5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Direktivet skal legge til rette for økt konkurranse mellom tilbydere av betalingstjenester. Økt konkurranse kan bidra til større valgmuligheter for brukere, og kan redusere kostnader knyttet til betalingstjenester. I det norske markedet har gjennomføring av regler som svarer til det reviderte betalingstjenestedirektivet, så langt ikke bidratt til at nye aktører har vunnet betydelige markedsandeler. I den grad markedsstrukturen har endret seg, har det heller vært gjennom samarbeid mellom eksisterende og nye aktører, og ofte med tjenester som bygger på eksisterende digital infrastruktur. Det vises til nærmere omtale i Meld. St. 22 (2019–2020) Finansmarkedsmeldingen 2020 punkt 4.4.2.

Økonomiske og administrative konsekvenser ved gjennomføring av regler tilsvarende PSD2 er omtalt i Prop. 110 L (2017–2018) kapittel 9 og Prop. 92 LS (2019–2020) kapittel 38.

Om konsekvensene for offentlige myndigheter fremgår følgende i Prop. 110 L (2017–2018) kapittel 9:

«Lovforslaget innebærer at tredjepartstilbyderne må søke Finanstilsynet om tillatelse til å drive virksomhet. Finanstilsynet skal etter lovforslaget også føre tilsyn med tilbyderne. Avhengig av utbredelse vil det kunne føre til en økning i antall søknader som betalingsforetak mv. som Finanstilsynet må behandle, samt økt tilsynsansvar. I den grad aktørene som kommer til, ikke tidligere har vært underlagt Finanstilsynets regulering og tilsyn, må det også forventes at tilsynsarbeidet kan bli noe mer ressurskrevende i en innkjøringsperiode.

Departementet antar videre at det vil kunne være behov for at Finanstilsynets tilsyn med bankene i noen grad rettes inn mot etterlevelse av de plikter som følger av lovforslaget. Dette innebærer bl.a. at det føres tilsyn med overholdelse av forpliktelser overfor de andre betalingstjenestetilbyderne til å gi tilgang til konto samt å føre tilsyn med at sikkerheten ved involvering av nye aktører er ivaretatt. Flere og nye aktører vil kunne øke kompleksiteten i betalingssystemet og medføre økt sårbarhet.»

Samlet sett forventes ikke gjennomføringen av direktivet å medføre ytterligere kostnader av betydning for det offentlige.

Kommisjonsforordning 2017/2055 om samarbeid og utveksling av informasjon mellom myndigheter retter seg mot myndighetene og gir utfyllende bestemmelser til plikter som allerede følger av hovedrettsakten. Reglene forventes ikke å få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for myndigheter eller foretak.