5 Småkravprosessen
5.1 Tidsfristen for behandling av saker etter småkravprosessen
5.1.1 Gjeldende rett
Det følger av tvisteloven § 10-4 første ledd at saker som behandles etter småkravprosess, normalt skal være avsluttet med dom innen tre måneder etter at stevning ble inngitt.
5.1.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet 12. juli 2018 punkt 5.2.4 side 36–37 ble det foreslått endringer for å utvide tidsrammen for behandlingen av småkravsaker noe. Bakgrunnen for forslaget var innspill om at domstolene opplever fristen som for kort, at småkravsakene som følge av fristen må gis høyere prioritet enn andre viktige saker i den enkelte domstol, og at sakene ofte krever mye veiledning fra rettens side slik at saksforberedelsen tar mer tid.
Det ble ikke foreslått å gå bort fra ordningen med å ha en kortere tidsramme for behandling av småkravsaker enn for saker etter allmennprosess. Departementet presiserte at den nåværende fristens lengde i utgangspunktet anses som et realistisk mål i de fleste småkravsaker, og at det er grunn til å holde fast ved utgangspunktet og formålet om at småkravprosessen skal være en enklere og mer effektiv behandlingsmåte sammenlignet med allmennprosessen, blant annet med henvisning til at småkravprosessen er forutsatt å være enkel etter at tilsvar er inngitt.
Høringsnotatet inneholdt to alternative endringsforslag. Det ene var å sette fristens utgangspunkt til et senere tidspunkt enn fra tidspunktet da stevning ble inngitt, ved å la fristens utgangspunkt sammenfalle med den fristen for tilsvar som retten fastsetter. Det andre alternativet var å utvide fristen for å avslutte saken fra tre til fire måneder.
5.1.3 Høringsinstansenes syn
Advokatforeningen, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Dommerforeningen, Finans Norge, Kristiansand tingrett og Oslo tingrett støtter forslaget om å endre dagens fristregel.
Asker og Bærum tingrett uttaler at det er et helt klart behov for å endre tidsfristen i tvisteloven § 10-4. Høringsinstansen stiller spørsmål om grunnlaget for å ha kortere frister for småkravsaker, og mener at det ikke er gitt at småkravsakene skal prioriteres tidsmessig foran andre saker. Kristiansand tingrett og Bergen tingrett gir uttrykk for det samme. De mener at det bør gjelde den samme fristen for behandlingen av småkravsaker som i alminnelige søksmål, slik at det kan være opp til den enkelte domstol hvordan småkravsakene prioriteres sammenlignet med saker etter allmennprosessen.
Domstoladministrasjonen peker i sitt høringsinnspill på at en tidsbruk i småkravprosessaker som går utover lovens tidsrammer, tilsier at det er behov for en vurdering av hvordan småkravprosessen fungerer, herunder av om retten bør gis flere virkemidler for å kunne påskynde fremdriften i den enkelte sak og om det i større grad bør åpnes for rettsmekling i småkravsaker. Videre peker høringsinstansen på følgende:
«Når flere domstoler har problemer med gitte tidsfrister og mål for saksbehandlingstid, er knapphet på ressurser en stor del av forklaringen. Dette må også antas å gjelde tidsfristen for småkravssaker. Selv om det etter vår oppfatning ikke er ønskelig at konsekvensene av budsjettkutt og mindre ressurser til domstolene blir kamuflert ved at tidsfrister blir forlenget, ser vi også at det er problematisk å ha en lovbestemt tidsfrist som innfris i under halvparten av sakene.»
Forbrukertilsynet uttaler følgende i sitt høringsinnspill:
«Forbrukertilsynet har forståelse for innspillene om at dagens frist i visse tilfeller kan oppleves som for kort for domstolsaktørene, men vi vil likevel peke på viktigheten av at småkravsprosessen skal være effektiv, og at dagens frist på tre måneder etter at stevning ble inngitt, synes å ha fungert godt som hovedregel i de fleste forbrukersaker. Vi viser til at det også etter dagens bestemmelse er adgang til å fravike tremåneders-fristen, jf. at saken ‘normalt’ skal være avsluttet tre måneder etter at stevning ble inngitt.»
