3 Høringsuttalelser og departementets vurdering
3.1 Utkastet til lovendring i høringsnotatet
Departementet sendte på høring et utkast til en presisering i lovens § 10 av at retten til supplerende stønad faller bort dersom mottakeren eller ektefellen i stønadsperioden får formue eller inntekt som overskrider lovens grenser. Formålet med utkastet var å klargjøre behovsprøvingen og samle reglene om bortfall i én bestemmelse.
3.2 Høringsinstansenes syn på nødvendigheten av å presisere behovsprøvingen
Det er få høringsinstanser som har uttalt seg konkret om den foreslåtte lovendringen.
Arbeids- og velferdsdirektoratet uttrykker i sitt høringssvar støtte til forslaget om å presisere reglene for behovsprøving av supplerende stønad. Direktoratet vurderer det som positivt at regelverket blir tydeligere.
Faglig Forum for Kommunalt Flyktningarbeid (FFKF) samt en privatperson stiller seg også positiv til at regelverket presiseres.
MiRA-Senteret stiller seg på den andre siden kritisk til forslaget om presisering av reglene om behovsprøving i lov om supplerende stønad og mener at det vil føre til urimelige krav om oppfølging og dokumentasjon for en særlig sårbar brukergruppe.
Både FFKF og MiRA-senteret fremmer, i tillegg til sine merknader til det konkrete forslaget, enkelte materielle forslag til ordningen med supplerende stønad som faller utenfor rammen av denne høringen. Disse omtales ikke nærmere her.
Skatteetaten opplyser at de ikke ser at høringsforslaget innebærer endringer som direkte berører etatens virksomhet. De har likevel enkelte merknader knyttet til informasjonsutveksling med Arbeids- og velferdsetaten i sanntid. Disse omtales nærmere i punkt 3.3.
3.3 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget om å presisere at retten til supplerende stønad bortfaller dersom mottakeren eller dennes ektefelle i løpet av stønadsperioden får formue eller inntekt som overstiger de fastsatte grensene i loven. Departementet mener at tidspunktet for behovsprøvingen mot formue og inntekt bør tydeliggjøres i loven om supplerende stønad, og at det mest hensiktsmessige er å gjøre dette gjennom et nytt fjerde ledd i § 10.
Formålet med endringsforslaget er å styrke regelverkets klarhet og forutberegnelighet – både for brukerne og for de ansatte i Arbeids- og velferdsetaten. Endringen er ikke ment å innebære en materiell endring av gjeldende rett, men å tydeliggjøre rettstilstanden slik den allerede praktiseres. Det vises til at bestemmelsen i dag regulerer endringer i faktiske og økonomiske forhold, og at slike endringer naturlig kan føre til bortfall av stønadsretten, selv om dette ikke eksplisitt framgår av lovteksten.
Flere høringsinstanser har støttet utkastet om presisering, og fremhever at det er positivt at regelverket gjøres tydeligere. Blant høringsinstansene er det kun MiRA-senteret som har fremmet konkrete innvendinger mot selve lovforslaget, og uttrykt bekymring for konsekvensene av presiseringen. MiRA-senteret mener at det vil føre til urimelige krav om oppfølging og dokumentasjon for en særlig sårbar brukergruppe.
Skatteetaten opplyser at de ikke ser at høringsforslaget innebærer endringer som direkte berører deres virksomhet, men har likevel enkelte merknader knyttet til informasjonsutveksling med Arbeids- og velferdsetaten i sanntid. De påpeker at de ikke har løpende oppdaterte formuesopplysninger, og at eventuelle justeringer i stønaden må ta hensyn til at slike opplysninger kun blir tilgjengelige etter skatteoppgjør eller ved endringer.
Det kan framstå som om både Skatteetaten og MiRA-senteret har lagt til grunn at forslaget innebærer endringer i hvordan behovsprøvingen skal gjennomføres, for eksempel ved innføring av nye kontrollrutiner eller krav om sanntidsoppfølging. Departementet understreker at det ikke er foreslått endringer i regelverket som medfører behov for sanntidsinformasjon fra Skatteetaten i kontrollprosessen. Forslaget innebærer ingen utvidelse av kontrollomfanget eller endring i måten kontrollene gjennomføres, bare en presisering av gjeldende rettstilstand. Den eksisterende praksisen for informasjonsutveksling mellom Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten berøres derfor ikke av forslaget.
