3 Prinsipper for beregning og nedsetting av krav under offentlig administrasjon

3.1 Bakgrunn

Finansforetaksloven kapittel 21 gir regler om offentlig administrasjon av forsikringsforetak. Et foretak kan settes under offentlig administrasjon dersom det må antas at foretaket ikke kan dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, og foretaket ikke kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift. Det samme gjelder dersom foretaket er ute av stand til å oppfylle kravene til ansvarlig kapital, med mindre det blir gitt samtykke til at foretaket midlertidig har lavere ansvarlig kapital enn fastsatt. Det er Finansdepartementet som treffer vedtak om offentlig administrasjon. Foretakets tidligere organer trer da ut av virksomhet, og det oppnevnes et administrasjonsstyre som overtar myndigheten som ligger hos disse organene. Administrasjonsstyrets oppgave er å finne ordninger som gjør at foretakets virksomhet kan drives videre med et tilstrekkelig økonomisk grunnlag, eller søke å få foretaket sluttet sammen med eller dets virksomhet overdratt til andre finansforetak, eller foreta avvikling av foretaket.

3.2 Likebehandling av krav

Departementet viser i høringsnotatet til at et livsforsikringsforetak vil kunne ha ulike typer forsikringsavtaler, nærmere bestemt ytelsesbaserte forsikringer, innskuddsbaserte forsikringer med investeringsvalg og rene risikoforsikringer. I ytelsesbaserte forsikringer har forsikringstakeren krav på en bestemt fremtidig ytelse. I innskuddsbaserte forsikringer med investeringsvalg har forsikringstakeren krav på den pensjonskapitalen som står på konto, dvs. summen av innbetalte innskudd og tilført avkastning. I rene risikoforsikringer (uten spareelement) er det i kontrakten angitt hvilket beløp eller hvilken løpende ytelse kunden har krav på dersom forsikringstilfellet inntreffer. Kunden betaler en risikopremie, men det bygges ikke opp kapital i kontrakten gjennom en årlig sparepremie Eiendeler som motsvarer forpliktelser knyttet til ytelsesbaserte forsikringer og rene risikoforsikringer, skal forvaltes i kollektivporteføljen. Eiendeler som motsvarer forpliktelser knyttet til innskuddsbaserte produkter med investeringsvalg, skal forvaltes i investeringsvalgporteføljen. Foretakets egenkapital skal forvaltes i selskapsporteføljen.

I høringsnotatet viser departementet til at forsikringstakerne ved en offentlig administrasjon har en fortrinnsrett i foretakets aktiva, etter at massekrav (omkostninger ved administrasjonen mv.) er dekket. Forsikringstakerne er ikke eiere av de underliggende aktiva som er knyttet til deres kontrakt. Foretakets aktiva omfatter aktiva både i kollektivporteføljen, investeringsvalgporteføljen og selskapsporteføljen. Dersom det ikke er dekning i boet for alle forsikringskravene, vil derfor alle kunder, herunder både investeringsvalgkunder og kunder med garanterte ytelser, få samme forholdsmessige reduksjon av sine forsikringskrav.

Forbrukerrådet, Finans Norge, Pensjonistforbundet og Tribe Venneforsikring AS argumenterer for at det ikke bør foretas en nedskrivning av investeringsvalgkundenes krav. Det vises til at investeringsvalgkontrakter og kontrakter med garanterte ytelser er ulike kontrakter som forvaltes i ulike porteføljer, med ulik risiko. Kunder med investeringsvalgkontrakter bærer all risiko for verdiutviklingen selv. Kunder med ytelsesbaserte forsikringer har en garantert ytelse, og det er forsikringsforetaket som bærer risikoen for at det er tilstrekkelige midler til å sikre ytelsen. Det vil fremstå som urimelig for kundene som hele veien har båret all risiko selv, at de solidarisk skal bidra til å dekke tap som oppstår på grunn av forsikringsforetakets garanterte forpliktelser. Dersom investeringsvalgkontrakter skal nedskrives under en offentlig administrasjon på linje med garanterte kontrakter, vil dette også kunne føre til at de best opplyste kundene med investeringsvalgkontrakter flytter fra forsikringsforetak som er i en presset solvenssituasjon, for å unngå avkortning. Dette er verken til gunst for kundene, selskapet, myndighetene eller tilliten til pensjonsleverandørene. Finans Norge viser til at dersom dette skal avhjelpes, må loven endres, eventuelt må administrasjonsstyret benytte andre prinsipper for verdsetting av forsikringskravene enn det departementet har lagt til grunn i høringsnotatet.

Departementet viser til at det i høringsnotatet er lagt vekt på å gi en beskrivelse av hva gjeldende rett antas å være på dette punktet. Det er ikke fremkommet synspunkter i høringen som gir grunn til å endre denne oppfatningen.