Når det gjelder valg av løsning for å utvide tidsrammen for behandling av småkravprosessaker, var det delt oppfatning blant høringsinstansene.
Asker og Bærum tingrett, Dommerforeningen og Oslo tingrett støtter alternativet som går ut på å endre fristens utgangspunkt til tilsvarsfristen. Oslo tingrett begrunner dette med at en slik løsning tar bedre høyde for det tidstap som kan oppleves i startfasen av saken enn en generell fristutvidelse til fire måneder. Asker og Bærum tingrett utyper den samme begrunnelsen med at det gjennomgående er flere selvprosederende parter, slik at det ofte tar lenger tid å få forkynt stevningen og at retten bruker mer tid på veiledning av partene.
Domstoladministrasjonen, Forbrukertilsynet, Finans Norge og Kristiansand tingrett støtter alternativet som går ut på å forlenge fristen fra tre til fire måneder. Advokatforeningen mener at begge alternativene er gode løsninger.
Domstoladministrasjonen fraråder å gå bort fra utgangspunktet med å beregne fristen fra tidspunktet stevningen ble inngitt, og uttaler følgende:
«Dersom departementet kommer fram til at fristen skal forlenges, vil vi fraråde det alternative forslaget at fristens utgangspunkt endres til tidspunktet for fastsatt tilsvarsfrist. Det er av praktiske grunner en stor fordel at fristen regnes fra stevningen blir inngitt, i likhet med utgangspunktet for frister og saksbehandlingstid generelt. Sett fra Domstoladministrasjonens ståsted er det ikke ønskelig å bryte med dette alminnelige utgangspunktet, da det i så fall vil gi behov for spesialtilpasninger i saksbehandlingssystemet, noe som vil medføre ekstra kostnader.»
Forbrukertilsynet har også innsigelser mot en løsning som går ut på å beregne fristen fra inngivelse av tilsvar:
«Dersom departementet etter en samlet vurdering finner å fremme forslag om at fristen bør utvides, mener Forbrukertilsynet at den beste løsningen i så fall vil være alternativet med å utvide fristen til fire måneder etter at stevning ble inngitt. Etter vårt syn er det en rettsteknisk enklere løsning å bygge fristen på innsending av stevning. Det vil også sikre at man unngår en situasjon der retten, f. eks. på grunn av stort arbeidspress, bruker lang tid på å fastsette frist for å inngi tilsvar.»
5.1.4 Departementets vurdering
Departementet tar utgangspunktet i at et formål med småkravprosessen er at det skal være en enklere og mer effektiv behandlingsmåte sammenlignet med allmennprosessen. Det må derfor kunne oppstilles en kortere frist for behandling av småkravprosessaker enn for saker etter allmennprosess.
Det har i praksis vist seg å være vanskelig å overholde fristen på tre måneder. Domstoladministrasjonen gir i høringen uttrykk for at dette kan tilsi at det er behov for en vurdering av hvordan småkravprosessen fungerer. Departementet er enig i at det er viktig å se dette i et større bilde. På bakgrunn av evalueringen av tvisteloven og høringen oppfatter departementet det likevel slik at det er et behov for å utvide tidsrammen. En høyere andel selvprosederende parter kan gjerne innebære merarbeid i saksforberedelsen, blant annet i form av gebyrinnkreving, mindre effektiv kommunikasjon og at det går med tid til veiledning. Videre er departementets inntrykk at det kan være et uheldig utslag av ordningen med en så kort frist som tre måneder for småkravsakene, at domstolene ser seg nødt til å prioritere småkravsaker på bekostning av allmennprosessaker. Det var ikke hensikten med innføringen av fristen, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 15.5.9 side 202. Som følge av at beløpsgrensen for småkravprosessaker ble hevet i 2020, er det også flere småkravprosessaker som skal behandles innen fristen, noe som ble påpekt av flere høringsinstanser. Departementet mener på denne bakgrunn at det er behov for å utvide tidsrammene for behandlingen av saker etter småkravprosess.
