, og at kommunikasjon med patentrådgivere derfor bør være underlagt konfidensialitetsbeskyttelse, slik at rådgivningen kan bli så fullstendig og korrekt som mulig. Det vises til at det er behov for at kommunikasjonen med en patentrådgiver i ett land også beskyttes i andre land, slik at konfidensialitet ikke går tapt ved prosesser i en annen jurisdiksjon.
Etter avtaleutkastet artikkel 2 skal kommunikasjonen mellom patentrådgiver og klient som ledd i rådgivning om patentrett være fortrolig og beskyttet mot å gis videre uten samtykke. Beskyttelsen omfatter ikke opplysninger om rene fakta, men bare de subjektive og analytiske synspunktene og vurderingene til rådgiveren, jf. definisjonen av «rådgivning» i artikkel 1. Etter artikkel 3 skal beskyttelsen gjelde for alle patentrådgivere som er autorisert i en stat tilsluttet avtalen, og gjelde uavhengig av i hvilket av disse statene den aktuelle kommunikasjonen finner sted i. Etter artikkel 4 skal konfidensiell informasjon sladdes der et dokument inneholder både fortrolig og ikke-fortrolig informasjon. Etter artikkel 5 har statene anledning til å gi en tilsvarende beskyttelse også til andre rådgivere enn dem som er autorisert i en avtalestat, og til andre rådgivere innen immaterialrettigheter enn patentrådgivere. Etter artikkel 6 kan statene innføre ulike begrensninger og unntak fra vernet så lenge disse kravene ikke fjerner eller vesentlig reduserer beskyttelsen.
Utkastet til avtale skal etter artikkel 1 omfatte patentrådgivere som er «authorised to act before a competent administrative or judicial authority in a jurisdiction of a signatory State, and officially certified to provide professional privileged advice concerning patent». En slik forutsetning ligger også inne i definisjonen i utkastet artikkel 1 av «professional advice».