4 Ny lov om forsikringsformidling
4.1 Formål og virkeområde
4.1.1 Gjeldende rett
Forsikringsformidlingsvirksomhet er i dag regulert i forsikringsformidlingsloven. Denne loven gjennomfører EØS-regler som svarer til forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF).
Forsikringsformidlingsloven har ikke en formålsbestemmelse. Av forarbeidene fremgår det at formålet med loven er å ivareta interessene til brukerne av forsikringsformidlingstjenester, sikre en likebehandling av ulike aktører innenfor forsikringsformidling, og å sikre aktørene tilgang til det indre marked gjennom rett til grenseoverskridende virksomhet og etableringsrett, jf. Ot.prp. nr. 55 (2004–2005), side 5.
Forsikringsformidling er en form for mellomleddsvirksomhet der formidleren opptrer som et bindeledd mellom forsikringsforetaket og forsikringstaker (kunde). Foretak som driver med forsikringsformidling, selger altså ikke egne forsikringsprodukter. Det er to hovedtyper forsikringsformidlingsforetak. Forsikringsmeglingsforetak representerer forsikringstaker og skal bistå med å finne den beste forsikringsløsningen for kunden. Forsikringsagentforetak har avtale med ett eller flere forsikringsforetak, og representerer foretakene de har avtale med. Forsikringsagentvirksomhet kan være forsikringsformidling som hovedbeskjeftigelse, eller i tilknytning til salg av andre produkter og tjenester (aksessoriske forsikringsagentforetak).
Forsikringsformidlingsloven § 1-1 første ledd fastsetter at loven gjelder «formidling av direkte forsikring og gjenforsikring». Loven gjelder altså for formidling av alle typer forsikringer, det vil si skadeforsikring, livsforsikring og gjenforsikring. Gjenforsikring (også kalt reassuranse) innebærer at et forsikringsforetak forsikrer en del av en risiko i et annet forsikringsforetak. Ved formidling av gjenforsikringsavtaler, vil kunden derfor være et forsikringsforetak.
Begrepet «forsikringsformidling» er nærmere definert i § 1-2 nr. 1. Forsikringsformidling brukes som en samlebetegnelse på de aktiviteter som omfattes av loven, og dekker alle faser ved inngåelse av en forsikringsavtale, herunder forberedende arbeid og inngåelse av slike avtaler, samt bistand ved forvaltning og gjennomføring av avtalen, særlig i forbindelse med et skadetilfelle. Finanstilsynet avgjør i tvilstilfelle om en virksomhet driver forsikringsformidling, jf. § 1-1 femte ledd.
I forsikringsformidlingsloven § 1-1 annet ledd er det gjort fire unntak fra lovens virkeområde, som er nærmere omtalt i Finanstilsynets høringsnotat avsnitt 2.1. Unntakene omfatter blant annet virksomhet som består i å gi informasjon som ledd i annen yrkesvirksomhet, og virksomhet som kun formidler generell informasjon om forsikringsprodukter eller skaper kontakt med forsikringsforetak. Som et eksempel på sistnevnte, nevner forarbeidene til gjeldende forsikringsformidlingslov nettportaler som innebærer ren kontaktformidling, jf. Ot.prp. nr. 55 (2004–2005), side 14.
I tillegg er det gjort unntak for virksomheter som utøver aksessorisk forsikringsformidlingsvirksomhet, det vil si at forsikringsformidling ikke er formidlerens yrkesmessige hovedvirksomhet, dersom vilkårene som er listet opp i § 1-1 tredje ledd nr. 1 til nr. 6 er oppfylt. Det innebærer at loven ikke får anvendelse på personer eller foretak som utøver virksomheten som oppfyller de fastsatte vilkårene. I forarbeidene til gjeldende forsikringsformidlingslov er det uttalt at bestemmelsen tar «sikte på å gi selgere av vaskemaskiner og TV mv. mulighet til å selge forsikringer, som bygger videre på selgers kontraktsrettslige ansvar, knyttet til det produkt de selger», jf. spesialmerknaden til § 1-1 i Ot.prp. nr. 55 (2004–2005). Aksessorisk forsikringsformidlingsvirksomhet er også omtalt i avsnitt 4.2.
For forsikringsformidlere som er registrert i annen EØS-stat, gjelder § 8-2 første, annet, tredje og fjerde ledd, se § 1-1 fjerde ledd. Her fremgår nærmere regler om utenlandske forsikringsformidleres virksomhet i Norge, blant annet hvilke bestemmelser i loven som får anvendelse.
Virksomhet som utøves av et forsikringsforetak, er i utgangspunktet unntatt fra lovens virkeområde, se § 1-1 annet ledd nr. 1. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 fastsetter imidlertid at forsikringsformidlingsloven kapittel 7, med unntak av bestemmelsene i §§ 7-5 og 7-6 som gjelder forsikring og klientkonto, gjelder tilsvarende for et skadeforsikringsforetak og for den person som forestår ledelsen av forsikringsformidlingsvirksomheten, når foretaket formidler forsikringer på vegne av et annet forsikringsforetak, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-4. Det er ikke gitt en tilsvarende bestemmelse for livsforsikringsforetak.