Departementet viser til at ordningen med supplerende stønad har vært basert på streng behovsprøving siden lovens vedtakelse, jf. Ot.prp. nr. 14 (2004–2005) side 5 og Innst. O. nr. 56 (2004–2005) kapittel 4. Ordningen ble etablert som et alternativ til langvarig økonomisk sosialhjelp for en avgrenset målgruppe, og behovsprøvingen har derfor vært nært knyttet til prinsippene for vurdering av rett til sosialhjelp, jf. Prop. 18 L (2010–2011) side 20 og Innst. 140 L (2010–2011).
Bestemmelsen i § 10 regulerer fra før «endringar» i faktiske og økonomiske forhold. Det framgår blant annet at stønaden skal settes opp eller ned dersom det skjer endringer i inntektene eller andre forhold som er lagt til grunn på vedtakstidspunktet. Selv om bestemmelsen ikke uttrykkelig angir bortfall av stønadsrett ved endringer i inntekts- eller formuesforhold, underbygges lovens systematikk av § 11 andre ledd andre punktum, som regulerer bortfall av rett til ytelser og fastsetter at ytelsen gis til og med den måneden retten opphører. Dette viser at loven har en løsning for bortfall, men ikke presiserer hvordan endringer i økonomiske forhold skal vurderes i denne sammenhengen. Vesentlige endringer kan medføre at stønaden reduseres betydelig, eventuelt til et nivå der det gjenstår lite eller ingen ytelse. I enkelte tilfeller kan slike endringer også utløse et tilbakebetalingskrav, dersom det er utbetalt stønad på feilaktig grunnlag. Dette understreker behovet for en tydelig presisering i loven.
En justering av bestemmelsen vil tydeliggjøre at ordningen med supplerende stønad er en minimumsløsning. I likhet med prøvingen for å kunne motta økonomisk sosialhjelp, innebærer prøvingen etter lov om supplerende stønad en konkret og individuell vurdering. At reglene må være slik at en ikke kan få supplerende stønad dersom en har formue over et visst nivå (eller dersom ektefellen har slik formue), ble blant annet vektlagt i forbindelse med departementets gjennomgang av stønadsordningen i Meld. St. 9 (2014–2015) side 31. Det framkom ingen merknader til dette da meldingen ble behandlet i Stortinget.
For å unngå framtidig tolkningstvil i forbindelse med behovsprøvingen av stønaden mot formue og inntekt som opparbeides under løpende stønadsforhold, vurderer departementet det som hensiktsmessig at loven klargjøres, slik at dette får en tydeligere forankring i loven.
Departementet legger til grunn at forslaget i proposisjonen ikke er i konflikt med Norges menneskerettslige eller øvrige internasjonale forpliktelser.
Som nevnt ovenfor under 2.2, benytter Arbeids- og velferdsetaten i praksis ulike rettslige grunnlag for å vurdere bortfall av stønadsretten, avhengig av om endringer har skjedd for inntekter eller formue. Departementet mener at det er mer hensiktsmessig at dette blir regulert i en og samme bestemmelse. Forslaget er imidlertid ikke ment å innebære endringer i gjeldende rett.
Departementet foreslår at det tas inn et nytt fjerde ledd i § 10, som uttrykkelig angir at retten til stønad faller bort dersom mottakeren eller ektefellen får inntekt eller formue som fører til at grensene fastsatt i loven overstiges. Departementet har foretatt en teknisk justering i første punktum i lovforslaget sammenlignet med utkastet i høringen, slik at ordvalget er mer konsekvent i bestemmelsene som gjelder beregning av stønadsmottakerens og ektefellens inntekt og formue. Reguleringen av bortfall av stønad ved endringer av inntekt er derfor formulert tilsvarende som i § 7 om utmåling av stønad, slik at loven i begge tilfeller knytter vurderingen til inntektsgrunnlaget fastsatt etter § 6.
Det vises til forslag til § 10 nytt fjerde ledd.
Departementet foreslår at loven trer i kraft straks.