3.3 Beregning av krav

I høringsnotatet redegjør departementet også for de prinsipper for beregning av forsikringskrav som departementet antar vil bli lagt til grunn av administrasjonsstyret ved en offentlig administrasjon. Departementet legger her til grunn at det for ytelsesbaserte forsikringer er verdien av ytelsen som er opptjent på åpningstidspunktet for offentlig administrasjon, som er forsikringstakers krav overfor boet. Videre legges det til grunn at verdien av den fremtidige ytelsen må fastsettes til en nåverdi. Dersom en beregner en nåverdi av kontraktene ut fra de forutsetninger om beregningsrente og dødelighet som den enkelte kontrakt bygger på, vil kontrakter med lik fremtidig ytelse kunne ha ulike nåverdier. Dette er en følge av at kontraktene vil kunne ha ulike rentegarantier og ulik grad av oppreservering til nytt dødelighetsgrunnlag.

Departementet viser i høringsnotatet til at det i utgangspunktet synes mest i samsvar med likebehandlingsprinsippet å benytte samme neddiskonteringsrente for alle kontrakter uavhengig av hva garantien er for den enkelte kontrakt. Det kan imidlertid tenkes at det bør legges til grunn ulik diskonteringsrente for kontrakter med ulik løpetid, jf. at det i Solvens II benyttes løpetidsavhengig rente. Departementet viser i høringsnotatet til at administrasjonsstyret her må vurdere hvilken rente/rentekurve som best reflekterer realistiske avkastningsforutsetninger, og som gir en rimelig fordeling mellom forsikringstakerne. Den nåverdien kontraktene får etter at de er neddiskontert med en rente fastsatt av administrasjonsstyret, vil være utgangspunkt for nedskrivning av forsikringsbeløpene.

Pensjonskasseforeningen uttrykker støtte til at det skal foretas en omberegning av kundens forsikringskrav til en ny «reell nåverdi» med utgangspunkt i markedsrente på oppgjørstidspunktet. Finans Norge er enig i at administrasjonsstyret har rom for betydelig skjønn når det gjelder å fastsette verdien av forsikringskrav for garanterte ytelser. Finans Norge mener at prinsippene om verdifastsettelse av kravene bør gi administrasjonsstyret tilstrekkelig handlingsrom til å unngå utilsiktede effekter som likebehandlingsprinsippet ellers kan medføre. Både Den Norske Aktuarforening, Finans Norge, Forbrukerrådet og Pensjonistforbundet mener at administrasjonsstyret bør ha frihet til å ta utgangspunkt i kontraktens premiereserve, dvs. pensjonsbeholdningen, ved en eventuell konvertering til investeringsvalg under offentlig administrasjon. Også Aktuarkonsulenters Forum viser til at det kan finnes andre metoder for å beregne kravene enn den departementet beskriver.

Departementet viser til at ulike metoder for beregning av forsikringskrav vil gi ulike effekter. Departementet har i høringsnotatet lagt til grunn at en må ta utgangspunkt i fremtidig ytelse når en skal beregne kravene i ytelsesbaserte forsikringer. Det tas da hensyn til verdien av rentegarantien når en skal beregne forsikringstakers krav. Denne beregningsmetoden vil innebære en omfordeling av de midler som er tilordnet de enkelte kontrakter, herunder investeringsvalgkontraktene. Dersom en tar utgangspunkt i kontraktens premiereserve, dvs. midlene som på administrasjonstidspunktet er tilordnet kontrakten, vil det ikke foretas noen omfordeling av midler mellom kontraktene, men det ses bort fra verdien av rentegarantien knyttet til kontrakten. Kontrakter med høy rentegaranti vil da få en større reduksjon i ytelsene enn kontrakter med lavere rentegaranti, alt annet likt. Kontrakter med høye tilleggsavsetninger og kontrakter som er fullt oppreservert til nytt dødelighetsgrunnlag, vil også komme bedre ut enn kontrakter med lave tilleggsavsetninger og som har gjenstående oppreserveringsbehov.

Departementet viser til at administrasjonsstyret må foreta en selvstendig vurdering av hvilke prinsipper det vil legge til grunn ved beregning av forsikringskravene, herunder hvilken rente/rentekurve det vil benytte. Administrasjonsstyrets forslag til overdragelsesavtale, der prinsippene for beregning av forsikringskravene vil fremgå, skal først forelegges forsikringstakerne for uttalelse og deretter godkjennes av Finanstilsynet dersom avtalen har tilstrekkelig støtte blant forsikringstakerne. Departementet legger derfor til grunn at det vil foretas en grundig behandling av disse spørsmålene under bobehandlingen.