4.1.2 Direktivet
Et av hovedformålene med direktivet er å innføre like rammer for distribusjon av forsikringsprodukter. Direktivet skal sikre at forbrukere har samme beskyttelsesnivå uavhengig av salgskanal, jf. fortalens punkt 6 og 8. Harmoniserte regler som gjelder både ved formidling og direkte salg av forsikringer, skal føre til likere konkurransevilkår mellom distribusjonskanalene og styrke det indre markedet.
Direktivet gjelder for enhver fysisk eller juridisk person som utøver eller ønsker å utøve forsikringsdistribusjonsvirksomhet i EØS, jf. artikkel 1 nr. 1 og 2. Direktivet gjelder for distribusjon av alle typer forsikringsavtaler, både individuelle og kollektive avtaler er omfattet.
Begrepet «forsikringsdistribusjon» viderefører i hovedsak definisjonen av «forsikringsformidling» etter forsikringsformidlingsdirektivet. Begrepet dekker prosessene for å forberede, inngå, administrere og gjennomføre en forsikringsavtale. Sammenlignet med forsikringsformidlingsdirektivet er det i forsikringsdistribusjonsdirektivet presisert at rådgivning er en del av forberedelsesfasen, og i tillegg er det presisert når bruk av nettsteder eller andre medier omfattes av definisjonen.
Av direktivet artikkel 2 nr. 1 punkt 1 fremgår det at forsikringsdistribusjon er virksomhet som består i å gi råd om, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, å inngå slike avtaler eller å medvirke ved administrasjonen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle. Videre omfattes levering av opplysninger om én eller flere forsikringsavtaler i samsvar med kriterier som kunder velger via et nettsted eller andre medier, og utarbeiding av en rangeringsliste over forsikringsprodukter, herunder pris- og produktsammenligninger eller prisrabatt på en forsikringsavtale, når kunden har mulighet til direkte eller indirekte å inngå en forsikringsavtale via et nettsted eller andre medier.
Direktivet definerer distribusjon av gjenforsikringsavtaler særskilt. Gjenforsikring innebærer å overta risiko fra et annet forsikringsforetak. Gjenforsikringsdistribusjon er virksomhet som består i å gi råd om, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av gjenforsikringsavtaler, å inngå slike avtaler eller å medvirke ved administrasjonen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle, herunder når virksomheten utøves av et gjenforsikringsforetak uten en gjenforsikringsformidlers medvirkning, se artikkel 2 nr. 1 punkt 2.
Direktivet angir i artikkel 2 nr. 2 bokstav a til d virksomhet som ikke skal anses for å utgjøre forsikringsdistribusjon eller gjenforsikringsdistribusjon. Bokstav a og b innebærer i hovedsak en videreføring av unntakene i forsikringsformidlingsdirektivet, og omfatter det å gi informasjon om forsikringer i tilknytning til annen yrkesvirksomhet når dette skjer leilighetsvis (bokstav a) og ervervsmessig skadeoppgjørsvirksomhet (bokstav b). Videre unntas virksomhet som kun består i å gi informasjon om potensielle kunder til forsikringsforetak og gjenforsikringsforetak og forsikringsformidlere og gjenforsikringsformidlere (bokstav c), og virksomhet som kun består i å gi informasjon om forsikrings- og gjenforsikringsprodukter, forsikringsforetak og gjenforsikringsforetak og forsikringsformidlere og gjenforsikringsformidlere til potensielle kunder (bokstav d).
En aksessorisk forsikringsformidler utøver forsikringsformidling i tillegg til sin yrkesmessige hovedvirksomhet, og slik virksomhet faller som et utgangspunkt inn under direktivets virkeområde. Imidlertid unntar direktivet aksessoriske forsikringsformidlere som oppfyller alle vilkårene i artikkel 1 nr. 3. Her fremgår at forsikringen som den aksessoriske forsikringsformidleren formidler, må utgjøre et supplement til varen eller tjenesten som leveres av leverandøren (bokstav a), og dekke risikoen for funksjonssvikt, tap av eller skade på varen eller at tjenesten ikke kan benyttes (bokstav a nr. i) eller gjelde en reiseforsikring bestilt hos formidleren (bokstav a nr. ii). Forsikringspremien kan som et utgangspunkt ikke overstige 600 euro per år (bokstav b). Hvis forsikringen utgjør et supplement til en tjeneste som nevnt i bokstav a, og varigheten på tjenesten er tre måneder eller kortere, kan det årlige premiebeløpet per person imidlertid ikke overstige 200 euro (bokstav c).