Departementet mener at det er en rettsteknisk god løsning å beholde tidspunktet for inngivelse av stevning som fristens utgangspunkt. Departementet foreslår med dette å utvide tidsrammen for behandling av småkravprosessaker til fire måneder.
5.2 Prosessuell preklusjon i småkravprosess
5.2.1 Gjeldende rett
Prosessuell preklusjon innebærer at retten nekter en part å foreta en prosesshandling eller å komme med en innsigelse mot den andre partens prosesshandling, fordi prosesshandlingen er foretatt for sent, eller innsigelsen er fremsatt for sent, jf. tvisteloven §§ 9-16 og 16-6 tredje ledd.
Reglene om preklusjon i tvisteloven § 9-16, jf. § 9-10, gjelder ikke tilsvarende for småkravprosessen. Samtidig må tvisteloven kunne sies å bygge på en forutsetning om at prosesshandlinger skal foretas så tidlig som mulig, slik det gis uttrykk for i § 9-6 for så vidt gjelder innsigelser mot prosesshandlinger. Se også Øyen, Prosessuell preklusjon i småkravsprosessen, Lov og Rett 2010/1-2 side 76–81 (på side 79).
Etter § 10-2 tredje ledd, som regulerer saksforberedelsen i småkravprosessen, har partene plikt til å varsle om bevis innen én uke før rettsmøtet, men fristen er ikke gitt noen preklusjonsvirkning. Dette er i forarbeidene begrunnet med at en streng preklusjonsregel ikke passer i småkravprosessen, som skal være en uformell prosess hvor partene skal ha mulighet til å greie seg uten advokat, jf. NOU 2001: 32 B punkt 10.2 side 763–764. Behovet for prosessuell preklusjon ble forutsatt dekket av bestemmelsen i § 16-6 tredje ledd, som er plassert blant de generelle bestemmelsene i tvistelovens fjerde del. I NOU 2001: 32 B punkt 10.2 side 763–764 synes det å forutsettes at unnlatelsen må være «klart klanderverdig» for å nekte en prosesshandling etter § 16-6 tredje ledd. Dette er også lagt til grunn i Øyen, Prosessuell preklusjon i småkravsprosessen, Lov og Rett 2010/1-2 side 76–81 (på side 80):
«Som påpekt av Tvistemålsutvalget er § 9-16 en streng preklusjonsregel, mens preklusjon i småkravsprosess etter § 16-6 tredje ledd første punktum først er aktuelt ved ‘klart klanderverdig’ endring av eget prosessopplegg.»
Etter § 16-6 tredje ledd har retten en generell adgang til å nekte en part å foreta en unnlatt prosesshandling dersom et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket. Selv om ordet «unnlatelsen» i tvisteloven § 16-6 tredje ledd isolert sett trekker i retning av at en konkret frist må være oversittet, er det oppfatningen at bestemmelsen også gjelder for endringer i en parts prosessopplegg, for eksempel ved å fremsette et nytt påstandsgrunnlag, utvide påstanden til et fremsatt krav eller tilby nye bevis, jf. Skoghøy, Tvisteløsning (4. utgave, Oslo 2022) side 726 og 887, Øyen, Prosessuell preklusjon i sivilprosessen, Jussens Venner 2014/4 side 187–221 (på side 192–198) og Schei mfl., Tvisteloven – lovkommentar, kommentarer til § 16-6 punkt 3, Juridika, ajourført 1. september 2022. Dette har også støtte i rettspraksis, jf. HR-2017-1612-U avsnitt 10.
