Prop. 233 LS (2020–2021)

Lov om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 214/2018 av 26. oktober 2018 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2016/97 og direktiv (EU) 2018/411

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Finansdepartementet foreslår i denne proposisjonen en ny lov om forsikringsformidling og enkelte lovendringer i finansforetaksloven. En ny lov om forsikringsformidling vil erstatte gjeldende lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling, som foreslås opphevet.

Forslag til ny lov om forsikringsformidling og lovendringer i finansforetaksloven vil gjennomføre EØS-regler som svarer til deler av EUs forsikringsdistribusjonsdirektiv. I tillegg foreslår Justis- og beredskapsdepartementet i en egen proposisjon endringer i forsikringsavtaleloven for å gjennomføre gjenværende bestemmelser i direktivet. Delingen innebærer at bestemmelser som gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet, etter disse forslagene vil finnes i henholdsvis finansforetaksloven, ny forsikringsformidlingslov og forsikringsavtaleloven med tilhørende forskrifter.

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/97 om forsikringsdistribusjon (Insurance Distribution Directive, «IDD») ble vedtatt 20. januar 2016, og erstatter forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF). Fristen for EUs medlemstater til å sette i kraft nasjonalt regelverk som gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet, var opprinnelig 23. februar 2018. Direktiv 2018/411 endrer fristen for medlemsstatene til å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet fra 23. februar 2018 til 1. juli 2018, med ikrafttredelse senest 1. oktober 2018. Samtidig ble opphevelsen av forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF) utsatt fra 23. februar 2018 til 1. oktober 2018.

EØS-komiteen vedtok 26. oktober 2018 ved beslutning nr. 214/2018 å endre EØS-avtalens vedlegg IX (finansielle tjenester), slik at forsikringsdistribusjonsdirektivet ble tatt inn i EØS-avtalen. EØS-komiteens beslutning omfatter også direktiv 2018/411 som endrer gjennomføringsfristen for forsikringsdistribusjonsdirektivet. Gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet i norsk rett forutsetter lovendringer. Det ble fra norsk side tatt forbehold om samtykke fra Stortinget, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.

Det bes på denne bakgrunn om samtykke fra Stortinget til godkjenning av EØS-komiteens beslutning. EØS-komiteens beslutning og direktivene som beslutningen omfatter, følger vedlagt i offisiell norsk oversettelse.

1.2 Hovedtrekk i lovforslaget

Bakgrunnen for lovforslaget omtales i kapittel 2 i proposisjonen. I dette kapitlet gis det en omtale av forsikringsdistribusjonsdirektivet og prosessen for gjennomføring av direktivet i norsk rett.

I kapittel 3 omtaler departementet regelverksstrukturen for gjennomføring av forsikringsdistribusjonsdirektivet i norsk rett. Departementet foreslår at virksomhetskrav til forsikringsforetakene ved distribusjon av forsikringer, gjennomføres i finansforetaksloven. Finansforetaksloven inneholder øvrige virksomhetsregler for forsikringsforetak. Videre foreslår departementet en ny lov om forsikringsformidling. Departementet viser til kapittel 4 for en omtale av formål og virkeområde til ny forsikringsformidlingslov.

Begrepet «forsikringsformidling» benyttes i lovforslaget som en betegnelse på de former for virksomhet som reguleres av forsikringsformidlingsloven. Et forsikringsformidlingsforetak selger ikke egne forsikringsprodukter, men opptrer som et bindeledd mellom forsikringsforetak og forsikringstaker (kunde). Forsikringsmeglingsforetak og forsikringsagentforetak er de to hovedtypene av forsikringsformidlingsforetak som reguleres av lovforslaget. Forsikringsmeglingsforetaket opptrer som kundens representant, mens forsikringsagentforetaket handler på vegne av forsikringsforetaket. Agentvirksomheten kan utøves som tillegg til annen hovedbeskjeftigelse (såkalt aksessorisk virksomhet).

Et forsikringsforetak kan også opptre som en formidler av forsikringer på vegne av andre forsikringsforetak. Etter lovforslaget reguleres imidlertid dette av finansforetaksloven, og ikke forsikringsformidlingsloven.

I kapittel 5 omtales adgangen til å drive forsikringsformidling etter ny forsikringsformidlingslov, herunder hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne drive forsikringsformidling.

Departementet foreslår å videreføre krav om tillatelse for å kunne drive forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling. Foretak som formidler forsikringer på vegne av et forsikringsforetak (agentvirksomhet), skal etter lovforslaget ikke ha en egen tillatelse, men registreres som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak. Alle forsikringsformidlingsforetak skal oppføres i et register som føres av Finanstilsynet.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet inneholder krav til faglige kvalifikasjoner og hederlig vandel (egnethetskrav). Kravene har som formål å sikre høy yrkesmessig kompetanse og integritet hos personer som er involvert i distribusjon av forsikringsavtaler. Oppfyllelse av slike egnethetskrav er et vilkår for å kunne drive forsikringsformidling, men gjelder også for forsikringsforetak. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.

Kapittel7 inneholder virksomhetskrav for forsikringsformidlingsforetak. Lovforslaget omfatter blant annet krav til forsvarlig virksomhet og organisering, samt krav til forsikringsformidlingsforetakets økonomi.

I kapittel 8 redegjør departementet for hvilke krav som gjelder i forbindelse med distribusjon av forsikringsprodukter. Her omtales blant annet krav til god forretningsskikk, regler om lønnsordninger og håndtering av interessekonflikter.

I kapittel 9 redegjør departementet for reglene om grensekryssende virksomhet og filialetablering. Etter gjeldende rett har forsikringsformidlingsforetak som er registrert av hjemstatsmyndigheten, adgang til å drive tilsvarende forsikringsformidlingsvirksomhet innen hele EØS, enten gjennom filialetablering eller ved å tilby sine tjenester grensekryssende. Dette såkalte EØS-pass-regimet («single passport») er videreført i forsikringsdistribusjonsdirektivet, men regelverket er mer utførlig. I kapitlet omtales også virksomhet i Norge fra forsikringsformidlere med hovedsete utenfor EØS og formidling av forsikringer til forsikringsforetak utenfor EØS.

I kapittel 10 omtales blant annet tilsyn, administrative sanksjoner og straff. Etter lovforslaget fører Finanstilsynet tilsyn med overholdelse av bestemmelsene gitt i eller medhold av ny forsikringsformidlingslov. I kapittel11 omtales regler om varsling, der det blant annet foreslås en ny taushetspliktsbestemmelse.

I kapittel 12 omtales EØS-komiteens beslutning.

I kapittel 13 redegjøres det for økonomiske og administrative konsekvenser.

Til forsiden