Nytt med forsikringsdistribusjonsdirektivet er at forsikringsforetakenes egendistribusjon er omfattet av direktivet. Sammenlignet med forsikringsformidlingsdirektivet er det derfor ikke lenger gjort unntak for forsikringsforetak og foretakets ansatte i direktivets anvendelsesområde.
4.1.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet har Finanstilsynet i utkastet § 1 foreslått en formålsbestemmelse som angir at lovens formål skal være å legge til rette for betryggende formidling av forsikringsavtaler, og bidra til å sikre at forsikringstakere tegner forsikringer som er i samsvar med forsikringsbehovet.
Etter Finanstilsynets vurdering innebærer forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 1 i hovedsak en videreføring av forsikringsformidlingsdirektivets virkeområde, som er gjennomført i forsikringsformidlingsloven § 1-1 første ledd. Finanstilsynet foreslår derfor å videreføre gjeldende § 1-1 første ledd i utkastet § 2, men med enkelte mindre justeringer. Etter utkastet § 2 får loven anvendelse på forsikrings- og gjenforsikringsformidlingsvirksomhet i Norge samt norske forsikrings- og gjenforsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet. I tillegg er det i forslaget fra Finanstilsynet inntatt en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om lovens virkeområde på Svalbard og kontinentalsokkelen.
Etter Finanstilsynets syn innebærer unntak fra direktivets anvendelsesområde som er angitt i artikkel 2 nr. 2, i hovedsak en videreføring av forsikringsformidlingsdirektivet. Finanstilsynet foreslår derfor å videreføre forsikringsformidlingsloven § 1-1 annet ledd, men i en egen bestemmelse som følger av utkastet § 4.
Finanstilsynets forslag til bestemmelser om virkeområde og unntak fra dette, innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsene har imidlertid fått en noe annet utforming og systematikk sammenlignet med gjeldende forsikringsformidlingslov.
I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at i de tilfeller et forsikringsforetak formidler forsikringer for et annet forsikringsforetak, er det vesentlig at kunden får informasjon om at forsikringsforetaket opptrer som mellomledd. Finanstilsynet foreslår derfor at lovens informasjonskrav skal gjelde tilsvarende for forsikringsforetak i disse situasjonene. Finanstilsynet har ikke foreslått at andre regler i ny forsikringsformidlingslov skal få anvendelse for forsikringsforetak som formidler forsikringer på vegne av andre forsikringsforetak. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 angir som nevnt ovenfor hvilke deler av forsikringsformidlingsloven som kommer til anvendelse når skadeforsikringsforetak formidler forsikringer for andre forsikringsforetak. På bakgrunn av Finanstilsynets forslag vil denne bestemmelsen være overflødig og er foreslått opphevet av Finanstilsynet.
Finanstilsynet har i høringsnotatet foreslått å videreføre unntaket for registreringsplikt for aksessoriske forsikringsagenter når nærmere angitte vilkår er oppfylt, men med de endringer som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet sammenlignet med forsikringsformidlingsdirektivet. Nytt med forsikringsdistribusjonsdirektivet er at avbestillingsforsikringer er inntatt som et alternativ til forsikring som agenten kan distribuere, og dette er foreslått inntatt i bestemmelsen av Finanstilsynet.
I tillegg er beløpsgrensene og forsikringsperiodens lengde endret i tråd med hva som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Det vises til direktivet artikkel 1 nr. 3 og gjennomgangen i punkt 4.1.2. Finanstilsynet har i høringsnotatet foreslått at unntak fra registreringsplikten flyttes fra lovens generelle virkeområde, til bestemmelsen som gjelder adgangen til å drive aksessorisk forsikringsagentvirksomhet. Det vises til Finanstilsynets utkast § 9.
I høringsnotatet er det foreslått at aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra kravet til registrering, likevel må overholde visse informasjonskrav.
4.1.4 Høringsinstansenes merknader
Finans Norge viser til at det i utkastet § 9 nr. 2 fra Finanstilsynet ved en inkurie står 500 euro. Det skal være 600 euro etter forsikringsdistribusjonsdirektivet.
Forbrukerrådet støtter utkastet § 1 fra Finanstilsynet om formål. Forbrukerrådet mener at kundevern er sentralt, og at det er viktig at dette tydelig slås fast i lovens formålsbestemmelse.
4.1.5 Departementets vurdering
Departementet foreslår å innlede ny forsikringsformidlingslov med en formålsbestemmelse før angivelsen av virkeområdet. Dette er nytt sammenlignet med gjeldende rett, men i tråd med Finanstilsynets forslag. Departementet viser til at gjeldende forsikringsformidlingslov ikke inneholder en formålsbestemmelse, men at formålet har kommet til uttrykk i lovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 55 (2004–2005), side 5:
«Formålet med loven er å ivareta interessene til brukerne av forsikringsformidlingstjenester, sikre en likebehandling av ulike aktører innenfor forsikringsformidling, og å sikre aktørene tilgang til det indre marked gjennom rett til grenseoverskridende virksomhet og etableringsrett.»