5.2.2 Forslaget i høringsnotatet
For å tydeliggjøre reglene om preklusjon i småkravprosessen og for å få frem at prosesshandlinger i småkravprosessen bør foretas så tidlig som mulig, foreslo departementet i høringsnotatet 12. juli 2018 to mulige endringer i tvisteloven § 10-2, se høringsnotatet punkt 3.2.5 side 19:
«I Lov og Rett nr. 1/2 2010 side 76–81, Øyen, ‘Prosessuell preklusjon i småkravsprosessen’, tas det til orde for at hjemmelen for preklusjon i småkravprosessen bør fremgå klarere av tvisteloven (side 81):
‘Preklusjonshjemmelen i § 16-6 tredje ledd første punktum er såpass bortgjemt og uklar at en uten videre kan legge til grunn at loven verken gir selvprosederende parter et signal om de plikter å foreta eventuelle endringer i eget prosessopplegg så tidlig i prosessen som mulig, eller om risikoen for preklusjon der en endring foretas sent i prosessen. Lovens utforming medfører også risiko for at dommere overser disse temaene i forbindelse med sin veiledning og formaning av selvprosederende parter.’
For å skape ‘økt klarhet og regeltilgjengelighet’ foreslår Øyen to endringer i tvisteloven § 10-2, som er bestemmelsen som regulerer saksforberedelsen i småkravprosessen. For det første foreslås det å presisere partenes plikt til å foreta endringer av eget prosessopplegg så tidlig i prosessen som mulig. For det andre foreslås det å innta en preklusjonsbestemmelse etter mønster av § 16-6 tredje ledd første punktum.
Departementet er enig i at det fra en pedagogisk synsvinkel er hensiktsmessig dersom adgangen til preklusjon i småkravprosessen fremgår klarere av loven. Vilkårene bør i hovedsak være de samme som etter tvisteloven § 16-6 tredje ledd. Videre mener departementet at det kan være grunn til å innta en regel om at prosesshandlinger i småkravprosessen bør foretas så tidlig som mulig. En slik regel kan sies å fremgå forutsetningsvis av tvisteloven, men særlig hensynet til selvprosederende parter tilsier at regelen bør fremgå uttrykkelig i reglene om småkravprosessen. Dette kan formentlig bidra til at flere parter vil innrette seg på å opplyse saken fullstendig så tidlig som mulig under saksforberedelsen. Retten vil da gis et bedre grunnlag for å gi partene nødvendig veiledning og sørge for at behandlingen av saken tilpasses betydningen av tvisten.»
Departementet foreslo en tilføyelse i tvisteloven § 10-2 tredje ledd nytt første punktum om at en part som vil trekke inn et nytt krav eller en ny part i medhold av §§ 15-1 til 15-3, eventuelt utvide eller endre påstanden til et fremsatt krav, sette frem et nytt påstandsgrunnlag eller tilby nye bevis, må foreta prosesshandlingen så snart parten har mulighet for det.
Videre foreslo departementet et nytt fjerde ledd i tvisteloven § 10-2 om at retten, der en part ikke har overholdt sin plikt etter tredje ledd første og andre punktum, ved kjennelse kan nekte prosesshandlingen foretatt hvis et rettsmøte ellers må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket.
5.2.3 Høringsinstansenes syn
Nesten alle høringsinstansene som har uttalt seg om departementets forslag, er positive til de foreslåtte endringene i tvisteloven § 10-2. Dette gjelder Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Dommerforeningen, Kristiansand tingrett, Kommuneadvokaten i Oslo, NHO og Regjeringsadvokaten. Det vises blant annet til at preklusjonsadgangen i småkravsakene bør tydeliggjøres, og at de foreslåtte endringene kan bidra til det, se høringssvaret fra Agder lagmannsrett:
«Vi er også enige i forslagene til endring og tydeliggjøring av preklusjonsreglene i småkravsprosess. Adgangen til preklusjon i § 16-6 tredje ledd er for bortgjemt, og det bør gis regler som foreslått i § 10-2 tredje og fjerde ledd […], jf. høringsnotatet side 19.»