Departementet foreslår i § 1-1 at lovens formål er å legge til rette for at formidling av forsikringsavtaler skjer på en sikker, ordnet og effektiv måte, og bidra til at forsikringstakere inngår forsikringsavtaler i samsvar med sine forsikringsbehov. Departementet deler således Finanstilsynets vurdering om at hensynet til kundebeskyttelse bør reflekteres direkte i formålsbestemmelsen. Departementet viser til at Forbrukerrådet også støtter dette forslaget. Bestemmelsen er nærmere omtalt i spesialmerknaden til lovforslaget § 1-1.
Departementet foreslår å samle angivelsen av virkeområdet til loven i § 1-2. Lovforslaget fra departementet bygger på Finanstilsynets forslag i høringsnotatet, men med tilpasninger. Loven gjelder for forsikringsformidling i Norge, samt norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet. «Forsikringsformidling» omfatter også gjenforsikringsformidling, jf. omtale nedenfor. Videre får loven anvendelse på utenlandske forsikringsformidlere i den utstrekning det følger av kapittel 5 i loven. Departementet viser til lovforslaget § 1-2 første og annet ledd. Departementet foreslår i tredje ledd at Kongen i forskrift kan bestemme om hele eller deler av loven skal gjøres gjeldende for Norges økonomiske sone og for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.
Begrepet «forsikringsformidling» foreslås videreført som koblingsord for de typer virksomhet som omfattes av loven, jf. lovforslaget § 1-3. Begrepet «forsikringsformidlingsforetak» benyttes om foretak som etter loven har adgang til å drive forsikringsformidling, og brukes som koblingsord for å angi rekkevidden av ulike bestemmelser. I tråd med gjeldende rett vil «forsikringsformidlingsforetak» omfatte forsikringsmeglingsforetak, forsikringsagentforetak og aksessoriske forsikringsagentforetak. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 4.2.5.
Videre foreslår departementet å innta en definisjon av «forsikringsdistribusjon» i lovforslaget § 1-3. Dette er en endring sammenlignet med Finanstilsynets høringsnotat og gjeldende forsikringsformidlingslov, men svarer til systemet i forsikringsdistribusjonsdirektivet, der «forsikringsdistribusjon» erstatter «forsikringsformidling» fra forsikringsformidlingsdirektivet. Siden definisjonen av «forsikringsdistribusjon» omfatter «forsikringsformidling», vil forslaget ikke innebære en realitetsendring, men gi lovforslaget en mer direktivnær tilnærming. Lovforslaget § 1-3 er nærmere omtalt i avsnitt 4.2.
Lovforslaget omfatter både formidling av direkte forsikring og gjenforsikringsavtaler, i likhet med gjeldende rett, og det er lagt opp til at loven får anvendelse på formidling av gjenforsikringsavtaler, i likhet med andre forsikringsavtaler, med mindre annet er fastsatt særskilt i loven. Det er også presisert i lovforslaget § 1-2 første ledd annet punktum. Det betyr at regler som i loven retter seg mot forsikringsformidling, forsikringsformidlingsforetak, forsikringsmeglingsforetak eller forsikringsmeglere, som hovedregel også gjelder for gjenforsikringsformidling, gjenforsikringsmeglingsforetak og gjenforsikringsmeglere. For eksempel vil regler om faglige kvalifikasjoner og vandel som retter seg mot forsikringsmeglere og forsikringsmeglingsforetak, også gjelde tilsvarende for gjenforsikringsmeglere og gjenforsikringsmeglingsforetak. Enkelte steder er imidlertid gjenforsikringsmegling nevnt uttrykkelig av pedagogiske hensyn, se for eksempel lovforslaget §§ 3-1 og 3-4 som gjelder adgangen til å drive forsikringsformidling.
Definisjonen av forsikringsformidling, sett i sammenheng med definisjonen av forsikringsdistribusjon, er vid og medfører at lovforslaget i utgangspunktet dekker all virksomhet der det formidles forsikringer mot et vederlag, se også omtale i avsnitt 4.2. Anvendelsesområdet er imidlertid snevret inn i lovforslaget § 1-3 tredje ledd som inneholder unntak fra definisjonen. I høringsnotatet foreslår Finanstilsynet at unntaksbestemmelsene i gjeldende forsikringsformidlingslov § 1-1 annet ledd videreføres, siden det ikke er behov for å gjøre endringer for å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 2 nr. 2. Departementet slutter seg til vurderingen. Departementet viser til lovforslaget § 1-3 tredje ledd og nærmere omtale i spesialmerknaden til bestemmelsen.
Forsikringsforetak kan både selge forsikringer direkte, og opptre som formidlere på vegne av andre forsikringsforetak. Forsikringsforetakets rolle som formidler av forsikringsprodukter foreslås regulert i finansforetaksloven og ikke i forsikringsformidlingsloven. Departementet viser til lovforslaget § 16-16 i finansforetaksloven og § 1-4 første ledd i ny forsikringsformidlingslov.
Gjeldende forsikringsformidlingslov § 1-1 har i tredje ledd unntak for aksessoriske forsikringsagenter som oppfyller vilkårene angitt i bestemmelsen. Departementet foreslår i tråd med Finanstilsynets forslag at unntaket skal fremgå av bestemmelsen der aksessorisk forsikringsagentvirksomhet er nærmere definert, jf. lovforslaget § 2-4 annet ledd. Departementet viser til at det er behov for enkelte justeringer i dette unntaket som følge av endringer i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Sammenlignet med unntaksbestemmelsen i gjeldende forsikringsformidlingslov foreslås avbestillingsforsikringer for tjenester inntatt som et alternativ til type forsikring som agenten kan distribuere. I tillegg foreslår departementet å endre beløpsgrensene og forsikringsperiodens lengde sammenholdt med gjeldende rett. Som Finans Norge påpekte i høringen, skal beløpsgrensen for årlig premiebeløp etter direktivet være på 600 euro.
4.2 Definisjoner mv.
4.2.1 Gjeldende rett
Et foretak som etter forsikringsformidlingsloven kan drive forsikringsformidling, er et forsikringsformidlingsforetak. Forsikringsformidlingsloven opererer med to hovedaktører som kan drive forsikringsformidling: forsikringsagentforetak og forsikringsmeglingsforetak. Forsikringsagentforetak opptrer på vegne av forsikringsforetak og handler fullt ut på forsikringsforetakets ansvar. Forsikringsmeglingsforetak representerer derimot kunden og er uavhengig av forsikringsforetakene.
Forsikringsmegling er definert som «forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å gi kunden råd ut fra en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra et eller flere forsikringsselskaper, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med forsikringsselskapene om dette», jf. § 1-2 nr. 2.
Loven skiller mellom forsikringsmeglere som formidler direkte forsikring og meglere som formidler gjenforsikring. Gjenforsikring er som nevnt en forsikring tegnet av ett forsikringsforetak i et annet. Gjenforsikringsmegling er definert særlig i § 1-2 nr. 3, og vil i hovedsak omfatte tilsvarende aktivitet som forsikringsmegling. Det fremgår imidlertid av bestemmelsen at formidleren er engasjert og handler på et forsikringsforetaks vegne i forbindelse med inngåelse av en gjenforsikringsavtale med et gjenforsikringsforetak.
Forsikringsagentvirksomhet er definert som «forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å tilby forsikringsprodukter for og på vegne av et eller flere forsikringsselskap», jf. § 1-2 nr. 4. Agentvirksomheten kan være en selvstendig virksomhet, eller den kan utøves som et tillegg til annen yrkesmessig hovedvirksomhet. Det sistnevnte omtales som aksessorisk forsikringsagentvirksomhet. Denne formen for virksomhet er nærmere regulert i forsikringsformidlingsloven § 7-9 og tilhørende forskrift om aksessorisk forsikringsagentvirksomhet. Loven åpner for at et forsikringsagentforetak (hovedagent) kan ha formidlingsavtale med et annet agentforetak (underagent).
4.2.2 Direktivet
Artikkel 2 i forsikringsdistribusjonsdirektivet inneholder definisjoner. Definisjonene av forsikringsdistribusjon og gjenforsikringsdistribusjon er nærmere omtalt i avsnitt 4.1.
Systemet etter direktivet er at ulike aktører kan utføre forsikringsdistribusjon. Direktivet skiller mellom forsikringsforetak som driver egendistribusjon, forsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere, jf. gjennomgangen nedenfor. Enkelte av reglene i direktivet gjelder for alle distributører, mens andre kun gjelder for utvalgte aktører.
Forsikringsdistribusjonsdirektivet skiller ikke mellom forsikringsagenter og forsikringsmeglere, slik som i norsk rett. I stedet faller begge type virksomhet inn under begrepet «forsikringsformidler». Dette gjelder uavhengig av om formidleren representerer kunden eller forsikringsforetaket.
Begrepet «forsikringsdistributør» omfatter forsikringsformidlere, aksessoriske forsikringsformidlere og forsikringsforetak, se artikkel 2. nr. 1 punkt (8). Direktivet har ingen særlig definisjon av gjenforsikringsdistributør. Imidlertid bruker direktivet dette begrepet i enkeltbestemmelser, se eksempelvis artikkel 10.
En forsikringsformidler er enhver fysisk eller juridisk person, som ikke er et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak eller en aksessorisk forsikringsformidler, som mot vederlag utøver forsikringsdistribusjon, jf. artikkel 2 nr. 1 punkt (3).
En gjenforsikringsformidler er enhver fysisk eller juridisk person, som ikke er et gjenforsikringsforetak eller deres ansatte, som mot vederlag utøver gjenforsikringsdistribusjon, som ikke er et gjenforsikringsforetak eller deres ansatte, jf. artikkel 2 nr. 1 punkt (5).