Bergen tingrett uttaler:
«Hensynet til forsvarlig saksbehandling, og hensynet til den annen part, tilsier at det bør være adgang til preklusjon også i småkravprosessen. Det er en fordel at adgangen til preklusjon i småkravprosessen fremgår klarere av loven slik som foreslått. Forslaget til nytt fjerde ledd i § 10-2 støttes også, slik at det er mulig å nekte prosesshandlingen foretatt dersom rettsmøte ellers må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket.»
Også Finans Norge og Virke inkasso virker positive til forslaget.
Strandberg, Fredriksen og Øyen ser det som positivt at departementet foreslår en mer presis regulering av prosessuell preklusjon i småkravprosessen, og uttaler at utformingen av forslaget til endringer i tvisteloven § 10-2 i hovedsak gir en klar og veloverveid regulering av preklusjon. Høringsinstansen har likevel enkelte innspill til utformingen av endringsforslagene:
«Når det gjelder utformingen av forslaget til endringer i tvisteloven § 10-2, mener vi at forslaget i hovedsak gir en klar og veloverveid regulering av preklusjon. Det er fornuftig at § 9-16 om preklusjon i allmennprosessen ikke gis tilsvarende anvendelse i småkravsprosessen. Det er likevel grunn til å spørre om gjenstanden for hva som kan prekluderes bør beskrives annerledes i tvisteloven § 10-2 enn i § 9-16, slik forslaget fra departementet nå legger opp til.
Formuleringen ‘utvide påstanden’ bør velges i § 10-2 (3) første punktum med mindre bestemmelsen skal ha et annet virkeområde enn § 9-16 (1). Dette synes ikke tilsiktet, og § 9-16 (1) foreslås ikke endret på dette punkt.
Alternativet ‘ny part i medhold av §§ 15-1 til 15-3’ i § 10-2 (3) første punktum er strengt tatt unødvendig i lys av preklusjonsbestemmelsene i § 15-2 (3) første punktum og § 15-3 (2), med mindre det ønskes en regulering som avviker fra hva som følger av § 15-2 (3) første punktum. I tillegg er det noe uklart om forslaget bare regulerer opprinnelig subjektiv kumulasjon i medhold av § 15-2 (1) og situasjonen der en opprinnelig part trekker en ny part inn i saken i medhold av § 15-2 (2), eller om også tredjepersoners inntreden i en pågående sak på eget initiativ i medhold av § 15-3 omfattes. Innledningen ‘En part som vil …’ trekker i retning av at den siste situasjonen ikke omfattes, mens inkluderingen av § 15-3 i forslaget klart tyder på det motsatte.
Hvis subjektiv kumulasjon skal omfattes av § 10-2, bør den nevnte uklarheten fjernes. Samtidig kan det reises spørsmål om preklusjon ved subjektiv kumulasjon bør reguleres av § 10-2. Temaet er i dag tilfredsstillende regulert gjennom § 15-2 (3) første punktum og § 15-3 (2). Og det er vanskelig å se hvorfor subjektiv kumulasjon bør være regulert i § 10-2 all den tid dette i dag ikke er regulert av § 9-16 og departementet heller ikke legger opp til at det i fremtiden skal reguleres av § 9-16.
Samlet sett mener vi at den beste og enkleste løsningen er at preklusjon ved subjektiv kumulasjon også i fremtiden utelukkende reguleres av § 15-2 (3) og § 15-3 (2).»
Juristforbundet og Kommuneadvokaten i Trondheim går imot forslaget. Disse høringsinstansene mener at en tydeliggjøring av adgangen til preklusjon i småkravprosessen er lite hensiktsmessig, fordi dette er en sakstype hvor pålegg og avskjæringer er lite hensiktsmessig og at en aktiv og veiledende dommer er en forutsetning for å nå målet med prosessformen.