Forsikringsforetak og gjenforsikringsforetak er definert med en henvisning til artikkel 13 i Solvens II-direktivet, jf. artikkel 2 nr. 1 punkt (6) og (7). Solvens II-direktivet inneholder øvrige krav til forsikringsforetakenes virksomhet. Forsikringsdistribusjonsdirektivet regulerer bare forsikringsforetakenes distribusjon av forsikringsprodukter.
En aksessorisk forsikringsformidler er enhver fysisk eller juridisk person som mot vederlag driver forsikringsdistribusjon som tilleggsvirksomhet og oppfyller nærmere vilkår, jf. artikkel 2 nr. 1 punkt (4) bokstav a til c. En aksessorisk forsikringsformidler kan ikke være bank, kredittforetak eller verdipapirforetak. Forsikringsdistribusjon kan ikke være hovedvirksomheten (bokstav a), distribusjon kan kun gjelde forsikringsprodukter som er et supplement til en vare eller tjeneste (bokstav b), og forsikringsproduktet kan ikke være en livsforsikring eller ansvarsforsikring, med mindre forsikringen er et supplement til den vare eller tjeneste som formidleren tilbyr i sitt hovederverv (bokstav c). Aksessoriske forsikringsformidlere er altså ikke omfattet av begrepet «forsikringsformidlere» i direktivet, men av begrepet «forsikringsdistributør», jf. gjennomgangen ovenfor. De forpliktelsene i direktivet som gjelder overfor en «forsikringsdistributør» eller aksessorisk forsikringsformidler, får dermed anvendelse for denne type aktører.
Når et forsikringsforetak eller en forsikringsformidler benytter seg av tjenestene til en aksessorisk forsikringsformidler som er unntatt fra direktivet, skal foretakene påse at kravene som følger av artikkel 1 nr. 4 bokstav a til c, oppfylles. Dette omtales nærmere av Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 234 L (2020–2021) avsnitt 8.
4.2.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet har Finanstilsynet i utkastet § 3 foreslått å videreføre begrepet «forsikringsformidling», men slik at det presiseres i loven at begrepet gjelder ved mellommannsvirksomhet. I samsvar med direktivet har Finanstilsynet foreslått å presisere at forsikringsformidling omfatter forsikringsnettportaler eller andre medier som drives på ervervsmessig basis, hvis kunden er i stand til direkte eller indirekte å inngå en forsikringsavtale gjennom nettsted eller andre medier.
Begrepene «forsikringsmeglingsvirksomhet», «gjenforsikringsmeglingsvirksomhet» og «forsikringsagentvirksomhet» er også foreslått videreført av Finanstilsynet. Definisjonen av virksomhetsformene fremgår etter forslaget av bestemmelsene som gjelder adgangen til å drive slik virksomhet i utkastet §§ 6-8.
I høringsnotatet har Finanstilsynet drøftet om definisjonen av forsikrings- og gjenforsikringsmegling bør endres, slik at alternativet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra et eller flere forsikringsselskaper, utgår. Finanstilsynet har vist til at alternativet kan stå i motstrid til kravet om uavhengighet, og medføre at kunden ikke får presentert den beste forsikringsløsningen i markedet. I høringsnotatet foreslår Finanstilsynet at definisjonen likevel videreføres. Finanstilsynet legger vekt på at dette alternativet kan dekke virksomhet som har mer preg av rådgivning om forsikringsbehov enn bistand i anbudskonkurranser. Videre viser Finanstilsynet til at det går et skille mot agentvirksomhet ved at megleren ikke har kontraktsmessige forpliktelser overfor ett eller flere forsikringsforetak.
Definisjonen av aksessorisk forsikringsagentvirksomhet er i høringsnotatet foreslått flyttet fra forskrift til lov, og følger av utkastet § 9. Det framgår av forslaget at banker, kredittforetak og verdipapirforetak ikke kan gis tillatelse til å drive aksessorisk agentvirksomhet, i tråd med direktivet artikkel 2 nr. 4.
4.2.4 Høringsinstansenes merknader
American Express mener at det er behov for å klargjøre hva som utgjør forsikringsdistribusjon, særlig med hensyn til kollektive forsikringer. Enkelte av American Express’ betalingskort har en tilknyttet gruppeforsikring, der American Express er forsikringstaker, mens kortkunden automatisk blir medlem av forsikringen. American Express mener at det må presiseres at det å være forsikringstaker for en gruppeforsikring ikke utgjør forsikringsdistribusjon i forhold til medlemmer av forsikringen. American Express har blant annet fremhevet at de ikke opptrer som en formidler, og at kunder av American Express ikke betaler noe premie for å være medlem av forsikringen, men automatisk får fordelen av å være sikret. American Express mottar heller ikke noe vederlag. Videre er det i høringsuttalelsen fremhevet at forsikringsdistribusjonsdirektivet i fortalen punkt 49 forutsetter at det å være en forsikringstaker for en gruppeforsikring ikke utgjør forsikringsdistribusjon, og pekt på andre land som har klargjort forholdet til gruppeforsikringer, blant annet Tyskland.