Advokatforeningen viser til at det bør være færrest mulig prosessuelle preklusjonsregler i småkravprosessen, fordi det ofte er selvprosederende parter i denne typen saker. Det påpekes videre at en regel knyttet til «så snart parten har mulighet for det», vil kunne gi opphav til tvister, og bidrar ikke til klarhet for selvprosederende parter.
5.2.4 Departementets vurdering
Departementet fastholder sitt syn i høringsnotatet om at reglene om preklusjon i småkravprosessen bør komme klarere frem i loven, og at det bør presiseres at prosesshandlinger i småkravprosessen skal foretas så tidlig som mulig.
Det følger av tvisteloven § 16-6 tredje ledd at retten kan nekte en prosesshandling som gjør at et rettsmøte ellers må utsettes eller at saken blir vesentlig forsinket. Dette bør etter departementets syn fremgå også av § 10-2. En slik klargjøring vil gjøre det lettere for selvprosederende parter og andre å forstå hvilke regler som gjelder for preklusjon i småkravprosessen.
Presiseringen om at prosesshandlinger skal foretas så tidlig som mulig, kan føre til at flere parter bidrar til å opplyse saken på et tidlig stadium. Dette kan også gjøre det lettere for retten å veilede partene og drive aktiv saksstyring.
Forslagene er ikke ment å innebære noen utvidelse av preklusjonsadgangen i småkravprosessen sammenlignet med i dag. Departementet ser det derfor ikke slik at forslagene går utover hensynet til å bevare småkravprosessen som en prosessform med mindre innslag av pålegg og avskjæring, som noen av høringsinstansene har uttrykt bekymring for.
Departementet har kommet til at tvisteloven § 10-2 bør endres i tråd med forslagene i høringsnotatet, men med enkelte justeringer. I § 10-2 tredje ledd foreslår departementet at formuleringen «utvide påstanden» brukes i stedet for «endre påstanden», slik Strandberg, Fredriksen og Øyen tar til orde for i sitt høringsinnspill, og som ble nevnt som en mulighet i høringsnotatet. Departementet har likevel kommet til at preklusjon av subjektiv kumulasjon i småkravprosessen fortsatt bør reguleres av § 15-2 tredje ledd og § 15-3 andre ledd. På samme måte som for § 16-6 tredje ledd, kan pedagogiske hensyn tale for at også preklusjon av subjektiv kumulasjon reguleres uttrykkelig i kapittelet om småkravprosess. Departementet antar imidlertid at subjektiv kumulasjon er mindre praktisk i småkravprosessen enn de øvrige prosesshandlingene som reguleres av forslaget til endringer i § 10-2. Videre er departementet enig med Strandberg, Fredriksen og Øyen i at utformingen som ble foreslått i høringsnotatet, kan skape et inntrykk av at det gjelder en annen regel om dette i småkravprosessen enn det som gjelder for allmennprosessen.
Det foreslås at preklusjonsregelen i § 10-2 i all hovedsak utformes på samme måte som § 16-6 tredje ledd. Preklusjon etter § 10-2 vil forutsette at kravene til når en prosesshandling skal foretas, ikke er overholdt, og at konsekvensen av at endringen ikke nektes, er at et rettsmøte må utsettes eller at saken vil bli vesentlig forsinket. Departementet understreker at retten ikke vil være forpliktet til å bruke preklusjonsadgangen selv om vilkårene er oppfylt. På samme måte som etter § 16-6 tredje ledd, må retten vurdere konkret om adgangen bør brukes, jf. «kan». Det er i punkt 5.2.1 vist til at en streng preklusjonsregel ikke passer i småkravprosessen, fordi det skal være en uformell prosessform hvor partene skal kunne klare seg uten advokat. Departementet legger derfor til grunn at en slik bestemmelsen i småkravprosessen ikke bør praktiseres strengt, og at eventuell preklusjon normalt bare vil være aktuelt først når forsømmelsen er klart klanderverdig, se punkt 5.2.1.