Finans Norge er kjent medat det tidligere er reist spørsmål om klassifiseringen av kredittkort med kollektive forsikringsavtaler (eks. reiseforsikring). Finans Norge legger til grunn at dersom kredittkort utstedes med kollektive obligatoriske dekninger uten reservasjonsmuligheter vil dette normalt ikke anses som forsikringsformidling. Dersom slike forsikringer kan kjøpes gjennom utstederen som et tilvalg, for eksempel at det foreligger en kollektiv frivillig avtale, er det Finans Norges forståelse at slike forsikringer fortsatt vil kunne distribueres av en aksessorisk agent iht. Finanstilsynets lovforslag § 9.
Norske Forsikringsmegleres Forening viser til at forsikringsdistribusjonsdirektivet i de fleste sammenhenger ikke skiller mellom aktører som opererer mellom forsikringsgivere og forsikringstakere, men lovforslaget i Norge opprettholder dette skillet. Forsikringsmeglerne viser til at reglene som foreslås, imidlertid er blitt mer like enn tidligere, noe som gjør at konkurranse mellom de forskjellige kanelene er blitt likere.
Telenor Norge AS legger til grunn at Telenor – for så vidt gjelder kollektive avtaler der Telenor er forsikringstaker og kundene kan bli deltakere i den kollektive avtalen som sikrede – ikke driver forsikringsformidling. Telenor Norge viser til at ved kollektive forsikringsavtaler er forsikringsavtalen allerede inngått mellom Telenor (forsikringstaker) og forsikringsselskapet. Telenor Norge viser til at kunden slutter seg til en allerede inngått forsikringsavtale ved å kjøpe et bestemt abonnement, og at forsikringsavtalen eksisterer uavhengig av Telenors enkelte «sluttkunder». Telenor Norge legger til grunn at Telenor (og andre teleselskaper) i slike tilfeller ikke driver forsikringsformidling eller distribusjon av forsikringsavtaler.
4.2.5 Departementets vurdering
Departementet foreslår i § 1-3 i ny forsikringsformidlingslov en definisjon av «forsikringsformidling», som bygger på Finanstilsynets utkast. I tråd med forslaget fra Finanstilsynet foreslår departementet å presisere at forsikringsformidling er mellomleddsvirksomhet. Det innebærer at forsikringsforetakenes egendistribusjon faller utenfor definisjonen.
Departementet foreslår at begrepet «forsikringsformidling» kobles til definisjonen av «forsikringsdistribusjon», jf. omtale i avsnitt 4.1.5. Forslaget vil medføre at definisjonen av «forsikringsformidling» i gjeldende forsikringsformidlingslov § 1-2 nr. 1 videreføres, men med de endringer som følger med gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet.
I høringen har Finans Norge, Telenor Norge AS og American Express reist spørsmål om rollen som grupperepresentant for kollektive forsikring kan falle inn under definisjonen av forsikringsformidling.
Departementet viser til at spørsmålet oppstår som følge av det trepartsforhold denne forsikringsformen innebærer ved at det er grupperepresentanten som er forsikringstaker og som inngår avtale på vegne av eller til fordel for medlemmene. Grupperepresentanten kan også stå for administrasjonen av forsikringsforholdet.
Verken det tidligere forsikringsformidlingsdirektivet eller det nye forsikringsdistribusjonsdirektivet gir et generelt svar på om en grupperepresentant kan anses for å drive forsikringsformidling. Både definisjon av forsikringsformidling og forsikringsdistribusjon er vidt utformet i direktivene, og utelukker ikke at en forsikringstaker for en kollektiv forsikring kan anses for å drive forsikringsformidling.
Det følger av fortalen til forsikringsdistribusjonsdirektivet punkt 49 at:
«In the case of group insurance, ‘customer’ should mean the representative of a group of members who concludes an insurance contract on behalf of the group of members where the individual member cannot take an individual decision to join, such as a mandatory occupational pension arrangement. The representative of the group should, promptly after enrolment of the member in the group insurance, provide, where relevant, the insurance product information document and the distributor’s conduct of business information.»
Departementet antar at uttalelsen i fortalen ville vært overflødig dersom grupperepresentanten også ble regnet som en forsikringsformidler, noe som kan tas til inntekt for at grupperepresentanter ved avtaler som nevnt i punkt 49, ikke anses for å drive forsikringsformidling. Samtidig er departementet noe i tvil om rekkevidden av uttalelsen.
Etter departementets vurdering må det fortsatt foretas en konkret vurdering av rollen til grupperepresentanten opp mot definisjonen av forsikringsformidling, slik departementet forstår reglene å være praktisert etter norsk rett i dag. Departementet viser til at forsikringsdistribusjonsdirektivet ikke inneholder særlig regulering av gruppeforsikringer, ut over fortalens angivelse som nevnt ovenfor, noe som kan tale for at slike produkter skal behandles på lik linje som ved formidling av andre forsikringsavtaler. Etter departementets syn taler også hensynet til kundebeskyttelse og hensynet til like konkurransevilkår for at det foretas en konkret vurdering. Departementet mener derfor at kollektive forsikringer, og rollen som forsikringstaker for slike produkter, ikke bør behandles særskilt i ny forsikringsformidlingslov. Departementet viser for øvrig til at direktivet inneholder enkelte unntak fra definisjonen av «forsikringsdistribusjon», og at forsikringsformidling må være ervervsmessig, jf. lovforslaget § 1-3. I tvilstilfelle vil Finanstilsynet kunne avgjøre om det foreligger forsikringsformidling.
American Express har i høringen vist til at begrepet «forsikringsformidling» etter tysk rett er tolket slik at verken forsikringstaker eller forsikringsgiver kan anses for å være en forsikringsformidler. I den forbindelse viser departementet til at EU-domstolen i sak C-633/20 er forelagt spørsmål fra en tysk domstol om rekkevidden av forsikringsformidling i relasjon til gruppeforsikringer. Departementet viser til at EU-domstolens uttalelse vil kunne gi ytterligere veiledning for spørsmålet som er reist av høringsinstansene.
Departementet foreslår i §§ 2-1 til 2-4 i ny forsikringsformidlingslov å angi de ulike typer forsikringsformidling som kan drives etter loven. Det vises i denne sammenheng til gjeldende lov som har en egen bestemmelse med definisjoner i § 1-2 nr. 2 til 4.
I forsikringsdistribusjonsdirektivet skilles det ikke mellom forsikringsmeglingsvirksomhet og forsikringsagentvirksomhet, begge typer virksomhet dekkes av begrepet «forsikringsformidler». Departementet foreslår å videreføre det nasjonale skillet mellom meglere og agenter som de to hovedaktørene som kan drive forsikringsformidling. Forsikringsagentvirksomhet kan drives som hovedbeskjeftigelse, men også som tilleggsvirksomhet når nærmere vilkår er oppfylt. Lovforslaget fra departementet svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast §§ 6 til 9 i høringsnotatet, men har fått en noe annen utforming.
I høringsnotatet drøfter Finanstilsynet om det er behov for endringer i definisjonen av meglingsvirksomhet, slik at alternativet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra ett eller flere forsikringsforetak, utgår. Bakgrunnen for Finanstilsynets drøftelser er ikke foranlediget av forsikringsdistribusjonsdirektivet, men fordi meglere etter norsk rett representerer kunden og skal være uavhengig av forsikringsforetaket. Finanstilsynet vurderer derfor om nevnte alternativ står i motstrid til kravet om uavhengighet. Finanstilsynet konkluderer i høringsnotatet med at det ikke er behov for endringer, og departementet deler denne vurderingen. Departementet legger som Finanstilsynet vekt på at det går et skille mot forsikringsagentvirksomhet, ved at megleren ikke har kontraktsmessige forpliktelser overfor ett eller flere forsikringsforetak. Departementet viser til Finanstilsynets uttalelse om at alternativet kan dekke virksomhet som har mer preg av rådgivning om forsikringsbehov enn bistand i anbudsprosesser. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet. Departementet foreslår derfor at alternativet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra ett eller flere forsikringsforetak, videreføres. Departementet viser til lovforslaget §§ 2-1 og 2-2.
Departementet foreslår i tråd med Finanstilsynets utkast å flytte definisjonen av aksessorisk forsikringsagentvirksomhet fra forskrift til lov. Departementet viser til lovforslaget § 2-4. Bestemmelsen angir hvilke vilkår som må være oppfylt for at foretaket kan registreres som aksessorisk forsikringsformidler, og hvilke vilkår som må være oppfylt for at virksomheten unntas fra registreringsplikten. I tråd med definisjonen som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet er det presisert at banker, kredittforetak og verdipapirforetak ikke kan drive aksessorisk agentvirksomhet.
I motsetning til begrepsbruken som benyttes i forsikringsdistribusjonsdirektivet, foreslår departementet å videreføre gjeldende system slik at aksessoriske forsikringsagentforetak omfattes av begrepet «forsikringsformidlingsforetak» i ny forsikringsformidlingslov. Det medfører at plikter som retter seg mot et forsikringsformidlingsforetak, vil gjelde for forsikringsagentforetak, forsikringsmeglingsforetak (inkludert gjenforsikringsmeglingsforetak) og aksessoriske forsikringsagentforetak, med mindre annet fremgår særskilt. Det kan i forskrift gjøres unntak fra én eller flere av bestemmelsene i loven i medhold av lovforslaget § 1-4 annet ledd.